Den arabiske verden etter 1920

Ideologisk forspill før 1914 Islamsk oppvåkning: Jamal al-Din al-Afghani 1839-1897 Muhammad Abduh 1849-1905 Arabisk (proto-)nasjonalisme Annen generasjon: sekularister og proto-islamister

1900-tallet: Jordeiere mot radikale offiserer Malcolm Yapp om 1900-tallet: Years of the notables Store jordeiere dominerte politikken Years of revolution Utdanningseliten tar makta, gjennomfører omfattende reformer Post-1980: Years of ...?

1920-45: Nasjonalisme og selvstendighetsstrid

Anthony Smith om nasjonalisme Framvekst av moderne intervensjonsstat øker viktigheten av posisjoner i administrasjon som karrierevei og som kanal for innflytelse Skjerper konkurransen: i flernasjonal stat uro blant grupper som føler seg forfordelt Utvikling av grupper for solidaritet og kollektiv handling på basis av felles opplevd identitet a) protonasjonalisme: kulturell stolthet, krav om autonomi b) utviklet nasjonalisme: krav om løsrivelse, selvstendig stat

Smith i den arabiske verden Ulike typer nasjonalisme: Qawm (folk, etnisk gruppe) Den fruktbare halvmåne Watan (land, territorium)  Egypt, Algerie Umma (fellesskap: ofte om fellesskapet av verdens muslimer)

Motstandsideologi i mellomkrigstida Osmanske provinser under mandatstyre: arabisk nasjonalisme Ideologiske sentra: Bagdad og Damaskus Michel Aflaq og Ba’th: Én arabisk stat fra Atlanterhavet til Zagrosfjellene Sati’ al-Husri: Hvem er en araber? Nord-Afrika: lokal nasjonalisme og islam Den arabiske halvøy: lite utvikling av moderne politiske former

Sati’ al-Husri og byggingen av arabisk nasjonalisme Påvirket av tysk nasjonalisme-ideologi: Irakere manglet nasjonal bevissthet Bygge nasjonal enhet gjennom utdannelse og historie-skriving ”al-umma al-arabiya” Nasjonale bånd som forutgående for religiøse Universalistiske religioner delt av ulike kulturer, ikke grunnlag for statsdannelser Å være araber et objektivt faktum uavhengig av personlig vilje

Politisk lederskap i mellomkrigstida Jordeierne dominerer uavhengighetsbevegelsene Ny tendens fra 1930-tallet: moderne utdanningselite konstituerer seg som egen politisk kraft Tre konkurrerende tendenser med liknende sosialt program: - islamisme - radikal nasjonalisme - sosialisme/kommunisme Hasan al-Banna 1906-49

Politisk uavhengighet Marokko 1956 Algerie 1962 Tunisia 1956 Libya 1951 Egypt 1922/36 Syria 1946 Libanon 1943 (Trans)jordan 1946 Irak 1932 Kuwait 1961 Bahrain 1971 Qatar 1971 FAE 1971 Oman (1651) Saudi-Arabia (1932) Jemen (1990) ”Arabiske liga” 1945

1945-70: Radikale nasjonalister tar over

Radikale militærkupp: ”revolusjoner” Egypt 1952 Syria 1951/1958/1963 Irak 1958/1963/1968 Jemen 1962 Libya 1969 (Sudan 1971) Samme type styre etablert i Algerie ved uavhengigheten 1962 Gamal Abd al-Nasir president i Egypt 1954-1970

De radikales reformer: ”arabisk sosialisme” Republikk Jordreform Industrialisering (ISI) ”Velferdsstat”: helse, utdanning, sysselsetting, subsidierte basisvarer Statlig eierskap, statlig planlegging Sekularisering Arabisk enhet (arabisk nasjonalisme får fotfeste i Nord-Afrika og til dels på den arabiske halvøy) Anti-imperialisme og alliansefrihet

Problemer og motkrefter Bred folkelig støtte for reformer, men styret basert på militærmakt, ikke deltakelse Ineffektivitet og stagnasjon i økonomien etter tidlige suksesser, kapitalmangel Konservativ motfront, Saudi-Arabia, Marokko, Jordan: ”Islam mot gudløs sosialisme” Konfrontasjon med Israel og med USA

1970-: ”Stabilitetens pris”

1967: arabisk nasjonalismes Waterloo Israels angrep Jordan, Syria, Egypt utraderte motstanderne på 6 dager Vestbredden, Sinai, Gaza, Golan-høydene Den arabiske verden demoralisert: illusjonen om arabisk styrke og enhet brast

Endringer post-67 Styrkeforskyvning til fordel for oljelandene, især Saudi-Arabia Ideologisk skifte hos herskerne: fra arabisk sosialisme til infitah Ideologisk skifte i folket: fra nasjon til religion

Stabilitet uten legitimitet Regimene tømt for ideologisk retning Styrer ved rå makt og klientelisme I økonomien: det verste av to verdener Fra sosialismen: statlig dominans og byråkrati men uten fokus på rettferd og utvikling Fra kapitalismen: økte skiller mellom rike og fattige men uten effektivitet og reell konkurranse Resultat: et system gjennomsyret av korrupsjon

Økt samhold blant lederne, økt distanse til folket Monarkier og republikker konvergerer i internasjonale allianser og i styreform President-dynastier: Assad (og Mubarak?) Folkelige motkrefter og protest: islamistenes frammarsj

Hvor død er den arabiske nasjonalismen?