Av advokat Gaute Gjelsten

Presentasjon om: "Av advokat Gaute Gjelsten"— Utskrift av presentasjonen:

1 Av advokat Gaute Gjelsten
STATENS ANSVAR FOR SJØULYKKER ”Tirranna”, ”Tsesis” og ”Rocknes” – hvor står vi i dag? Av advokat Gaute Gjelsten

2 Innledning Formålet med foredraget
Beskrive rettstilstanden i dag Kun en oversikt Ikke uttømmende Fokusere på det spesielle ved statens ansvar Ansvarsgrunnlaget – en mildere aktsomhetsnorm for visse former for statlig virksomhet? ”Kontroll- og servicevirksomhet” Annen ”myndighetsutøvelse” Egne regler for medvirkning og lemping? Avgrense mot de alminnelige erstatningsvilkår Videre fremstilling Gjennomgå rettskildene – oppsummere Belyse problemstillingen med faktum fra ”Rocknes”-saken - Kun faktum slik det er fremstilt i sjøforklaringen og rapporter publisert fra myndighetenes side

3 Nærmere avgrensning Begrepet ”ansvar” i vid eller snever forstand
Avgrense mot statens plikt mht. oljeopprydding, redningstiltak m.m. ”Ansvar” i snever forstand: Når vil statens handling(er) eller unnlatelser medføre ansvar? Problemstilling: I hvilken grad kan en skadelidt kreve erstattet tap han har blitt påført i forbindelse med en sjøulykke? Når vil statens handlinger eller unnlatelser kunne medføre ansvar for ”Sjøulykker”? Typisk ved virksomhet som omfatter fyr- og merkevesenet og sjøkartverket ”Staten” – Historiske forskjeller mht. ulike myndigheters ansvar Sentrale statlige organer eller lokale myndigheter Delegert myndighetsutøvelse – For eksempel Det Norske Veritas

4 Nærmere avgrensning forts.
Objektivt ansvar? Eller uaktsomhetsansvar? Juridisk teori – drøftet om det finnes grunnlag for et objektivt ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak Forholdet mellom sjølovens regler om ansvar for (bunkers)oljesøl og forurensingslovens regler om statens refusjonskrav Sjøloven kap. 10 – Objektivt ansvar for bunkersoljesøl med unntak for ”force majeure”-lignende begivenheter, jf. sjøl. § 208, jf. § 192 Oljevernsaksjon i regi av staten - refusjonskrav etter forurensingsloven kap. 9 Hvilket regelsett går foran?

5 Rettslig utgangspunkt – Historikk
Rettslig utvikling: Rt s. 656 (Fyrlyktdommen) HR: Staten ikke ansvarlig for fyrvesenets uaktsomhet Rt s. 522 (Konsuldom I) HR: Staten ikke ansvarlig for underordnede tjenestemenns uaktsomhet Rt s. 536 (Konsuldom II) HR: Staten ansvarlig men ikke på grunnlag av arbeidsgiveransvar Rt s. 128 (Sjøkartdommen) Staten frifunnet på objektivt grunnlag for feil i sjøkart Rt s.1154 (Tirrannadommen) HR: Arbeidsgiveransvar – innenfor bestemte rammer Ved innføringen av Skadeerstatningsloven av 1969 (”skl.”) – ikke tvilsomt at staten har et arbeidsgiveransvar.

6 Rettslig utgangspunkt
Skadeerstatningsloven § 2-1 (arbeidsgivers ansvar for arbeidstaker ): ”1. Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. .... Med arbeidsgiver menes her det offentlige og enhver annen som i eller utenfor ervervsvirksomhet har noen i sin tjeneste.” Utgangspunkt: Alminnelig culpanorm Ansvar når arbeidstaker objektivt sett kunne og subjektivt sett burde handlet annerledes Strengt profesjonsansvar Erstatningsmessig vern? Rt s. 453 (Furunkulose-saken): ”Etter min mening må det kreves klare holdepunkter for å fravike det som må være det naturlige utgangspunkt, at uforsvarlig myndighetsutøvelse som volder den enkelte borger tap, skal erstattes.” Omfatter anonyme og kumulative feil Hvilken aktsomhetsnorm? Beror på hvilken type myndighetsutøvelse Arbeid utført i regi av fyr-, merke- og kartvesenet – Forarbeidene viser til en lempeligere aktsomhetsnorm

7 Ansvarets omfang – Rettspraksis: Rt. 1970 s. 1154 (Tirrannadommen)
Faktum M/S ”Tirranna” grunnstøtte i Finnsnesrenna i totaltap En rød lysbøye hadde sluknet – navigatør/styrmann hadde stolt på at denne var tent og gikk på grunn Rederiet krevde NOK 6,5 mill. i erstatning av staten Skl. hadde ikke trådt i kraft – men ikke tvilsomt at HR fulgte prinsippene i skl. HRs flertalls aktsomhetsnorm: Utgangspunkt at det foreligger et arbeidsgiveransvar: ”… dersom det fortsettlig eller uaktsomt er begått feil eller utvist forsømmelighet i tjenesten og dette med adekvat virkning har gjort seg gjeldende i et hendelsesforløp som har ført til en ulykke, vil staten kunne bli ansvarlig, helt eller delvis.” Spesiell begrensning for offentlig virksomhet som tar sikte på å bidra til å skape ferdsel- og trafikksikkerhet hvor det kreves: ”et betydningsfullt avvik fra den grad av trygghet for de sjøfarende som virksomheten tar sikte på å tilveiebringe”. HRs konklusjon: ”[Svikten] har ikke fremtrådt som et i denne sammenheng vesentlig eller upåregnelig avvik fra den grad av trygghet som fyr- og merkevesenet har påtatt seg å etablere i dette farvann.”

8 Rettspraksis – Tirrannadommen
Oppsummering Arbeidsgiveransvar Lempeligere aktsomhetsnorm for offentlig virksomhet som har til formål å bedre ferdsel- og trafikksikkerhet: HR krever et ”betydningsfullt avvik” – Høy terskel for å kunne pålegge staten ansvar Problemstilling: Gjelder den aktsomhetsnorm HR la til grunn i Tirrannadommen fremdeles eller har det skjedd en senere rettsutvikling?

9 Rettspraksis: ND 1983 s. 1 (”Tsesis”) – Svensk høyesterett
Faktum M/T ”Tsesis” grunnstøtte 1977 på en umerket grunne. Losvesenet og sjøkartverket ble ikke opplyst om grunnen fordi oppmålingsleder ved målingene i 1969 mente grunnen lå utenfor farleden. Grunnen viste seg ved senere målinger å ligge så vidt innenfor oppmerket farled. Selvigs kommentarer Hadde funnene blitt rapportert, ville ulykken sannsynligvis vært unngått. Organiserings- og ledelsesfunksjonene i det statlige sjøsikkerhetsarbeid bør undergis en vanlig culpavurdering. Svensk Høyesteretts konklusjon: Den svenske stat ble kjent ansvarlig for skader og oljesøl. Strengere vurdering av statens handling enn i Tirrannadommen?

10 Senere rettspraksis - Rt. 2000 s. 253 (Sporfyllingsdommen)
Spørsmålet i saken var om staten var erstatningsansvarlig etter en ulykke forårsaket blant annet av mangelfull skilting ved legging av asfaltdekke. Førstvoterende la til grunn et tradisjonelt syn: ”Førearbeida gjev såleis klar støtte til at vegvesenet fell inn under dei områda der det var teke sikte på at det skulle gjelde ei mild norm for aktsemd. Eg kan ikkje sjå at det ligg føre omstende som tilseier at dette utgangspunktet er endra. Det generelle utgangspunktet om ei mild norm for visse typar offentlege tenester har også vore lagt til grunn i rettspraksis etter ikraftsetjinga av skadeserstatningslova, sjå Rt (reisegaranti). Fleire andre dommar har lagt til grunn at det finst ei slik mildare norm for visse rettsområde men har kome til at vilkåra ikkje har vore oppfylte i det konkrete tilfellet. Eg syner til Rt (furunkulose), Rt (Selbusjøen) og dom av 8. desember 1999 (hjelpeverje), lnr. 86/1999.” ”Der konsekvensene av feil er store, må dette vere med på å skjerpe krava. Det vil ofte vere eit skilje mellom forhold som vegvesenet direkte har skapt, og forhold som vegvesenet ikke har forhindret. Eit slikt skilje må må likevel sjåast ut frå at det ofte er slik at tilgjengelige løyvingar gjer at det veljast løysningar som ikkje er dei beste, men som er dei løyvingane gjer rom for. … ”Det vil her dessutan måtte vere slik at når det er gjort ei fagmessig vurdering av risikomomenta og rette vedkommande har funne at ei ordning er forsvarleg, skal det mykje til før ei slik vurdering i ettertid vert sett til sides som auktlaus fra domstolane si side.” Og konkluderer med: ”Eg legg til at eg heller ikke kan sjå at vegvesenet har handla aktlaust ut frå ei samla vurdering av dei omstenda som her er drøfta.”

11 Rt. 2000 s. 253 (Sporfyllingsdommen)
Annenvoterende som målmann for flertallet foretar en mer nyansert drøftelse: ”[I] forarbeidene til skadeserstatningsloven og i rettspraksis [er det] forutsatt at det for visse former for offentlig kontroll-, bistand- eller servicevirksomhet skal anvendes en mildere aktsomhetsnorm enn den som følger av de alminnelige regler om arbeidsgiveransvar.” ” Når Høyesterett for enkelte former for offentlig kontroll-, bistands- eller servicevirksomhet har anvendt en mildere aktsomhetsnorm, er det på grunnlag av en vurdering av hvilke krav som med rimelighet kan stilles til virksomheten eller tjenesten. Ved denne vurderingen må det blant annet tas hensyn til hvilken skaderisiko som generelt gjelder på vedkommende område, hvilke økonomiske ressurser som står til myndighetens rådighet, arten av de skadede interesser og hvilke muligheter skadelidte har til å forsikre seg mot skade. Det at det dreier seg om en offentlig kontroll-, service- eller bistandsvirksomhet, er i seg selv ikke et tilstrekkelig argument for at det skal anvendes en mildere aktsomhetsnorm.” ”I teorien er det blitt fremholdt at det ved vurderingen av om det for en offentlig kontroll-, bistands- og servicevirksomhet skal anvendes en mildere aktsomhetsnorm, må [det] skilles mellom skader som skyldes unnlatelse av å forebygge eller avverge skader fra en skaderisiko som truer fra naturens side eller som er skapt av andre, og skader som skyldes aktive handlinger fra det offentliges egen side.” … ”Det er særlig for unnlatelse av å forebygge eller avverge skader fra en skaderisiko som truer fra naturens side eller som er skapt av andre, at det for enkelte former for offentlig kontroll-, bistands- og servicevirksomhet kan være grunn til å anvende en mildere aktsomhetsnorm. For skader som skyldes aktive handlinger fra det offentliges side, må i alminnelighet vanlige aktsomhetskrav gjelde.” Høyesterett var av den oppfatning at det dreide seg om aktive handlinger fra vegvesenets side og den alminnelige aktsomhetsnorm kom til anvendelse.

12 Rettspraksis – oppsummering
Forarbeidene til skadeserstatningsloven viser at lovens formulering – "idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt", jf. skl. § 2-1 første ledd – ble tatt inn nettopp for å begrense området for statens ansvar for uaktsom tjenesteutøvelse. Forarbeidene nevner spesielt fyr- og merkevesenet og sjøkartverket som typisk service- og bistandsvirksomhet. For at feil og forsømmelighet skal kunne lede til rettslig ansvar for staten ved utøvelsen av slik bistands- og servicevirksomhet, har således den gjengse oppfatning i juridisk teori vært at det må foreligge et betydningsfullt avvik fra den grad av sikkerhet som virksomheten tar sikte på å tilveiebringe.

13 Rettspraksis – oppsummering fortsettelse
Rettspraksis fra andre livsområder viser en rettsutvikling i retning av at det skal mindre til for å pålegge staten ansvar for service-, bistands- og kontrollvirksomhet, men det er uklart hvor langt utviklingen har gått i retning av å modifisere det bildet som fremgår av Tirrannadommen. Et nokså ensidig fokus mot lovens forarbeider og eldre rettspraksis vil lett kunne lede til den slutning at det ved feil begått av de myndigheter som her er aktuelle, alltid vil gjelde en lempelig aktsomhetsnorm. Metodisk må svaret på i hvilke tilfelle den lempeligere norm kommer til anvendelse bero på hvilke krav skadelidte med rimelighet kan stille til angjeldende virksomhet eller tjeneste, jf. lovens ordlyd. Ved isteden å understreke at det er den retningslinje som følger av lovteksten som er avgjørende, vil normen bli å fastlegge etter en mer fleksibel og nyansert vurdering, der forhold som skadeevnens størrelse og utvikling i faglige standarder og forventninger over tid, vil kunne hensyntas i vurderingen. Bestemmelsen gir uttrykk for en rettslig standard, altså en rettsnorm som henviser til en målestokk basert på den generelle samfunnsutviklingen utenfor loven selv, slik at lovens innhold vil endre seg i takt med at de fenomener loven henviser til, gjør det. I et samfunn med stadig tiltagende fokus på sikkerhet, og derav følgende økende krav og forventninger m.h.t. sikkerhetsmessige standarder, vil således de krav skadelidte med rimelighet kan stille, øke over tid. Etter Sporfyllingsdommen vil aktsomhetsvurderingen også bero på om skaden oppsto som følge av en skaderisiko som truer fra naturens side eller som er skapt av andre, i motsetning til skader som skyldes aktive handlinger fra det offentliges side.

14 ”Rocknes”-saken - Faktum
”Rocknes” er en steindumper. Skipets lengde er 166 meter, bredde 24,5 meter. "Rocknes" gikk 19. januar 2004 fra Eikefet etter å ha lastet tonn med grus og stein. Klokken forlot skipet Skålevik etter å ha bunkret. Dypgående var 10,4 meter Skipet skulle til Emden, Tyskland. Medregnet los var det totalt 30 personer om bord. På vei gjennom Vatlestraumen grunnstøtte skipet på en umerket grunne nordøst for Revskolten fyr. Tidspunktet for grunnstøttingen er anslått til ca Det var på dette tidspunkt lyst og god sikt. Skipet fikk som følge av grunnstøttingen en slagside og gikk kort tid deretter rundt. 18 mennesker mistet livet i havariet. Det ble holdt sjøforklaring for Bergen tingrett i perioden 26. til 31. januar 2004. Sjøfartsdirektoratet avla rapport 24. juni 2004. Sjøfartsinspektøren i Bergen avla rapport 28. juli 2004. Kystverket avla rapport 23. november 2004.

15 ”Rocknes” – Gammelt kart nr. 21

16 ”Rocknes”, Nytt kart nr. 21

17 ”Rocknes”, Utsnitt gammelt og nytt kart nr. 21 (forstørret)
Gammelt kart nr. 21 Nytt kart nr. 21

18 ”Rocknes”, Utsnitt nytt kart nr
”Rocknes”, Utsnitt nytt kart nr. 21 (forstørret) inntegnet grunnstøtting

19 ”Rocknes” – Faktum Grunnen ”Rocknes” grunnstøtte på ble oppdaget av sjøkartverket i Grunnen lå iht. sjøkartverket ca. 55 meter fra Revskolten fyr. Basert på funn fra politiets åstedsbefaring la sjøfartsinspektøren til grunn at skipets styrbord side befant seg ca. 60 meter fra Revskolten på grunnstøttingstidspunktet. I 1995 lå grensen mellom rød og hvit sektor fra Hillern lykt ca. 73 meter fra Revskolten, dvs. at grunnen lå ca meter utenfor hvit sektor. Sjøkartverket rapporterte ikke om grunnen i Etterretning for Sjøfarerne (Efs.). Sjøkartverket informerte heller ikke Kystverket om funnet. Ved utarbeidelse av nytt kart nr. 21 som ble publisert i februar/mars 2003 ble grunnen eller grunnflaket markert ved konturer i kartet. Sjøkartverket la i sjøforklaringen til grunn: I 1995 ble det rapportert om 121 nye grunner innenfor sjøkart nr. 21 – disse grunner ble ansett for farlige og rapportert om via Efs. Grunnen, eller grunnflaket iht. sjøkartverkets betegnelse, utenfor Revskolten ble ikke funnet å være av en slik karakter at det var nødvendig å rapportere om den i form av Efs. Begrunnelsen var at sjøkartverket fant at grunnflaket lå godt inne i rød sektor på Hillern lykt.

20 ”Rocknes” – Faktum Kystverkets rapport:
Vatlestraumen er en del av hovedleden i innseilingen til Bergen sydfra. Sjøkartverket hadde ikke detaljkunnskap om trafikken i Vatlestraumen Kystverket hadde ikke lagt til grunn at nyutgivelse av sjøkart betinger at gamle kart må skiftes ut og når informasjon om grunnflaket ikke ble gitt gjennom Efs. har ikke kystverkets loser eller navigatører hatt kunnskap om de endrete forutsetninger for seilas gjennom Vatlestraumen. Ut i fra den kunnskap los og kaptein hadde om farvannet mente de at skipet var på trygg kurs. Kystverket understreker at det per definisjon anses forsvarlig å seile i farget sektor fra en lykt dersom navigatøren kjenner sin egen posisjon. Grunnen ble 28. januar 2004 merket med lysbøye.

21 ”Rocknes” – Rettslig utgangspunkt
Når ”Rocknes” gikk på grunn, skyldtes dette isolert sett en skaderisiko som truer fra naturens side. På den annen side har staten involvert seg i forhold til denne type risiko gjennom forskjellige aktiviteter med sikte på å trygge situasjonen for de sjøfarende. Ansvarsgrunnlaget for staten vil måtte fastlegges "idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt", jf. ordlyden i skl. § 2-1. Skadeserstatningslovens forarbeider og eldre rettspraksis legger til grunn at sjøkartverkets virksomhet, herunder eksempelvis ansvaret for merking av dybdeforhold, må karakteriseres som typisk bistands- og servicevirksomhet hvor en mildere aktsomhetsnorm kommer til anvendelse. Påstand: Culpanormen må fastlegges etter en mer fleksibel og nyansert vurdering, der forhold som skadeevnens størrelse og utvikling i faglige standarder og forventninger over tid, blir hensyntatt i vurderingen. Slik saken fremstår i dag kan det muligens være grunnlag for et ansvar for staten for de kritikkverdige forhold som synes å foreligge.