Forholdet mellom tiltalebeslutning og dom Jo Stigen, Oslo, 28. april 2019

§ 63 Domstolene trer bare i virksomhet etter begjæring av en påtaleberettiget, og deres virksomhet opphører når begjæringen blir tatt tilbake. Tiltalebeslutningen trekker opp rammen for saken Men er retten bundet av den?

Uproblematisk hvis tiltalen endres Retten har veiledningsplikt i så måte

§ 38. Retten kan ikke gå utenfor det forhold tiltalen gjelder, men er ubundet av den nærmere beskrivelse med hensyn til tid, sted og andre omstendigheter. Bare når den finner særlig grunn til det, prøver retten om det foreligger omstendigheter som ville bringe forholdet inn under en strengere straffebestemmelse enn etter tiltalen. 

Med hensyn til det straffebud som skal anvendes på forholdet, er retten ikke bundet av tiltalen eller de påstander som er fremsatt. Det samme gjelder med hensyn til straff og andre rettsfølger.

Før retten bruker et annet straffebud enn tiltalebeslutningen, eller idømmer en annen rettsfølge eller et større inndragningsansvar enn påstått, skal den gi partene anledning til å uttale seg om spørsmålet. Siktede skal få en passende utsettelse når retten finner det ønskelig for forsvaret.

§ 252. Tiltalebeslutningen skal være underskrevet og datert og inneholde: 1)betegnelse av domstolen, 2)tiltaltes navn og bopel, 3)opplysning om hvilket straffebud som påstås anvendt, med gjengivelse av innholdet så langt det er av betydning i saken, 4)en kort, men så vidt mulig nøyaktig beskrivelse av det forhold tiltalen gjelder, med opplysning om tid og sted.

Retten kan ikke ta opp andre straffbare forhold, men når det gjelder det nærmere faktum, skal den legge til grunn det som kommer fram under hovedforhandlingen Finner retten det bevist at et strengere straffebud er anvendelig, skal dette legges til grunn Men det er en begrenset plikt for retten til å vurdere dette (jf. «særlig grunn»)

Dersom retten finner at et «tyveri» er et «grovt tyveri», er retten ubundet av tiltalen Partene skal i så fall gis tid til å uttale seg

Hva ligger i «samme forhold»? Forholdet skal ikke endre identitet Må bygge på samme faktum

Spørsmålet er dels om faktisk grunnlag fravikes, dels om Rettslig grunnlag fravikes

Spørsmålet reguleres av norsk rett Ikke som § 51 – ”dobbeltstraff”, som reguleres av folkeretten

Det rettslige grunnlaget: Rt. 2003 s. 394 (før Zolothukin): § 51 første ledd er således ikke til hinder for en ny sak når den samme handling rammes av to straffebestemmelser i idealkonkurrens, dersom disse retter seg mot klart forskjellige sider ved handlingen. Når tiltalen i slike tilfeller er begrenset til den ene av straffebestemmelsene, har retten ikke adgang til også å domfelle etter den andre, jf. § 38.

Man kan være tvil Rt. 1954 s. 653: Domfelte var tiltalt etter strl. 1902 § 239 for ved uaktsomhet å ha forvoldt en annens død, «derved at han søndag den 13. september 1953 som fører av bil D-25671 på veien fra Drevsjø til Femundenden kjørte med stor fart, antagelig langt over 60 km i timen og påvirket av alkohol».

Under hovedforhandlingen føyet aktor til følgende alternativ: «… eller derved at han overlot kjøringen til den påvirkede og ikke kjørekyndige B, med den følge at bilen ved Femundåsen skar ut av veien og veltet, hvorved B som var med i bilen, ble påført så store skader at han kort etter avgikk ved døden.» Var dette en utvidelse av tiltalebeslutningen som ikke kunne foretas uten domfeltes samtykke?

HR: «Jeg er ikke enig i at det her foreligger en feil ved saksbehandlingen. Tiltalebeslutningens punkt 1 går ut på at tiltalte uaktsomhet har forvoldt en annens død. Det nye alternativ som er føyet til, innebærer ikke at tiltalen er utvidet til en annen straffbar handling, men angår det samme straffbare forhold som omhandles i første alternativ. Ved rettelsen er det bare gitt en alternativ beskrivelse av måten det straffbare forhold kunne være begått på […].»

HR drøftet deretter et strafferettslig spørsmål: «[F]orsvareren har reist spørsmålet om tiltalte kunne dømmes etter straffelovens § 239 hvis han ikke selv kjørte bilen i ulykkesøyeblikket, men hadde overlatt kjøringen til den andre, slik som beskrevet i siste alternativ i spørsmål 1. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at et forhold som omhandlet i annet alternativ i spørsmål 1 kan rammes av straffelovens § 239.»

Rt. 2011 s. 172: ”Også for adgangen etter straffeprosessloven § 38 til å dømme for overtredelse av et annet straffebud enn det som er angitt i tiltalen, er det et nødvendig vilkår at det er tale om samme faktiske handling. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig. Norsk straffeprosess bygger på anklageprinsippet.”

”For at retten skal kunne dømme etter en annen straffebestemmelse enn den som er angitt i tiltalen, må det også stilles krav om at bestemmelsen ikke har en vesentlig annen rettslig karakter enn den bestemmelse som er angitt i tiltalen. Sentrale momenter ved denne vurderingen er om straffebudene tar sikte på å beskytte vesensforskjellige interesser, de grunnleggende trekk ved gjerningsbeskrivelsene og om det er stor forskjell på strafferammene …”

”Tiltalens post II går ut på forsøk på voldtekt ”Tiltalens post II går ut på forsøk på voldtekt. Voldtekt er en særegen form for legemskrenkelse. I tillegg til seksuell omgang inneholder handlingen vanligvis et volds- eller trusselelement, se § 192 første ledd. Formålet med voldtektsbestemmelsen er å beskytte den legemlige – herunder den seksuelle – integritet. Selv om gjerningsbeskrivelsen i § 192 i betydelig grad skiller seg fra gjerningsbeskrivelsene i §§ 228 og 229, mener jeg at disse bestemmelsenes rettslige karakter ikke er vesensforskjellige.”

”Bestemmelsene rammer ulike former for fysiske angrep på person, og tar alle sikte på å beskytte den legemlige integritet. Såfremt domfellelsen gjelder samme faktiske handling som angitt i tiltalens post II, vil det derfor ikke være i strid med straffeprosessloven § 38 å henføre forholdet under straffeloven 228 eller § 229.”

Kravet til kontradiksjon må ivaretas: § 38 tredje ledd: Før retten bruker et annet straffebud enn tiltalebeslutningen, eller idømmer en annen rettsfølge eller et større inndragningsansvar enn påstått, skal den gi partene anledning til å uttale seg om spørsmålet. Siktede skal få en passende utsettelse når retten finner det ønskelig for forsvaret.

Vær oppmerksom på forholdet mellom strpl Vær oppmerksom på forholdet mellom strpl. § 38 om «det forhold tiltalen gjelder» og § 51 om dommers rettskraft