FNs Barnekonvensjon 17. mars 2014

Temaer i presentasjonen Konvensjonens bakgrunn Konvensjonens intensjon FNs barnekonvensjon i Norge Konvensjonens oppbygning Gjennomgang av noen utvalgte artikler Oppsummering

Bakgrunn Behov for FNs arbeid for å fremme barns rettigheter Barns særlige sårbarhet og utsatthet krever spesielt vern Egen barnekonvensjon i tillegg til menneskerettighetene ble ansett som viktig

Bakgrunn forts. Vedtatt 20. november 1989 Bygger på FNs erklæring om barnets rettigheter Omhandler sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter til barn Ratifisert i 193 land, ikke i Somalia og USA To valgfrie tilleggsprotokoller ratifisert av mer enn 120 stater

Intensjon Barn er selvstendige individer, med særskilte behov og rettigheter Barn har behov for spesiell beskyttelse De samme grunnleggende rettighetene universelt Barnets beste skal alltid komme først, i alle situasjoner, overalt Anerkjennelse og respekt av barnas grunnleggende rettigheter Statlig ansvar for at rettighetene blir fulgt Overvåkes av FNs barnekomité, som kommer med anbefalinger og observasjoner

FNs konvensjon om barns rettigheter i Norge Ratifisert 16. november 1990 Inkorporert i menneskerettsloven i 2003 Forutsettes at norsk rett er i samsvar med ratifiserte konvensjoner Betydning ved fortolkningen av norsk rett Norske lover kan i noen tilfeller gi enda bedre rettigheter, og skal da legges til grunn, jf. art. 41 FNs barnekomités nåværende leder er professor i jus og barnerett på UiO, Kirsten Sandberg.

Konvensjonens oppbygning Konvensjonen består av 54 artikler fordelt på tre deler: Del I med artikkel 1 – 41 beskriver barns rettigheter Del II har bestemmelser om hvordan konvensjonen skal følges opp Del III har bestemmelser om ratifisering og endring av konvensjonen Innledningen til konvensjonen sammenfatter de prinsipper som konvensjonen bygger på Ikke juridisk bindende på samme måte som artiklene, Men kan ha betydning for fortolkningen av konvensjonsartiklene

Konvensjonens oppbygning forts. En av de mest omfattende menneskerettighetskonvensjonene fremforhandlet i regi av FN Rettighetene som fremgår er uttrykk for overordnede prinsipper med få konkretiseringer Ivaretakelsen av barns rettigheter forutsetter derfor oppfølging av de overordnede prinsippene, i så vel overordnede politiske og nasjonale føringer som i enkeltsaker som gjelder individet

Artikkel 1 – Alder 18 år Alle under 18 år er barn, dersom ikke en tidligere alder er fastsatt av staten. I Norge er den formelle myndighetsalderen 18 år, jf. vergemålsloven § 8 Alle under 18 år er derfor omfattet, i samsvar med konvensjonens utgangspunktet

Artikkel 2 – Ingen diskriminering Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres. Lik adgang til rettigheter, og sikres mot forskjellsbehandling Legitimt å forskjellsbehandle i positiv forstand Inneholder artikler som gir spesielle rettigheter for utsatte grupper Grunnleggende konstitusjonelt prinsipp i Norge – loven gjelder for alle Ulovfestet rettslig prinsipp om forbud mot usaklig forskjellsbehandling

Artikkel 3 – Til barnets beste Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Staten har et overordnet ansvar for barn, og barnets beste skal komme i første rekke Gjelder all offentlig virksomhet Gjelder også kvaliteten på tjenester og tilsyn

Artikkel 4 – Statens ansvar Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i livet. Statens forpliktelse til å iverksette tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre rettighetene konvensjonen gir Ikke tilstrekkelig å garantere rettighetene i lovbestemmelser Solidaritet statene mellom Politiske og sivile rettigheter – absolutte Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter – ressursbaserte Viktig med lovgivning, men faktisk gjennomførelse er avgjørende Avhenger av viljen til å prioritere

Artikkel 12 – Å si sin mening og bli hørt Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det og barnets meninger skal tillegges vekt. Fundamental menneskerettighet Staten skal være garantist for utøvelsen av rettigheten Barnet har en selvstendig og subjektiv rett til å ytre seg Gitt uttrykk i forvaltningsloven og andre særbestemmelser direkte Rettigheten styrket i plan- og bygningsloven gjennom rikspolitiske retningslinjer for barn og unge Uttaleretten gjelder i tillegg i rettslige saker

Artikkel 13 – Få og gi informasjon Barnet har rett til ytringsfrihet, til å søke, motta og spre informasjoner og ideer av alle slag og på alle måter. Hører til de grunnleggende menneskerettighetene Barnet selv kan velge måten å uttrykke seg på Rettigheten gjelder både å søke, motta eller utbre informasjon og ideer Barnet skal fritt kunne velge form og medium Barneombudet er pålagt å følge med på at lovgivningen til vern av barnets interesser blir fulgt

Artikkel 41 – Når andre lover er bedre Hvis andre nasjonale eller internasjonale lover som staten har vedtatt, sikrer barnet bedre enn med denne konvensjonen, gjelder disse lovene, og ikke konvensjonen. Konvensjonen gir ikke hjemmel for å innskrenke rettigheter for barnet Naturlig å tolke denne artikkelen på gunstigst mulig måte for barnet Ingenting til hinder for at en stat går lengre enn konvensjonen

Artikkel 42 – Kjennskap til konvensjonen skal spres Staten er forpliktet til å gjøre konvensjonens innhold kjent for barn og voksne. ”Gjennom egnete og aktive tiltak påtar partene seg å gjøre konvensjonens prinsipper og bestemmelser alminnelig kjent både for voksne og barn”.

Oppsummert Omhandler statens forpliktelser til å verne om og sørge for å realisere barns rettigheter Barndommen har i seg selv en egenverdi Barnekonvensjonen setter minstestandarder for hvilke rettigheter et barn skal ha Ambisjonen er at standarden skal være enda høyere enn konvensjonen legger opp til, jf. art. 41 Pålegg til staten om å iverksette tiltak for å virkeliggjøre prinsippene

Oppsummert forts. – Det offentliges ansvar Offentlig forvaltning har det overordnede ansvaret for å virkeliggjøre konvensjonsrettighetene for norske barn Det finnes ingen sanksjonsmuligheter utover Barnekomiteens bemerkninger til staten Realiseringen av rettighetene i konvensjonen er derfor avhengig av aktiv oppfølging Konvensjonsrettighetene er ikke sterkere enn viljen til å følge opp Fylkesmannen, som statens representant i fylket, har et overordnet ansvar for å følge opp konvensjonen og sikre barns rettigheter