Strafferett for ikke-jurister våren 2007 Lærere: Maria Astrup Hjort, Institutt for offentlig rett Audgunn Syse, Justisdepartementets lovavdeling

Undervisning – forelesninger Mandag 19. mars kl. 12.15-14.00 Onsdag 21. mars kl. 12.15-14.00 Mandag 26. mars kl. 12.15-14.00 Onsdag 28. mars kl. 12.15-14.00 Alle forelesningene holdes i Auditorium 6, Domus Academica (Urbygningen).

Undervisning – kurs Kurs 1: Audgunn Syse Onsdag 11. april kl. 08:15 - 10:00  Torsdag 12. april kl. 08:15 -10:00 Onsdag 18. april kl. 08:15 - 10:00 Torsdag 19. april kl. 08:15 -10:00  Alle dager på Juridisk eksamenssal Domus Academica (Urbygningen) Kurs 2: Maria Astrup Hjort Onsdag 11. april kl. 14:15 - 16:00 Torsdag 12. april kl. 14:15 - 16:00  Onsdag 18. april kl. 14:15 - 16:00 Onsdag 25. april kl. 14:15 - 16:00 Alle dager i: Rom 540 Domus Nova (St. Olavs kvartal)

Undervisning – kurs NB: Bare personer som er påmeldt på et kurs kan delta – det vil bli foretatt navneopprop på hver kursdag. Privatister har dessverre ikke rett til å delta på kurs Kurslærerne har ikke mulighet til å la studenter bytte kurs og lignende. Alle slike spørsmål henvendes til infosenteret.

Pensum Johs Andenæs: Innføring i rettsstudiet, 6. utgave 2002 kapittel 3-15 (131 sider). Svein Slettan/Toril M. Øie: Forbrytelse og straff, bind I, 2001, kapitlene 5-6 , 8-12, 14, 17-33, 35-38, 41-43, 45-47 (258 sider). I tillegg til pensumbøkene trenger dere enten lovsamling siste utgave eller særtrykk av straffeloven (siste utgave).

Hva lærer dere på kurset/emnet? Strafferettens grunnbegreper (f.eks. om tilregnelighet, skyld) Enkelte straffebud (f.eks. reglene om drap, narkotikaforbrytelser, tyveri) Noe om juristers tenkemåte og metode.

Hvilke tema skal behandles når? Forelesninger Hva er strafferett, strafferettens oppbygging, straffbarhetsvilkårene (lovprinsippet, straffrihetsgrunner, skyld og tilregnelighet), reaksjonslæren (reaksjonsfastsettelse) noen strafferettslige begreper litt om spesiell strafferett og de enkelte straffbare handlingene noe om juristers tenkemåte og metode Kurs Oppgaveløsning. Mer om spesiell strafferett.

Vurderingsform 5 timer skoleeksamen (der man får flere korte spørsmål). Bokstavkarakterer

Hva er strafferett? I sin bok Alminnelig strafferett skriver Johs. Andenæs: ”Strafferetten er læren om de rettsregler som gjelder forbrytelse og straff. Den behandler spørsmålet om hvilke handlinger som er straffbare og hvilke reaksjoner de trekker etter seg” (2004, s. 16)

Hva er forbrytelse og straff? Forbrytelse: En handling (eller unnlatelse) som er belagt med straff. Straff: Et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde.

Hvor finner man reglene om forbrytelse og straff? Straffeloven: Almindelig borgelig straffelov av 22. mai 1902 er den sentrale strafferettslige loven. Her er mange sentrale straffebud samlet. Den strafferettslige spesiallovgivning: Ikke alle straffebud er samlet i straffeloven. Mange straffebud om ulike forhold finnes rundt i forskjellige lover. Disse sammenfattes under navnet den strafferettslige spesiallovgivning.

Skillet mellom alminnelig og spesiell strafferett Alminnelig strafferett: fremstillingen av de alminnelige reglene for straffbarhet, for eksempel reglene om skyld. Spesiell strafferett: fremstillingen av de enkelte straffebud, for eksempel bestemmelsen om tyveri.

Forholdet mellom strafferett og kriminologi Strafferett: Rettsreglene om forbrytelser og straff Kriminologi: Studie av hva som styrer måten samfunnet kategoriserer avvik og sosial kontroll på. Sentralt er det å forstå strafferettsapparatet og dets virkemåte. Hvorfor gis noen handlinger merkelappen kriminalitet og andre ikke? Hva bestemmer hvem som skal straffes? Hvem blir straffet (unge, gamle, kvinner, menn etc.)?

Forholdet mellom strafferett og straffeprosess Strafferett: rettsreglene om forbrytelse og straff Straffeprosess: reglene om hvordan en straffesak skal behandles av politi, påtalemyndighet og domsstolene Straffeprosessen er et nødvendig supplement til strafferetten. Det holder ikke med regler om hva som er straffbart, vilkårene for straff og reaksjonene. En må også ha regler om hvordan en straffesak skal behandles.

Juristers tenkemåte og metode Juristenes rolle ute i samfunnet er avgjørende for deres metode og hvordan jurister tenker Jurister er først og fremst fagpersoner på det gjeldende rettssystem Juristene må være i stand til å finne frem til gjeldende rett (de rettsregler som gjelder på et område) og anvende rettsreglene på et konkret tilfelle - dette er også det jusstudenter lærer under jusstudiet

Juristers tenkemåte og metode Rettskildene Rettskildene er de kilder som juristen går til for å få svar på hva som er gjeldende rett om et spørsmål. Rettskildelæren er altså læren om innholdet og bruken av disse kildene. Slik begrepet rettskildelære er brukt her kan en litt forenklet si at rettskildelæren er (den mest sentrale del av) den juridiske metodelære.

Rettskildene Lovtekster Lovforarbeider, annet bakgrunnsstoff og etterfølgende lovgiveruttalelser 3. Rettspraksis dvs. domstolenes praksis 4. Andre myndigheters praksis 5. Privates praksis 6. Rettsoppfatninger, særlig i juridisk litteratur 7. Reelle hensyn (vurderinger av resultatets godhet) 8. Utenlandsk nasjonal rett 9. Folkerett.

Rettskildeprinsippene Rettskildeprinsippene er stort sett uskrevne prinsipper. Det står f.eks. ikke skrevet noe sted at en må ta hensyn til det som står i loven når en løser et rettsspørsmål (det er for opplagt). Det står heller ikke skrevet noe sted at en skal legge vekt på tidligere dommer om liknende tilfeller, eller at en skal ta hensyn til det som sies i forarbeidene til en lov. Selv om rettskildeprinsippene ikke er skrevne regler, er de kommet skriftlig til uttrykk både i høyesterettsdommer og i den juridiske litteratur.

Rettskildeprinsippene Det er enighet om at denne listen ikke skal oppfattes som en rangering av faktorene der nr. 1 har større betydning enn nr.4. Andenæs uttrykker dette slik: "Jeg tror ikke nummerordenen i listen skal oppfattes som en rangorden. At lovteksten er stilt i spissen er naturlig nok. Ellers tror jeg det er de faktorer som er nevnt under 2, 3, og 7 det oftest blir spørsmål om å legge vekt på. Men på noen områder kan andre faktorer ha stor betydning." (1985, s. 56)

Rettskildene Lovtekster Grunnloven: det står ingen straffebestemmelser i Grunnloven, men bestemmelsene i Grunnloven kan likevel ha betydning for strafferetten (for eksempel så finner man lovprinsippet i § 96 og forbudet mot tilbakevirkende lover i § 97, og bestemmelsen om ytringsfrihet i § 100) Formelle lover: Straffeloven av 1902 er den viktigste loven på strafferettens område. Men det står også straffebestemmelser i mange andre lover f.eks. legemiddelloven og vegtrafikkloven. Når vi leser i straffeloven (eller andre lover) må vi ofte lese flere paragrafer før vi finner ut hva en rettsregel går ut på.

Rettskildene Forskrifter Man kan ikke dømme noen til straff bare med hjemmel i en forskrift - dette er i strid med lovprinsippet (Grunnloven § 96). Dette betyr at en straffetrussel alltid må stå i en formell lov. Noen ganger er imidlertid bestemmelsene laget slik at straffetrusselen står i den formelle loven (vegtrafikkloven § 31), og gjerningsbeskrivelsen (beskrivelsen av hva som er straffbart) står i forskriften. Slik har man for eksempel gjort det i forhold til trafikkreglene.

Rettskildene Lovforarbeider, annet bakgrunnsstoff og etterfølgende lovgiveruttalelser Lovforarbeider kan være til god hjelp når lover skal tolkes, i noen tilfeller kan også uttalelser fra lovgiver etter at loven er gitt være til hjelp når loven skal tolkes. Rettspraksis Det strider mot lovprinsippet å straffedømme noen bare på grunnlag av rettspraksis (tidligere dommer), men tidligere dommer særlig Høyesterettsdommer er viktig når loven skal tolkes.

Den juridiske litteratur Rettskildene Den juridiske litteratur Som regel undersøker jurister om et tvilsomt rettsspørsmål er behandlet i litteraturen og legger vekt på argumenter de finner i litteraturen. Domstolene er selvfølgelig ikke bundet av det som står i litteraturen. Reelle hensyn Med reelle hensyn menes vurderinger av resultatets godhet - er resultatet rimelig, rettferdig, hensiktsmessig. Lovprinsippet er til hinder for at noen straffes bare fordi resultatet vurderes som reimelig, men reelle hensyn er et moment når en fortolker lover.

Internasjonale rettskildefaktorer Rettskildene Internasjonale rettskildefaktorer Norge har inngått en rekke avtaler (traktater og konvensjoner) med andre land - disse avtalene er bindende (menneskerettigheter).

Tolking av straffebestemmelser Rettskildene Tolking av straffebestemmelser De fleste straffebestemmelser inneholder ord og uttrykk som ikke er skarpt avgrenset – bestemmelsene er ofte utformet generelt. Dette betyr at straffebestemmelsene må tolkes For eksempel rammer straffeloven § 228 ”Den som øver vold mot en annen person...” Når vi skal tolke loven må vi spørre hva er det å øve vold - hvor mye skal til før man kan si at det dreier seg om vold? Eller § 422 som omtaler ”skip” hvor stor må en båt være for at man kan kalle det et skip?

Tolking av straffebestemmelser Rettskildene Tolking av straffebestemmelser Tolkingsmomenter - man tar selvfølgelig utgangspunkt i loven og dennes ordlyd. Lovens ordlyd leses i lys av andre rettskildefaktorer som forarbeider, rettspraksis og reelle hensyn Formålsbetraktninger - ved tolking av lovtekster er lovens formål av interesse. Lovens ordlyd må tolkes i lys av lovens formål Rettsstridsreservasjonen - Straffebud må leses med forbehold for unntakstilfeller som det ikke har vært meningen å ramme med straff. Veldig sjeldne unntak - der altså gjerningspersonen frifinnes selv om handlingen faller innenfor ordlyden i straffebudet.

Vilkårene for straff For at en handling skal være straffbar må fire vilkår være oppfylt: Det må finnes et straffebud som passer på handlingen Det må ikke foreligge noen straffrihetsgrunn Det må foreligge subjektiv skyld hos gjerningsmannen Handlingen må være foretatt av en tilregnelig person

Straffbarhetsvilkår nr. 1: Lovprinsippet Lovprinsippet eller legalitetsprinsippet Grunnloven § 96: Ingen kan straffes uten at det står i loven. Dette betyr at det må finnes et straffebud som passer på den handlingen som er begått.

Forts. Lovprinsippet Hva er en straffbar handling? Unnlatelser Medvirkning (fysisk og psykisk) Forsøk

Straffbarhetsvilkår nr. 2: Rettsstrid Dette betyr at det ikke må foreligge noen straffrihetsgrunn. Det er en omstendighet som gjør handlingen forsvarlig og lovlig. Dersom det foreligger en straffrihetsgrunn, går gjerningsmannen fri. Det er tre straffrihetsgrunner: Nødrett Nødverge Samtykke

Forts. Rettsstrid Nødrett: handlingen er straffri når den er et resultat av en nødsituasjon (straffelovens § 47) Nødverge: handlingen er straffri når man forsvarer seg mot ulovlige angrep (straffelovens §48) Samtykke: samtykke virker i mange situasjoner straffriende (samtykke fritar ikke for straff ved drap)

Straffbarhetsvilkår nr. 3: Skyld Det kreves som hovedregel subjektiv skyld hos gjerningsmannen for at en handling skal være straffbar. Det er to hovedformer for skyld = forsett og uaktsomhet Hovedregelen er at det kreves forsett, dette gjelder med mindre det er utrykkelig sagt eller uttrykkelig forutsatt at også uaktsomhet rammes.

Forsett Forsett kan defineres som viljen til å foreta en handling av den art som straffebudet beskriver. Hensiktsforsett: når gjerningsmannen ønsket følgen eller tilstrebet den som et middel for å oppnå det ønskede mål. Indirekte forsett: gjerningspersonen utviser forsett også for det som er nødvendige sidefølger av hans handlinger. Overlegg: en kvalifisert form for forsett. Sannsynlighetsforsett: foreligger når lovbryteren ikke direkte tilstreber følgen, men likevel rekner den som sikker eller mest sannsynlig/overveiende sannsynlig.

Uaktsomhet Uaktsomhet bestemmes ved å sammenlikne med en norm for riktig opptreden To typer uaktsomhet: Simpel uaktsomhet: skjønnstemaet er her hvilke krav som må stilles til forsvarlig opptreden på området (varierer fra område til område) Grov uaktsomhet: en handlig kan sies å være grovt uaktsom når det er ”..en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet.”

Straffbarhetsvilkår nr. 4: Tilregnelighet Tilregnelighet: personer under en bestemt alder eller med en sterkt avvikende sinnstilstand er fritatt for straffeansvar - de anses strafferettslig utilregnelige. Straffrihet for barn under 15 år: det fremgår av straffelovens § 46 at ingen kan straffes for en handling som er foretatt før vedkommende har fylt 15 år.

Straffelovens § 44 - tilregnelighet Straffrihet for personer med ”psykiske avvik”: straffelovens § 44 lyder: ”Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad.” Psykotisk: De tilstander som psykiatrien til enhver tid betrakter som psykoser Bevisstløs: Relativ bevisstløshet (eks. hypnose, søvngjenger) Psykisk utviklingshemmet i høy grad: Totalvurdering av personen, men denne tar utgangspunkt i en standardisert IQ-test. Personer som skårer lavere enn ca. 55 på testen regnes som psykiskutviklingshemmede i høy grad.

Om rushandlinger Straffelovens § 45 lyder som følger: ”Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus (fremkalt ved alkohol eller andre midler) , utelukker ikke straff.”

Grensen mellom selvforskyldt og uforskyldt rus Når er rusen selvforskyldt? Hovedregelen er at rusen er selvforskyldt. Aktsomhetsnormen er streng i praksis. Høyesterett har uttalt at rusen er selvforskyldt når. ”…han inntar et så stort kvantum at man må regne med at man kan miste den fulle kontroll over seg selv.” Når er rusen uforskyldt? 3 mulige situasjoner: 1. Blir tvunget til å drikke/ruse seg 2. Ikke vet og heller ikke burde vite at han inntar et rusmiddel 3. Atypisk rus. Der et svært lite inntak fører til bevisstløshet

Hva skjer når rusen er uforskyldt? Ved uforskyldt rus bedømmes gjerningspersonen etter de vanlige strafferettslige prinsippene. Dette betyr: Han er straffri dersom rusen fører til bevisstløsheten (jfr. straffelovens § 44).

Hva skjer når rusen er uforskyldt? Har den uforskyldte rusen ikke ført til bevisstløshet, men kun forbigående sterk nedsettelse av bevisstløsheten. Ikke straffrihet, men straffen kan settes ned under minstestraffen, eller til en mildere straffart (jfr. straffelovens § 56 nr. 1 b). Dersom den uforskyldte rusen bare fører til mindre dyptgripende bevissthetsforstyrrelser kan dette brukes som en formildende omstendighet innen den ordinære strafferammen.