Ytringsfriheten og ytringsfrihetens dilemmaer i et moderne samfunn Foredrag på Samfunnsfaglig Dag, Aschehoug Forlag, Torsdag 21.5.2015. Av Sindre Bangstad, Sosialantropolog, Forsker, Teologisk Fakultet (TF), Universitetet i Oslo (UiO).

Hva er ytringsfrihet?

Hva er ytringsfrihet? Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet, nedfelt i FNs Menneskerettighetserklæring (UNDHR, 1948), Artikkel 19, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR, 1967), Artikkel 19, Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen (EMK, 1952), Artikkel 10. Ytringsfrihet som en grunnleggende menneskerettighet er også nedfelt i den norske Grunnlovens § 100 – siste gang endret ved grunnlovsbestemmelse i det norske Storting (2/3 flertall i Lagtinget og Odelstinget) i 2006.

Grunnlovens § 100 (2006) «Ytringsfrihed bør finde Sted. Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov. Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grænser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser. Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter. Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde. Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale.»

Viktige presiseringer Begrepet ytringsfrihet viser til et konglomerat av friheter (rettigheter, men også plikter) som blant annet inkluderer pressefrihet, tros- og livssynsfrihet, trykkefrihet og så videre. Når den er en grunnleggende menneskerettighet er det fordi den er en særdeles viktig forutsetning for utøvelsen av andre rettigheter i ethvert samfunn som kan sies å være liberalt og demokratisk. Som de fleste andre menneskerettigheter er ytringsfriheten først og fremst en individuell – ikke en kollektiv – frihet. Historisk sett er ytringsfrihet i en moderne forstand uttrykk for nokså nye ideer – og da særlig knyttet til opplysningstiden (1600-1800-tallet i Europa). Det betyr også at ytringsfriheten i moderne forstand historisk sett har tilknytning til fremveksten av sekulære, flerreligiøse samfunn og religionskritikk.

Ytringsfrihetens vilkår: Det globale bildet Generelt sett er vilkårene for utøvelsen av ytringsfrihet bedre i demokratiske enn i autoritære stater. En lang rekke stater i verden har lovgivning- og rettspraksis som begrenser individuelle borgeres ytringsfrihet på en nokså dramatisk måte – spesielt i spørsmål som angår kritikk av myndigheter/myndighetspersoner samt religionskritikk – herunder lovgiving mot blasfemi. Norsk blasfemilovgiving: Straffelovens § 142 opphevet i 2005 i forbindelse med ny revidert straffelov, som av tekniske grunner ennå ikke er trådd i kraft. Ekstraordinær hasteoppheving på grunnlag av et lovforslag fremmet av representanter for Høyre og FrP av et enstemmig Storting 12. mai 2015. Sist brukt til å dømme noen i norsk rett i 1912. Siste rettsprosess saken mot Arnulf Øverland i 1933 for foredraget ‘Kristendommen – den syvende landeplage.’

Raif Badawi, saudi-arabisk blogger dømt til 1000 piskeslag og 10 års fengsel for tekster på en blogg som tok til orde for sekularisme og kritiserte det saudiske kongehuset.

Hvilke begrensninger av ytringsfriheten følger av internasjonal lovgivning? Ytringsfriheten er ikke i noe land i verden absolutt. I ethvert land foregår det til enhver tid et nødvendig arbeid med å balansere hensynet til ytringsfriheten med andre hensyn. Internasjonale konvensjoner gir enkeltstater adgang til å begrense ytringsfriheten blant annet av hensyn til «respekt for andres rettigheter og anseelse»; «alminnelig samfunnsorden» [ordre publique]; «offentlig helse og moral» (ICCPR, 1966, Artikkel 19 (3) (a, b); for å «forebygge uorden eller kriminalitet»; «verne andres omdømme eller rettigheter» (EMK, 1952, Artikkel 10 (2)). En viktig forutsetning er at disse begrensningene er nedfelt i lov på en klar og forståelig måte – slik at evt. vilkårlig maktutøvelse på dette felt kan unngås.

Hvilke begrensinger av ytringsfriheten følger av internasjonal lovgivning? Internasjonale konvensjoner pålegger i mange tilfeller enkeltstater å ved lov forby ytringer som tilskynder eller opphisser til «nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer oppfordring til diskriminering, fiendskap og vold» (ICCPR, Artikkel 20 (2), 1967) og ved lov forby spredningen av «ideer basert på rasemessig overlegenhet og hat, oppfordringer til rasediskriminering, så vel som vold og oppfordringer til slik vold (FNs rasediskrimineringskonvensjon (ICERD), 1965, Artikkel 4). I den såkalte Sjølie-saken fra 2002 fant FNs rasediskrimineringskommisjon (CERD) i 2005 at den norske stat hadde brutt ICERD Artikkel 4 og 6 ved at Norsk Høyesterett i 2002 frifant nynazisten og Boot Boys lederen Terje Sjølie for antisemittiske og rasistiske ytringer, med henvisning til at ytringsfriheten angivelig måtte ha forrang over retten til beskyttelse mot rasistiske og diskriminerende ytringer. I Karaahmed v Bulgaria (2015) fant den europeiske menneskerettighetsdomstolen (ECHtR) nylig den bulgarske stat skyldig i brudd på EMK (1952) Artikkel 8 for å ha gitt en muslimsk borger utilstrekkelig vern mot rasistiske ytringer og vold fra bulgarske høyreekstremister.

Boot Boys-lederen Terje Sjølie i ledelsen for 38 norske nynazister som i en ulovlig demonstrasjon i Askim markerer nazilederen Rudolf Hess dødsdag 19.8.2000.

Statuen av Benjamin Hermansen (1985-2001), myrdet av norske nynazister med tilhørighet til Boot Boys 26.01 2001, Åsbråten, Holmlia.

Hvilke begrensninger på norske myndigheter følger av internasjonal lovgivning? Norge er i kraft av å ha ratifisert EMK 1952, ICERD 1965, ICCPR 1967 bundet av internasjonale konvensjonsforpliktelser mht. begrensninger av ytringsfriheten foreskrevet av disse. I kraft av den norske Menneskerettighetsloven nr. 30 av 1999 - § 2 og 3 – har EMK 1952 forrang over norsk lov i tilfeller av konflikt. Dette innebærer at selv om begge de nåværende norske regjeringspartiene (Høyre og FrP), samt Venstre, har programfestet opphevelsen av straffelovens § 135 (a) – den såkalte ‘rasisme-paragrafen’ – så er det usannsynlig at fremtidige regjeringer vil oppheve denne, ganske enkelt fordi det i pakt med uttalelser fra så vel Antirasistisk Senter (ARS) som Likestillings- og Diskrimineringsombudet (LMOD) ville bringe norsk lovgivning og praksis i konflikt med internasjonale konvensjoner.

Begrensninger av ytringsfriheten som følger av norsk lovgivning og rettspraksis. Det er viktig å understreke at ytringer skal/må ha en kvalifiserbart offentlig karakter for å være straffbare under § 135 (a). Hvor mange som må ha overvært fremsettelsen av ytringen for at den skal kunne karakteriseres som offentlig fremgår imidlertid ikke av norsk rettspraksis på feltet; og Stortinget har ved flere anledninger unnlatt å ta aktivt standpunkt til dette. Det følger videre av norsk rettspraksis (Vivi Krogh-dommen i Norsk Høyesterett, 1981) klart og utvetydig at det er individer og ikke tro-eller livssyn som har rettsvern under § 135 (a). Dette innebærer at ofte fremsatte påstander om at § 135 (a) blander sammen individers krav på vern mot rasistiske og/eller diskriminerende ytringer og religioners tidvis anførte krav på vern mot krenkelser er både feilaktige og villedende. Den innflytelsesrike Ytringsfrihetskommisjonen (1996-1999) ledet av Prof Francis Sejersted anbefalte å fjerne vernet mot rasistiske og/eller diskriminerende ytringer basert på religion- og livssyn i § 135 (a) – pkt. (b), og et privat lovforslag fra Trine Skei Grande (V) mfl. som nå er til behandling i Stortinget foreslår en tilføyelse til Grunnlovens § 100 som vil svekke dette rettsvernet. Argumentene er i begge tilfeller knyttet til et ønske om å styrke retten til å ytre seg kritisk om religion (religionskritikk).

Straffelovens § 135 (a) Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat,forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, eller c) homofile legning, leveform eller orientering. d) nedsatte funksjonsevne

Straffelovens § 135 (a) Denne paragrafen i straffeloven ble i sin nåværende form først innført i 1970, som en direkte følge av at den norske stat ratifiserte FNs Rasediskrimineringskonvensjon (ICERD, 1965). Den kalles uriktig for ‘rasismeparagrafen’ – selv om den retter seg både mot rasistiske og/eller diskriminerende ytringer. Den er revidert en rekke ganger: I 1981 ble individer med homofil legning, livsstil og orientering omfattet av paragrafen. I 2003 ble symboler så vel som tale omfattet av loven; I 2005 ble lovens virkeområde utvidet til også å gjelde ytringer fremsatt på internett/via sosiale medier; I 2013 ble diskriminerende/forhånende ytringer basert på nedsatt funksjonsevne inkludert i loven; dette leddet av lovparagrafen er ennå ikke trådt i kraft. Når ny straffelov av 2005 trer i kraft (2015), vil straffelovens § 135 (a) bli til straffelovens § 185 (a) ‘Hatefulle ytringer’. Det er også varslet en ny diskrimineringslov i 06/2015.

Ytringsfrihetens dilemmaer

Ytringsfrihetens dilemmaer Vi står oppe i omfattende strukturelle endringer ifht. ytringsfrihetens vilkår og rammebetingelser. Klassiske redigerte ytringer i mediene under stadig sterkere kommersielt og ressursmessig press og synkende oppslutning, særlig blant yngre mediebrukere. Fremvekst av sterkt økende andel uredigerte og/eller selvredigerte medier (‘nye sosiale medier’). ‘Selvfiltrering’ og fremveksten av en svært fragmentert offentlig sfære gir demokratiske gevinster, men gir også ekstremister betydelig større spillerom (salafi-jihadister, høyreekstremister, venstreekstremister). Men også sterkere muligheter for sterkere finansinteresser til å kjøpe seg politisk innflytelse gjennom betalte ytringer for å påvirke samfunnsutviklingen (Citizens United v. NEC 2010)

Ytringsfrihetens dilemmaer John Suler: ‘The online disinhibition effect’: Sosialpsykologiske studier indikerer at anonymiteten som muliggjøres av internett innebærer at mange ikke opplever den samme grad av individuelle etisk og moralske begrensninger for atferd på nettet som de ellers opplever ved ansikt-til-ansikt kommunikasjon. Dette, og potensialet for ensidig eksponering for ‘crippled epistemologies’ (Russell Hardin/Cass Sunstein) i internettets ‘ekko-kamre’ (fora hvor man bare møter likesinnede som forsterker og radikaliserer ens verdensbilder) innebærer et økt potensiale både for ekstremisme, vold og terror.

Utøya, 23. juli 2011

Hatspråk: Ytringsfrihetens bakside Caleb Yung (2012: 386-87) definerer hatspråk som: “… (1) targeted vilification, (2) diffuse vilification, (3) organised political advocacy for exclusionary and/or eliminationist policies, and (4) other assertions of fact or value which constitute an adverse judgment on an identifiable racial or religious group.” For Katharine Gelber (Speech Matters, Queensland University Press 2011: 83-4) er hatspråk “speech or expression capable of instilling or inciting hatred of, or prejudice against, a person or group of people on a specified ground.” Det er “…by definition, directed at a person or group of people that faces prejudice, such as a racial or sexual minority.” Videre er det for Gelber “speech that harms identified targets and the communities to which those targets are perceived to belong by ascribing negative stereotypes to all perceived members of that community”.

Hatspråk: Ytringsfrihetens bakside Corey Brettschneider (When The State Speaks, What Should It Say? Princeton University Press 2012: 3) hevder at hatefulle synspunkt uttrykt i form av hatspråk truer idealet om ‘free and equal citizenship’ som offentlig likhet i et liberalt demokrati er basert på. Gelber (2011: 84) hevder at hensikten med hatspråk er å ‘exclude its targets from participating in the broader deliberative process.’ For Waldron (The Harm in Hate Speech, Harvard University Press 2012: 74) undergraver hatspråk ikke bare formelt like rettigheter til medborgerskap i liberale og demokratiske samfunn, men også like rettigheter til menneskelig verdighet som et offentlig gode. Hatspråk er for Waldron en ‘world-defining activity’ som har som mål å gjøre den synlige verden den skaper ‘a much harder world for the targets to live in.’ Hatspråk kan ha den effekt at den også hindrer evnen og viljen individer med minoritetsbakgrunn har til å utøve sin ytringsfrihet. (Ishwani Maitra og Mary K. McGowan Speech and Harm: Controversies over Free Speech Oxford University Press, 2012: 12).

Hatspråkets kontekster Europa står oppe i vedvarende og antakeligvis langvarige kriser i politisk og demokratisk legitimitet som bla. kan knyttes til: (a) politikkens ‘teknokratisering’: avstanden blir større mellom styrende og styrte. (b) Globalisering, ‘nyliberalisme’ – økende sosial og økonomisk ulikhet i en rekke land – og en situasjon hvor en betydelig andel av befolkningen, og da særlig individer med arbeiderklasse/serviceklassebakgrunn av ulik bakgrunn og opprinnelse med rette eller urette opplever seg som marginaliserte sosialt, økonomisk og politisk. (c) ‘Les extremes se touchent’: Dette uttrykker seg blant annet i økt tilslutning til bevegelser på de politiske ytterkantene: høyreekstremister og salafi-jihadister.

Dilemmaer Fra ‘hegemoniske’ liberale eliter (medier, rettsvesen, politikk og akademia) har noe av tilsvaret i en norsk kontekst vært en sterkere betoning av liberale ideer og verdier, særlig knyttet til ytringsfrihet og bruken av den. Her ser man en interessant konvergens mellom liberale (eg. libertarianske) ‘ytringsfrihetsfundamentalister’, høyreekstremister og (til en viss grad) salafi-jihadister i tenkningen omkring ytringsfrihet: Samtlige har felles interesser i så vide rammer som mulig for ytringsfriheten, og har begrenset interesse for det fundamentale spørsmålet om hvordan vi faktisk skal leve sammen i et Europa som i økende grad er og vil være flerkulturelt og flerreligiøst.

Tztvetan Todorov, The Fear of Barbarians, 2010. «Every society needs a firm basis of shared values; replacing them all by the idea that ‘I have the right to say anything I want’ is not enough to sustain a common life» Tztvetan Todorov, The Fear of Barbarians, 2010.

Moralfilosofiske normer for ytringsfrihetens utøvelse Ytringsfriheten og dens dilemmaer handler selvsagt ikke bare om lov og rett, men også om hvilke normer for samhandling med medborgere vi legger til grunn. Her kommer moralfilosofien inn. Liberal filosofisk teori (Arendt, Habermas, Rawls): forutsetning om at når man henvender seg til offentligheten så gjør man dette som borger ikke som privatindivid. Å ytre seg som borger betyr at man forsøker å sette seg inn i andre borgeres perspektiv. Ikke alle ytringer har samme verdi. Negativ frihet, dvs. absolutt individuell frihet fra andre uten begrensninger tillater oss ikke å sondre mellom betydningsfulle og mindre betydningsfulle menneskelige målsetninger og ønsker (Taylor). Globalisering innebærer at resonansrommet for krenkelser ikke lenger er territorielt el. språklig begrenset (Buruma). Fordrer ifølge en del analytikere en kosmopolitisk orientering (Appiah).

John Rawls: ‘The duty of civility’ (fra ‘Political Liberalism’, 1973) s. 217: “The ideal of citizenship imposes a moral, not a legal, duty – the duty of civility – to be able to explain to one another on those fundamental questions how the principles and policies they advocate and vote for can be supported by public reason. This duty involves a willingness to listen to others and a fair-mindedness in deciding when accommodations to their views should reasonably be made.”

Videre lesning

Videre lesning

Takk for oppmerksomheten http://www.sindrebangstad.com http://www.researchgate.net/profile/Sindre_Bangstad http://uio.academia.edu/SindreBangstad