Våren 2004 Per Gunnar Røe SGO 2100 – Byers geografi Tema: Byplanlegging og bypolitikk i Norge.

Presentasjon om: "Våren 2004 Per Gunnar Røe SGO 2100 – Byers geografi Tema: Byplanlegging og bypolitikk i Norge."— Utskrift av presentasjonen:

1 Våren 2004 Per Gunnar Røe SGO 2100 – Byers geografi Tema: Byplanlegging og bypolitikk i Norge

2 Noen viktige valg Politiske ideologier eller faglige analyser basert på vedtatte normer Markedsstyring eller samfunnsplanlegging Desentraliserte beslutningsprosesser eller sentral styring Detaljplanlegging eller oversiktsplanlegging

3 Rasmussens (2003) mål Å gi et aktuelt, om ikke nytt, perspektiv på den regionale plansituasjonen i Norge generelt og i Osloregionen spesielt Å undersøke hvilke muligheter som offentlig planlegging i Norge har til å løse denne oppgaven, og hva den har prestert Å beskrive hovedtrekkene ved forsøkene på planlegging, først innen Oslo bys grenser og senere Osloregionen som helhet

4 Begrepsavklaring En byplan eller (by)regionplan er en beskrivelse av et eksisterende bebyggelsesmønster, slik det har utviklet seg over tid og slik det kan vises på kart Begrepet benyttes imidlertid ofte i forbindelse med utredninger og kart som representerer forslag til videre utbygging Rasmussen bruker begrepet byplanmodell (regionplanmodell) både om prinsipper for ulike funksjoners lokalisering innenfor et bebygd område og om planforslag til slike lokaliseringsmønstre på mellom nivå

5 Vilkårene for gjennomføring av planforslag på mellomnivå 1.Det må foreligge kunnskap om en uheldig regional struktur og utvikling, og det må være en politisk flertallsvilje til å påvirke utviklingen i en annen retning 2.Til å utarbeide planforslag som er nødvendige for å nå målene, må det finnes et faglig organ med tillit i det politiske flertallet 3.Når mål og virkemidler i hovedtrekk er samstemt og har fått politisk tilslutning, må det etableres et administrativt organ med myndighet, lovgrunnlag og finansiell evne til å gjennomføre planforslaget som en offentlig eller privat oppgave

6 Viktige hendelser i Oslos tidlige ”planleggingshistorie” Rundt 1900 begynte kommunen å føre en aktiv boligpolitikk for å skaffe boliger til byens innbyggere Det ble en større innsats i byplanleggingen, inspirert av nye europeiske byplanprinsipper I 1911 ble det politisk flertall for å legge til rette for finansiering av boliger for ”arbeider- og middelklassen” og å stille tomter til disposisjon Harald Hals, den viktigste enkeltpersonene i perioden fra 1915 til 1950- årene, ble boligdirektør Profesjonalisering, som kom til uttrykk gjennom dannelsen av Norsk Byplanforening i 1919 Oslo- og omegn bolig- og sparelag (senere OBOS) ble dannet i 1929 I 1934 ble det framlagt et generalplanforslag for Stor-Oslo (inkluderte Aker og Bærum), som hadde regionplan-elementer i seg, og som dannet skjelettet for drabantbyutbyggingen Forstadsbanekomitéen av 1937 presenterte et planforslag for utbygging av forstadsbanene, som omfatter alle de banestrekningene som er i drift i dag

7 Bygningsloven av 1965 Regionplantanken var inspirert av blant annet Lewis Mumfords bok ”Culture of Cities”, som kom ut på svensk i 1942 Arbeidet med loven var inspirert av nordisk lovgivning (1947 i Sverige og 1938 i Danmark) Loven skulle gjelde for hele landet Loven var hierarkisk i sin myndighetsstruktur Loven inneholdt blant annet plantypene regionplan og generalplan

8 De første erfaringene Kommunene var lite villige til å båndlegge arealer til angitte formål og fastholde det når søknadene om dispensasjon kom Kommunestyrene var lite villige til å samordne sine interesser med andre kommuners interesser til en regional helhet Forventningen om oversiktsplanlegging ble ikke oppfylt Elementer av plantenkningen slo imidlertid rot i mange kommuner For boligbyggingen fikk loven stor betydning ved at den inspirerte kommunene til å klargjøre arealer til nye byggefelt Sammen med forsterket tomtepolitikk og økt velstand førte dette til at boligproduksjonen økte fra 29 648 i 1965 til 39 446 i 1970

9 Lovrevisjonen av 1985 Paragrafene om regionplan ble fjernet Fylkeskommunen fikk ansvaret for å utarbeide fylkesplaner Generalplanen gikk ut til fordel for kommuneplanen Det ble dermed intet myndighetsorgan som hadde til oppgave å planlegge en byregional utvikling

10 Regionplanen av 1963 I 1950 ble det opprettet en regionplankomité for Oslo- området Formålet var å fremme forslag til ulike typer arealbruk i kommunene (boliger, industri, friområder, kommunikasjoner, vannforsyning, hovedavløp, kraftforsyning mv.) Planen skulle se disse formålene i sammenheng og bli en ”rådgivende” plan Regionplanutkastet omfattet 27 deltakende kommuner Utkastet var bare en grov skisse (lite konkret) til noen regionplanprinsipper med et tidsperspektiv til år 1990 (Sentrumsalternativet/Romeriksbyen/Follobyen) Den manglet en forankring i et forvaltningsorgan med myndighet til å gjennomføre alle de gode intensjonene

11 Regionplanen fra 1969 Politisk forståelse for at man hadde behov for et mer forpliktende samarbeid og samordning Det viste seg også at det var behov for mer konkrete og detaljerte planer Samarbeidskomitéens arbeid ble styrket Regionplanarbeidet fikk en mer direkte tilknytning til det politiske system og administrasjonen i de to fylkene Det direkte politiske engasjementet ble imidlertid beskjedent Det ble laget en hovedrapport; Utkast til regionplan for Oslo/Akershus Dette utkastet var langt mer omfattende og konkret enn utkastet fra 1963 (det inneholdt prognoser for byvekst, hovedprinsipper for delområder, vurdering av styringsmuligheter og virkemidler) Heller ikke dette utkastet kom så langt som til nærmere politisk behandling

12 Regionplanrådets videre arbeid Det ble etablert et regionplankontor med 16 ansatte, som bearbeidet og la fram utkastet fra 1969 Denne gangen hadde mange av kommunene sterke innvendinger Kommunene i ytterkanten ønsket seg flere arbeidsplasser (redusert utpendling) og ville selv bestemme boligutbyggingen Det ble lagt fram et nytt forslag i 1974 (PLAN´ 74) og i 1975 et forslag til regionplan (planen skulle være prinsippiell) Disse utkastene bar preg av å være dimensjonerende rammeplaner for særlig befolkning og arbeidsplasser i kommunen Verken staten, regionplanrådet, kommunen eller fylket disponerte virkemidler Utkastet inneholdt ikke noe forslag til arealbruk, ut over de store grønne arealene til jord- og skogbruk (jordvernhensynet) Utkastet led skipbrudd fordi flertallet av ”den nye politikergenerasjonen” var ikke villige til å frata kommunene myndigheten over sin arealbruk til fordel for overordnede samfunnshensyn (dette styringsspørsmålet har blitt stående uløst)

13 Byregionene Behovet for å tilrettelegge for rasjonell arealbruk og bebyggelsesstruktur i byregionene følger av befolkningstilvekst og sosiokulturelle endringer Folketall og tilvekst har derfor vært en viktig indikator for å beskrive endringer i bosettingsmønster og konsentrasjon i byregionene 67,9% av befolkningen bodde i byer med over 20 000 innbyggere i 2001

14 En ny storbypolitikk Det ble i 1979 utarbeidet en NOU og St.meld. om storbypolitikk ”Dette var første gang stortinget behandlet bypolitikk som egen sak” ”Komiteen (kommunal og miljøvern) sier at bypolitikken i framtida må bli en integrert del av landsdels- og regionalpolitikken, og at den må settes inn i en større sosial og økonomisk sammenheng” Det ble nedsatt et storbyutvalg på bakgrunn av –den vanskelige økonomiske situasjonen (budsjettunderskudd) –storbyspesifikke sosiale problemer –behov for bygningsmessig byfornyelse

15 Utredningen om bypolitikk Industrien i byene er i sterk tilbakegang Nærmiljøet er dårlig mange steder på grunn av trafikk og annen forurensning Boligmangel fører til utflytting fra byene, særlig til nabokommunene Dårlig utemiljø og behov for opprustning av mange boliger i indre by Behov for å gjøre byene mer funksjonsdyktige slik at de fortsatt kan fylle sin oppgave i et nasjonalt bysystem Aldersstrukturen (med utgifter til eldreomsorg) sammen med utgifter til sosial- og helsevesen og annen kommunal service Det administrative samordningsproblem mellom de større byene og omkringliggende kommuner Opphopningen av private og statlige arbeidsplasser i kommunene, der staten ikke betaler eiendomsskatt og byene ikke får skatteinntekter fra innpendlerne