Filosofi og kristendom

Presentasjon om: "Filosofi og kristendom"— Utskrift av presentasjonen:

1 Filosofi og kristendom
i senantikken og tidlig-middelalderen Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

2 Viktig spørsmål ved inngangen til middelalderen:
Gud hadde, regnet man med, åpenbart de viktigste sannhetene (Kristus-åpenbaringen) Disse sannhetene var å finne i Bibelen. Men var disse sannheter også tilgjengelige for ikke-troende? Nærmere bestemt: Kan man finne Gud ad filosofsk vei? Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

3 Tertullian (ca 150-220), jurist og skribent fra Kartago
Hvis troen er en sann tanke som har oppstått uten fornuftens hjelp, hva er da poenget med å gjenskape samme sannhet ved hjelp av fornuften? Sannheten blir da ikke mer sann av den grunn?! Mange av de viktigste vranglærerne brukte filosofi for å argumentere seg vekk fra troens mysterium  Filosofien ble å betrakte som suspekt Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

4 Clemens (ca 150-215), den kateketiske skolen i Alexandria:
Logos har virket som guddommelig pedagogikk gjennom både jødenes lov og grekernes filosofi, men åpenbaringen fullendes i Kristus. Filosofien – særlig platonismen – er en slags ”førskole”, men den fullkomne sannhet finnes i kristendommen. Det er altså ikke noen motsetning mellom filosofi og teologi, bare en erkjennelsesmessig nivåforskjell. Den enkle troen - pistiV - skal videreutvikles til sann innsikt og indre overbevisning - gnosiV - og slik føre frem til virkelig gudserkjennelse og nestekjærlighet. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

5 Origenes (185-254), teolog fra Alexandria
Mennesket er skapt med en guddomsgnist i seg, men syndefallet har bundet oss i den materielle verden. Kristus er blitt sendt for å bygge bro fra den materielle til den åndelige virkeligheten. Konsekvensen av Origenes’ teologi: Nyplatonismens syn på det materielle som noe gudsfremmed, og dermed negativt, trekkes inn i kristen tenkning. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

6 Augustin (354-430), biskop i Kartago:
Bakgrunn: Manikeismen: Orientalsk, dualistisk blandingsreligion som … skilte mellom lysets og mørkets verden, hevdet å være en høyere form for kristendom, og bortforklarte menneskets ansvar for sine synder. Skeptisismen Platonisme og nyplatonisme: Gud er lys, og den fullkomne eksistens Det onde er fravær av eksistens Det finnes grader av eksistens Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

7 Augustin som nyplatoniker
Som nyplatoniker begynte Augustin å orientere seg mot kristendommen. Nyplatonismen fremhevet åndelighet som en motsetning til det materielle Asketisk tendens: Det gjelder å fri seg fra kroppens begjær. En tid var Augustin overbevist om kristendommens sannhet, men han fikk seg ikke til å ta det endelig skrittet! Opplevde viljens splittethet! Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

8 Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken
Omvendelsen Da Augustin likevel omvendte seg, skjedde det brått og følelsesladet, etter en opplevelse av at Gud kalte på ham. Augustins omvendelse var i stor grad et brudd med en livsnytende livsførsel som han opplevde som tom i forhold til de åndelige verdier. Augustins kristne tro og teologi ble preget av nyplatonismen. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

9 Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken
Kjernespørsmål: Bygger Augustin bro mellom kristendom og antikk filosofi? Eller åpner han kirken for kristendomsfremmed ”forurensning”? Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

10 Augustin om tro og filosofi:
Filosofene kan ha slumpet til å finne visse av de åpenbarte sannheter. Platon var i nærheten av å erkjenne Gud (idélæren) Gud er billedlig i oss fordi vi er skapt i hans bilde En slags lengsel og gjenkjennelse er mulig ”For du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg.” Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

11 Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken
Kan vi erkjenne Gud ut fra skaperverket? (som Platon erkjente idéene ut fra gjenkjennelse) Det er mulig å ane kunstneren bak skaperverket, men… skapelsen er av intet Den sprenger all kausalitet, og er utenfor all fornuft. Gud er en overnaturlig forutsetning for verden, men samtidig helt annerledes enn verden. Troen griper sannheten, men forstanden gjør det sanne forståelig. Den filosofiske tradisjon er skapt av Gud Kan brukes til å utdype troen. Men visse trossannheter kan ikke forstås til bunns, for de er fra Gud. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

12 Caritas: Augustins kjærlighets-syntese
Utgangspunkt: To ulike typer kjærlighet – agape og eros Agape: Ordet finnes både som substantiv, verb og avledet substantiv (partisipp): agaph = kjærlighet agapaw = å elske agaphtoV = (min) kjære Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

13 Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken
Ordet ”agape” Ordet ”agape” fantes knapt i gresk språk før NT ble skrevet. En spesiell type kjærlighet som var noe nytt: Guds uforbeholdne kjærlighet til mennesker som ikke har fortjent det, en kjærlighet som er villig til å ofre alt sitt eget, også livet! Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

14 Johannes om kjærligheten:
Når mennesker tar imot og åpner seg for Guds agape, så vil det begynne å skje noe med dem som gjør at de selv kan begynne å praktisere agape, både overfor andre mennesker og overfor Gud: ”Vi elsker fordi han elsket oss først” (1. Joh. 4,19) Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

15 Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken
Eros (erwV) Dette begrepet kjenner vi igjen fra den greske kultur, ikke minst fra Platon, men også fra nyplatonikerne. I utgangspunktet dreier eros seg om det fysiske begjæret, særlig seksuelt. Men selv om eros ofte arter seg slik, mener Platon at eros dypest sett er en kjærlighetslengsel tilbake til den fullkomne idéverdenen. På et høyere plan kan eros få oss til å søke ut av kroppen, bort fra det fysiske begjæret, og opp mot det åndelige. Ideelt sett får eros oss til å fornekte kroppens begjær! Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

16 Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken
Eros: Gudslengselen Augustin mente at mennesket er skapt av Gud til å leve i fellesskap med ham. Så lenge vi lever borte fra Gud, vil vi derfor ha en urolig lengsel i oss: Eros. Augustin bruker altså den greske eros-forestillingen, og oppfatter eros som gitt av Gud. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

17 Men Augustin har også en viss kritikk mot den greske forståelsen:
Grekerne la ikke tilstrekkelig vekt på hjerte og vilje (jfr. Augustins livshistorie!) Grekerne hadde en for optimistisk tro på evnen til å gjøre det rette (problemet med viljen ble ikke tatt alvorlig). Grekerne hadde en for optimistisk tro på at mennesket med sin eros kunne løfte seg helt opp til Gud ved hjelp av visdom, askese, kontemplasjon, osv. Augustin mente at eros kunne få menneskene til å søke Gud, men at de var avhengige av Guds hjelp for å nå frem til ham. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

18 Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken
Syntesen: Caritas At mennesket er utstyrt med eros, er egentlig en Guds gave, et utslag av hans agape. Eros er den gnisten i mennesket som danner et tilknytningspunkt for Gud: Guds agape møter menneskets eroslengsel, og resultatet: Caritas. Caritas hos mennesket innebærer at menneskets eros er blitt foredlet og helliggjort ved å bli forent med Guds agape. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

19 Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken
Caritas og cupiditas Caritas gjør mennesket i stand til å heve seg, både moralsk og åndelig: Innstiller seg på å elske Gud og gjøre godt mot andre: Kjærligheten blir som vann som renner utover markene og bidrar til fruktbarhet og vekst. Frir seg fra urent begjær. Motsetningen til Caritas: Cupiditas Hvis eros ikke blir foredlet, blir den bare som vann som renner formålsløst ut og blander seg med kloakken. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

20 Tre viktige trekk ved Caritas-forestillingen:
Erstatter NT-tanken om at Guds agape skal prege dem som selv har opplevd å bli elsket med agape-kjærlighet. Preget av nyplatonismens forakt for det kroppslige og fysiske. Forestillingene om hellighet og åndelig vekst får et asketisk og kroppsfiendlig preg. Den ene komponenten i caritas er menneskets egen eros, som forutsettes å foredles i et slags samarbeid med Gud. Både frelse og moralsk og åndelig vekst kan bli oppfattet som delvis et resultat av menneskets egen innsats. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

21 Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken
De Civitate Dei Den store fortellingen om mennesket og samfunnet. Begynnelsen: Skapelsen Midtdel: Verdensforløpet Avslutningen: Frelsen – eller dommen. Dette var noe nytt i gresk-romersk sammenheng! Greske historikere regnet med en historie uten begynnelse og slutt, der alt gjentok seg på nye måter. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

22 I verden pågår det en kamp mellom Gud og djevelen.
Kampen foregår på to arenaer: I samfunnet I hvert enkelt individ To usynlige, men reelle ”stater”: Civitas Dei = Guds stat Civitas Terrena = den jordiske, gudfiendlige stat Bare Gud vet hvem som egentlig hører til hvor. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

23 Gud styrer verdensforløpet / samfunnet ved hjelp av to institusjoner:
Kirken, som har solens rolle: For å frelse syndere Forkynnelse og sjelesorg Sakramentsforvaltning Bønn Diakoni Staten (for eksempel keiserdømmet), som har månens rolle: Temme ondskapen. Mennesket er ikke sosialt, rasjonelt og godt, men er av naturen syndig: Egoistisk Medfødt evne til ondskap Må derfor tvinges til å gjøre det gode eller hindres i å gjøre det onde. Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken

24 Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken
Statslederen har sin makt fra Gud (Rom. 13,1-7), og plikter å styre etter hans vilje. Rex justus: Tjener Gud ved godt styre Rex tyrannus: Styres av hovmod, og har ikke rett til myndighet. Hvis statslederen ikke er egnet, må noen avgjøre at han er en rex tyrannus Kirken mener senere at den har kompetansen til å avgjøre slikt. Gelasius-doktrinen, 494: Toregimentslæren Atle Sævareid: Filosofi og kristendom i senantikken