Generelt om den offentlige forvaltningen og retten Dag Wiese Schartum

Forvaltnings- organer Innbyggere, næringsliv, sivilt samfunn Politikere Forvaltnings- organer e-forvaltning myndighetsutøvelse tjenesteyting e-demokrati Politikkutvikling Iverksettelse Egenforvaltning Forvaltningen er basert på visse forvaltningsrettslige prinsipper Forvaltningen er i stor grad lovstyrt der bl.a. disse prinsippene kommer til uttrykk Domstoler, tilsynsorganer mv. fører tilsyn med at forvaltningen etterlever lovgivning/prinsipper

Sentrale forvaltningsrettslige prinsipper Legalitetsprinsippet Myndigheter må ha hjemmel i lov for å gripe inn i borgernes rettssfære (jf. forbud, påbud, innskrenking av rettigheter) Det som er fastlagt ved lov kan bare endres ved lov Kan også bruke forskrift når den har hjemmel i lov Desto mer inngripende, desto klarere må hjemlene være Legalitetskontroll er sentralt i e-forvaltning: er f.eks. automatiserte rutiner i samsvar med loven? (jf. ”svart boks” og problem med legalitetskontroll) Forsvarlighetsprinsippet Myndighetsutøvelsen må være forsvarlig, dvs. ikke innrettes slik at det blir uakseptabel fare for feil og uriktige avgjørelser For eksempel viktig å vurdere om automatiserte saksbehandlingsrutiner er forsvarlige (er systemet forståelig for saksbehandler?) Utredningsprinsippet (jf. forsvarlighetsprinsippet) Jus og faktum i en sak må være tilstrekkelig utredet/opplyst Kan være en utfordring dersom utredningen blir standardisert ved at opplysninger i hver sak kun hentes fra maskinlesbare kilder

Forvaltningsrettslige prinsipper (fortsatt) Kontradiksjonsprinsippet (jf. forsvarlighetsprinsippet) Borgerne må ha anledning til å motsi og gi uttrykk for sitt eget syn Innsyn og kunnskap en viktig forutsetning (jf. offentlighetsprinsippet som behandles i en senere forelesning) Kan være vanskelig å motsi ”harde fakta” fra maskinelle rutiner (?) Nøytralitets- og saklighetsprinsippet Myndighetsutøvelsen må bare skje på basis av forhold som rettsreglene angir som relevante i sakstypen og ikke ta utenforliggende hensyn Forvaltningen må utrede saker på balansert måte Standardisert, maskinell saksbehandling kan gjøre det lettere å forhindre at irrelevante forhold får betydning Likhetsprinsippet Like saker skal behandles likt; dvs. forskjellsbehandling må være saklig og rettslig begrunnet Gir systemløsningene anledning til å beskrive særtrekk ved egen sak eller blir ulike saker behandlet på «lik» måte?

Lovgivning Formelle lover Forskrifter Instrukser Vedtas av Stortinget (ikke som før av Odels- og Lagting) Formell lov brukes mye oftere enn legalitetsprinsippet tilsier Er sammen med forskrifter en spesielt viktig rettskilde innen forvaltningsretten og som grunnlag for rettslige beslutningssystemer i forvaltningen Forskrifter Dvs.: delegert lovgivning (”bestemmende for rettigheter eller plikter” … ”til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer”, jf fvl § 2 bokstav c, jf. bokstav a) Forskriften må holde seg innenfor lovhjemmelen, dvs. fullmakten fra lovgiver til å gi bindende regler Det gjelder egne saksbehandlingsregler for forskrifter, bl.a. vedrørende høring og kunngjøring Instrukser Gjelder ofte hvordan forvaltningens rettsanvendelse og skjønnsutøvelse skal være Er bare bindende for forvaltningsorganet, men kan reelt sett få stort gjennomslag også ellers

Forvaltningslovgivning Generell forvaltningslovgivning Er slik lovgivning som gjelder for store deler av forvaltningen Eksempler: Forvaltningsloven, offentleglova, arkivloven (alle; med forskrifter) Personopplysningsloven er en slags forvaltningslov fordi den veldig ofte kommer til anvendelse på forvaltningens enkeltsaksbehandling (men også på annet enn forvaltningsvirksomhet; f.eks. tjenesteyting) Spesiell forvaltningslovgivning Er slik lovgivning som gjelder for den enkelte forvaltningsordning Eksempler: Folketrygdloven, skatteloven, ligningsloven, tolloven, utdanningsstøtteloven, utlendingsloven Det er primært spesiell forvaltningslovgivning som blir automatisert ved hjelp av rettslige beslutningssystemer; særlig ordninger som er basert på veldefinerte vilkår og beregninger

Enkeltvedtak og rettslige beslutningssystemer Spesiell forvaltningslovgivning har primært bestemmelser som styrer innholdet av avgjørelse i enkeltsaker, dvs. spørsmål det skal treffes enkeltvedtak om Forvaltningsloven er generell og gir bestemmelser om hvilke fremgangsmåter forvaltningsorganene skal følge for å ivareta partenes rettssikkerhet To viktige temaer i forvaltningsloven er regler for all forvaltningsvirksomhet, dvs. uavhengig av om det treffes enkeltvedtak eller ikke (jf. habilitet, veiledningsplikt, taushetsplikt); og regler for enkeltvedtak, dvs. for avgjørelser som generelt eller konkret er bestemmende for rettigheter eller plikter til bestemte private personer, se fvl § 2 bokstav b, jf. (jf. forhåndsvarsel, saksforberedelse, innsyn, begrunnelse, klage og omgjøring) Rettslige beslutningssystemer er utviklet for helt eller delvis å automatisere behandling av enkeltsaker, dvs. for å automatisere anvendelse av spesiell forvaltningslovgivning på enkeltsaker  enkeltvedtak

Rettslig kompetanse (myndighet) til å treffe enkeltvedtak Bestemmelser i forvaltningslovgivningen gjelder i stor grad spørsmål om «kompetanse» i betydningen myndighet Personell kompetanse (hvem?) Dvs. hvem kan utøve offentlig myndighet? Hvilket forvaltningsorgan skal treffe enkeltvedtak, hvem er klagemyndighet? Krav til personers habilitet mv Jf. særlovgivning, supplert av generell forvaltningslovgivning Materiell kompetanse (hva?) Dvs. hva kan myndighetsutøvelsen gå ut på? (hvilke plikter og rettigheter mv) Jf. særlig særlovgivning Prosessuell kompetanse (hvordan?) Dvs. hvordan skal utøvelsen av myndighet skje? Jf. særlig generell forvaltningslovgivning, evt. supplert av særlovgivning

Enkeltsaksbehandling: Delegasjon, instruksjon og organisasjonsmyndighet Utgangspunkt er at forvaltningen i stor grad er hierarkisk bygget opp (med over- og underordningsforhold), jf. dog kollegiale og selvstendige organer Innen et forvaltningsorgan Innen ett og samme forvaltningsorgan kan arbeidet med enkeltsaker organiseres på ulike måter, så lenge arbeidsordningen er forsvarlig (IKT kan legge til rette for endrede arbeidsordninger, f.eks. legge til rette for saksbehandlere som er «generalister») Instruksjonsmyndighet er en viktig del av den hierarkiske styringen (rettslige beslutningssystemer innebærer instruks til maskiner og mennesker om hvordan lovreglene skal forstås) Forholdet mellom over- og underordnet forvaltningsorganer Delegasjon innebærer at en overlater til andre å utøve kompetansen en selv har Den delegerende mister ikke kompetansen, men er fremdeles ansvarlig, og må passe på at myndighetsutøvelsen blir forsvarlig Delegasjon forutsetter instruksjonsmyndighet og et overordningsforhold Kommuner er selvstendige rettssubjekter som ikke kan instrueres av staten (og derfor må en i stedet ofte styre kommuner ved hjelp av lov/forskrift)

Kontroll med forvaltningens enkeltsaksbehandling Klageadgang (forvaltningsklage) Til overordnet forvaltningsmyndighet Til særskilt opprettede klageorganer (f.eks. Personvernnemnda) Domstolskontroll Forutsetter at klageadgangen er uttømt Er mindre viktig innen forvaltningsretten enn mange andre rettsområder Tilsynsvirksomhet Tilsynsvirksomheten skjer innenfor særskilt lovregulering Behandler saker etter eget tiltak eller etter henvendelse fra borgerne Jf. Datatilsynet, Arbeidstilsynet, Finanstilsynet Sivilombudsmannen Er organ for Stortinget (ikke del av regjeringen/forvaltningen) Utøver ikke myndighet, men uttaler seg (uttalelsene oppfattes ofte å ha stor tyngde)