Hvorfor skal vi lære om samer?

Presentasjon om: "Hvorfor skal vi lære om samer?"— Utskrift av presentasjonen:

1 Hvorfor skal vi lære om samer?
Samenes historie Hvorfor skal vi lære om samer?

2 Fordi; Norge er et land med to folk!

3

4 Samenes historie handler om urbefolkningen (samene) i nordvestområdene av Europa og deres forhold til andre folkeslag i dette området.

5 Arkeologene kan følge samisk kultur tilbake 2000-2500 år i historien.
Menneskene nådde Nord-Skandinavia for kanskje år siden, da isen trakk seg tilbake etter siste istid. Blant alle de etniske gruppene som nå lever i Sentral- og Nordskandinavia og på Kolahalvøya har samene den lengste historien. Dette er bakgrunnen for at samene regnes som et urfolk. Arkeologene kan følge samisk kultur tilbake år i historien. Det samiske språket har et slektskap med finsk-ugrisk språk, som finsk, estisk, litauisk, ungarsk m.m. Samene er et folk som strekker seg over fire land; Norge, Sverige, Finland og Russland. Sameland ofte referert til som Nordkalotten. Det vil si de nordlige delene av disse fire landene. I likhet med alle andre kulturer i eldre steinalder i Europa kjenner vi imidlertid ikke det etniske opphavet til denne befolkningen. Arkeologene kan imidlertid følge samisk kultur tilbake år i historien, og dermed kan vi si at samene har bodd i det som nå er det samiske området i minst 2000 år. Hvorvidt samene har bodd her lengre, og om samene kan ha etniske eller kulturelle relasjoner til tidligere folkeslag i området, er ikke avklart. Samene har også et språklig slektskap med de andre finsk-ugriske språkene, slik som finsk, estisk og flere, men den språklige utviklingen fra et finsk-ugrisk urspråk til moderne samisk ligger også stort sett i mørke. Språkhistoriske dateringer av stedsnavn og låneord fra urnordisk viser at samisk språk var i sitt nåværende utbredelsesområde allerede i urnordisk tid.

6 Jernalder Samene trer fram i historien i århundrene før Kristi fødsel gjennom arkeologiske funn og omtale i skriftlige kilder

7

8 Lavvo

9 Torvgamme1

10 Torvgamme2

11 Tidlig veidekultur Jegere, fiskere og sankere Gammetufter Fangstanlegg
Groper Seidestein Næringsvei Februk Vandring mellom beitene/årsrytmen Siida I den samiske jernalderen, fra Kristi fødsel og fremover til 1600-tallet, levde samene som jegere, fiskere og sankere. Disse tidlige samene møter arkeologene i form av gammetufter, fangstanlegg for villrein, groper brukt til trankoking og offersteiner. Første gang vi hører om samene, er muligens fra den romerske historikeren Tacitus. Mattilgangen varierte fra område til område, på den nordnorske kysten var fisket viktigst, mens jakt på pelsdyr for salg utgjorde en viktig næring i innlandet. I noen fjordområder, særlig i sørlige områder, ble det også drevet et enkelt februk med sau og geit. Viktigst var imidlertid villreinjakta, og vandringene reinen foretok fra vinterbeitene i innlandet om vinteren til sommerbeitene langs kysten bestemte årsrytmen for samene. Vi forestiller oss ofte nomader som folk som vandrer planløst rundt, men samenes livsform må ha vært preget av årvisse vandringer mellom faste boplasser på kysten og i innlandet. Smale eider og vadesteder over sund som reinen brukte som vandringsvei mellom kyst og innland må ha vært steder hvor de tidlige samene gikk sammen i større grupper for å drive fangst med fallgraver og andre fangsmetoder. Her har kanskje flere siidaer, grupper, samarbeidet.

12 Kontakt med nabofolk Arkeologiske funn i graver og gammetufter
Norrøn kultur Korndyrking og ølbrygging Håløyhøvdingene Tjudene Ottar I samiske graver og gammetufter finner man ofte gjenstander som er kjøpt eller byttet fra nabofolkene, kanskje har gjenstandene reist riktig langt. Samene kom i jernalderen i kontakt med nabofolk, slik som de norrøne i Norge og Sverige og finsk-ugriske folk i Finland og Karelen. Norrøn kultur etablerte seg etterhvert langs den nordnorske kysten opp til Malangskjeften. Så langt nord kunne man dyrke korn, og dermed brygge øl som inngikk i norrøn religionsutøvelse. I dette kulturområdet, kalt Hålogaland fantes det i deler av jernalderen et mektig, norrønt aristokrati med et vidtrekkende handelsnett og mulighet til å spille en rolle i norsk rikspolitikk. Håløyhøvdingene baserte sin rikdom og innflytelse på handelen med og skattleggingen av samene. Styrkeforholdet mellom de to folkene er ikke avklart; ble samene skattlagt under tvang, eller var dette et samkvem som var til nytte for begge parter? Svaret på dette kan være ulikt i ulike perioder av jernalderen. De norrøne høvdingene kunne både forsyne samene med jern og andre handelsvarer og gi beskyttelse mot angrep fra øst og sørøst. Et sagnfolk vi hører om blant samene er tjudene, som i følge samisk tradisjon kom fra øst og plyndret og drepte samene. En tidlig overlevering om samene er Ottar, som på 800-tallet fortalte levende om hvordan han som den nordligste av alle nordmenn skattla og handlet med samene. Harald Hårfagre giftet seg i følge Snorres kongesagaer med samekvinnen Snøfrid. Øyvind Skaldespiller nevner også samene i sine kvad, blant annet samisk husdyrhold. Ut fra disse kildene kan vi slutte at det var et nokså livlig samkvem mellom de norrøne samfunnene og samene, kanskje også med en glidende overgang mellom den ene etniske gruppen og den andre.

13 Middelalder På 1000-tallet etablerte nasjonalstatene Norge og Sverige seg, og i Nordvest-Russland ble byen Novgorod en mektig bystat med forbindelser langt inn i nordområdene. Sverige tok på tallet kontrollen over Finland. Langs den nordnorske kysten ble de mektige høvdingenes makt brutt, og samene ble etterhvert mer avsides og mindre interessante som skattebetalere og handelspartnere.

14 Fiskerihandel 1100 tallet økte salget av tørrfisk fra Norge til Europa
Samene hadde fremdeles fisk til eget bruk Vardø kirke 1307 Nordmenn bofaste, dyrket korn og fisket for eksport. Samene sesongmessige vandringer Urettferdig skattebetalinger Tidlig på 1100-tallet begynte den omfattende eksporten av tørrfisk fra den nordnorske kysten til Bergen og videre ut i Europa. Fra 1300-tallet av førte det til en ekspansjon nordover kysten av Troms og Finnmark av norsk språk og kultur. Mye tyder på at dette ikke kom i konflikt med den samiske leveformen, fordi de norske nybyggerne var ensidig beskjeftiget med fiske for salg. De konkurrerte dermed ikke om ressursene med samene. I Vardø ble det bygd festning og kirke i 1307, og dermed var østgrensen mot Russland tvers gjennom sameland etablert for århundrer. Langs kysten av Nord-Norge må samer og nordmenn ha fremstått som svært adskilte. Nordmennene var bofaste, dyrket korn og fisket for eksport. Samene gjennomførte derimot sesongmessige vandringer, slik at de fikk utnyttet en lang rekke ressurser som villrein, fjordfiske, elvefiske, pelsdyr med flere. De to gruppene hadde sannsynligvis ulike klær, snakket to ulike språk og betalte to ulike former for skatt. Nordmennene betalte leidangsskatt, mens samene etterhvert ble skattlagt av de norske, svenske og russiske statsmaktene.

15 Finsk svedjebruk Samene bodde ved inngangen til middelalderen i det meste av nåværende Finland. Etniske finner bodde bare i kyststrøkene og i innsjøområdet lengst i sør. Med etableringen av et svenskkontrollert statsapparat i Åbo, kristningen av finnene og byggingen av festninger økte befolkningen, og ekspanderte nordover. Finnene brant ned skogen og dyrket rug i asken. Etter noen år var jorda utpint, og de måtte flytte på seg. Rundt 1500 hadde ekspansjonen nådd nordover til de nedre delene av Tornedalen. Denne ekspansjonen gikk i stor grad ut over den halvnomadiske, samiske leveformen, og samisk kultur forsvant etterhvert fra hele Sør-Finland.

16 Ny tid

17 Skifte i økonomien Samenes tradisjonelle veidekultur var truet i løpet av 1500-tallet. Antallet villrein og øvrige ville dyr gikk tilbake, noe som skyldtes hardere beskatning. Dette igjen skyldtes økt interesse for og beskatning av de samiske områdene. Både Danmark-Norge, Sverige og Russland mente de hadde rett til å skattlegge samene, og skatteinnkrevere fra Sverige tok seg eksempelvis helt ut til Vesterålen. Bakgrunnen for dette økte nærværet fra sentralmaktene må sees i sammenheng med den pågående konflikten mellom Sverige og Danmark. Presset på ressursene førte til et skifte i den samiske økonomien.

18 Reindriftssamer Fra 1500-tallet av førte økt interesse for nordområdene til endringer i økonomien. Dette påvirket igjen kulturen. Fra denne tida av stammer for eksempel tamreindrifta, som vi i dag gjerne synes er typisk samisk. En mindre del av samene begynte med tamreindrift. Tamrein hadde også tidligere vært holdt, blant annet lokkerein som skulle lokke villreinflokkene inn i fella. Nå begynte man å temme større flokker, og følge dem på vandringen mellom kyst og innland. Dette var en type spesialisert økonomi som bare kunne eksistere fordi man handlet med sjø- og elvesamer, nordmenn og andre nabofolk for å skaffe det reindriften ikke bidro med. Reindriftssamene utgjorde alltid en mindre andel av samene, og tamreindriften er kun år gammel.

19 Sjøsamer og elvesamer Langt de fleste samene ble bofaste eller delvis bofaste, enten på ytterkysten, i fjordstrøkene eller langs de store vassdragene og sjøene i innlandet. Her drev de et enkelt februk i kombinasjon med jakt og fiske, mer fiske på kysten, mer jakt i innlandet. Noen tamrein kunne også inngå i denne blandingsøkonomien. I fjordene i Troms og Finnmark på 1700-tallet hadde samene en rikere mattilgang enn nordmennene på kysten som var avhengige av kontakten med handelsmannen i Bergen, og samisk kultur og språk økte både tallmessig og relativt i perioden. Sjøsamenes livsform var rett og slett mer fleksibel, dersom en matkilde sviktet, hadde man andre ting å falle tilbake på. Pomorhandelen, som begynte på denne tida, skapte avsetning for overskuddsfisk til russiske handelsmenn.

20

21 1800-tallet: Pengeøkonomi
Fiskeeksport Gruvedrift Økt jordbruk Innvandring Storsamfunnets økonomi versus den samiske Grensene mot Russland og Finland stengt – begrenset sesongbeiter for samene Interessen for nordområdene økte i løpet av 1800-tallet. På kysten økte produksjonen av tørrfisk, klippfisk og sild for eksport. Etterhvert kom det også til motorer i fisket, og for å kjøpe en motor og bensin måtte man ha penger å betale med. Mange steder, som i Kåfjord i Alta, i Kiruna og i Kirkenes ble det igangsatt bergverk som førte til innvandring av andre etnisiteter og en tilstrømning av penger. Jordbruket ble også intensivert, ledsaget av innflyttere fra Sør-Norge, Sverige (på svensk side) og fra finskspråklige strøk. Den store hungersnøden i Finland i 1860-åra førte til en stor finsk innvandring til både det nordligste Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge, særlig Øst-Finnmark. Den allsidige samiske leveformen, som tidligere hadde vært mer fleksibel og tilpasningsdyktig enn nabofolkenes, ble nå akterutseilt. Samene hadde mindre overskudd å handle med, og deres varer var ikke så etterspurte. Samiske bygder fremsto derfor utover 1800-tallet og fremover som de fattigste og mest tilbakeliggende. Storsamfunnets pengeøkonomi fremsto derimot som mer fremtidsrettet og velstående. Reindriftskulturen led også under grensedragningene mellom landene. Grensen mot Russland ble stengt i 1826, og senere ble også grensene mot Finland stengt. Gamle trekkveier fikk dermed for samene uforståelige grenser, og sesongbeiter ble sperret. Den fine balansen mellom bruken av ulike beiteområder til ulike årstider ble forstyrret.

22 Samisk kunsthåndverk

23

24 Fornorskning, forsvenskning, forfinskning
Nasjonalismen ble en drivende kraft i samfunnsutviklingen i løpet av 1800-tallet. Ideen om at alle i nasjonen skulle snakke samme språk og dele samme kultur ble utbredt. Myndigheten følte seg ikke sikre på at den etniske minoriteten var lojal, man fryktet territorielle krav fra nabostater. Lærere, prester og andre øvrighetspersoner var ofte overbevist om at samene hadde best av å anta majoritetens langt mer overlegne kultur og språk, til eget beste. Lese- og skriveopplæring hadde noen steder foregått på samisk allerede fra 1600-tallet av, og prester og lærere la i løpet av 1700-tallet og tidlig 1800-tall vekt på å forkynne og undervise på samisk. Dette ble det slutt på utover 1800-tallet, fordi statene hadde ambisjoner som gikk utover territoriell og religiøs kontroll over samene. Nå ønsket man etter hvert en assimilering.

25 På norsk side ble en koordinert og systematisk fornorskning satt inn fra begynnelsen av 1900-tallet, samtidig som Norge ble en selvstendig nasjon. I denne perioden ble det forbudt å undervise på samisk, gudstjenester på samisk ble også forbudt og samisk ble aldri brukt av øvrighetspersoner som lensmenn, ordførere osv. På 1930-tallet nådde fornorskningsiveren en topp, og ønsket man å bli tildelt grunn for nyrydding, måtte man demonstrere at man hadde gode norskkunnskaper. Barna ble samlet i internatskoler, hvor det kun var tillatt å snakke norsk. Resultatene lot heller ikke vente på seg; i folketellingen av 1930 oppgir over halvparten av befolkninga i Kvænangen enten samisk eller finsk som hjemmespråk, i 1950 oppgav én person å snakke samisk og én å snakke finsk. Samisk språk forsvant fra store områder, for eksempel er den særpregede dialekten som ble snakket på Kvaløya og Ringvassøya i Troms forsvunnet for alltid.

26 Fornorskningen kan gjenkjennes i arkitekturen i Sameland, bygg som Solhov folkehøgskole i Lyngen og Neiden kirke i Sør-Varanger er bygd i norsk, tradisjonell stil for skape tilknytning til det øvrige Norge. På svensk side var politikken noe mer fleksibel og mindre brutal. Her ble det i større grad benyttet samisk i undervisning, og det ble også eksperimentert med å la lærerne følge samenes flyttinger. Etter revolusjonen i Russland i 1917 ble samene på Kolahalvøya samlet i ett kollektivbruk, Lovozero/Lojavri, midt inne på halvøya. På den ene siden bidro kollektiviseringen til at gamle drifts- og livsformer gikk tapt på en langt mer radikal måte enn i Skandinavia, men samtidig var sovjetstaten mer opptatt av å gi undervisning på samisk språk.

27 Samer skulle undertrykke sin egenart

28 Nyere historie Etter ødeleggelsene under andre verdenskrig ble Sameland viet ny og positiv interesse. Dette gjorde Sameland mer likt storsamfunnene, men sådde også spiren til interesse for det gamle. 2. verdenskrig og gjenoppbygging 2. verdenskrig rammet det samiske bosettingsområdet hardt, og hele Finnmark, Nord-Troms, det meste av Kolahalvøya og Nord-Finland ble brent ned. Gjennombyggingen etter 2. verdenskrig pågikk etter mønstre og idealer fra storsamfunnet. Gjenoppbygde typehus, radioer og etter hvert fjernsynsapparat kom til, fiske, jordbruk og industri ble modernisert i et planmessig forsøk på å bringe økonomien i nord på nivå med den i sør. Gammel samisk kunnskap ble dermed nedvurdert; alle idealene kom fra industri- og velstandssamfunnet. Tilbakegangen for samisk språk fortsatte dermed ufortrødent, og i sjøsamebygder som Manndalen (Kåfjord i Troms) og Kvalsund i Finnmark gikk befolkningen over til å snakke norsk i tiårene etter krigen. Den uttalte assimileringspolitikken vek derimot for en mykere, mer fleksibel holdning til samisk språk og kultur. Det ble utgitt tospråklige ABC-bøker, det kom til nyheter på samisk på riksnettet og filmskapere og forfattere begynte å vise interesse for samene og deres kultur.

29 Samisk nasjonsbygging
I perioden etter 2. verdenskrig var det ikke uproblematisk å si at det fantes en samisk minoritet i Norge. Man snakket ofte om samisktalende nordmenn. På 70-tallet, da radikale krefter var opptatt av undertrykte minoriteter over hele verden, ble også interessen vekket for det samiske. Alta-aksjonen i 1979, hvor det ble bygd et vannkraftanlegg sentralt i det samiske området, satte fokus den samiske minoriteten og mangelen på anerkjennelse og rettigheter som folk. For den norske befolkningen, for myndighetene og for samene selv var dette en vekker. I 1989 ble det første Sametinget åpnet av Kong Olav. I 2005 kom Finnmarksloven, som sikrer samisk medbestemmelse over bruken av land og vann i Finnmark.

30 Undervisning på samisk
Fram til 1959 foregikk all undervisning på norsk. Samisk begynneropplæring i folkeskolen kom i gang i 1967, og i 1969 kom det første samiske gymnaset i Karasjok. I 1974 åpna et eget samisk forskningsinstitutt, og Universitetet i Tromsø har helt siden starten hatt en stor samisk seksjon. I dag har man også fått inn krav i fagplaner fra departementet om undervisning i den norske skolen om det samiske.

31 Finnmarksloven Finnmarkseiendommen som tidligere var forbeholdt de som kunne dokumentere rett til land og vann kan nå brukes av alle. De som bor der har fortrinnsrett, og de som har drevet reinnæring gjennom generasjoner har visse rettigheter. Alle som trenger det kan bruke av naturen. Konflikter oppstår likevel fordi det nå er for mange ”nye” aktører på banen til et sårbart og utnyttet område.

32 Siida Samene har tradisjonelt hatt små ”samfunn” kalt siida.
Disse har samarbeidet om å drive reinbeite i samme område, innenfor samme grenser. De har likevel hatt områder de har byttet å være på. Dette for å skape bærekraftig utvikling og ikke overforbruke et område slik at det ikke kan brukes igjen senere. Dette har vært samenes og sidaens særtrekk=drive bærekraftig. Situasjonen i dag er at det er for mange rein på for lite beiteområde, derfor oppstår problemene.

33 Reinbeite er ”big business”