Presentasjon lastes. Vennligst vent

Presentasjon lastes. Vennligst vent

FAKTA om barn i Norge: mottok tiltak fra barnevernet

Liknende presentasjoner


Presentasjon om: "FAKTA om barn i Norge: mottok tiltak fra barnevernet"— Utskrift av presentasjonen:

1 FAKTA om barn i Norge: 52 100 mottok tiltak fra barnevernet
vokser opp i fattigdom opplevde at foreldrene skilte seg barn vokser opp med alkoholmisbruk eller psykisk sykdom barn er involvert i mobbing 12.5 % av barn i Norge har minoritetsbakgrunn 1 av 10 barn blir slått hjemme Innledning om Den ene – utfordringene barn og unge i Norge møter Norge er kåret til et av verdens beste land å bo i. De fleste barn i Norge har det godt, men mange barn har også en tøff hverdag – tallene forteller tydelig hvilke utfordringer barn og unge i Norge møter. – trykk frem de ulike utfordringene, en for en. mottok tiltak fra barnevernet (Fafo) vokser opp i vedvarende fattigdom (Fafo) opplevde at foreldrene skilte seg (Barneombudet) barn vokser opp i familier hvor minst en eller flere familiemedlemmer sliter med alkoholmisbruk eller psykisk sykdom (Helsedirektoratet) barn er involvert i mobbing (Utdanningsdirektoratet) 12.5 % av barn i Norge har minoritetsbakgrunn (Statistisk sentralbyrå) 1 av 10 barn blir slått hjemme (Redd Barna) Dersom du som foredragholder har opplevde relevante episoder selv så er det fint å ta med disse i presentasjonen der de passer inn.

2 «Det kan være nok med Den ene som ser og forstår
«Det kan være nok med Den ene som ser og forstår. Men det trengs minst én. Er det én som har vært der og sett, kan det være nok til å redde livet.» (Finn Skårderud) For mange barn i vanskelige situasjoner kan faktisk én omsorgsfull voksen som gir av seg selv og sin tid utgjøre en stor forskjell. Tidligere var løvetannbarn et begrep som ofte ble brukt om uforklarlig sterke barn som til tross for en vanskelig oppvekst klarte seg godt senere i livet. Nyere forskning og erfaring avliver myten om løvetannbarna. Løvetannen kan vokse opp under de vanskeligste forhold, men under en forutsetning: sollys. Det samme gjelder for barn. Forskningen viser et fellesstrekk hos barn som har hatt en tøff oppvekst, men likevel greid seg bra som voksne: De har hatt et bånd til minst én voksen. Ikke nødvendigvis en av foreldrene eller en fagperson, men en nabo, en slektning eller en forelder til en venn. Da den amerikanske psykologen Emmy Werner i 1992 publiserte resultatene fra sin 30 års lange studie av et helt fødselskull på Hawaii-øya Kauai, identifiserte hun flere faktorer som øker risiko for problemer senere i livet: For tidlig fødsel, ustabile familieforhold, psykisk syke foreldre, rusmisbrukere osv. Men hun fant også ut at et fellestrekk hos barna som ble eksponert for risikofaktorer, men likevel klart seg bra, var at de hadde hatt et sterkt bånd til en annen voksen enn sine egne foreldre. Psykolog Odin Hjemdal ved NTNU mener at dette kan være helt avgjørende når foreldrene ikke greier å stille nok opp: «Det å bli sett av andre voksne, og vite at noen er der som ønsker ditt beste, trekker i positiv retning. Å ha et menneske å ta kontakt med når du har behov for det, er en viktig beskyttende faktor.» (Adresseavisen ). (Trykk frem sitatet) Psykiater Finn Skårderud har erfart at det har gått overraskende bra med mange av guttene med problematferd - de som falt utenfor i barndommen. For mange av dem som det har gått bra for, er det et gjennomgående funn at de møtte og fikk et forhold til en voksen som likte dem: «Det kan være nok med den ene som ser og forstår. Men det trengs minst én. Er det én som har vært der og sett, kan det være nok til å redde livet.» (Finn Skårderud 6/2004)

3 Du er viktigere enn du tror – også for andres barn!
Det handler om hvordan vi, som ansvarlige voksne, bryr oss – også om andres barn. Derfor har UNICEF Norge tatt initiativet til prosjektet ”Du kan være den ene” (Den ene) og laget en materiellpakke for hjem-/skolesamarbeid ”Du er viktigere enn du tror – også for andres barn”, som er bakgrunnsmaterialet for dette møtet. Her ser dere forsiden på foreldreheftet, som dere vil få utdelt. Det offentlige hjelpeapparatet spiller en viktig rolle når det gjelder å se barn og unge, men vi kan alle bidra for å se og beskytte barn som ikke har det bra. Det igjen bidrar til å skape et godt skole- og nærmiljø for alle barna våre. Materiellet er utviklet av UNICEF Norge i samarbeid med Foreldreutvaldet for grunnopplæringen (FUG) og May Britt Drugli, forsker ved Regionsenter for barn og unge psykiske helse i Trondheim. Det finansieres med midler fra Gjensidigestiftelsen. Illustrasjonene er av André Martinsen.

4 Mange barn blir ikke sett
« Hei Simon! Jeg er elleve år. Jeg er en jente som ingen ser. Ikke mamma og pappa. Ikke noen på skolen. Ikke noen andre steder heller. Jeg sender deg et bilde av meg, for da tror jeg du ser meg, utenpå. Hvis jeg skriver et brev til deg om hva jeg tenker og hvordan jeg har det, vil du lese det da? For da blir det på en måte en som ser meg helt. » Johanna (11) (Fra ”På skråss”, Simon Flem Devold, Aftenposten ) Her er et eksempel fra ”På skråss”, Simon Flem Devolds faste side i papirutgaven av Aftenposten. Litt om ”På skråss”: ”På skråss” har vært et fast innslag i papirutgaven av Aftenposten siden 1984 og består av brev og tegninger fra leserne. Mange av dem har blitt besvart eller kommentert av Simon Flem Devold som hele tiden har vært ansvarlig for siden. Simon har aldri stilt et spørsmål, og aldri bedt noen skrive om et spesielt emne. Dette gir ”På skråss” en helt spesiell verdi, brevene handler om ting som ligger innsenderne spesielt på hjerte. ”På skråss” er en arena for barn og unge, men engasjerer også voksne. Den er laget på bakgrunn av brev Simon Flem Devold har mottatt. Fra oppstarten i 1984 har han mottatt tusenvis av brev og tegninger. Hvis han skulle ha publisert alle brevene, ville han trengt ca 20 sider bare til ”På skråss” hver lørdag. Han har måttet nøye seg med en til to sider. Simon Flem Devold (f. 1929) fikk UNICEF Norges Ærespris høsten 2009 fordi han gjennom sitt engasjement og arbeid med spalten ”På skråss” i Aftenposten har vært ”Den ene” for tusenvis av barn i Norge. Brev og svar som har stått på trykk i Aftenpostens ”På skråss”, er nå tilgjengelig på:

5 Simon svarer: Jeg ser deg på bildet du sender, og jeg liker det jeg ser. Skriv, så skal jeg lese. Jeg vil gjerne se deg helt. Og så vil jeg si noe: Jeg tror at noen ser deg, både hjemme og på skolen. De viser bare ikke at de ser. Det er synd. Det er viktig å bli sett. (Fra ”På skråss”, Simon Flem Devold, Aftenposten ) Simon har blitt en erstatning for barn som ikke har noen voksne å betro seg til og han er fortvilet over at ikke flere voksne SER barna rundt seg. I Aftenpostens ”På skråss” har han derfor kommet med denne oppfordringen til de voksne: - Se barna rundt dere! Hør på dem! Gi dem en sjanse til å snakke om det de strever med! Slipp dem inn i hjemmene deres! Smil og hils på barn dere treffer i hverdagen! Litt mer om Simon og ”På skråss”: Simon Flem Devold har gjennom sitt engasjement og arbeid med spalten ”På skråss” i Aftenposten skapt en arena der barn har fått komme til orde med sine bekymringer, tanker og gleder. På denne måten har ”På skråss” både vært til hjelp for den som har sendt inn brevet, men også for utallige andre i samme situasjon som har lest spalten. Simon har ikke kapasitet til å svare på alle brevene fra barna, men han har lovet dem at han leser alle brevene han får, at han tar seg tid til å tenke på det barnet som har skrevet brevet og at han prøver å forstå dem. Han tar barnas brev alvorlig og han har lovet at han kan holde på hemmeligheter samme hvor grusomme de er. Mange skriver til han og forteller at de ikke er sikre på om det finnes noen som er glad i dem. Han ber barn som ikke har noen voksne å snakke med, om å ta kontakt med en lærer eller en helsesøster. En rekke barn har etter brevveksling med Simon turt å be om hjelp for å endre situasjonen de står i.

6 Hva gjør barn SÅRBARE? Omsorgssvikt Samlivsbrudd Bytting av skole
Kulturforskjeller Forventningspress Dårlig økonomi Funksjonsnedsettelse Egen sykdom Sykdom i familien Dødsfall Her er noen eksempler på situasjoner som kan gjøre barn sårbare. Noen barn er sårbare gjennom hele barndommen fordi de får dårlig omsorg hjemme eller har utfrodringer med relasjoner eller seg selv. Andre barn er sårbare i perioder. Noen ganger kan foreldrene være så slitne i perioder at de rett og slett ikke klarer å følge opp barna sine. Andre ganger kan det være situasjoner som er blitt så dagligdagse for oss voksne at vi ofte glemmer at dette er situasjoner som rammer barn sterkt følelsesmessig. Dette er situasjoner som kan skje i alle familier, og som gjør barn sårbare. Samlivsbrudd: Er en belastning for barn på mange måter. Ikke minst pga lojalitetskontflikten som ofte oppstår i forhold til foreldrene Bytting av skole: Barna kan få problemer både faglig og med å få nye venner. Kulturforskjeller: Barn med minoritets bakgrunn eller barn med norske foreldre som har bodd/jobbet mange år i utlandet, sliter ofte med å tilpasse seg ulike kulturer. Forventningspress: Foreldrene som aldri blir fornøyd selv om barna gjør det bra i skole- og i fritidsaktiviteter. Fattigdom: Barn blir ofte utestengt fra sosiale-/fritidsaktiviteter som koster penger. Funksjonsnedsettelse: Dårlig tilrettelegging for barn med funksjonshemminger i tillegg til fordommer. Barn med alvorlig sykdom: Isolert fra venner, faglig svak pga mye fravær fra skolen. Sykdom i familien: Foreldre eller søsken som er alvorlig syke/har psykiske problemer. Dødsfall i nær familie/vennekrets: Lite åpenhet rundt livstruende sykdom og døden.

7 Hvordan ser vi at BARN SLITER?
De færreste sier i fra selv Barn lever de livene de har så godt de kan De stille og de bråkete barna Barn som er vanskelige, har det ofte vanskelig Noen faresignaler: Stille, innesluttet, triste Oppmerksomhets og konsentrasjonsvansker Utagerende oppførsel Mye alene Kommer for sent til skolen og til fritidsaktiviteter Mye borte fra skolen Ikke matpakke eller nødvendig utstyr Rare klær etter temperatur og årstid Blåmerker/sår på kroppen Hvordan ser vi at barn sliter? Barn trenger å snakke med voksne om ting i livet som er trøblete, men det er ikke alltid så lett å se på barn om de har problemer. Barn som er sårbare og har det vanskelig kan vise dette på mange ulike måter. De færreste sier fra selv. Det betyr at vi som voksne må «finne» barnet og forstå at det trenger støtte. Barn vil alltid være lojale mot foreldrene sine, og vil derfor sjelden fortelle til andre at det er mye som er mangelfullt hjemme. Ofte føler de seg medskyldige i situasjoner de ikke er herre over og prøver så godt de kan å skjule hvordan de egentlig har det. Samtidig tenker barn sjeldent at de trenger hjelp - de lever de livene de har så godt de kan. «Jeg så at mamma hadde problemer, og jeg måtte hjelpe henne med mange praktiske ting. Det var ikke alltid vi hadde mat. Når noen spør meg hvorfor jeg ikke sa noe om at jeg hadde det vanskelig, så er svaret at jeg ikke tenkte slik. Det var livet mitt og jeg visste ikke noe annet.» (Kvinne som forteller om sin barndom med narkoman mor) Noen sårbare barn gjør seg så usynlige som mulig - prøver å vekke så lite oppmerksomhet som mulig og ordne opp selv. De signaliserer at de vil være i fred – de har sannsynlig ikke lært å være sammen med voksne som bryr seg. Andre sårbare barn oppfører seg helt motsatt – de er urolige og bråkete. De oppfører seg om de ikke trenger noen form for positiv oppmerksomhet overhode – det stemmer selvfølgelig ikke. Noen eksempler på faresignaler: Stille, innesluttet, triste Oppmerksomhets-/konsentrasjonsvansker Utagerende oppførsel Mye alene Kommer for sent til skolen/fritidsaktiviteter Mye borte fra skolen Ikke matpakke eller nødvendig utstyr Rare klær etter temperatur og årstid Blåmerker/sår på kroppen Taushet, hemmeligholdelse og skamfølelse omgir derfor ofte disse barna. Alt for mange barn som sliter får derfor ikke den hjelpen de trenger og har rett til. Barn som føler seg annerledes pga vanskelige hjemmeforhold, klarer ofte ikke å dele denne erfaringen med jevnaldrene som ikke har opplevd noe liknende, og isolerer seg. De blir ofte innesluttet, stille, triste, mobbeofre, kommer for sent til timer og er mye borte fra skolen. Barn skjuler for eksempel blåmerker ved å ikke kle av seg eller lure seg unna gymtimene på skolen (kler inn skadene). Hvordan oppdage barn som har problemer? Barn som utsettes for ulike former for krenkende handlinger er helt avhengig av å bli sett av voksne. Både lærere og førskolelærere har en spesielt viktig rolle, men også andre voksne som ser at et barn lider, må bidra til at barnet får den hjelp og støtte det trenger. Våre holdninger og øyne som ser er viktige og vi bør være kreative i tankene våre og spørre oss selv: Er dette slik det skal være? Har det skjedd en forandring som gir grunn til å tro at barnet har problemer? Hvis du vet at det har skjedd noe spesielt i familien (skilsmisse, sykdom, dødsfall, arbeidsledighet ol) eller i barnets vennekrets, og du har mistanke om at de bærer på problemene sine alene, er det derfor viktig å ta initiativ til en samtale. Spør du barn (og voksne) om hvordan de har det, svarer de som oftest helt automatisk at de har det bra. Det kan derfor være nødvendig å spørre flere ganger om hvordan de har det…..og om hvordan de egentlig har det. Det viser at du bryr deg og faktisk ønsker å hjelpe.

8 Hva betyr det å være Den ene?
Hils og få øyekontakt Lær deg navnene Si noe oppmuntrende Ta initiativ til en prat Gi ros når noen har gjort noe positivt Gi ros som både barnet og andre hører Vær inkluderende Sett grenser ”Hva betyr det å være Den ene?” Alle har behov for å bli sett, hørt, forstått og verdsatt. Hvordan se, høre, forstå og verdsette andres barn? Barn trenger trygghet, voksne som har tid, følelsesmessige relasjoner og et godt miljø der de kan lære, prøve og feile uten å bli straffet, men veiledet. Det er viktig å møte barn med respekt, åpenhet og tillit. De skal ikke påføres skyld eller skamfølelse. Vi må vise at vi bryr oss: Det å bry seg handler ikke om å være et mirakelmenneske. Det handler om å være litt mer raus over for barn og ungdom du treffer i hverdagen. Hvor mye du skal engasjere deg avhenger av din egen situasjon og barnets situasjon. Det viktigste er å være oppmerksom, ha øynene åpne og ikke være redd for å være et medmenneske. Vi kan alle være mer bevisste på å legge til rette for at barna i nabolaget får ta del i gode opplevelser så ingen føler seg utenfor. Gode minner og felles erfaringer fra barndommen er viktig å ha med seg videre i livet. Det viktigste for sårbare barn kan være å gjøre noe hyggelig sammen med noen som bryr seg om dem og få bekreftelse på at de er noe verdt. For eksempel kan du invitere barn med i et fellesskap, enten i egen familie, eller i forbindelse med en fritidsaktivitet. Det kan være turer i skog og mark, hytteturer, juleverksted, bursdagsfeiringer, kino, fotball på løkka, pannekaker og pizza ved kjøkkenbordet, lek og spill. Du kan også lære barna noe du selv er god på: Fluebinding, stå på ski, sparke fotball, dressere hunder, spille et instrument, male, tegne, snekre, strikke, spille kort, lage mat. Alle aktiviteter må selvfølgelig gjøres etter avtale med foreldrene. Klikk frem hvert enkelt tips om å bry seg. Vær inkluderende - la et barn få være en del av noen av dine hverdagsaktiviteter. Selv i en hektisk hverdag kan det være enkelt å inkludere en til. Tenk gjennom hvordan en forhindrer å ekskludere enkeltbarn? Bursdagsfeiringer og andre felles sosiale aktiviteter er gode muligheter for å inkludere alle i en klasse. Sett grenser – Barn blir trygge når voksne er trygge og tydelige. Vis omsorg gjennom grensesetting. Ikke alle barn har lært hvordan de påvirker omgivelsene sine, og trenger derfor stødige voksne som kan fungere som et speil. Kanskje den viktigste oppgaven er å hjelpe barn og ungdom til å se hvilke muligheter som ligger foran dem? Gi dem bekreftelse på at de har ressurser til å komme videre på en god måte hvis de bare får litt støtte på veien. Mange barn har aldri fått skryt eller blitt fortalt at de er gode til noe. For dem betyr det enorm mye å få positive tilbakemeldinger. Det er spesielt hyggelig og viktig for disse barna å bli omtalt på en positiv måte så andre hører det. Psykolog Per Isdal i ”Alternativ til vold” er opptatt av å formidle at kjeft og straff ikke hjelper på barn med adferdproblemer. ”Problembarna” har vokst opp i et miljø hvor de ikke har fått annet enn kjeft, straff og fordømmelse. Det er de vant til og det har de blitt vanskeligere av. Barn med adferdsvansker fungerer ikke på skolen, er ofte ulykkelige, får psykiske problemer, dropper ut av videregående skole, tiltrekkes kriminelle miljøer og blir dyre for samfunnet. Det er derfor viktig å møte disse barna på en positiv måte for å snu den negative spiralen. Barn er som voksne, de blir gode av å bli hørt, invitert til samarbeid og at ting de får til blir fremhevet. Det er derfor mye viktigere å legge til rette for mestring. Alle er gode i noe!

9 Barn lærer mye av hverandre
Barn lærer mye av hverandre. Den muligheten kan de sårbare barna miste, og deres sosiale utvikling kan bevege seg i feil retning. Hvis de får hjelp til å fungere i lek og aktiviteter med jevnaldrende, vil deres sjanse for en positiv utvikling øke. Hjelp barna til å fungere sammen. Ikke overlat dem til seg selv, men led situasjonen slik at den blir enklest mulig for både ditt barn og det andre barnet. Vil trekke frem besøksgrupper som en fin måte å inkludere alle i felles aktiviteter. Mange skoler deler barna inn i en eller annen form for besøksgrupper, slik at alle tilhører en fast gruppe som kommer hjem til hverandre, for eksempel en gang i løpet av skoleåret. Dette er en fin måte å inkludere alle i felles aktiviteter. Det kan være en god idé at dere foreldre snakker sammen om hva slags aktiviteter som egner seg og kommer med tips til de som kanskje vegrer seg for å ha barna hjemme hos seg. Det går an å gå tur i skogen i stedet for å være hjemme. Hvis besøket skjer om høsten, kan en tur i mørket med lommelykt og innlagt spisepause være gøy. Hvis du ser at en forelder synes å grue seg til dette opplegget, kan du foreslå at dere slår sammen deres gruppebesøk, og gjør dette klart for barna.

10 Er jeg en god rollemodell?
Rollemodeller – vi påvirker i stor grad egne barn med hva vi sier og hvordan vi oppfører oss. Snakk positivt om andre, vis og formidl forståelse når andre har problemer, stiller spørsmål heller enn å slå fast «sannheter» om at andre er slik eller slik. Som positiv rollemodell er du med på å fremme åpenhet og toleranse hos ditt eget barn. Dette kan forhindre at ditt barn blir med på å stenge andre barn ute fra leken selv om de av og til oppfører seg litt annerledes. Hvis mange barn i et nærmiljø eller i en klasse har lært av foreldrene sine å være åpne og positive i møte med andre barn, vil dette bidra til å skape et godt miljø, både for de sårbare barna og de andre. Hvis du selv strever en periode, kan det være godt for barnet ditt å se at du tør å si fra til andre foreldre og kanskje be dem om litt hjelp. Det er fint for barn å se at voksne stiller opp for hverandre, og at det er lov å vise svakheter. Når barn ser at voksne hjelper hverandre, lærer de også å stille opp for andre. Samtidig får de en god opplevelse av at de har flere voksne å spille på i livet sitt.

11 Hva betyr det å være Den ene?
Lytt til barnet La barnet styre samtalen Ikke døm hva barnet sier Ta barnet på alvor Vær ærlig Ingen temaer er forbudt å snakke om Alle har behov for å bli sett, hørt og verdsatt. Hvordan se, høre og verdsette andres barn? Det er viktig at barn har fortrolige voksne å snakke med så de slipper å brenne inne med ting de synes er vanskelige. De trenger minst én de opplever bryr seg om dem og gir dem bekreftelse på at de er noe verdt. Har du tenkt på hvor viktig det er å føle seg likt? Ofte er det ikke den store samtalen som trengs, men en som lytter, en de kan dele tankene sine med, en som vet hvordan de har det så de slippe å bære på bekymringene eller problemene sine alene. Utfordringen blir derfor å møte barn med et åpent sinn, hjelpe dem til å finne ut hva de er gode på og gi dem håp og tro på fremtiden. Her kommer noen tips som kan være greie å ha i bakhodet når vi snakker med barn. Klikk frem punktene Lytt til barnet Barn trenger voksne som har tid til å lytte til det de har å si. Ikke avbryt, men la barnet snakke ferdig. Reduser egen trang til å forklare å komme med raske løsninger. Ofte er det viktigere for barn å fortelle hvordan de har det og sette ord på det de strever med, enn å få råd. Inviter heller barnet til dialog om egne tanker og opplevelser. Ved å være tålmodig og lytte til det barnet har å si, kan vi få innblikk i hvordan barnet egentlig har det. Vi kan dele våre refleksjoner med barnet og gi det hjelp til å tenke, reflektere og uttrykke egne følelser og behov. Vi kan hjelpe barnet til økt selvinnsikt og selvforståelse gjennom en undrende og utforskende tilnærming. Det kan være at barnet kommer fram til sin egen løsning bare vi gir dem nok tid. La barnet styre samtalen Tilpass tempoet i samtalen til barnet. Ikke press barnet til å snakke om noe det ikke selv tar initiativet til. Å fokusere på barnets opplevelser mer enn på det som faktisk skjedde, kan ofte være nyttig Ikke døm hva barnet sier Ikke sett merkelapper som ”galt”, ”rett”, ”fint” eller ”dårlig” på barns opplevelser. Ta barnet på alvor Ikke snakk bort det barnet sier eller le av det. Anerkjenn barnets følelser. Vær ærlig Ikke si noe du ikke kan stå inne for. Ikke gi løfter du ikke kan holde. Det er lov å ikke ha svar på alt, og fortelle barnet at vi ikke vet. Si eventuelt at du kan undersøke det du ikke har svar på. Ingen temaer er forbudt å snakke om Vi må legge til rette for at barna kan stille de spørsmålene de trenger å få svar på i trygg forvissning om at dette gjør livet lettere, ikke tyngre. Det er vi voksne som må invitere til åpenhet om de vanskelige spørsmålene. Det handler om å møte barnet der hvor barnet er. Barn blir trygge hvis vi gir dem en følelse av at vi har hørt det meste før, at vi ikke blir sjokkert, men tåler å høre det de måtte komme med. Bøker: Barnesamtaler – Det anerkjennende samværet og samtalens betydning for barn med samspillsvansker, Emilie Kinge, Gyldendal 2006” Kan vi snakke med barn om alt, Magne Raundalen og Jon-Håkon Schultz, Pedagogisk Forlag 2008

12 Når Den ene ikke er nok Alarmtelefonen: 116 111
Den ene kommer i tillegg til det offentlige hjelpeapparatet – som er avhengig av at vi som ansvarlige voksne varsler dersom vi får kunnskap om at barn utsettes for omsorgssvikt. Dersom du er bekymret for et barn, på den måten at du tror foreldrene kanskje ikke klarer å ta godt nok vare på barnet, bør du melde fra til barnevernet. Er du bekymret skal du melde fra. Din bekymringsmelding kan være svært viktig for barnet det gjelder. Det er vanlig å frykte at man kanskje overreagerer eller overtolker bekymringsverdige signaler, men det er barnevernets oppgave å vurdere bekymringer, og om hjelp er nødvendig. Din oppgave er å sørge for at barnevernet får vite om barn som har det vanskelig. På dagtid kan du ringe til kommunen der barnet bor og be om å få snakke med barneverntjenesten. Da får du snakke direkte med en saksbehandler om din bekymring. Du kan også skrive brev. På kveldstid kan du kontakte barnevernsvakta, der den finnes – eller ringe gratis til den landsdekkende Alarmtelefonen for barn og unge på Da kommer du til en av de 15 store barnevernsvaktene som finnes i Norge. Alarmtelefonen er døgnåpnet, og formidler din bekymring videre til det kommunale barnevernet der barnet bor. Kilde: Det kriminalitetsforebyggende råd – Når Den ene ikke er nok Alarmtelefonen:

13 Det viktigste er å huske at alle, både barn og voksne, trenger å bli sett, hørt og verdsatt. Når vi vet det, er det utrolig mye vi kan gjøre for de barna vi møter. Ett eksempel fra ”På Skråss” i Aftenposten: En jente forteller til Simon: - Jeg kan ikke huske at mamma noen gang ga meg en klem, at jeg satt på fanget hennes eller at hun sa at hun var glad i meg. Ikke pappa heller. En gang fikk jeg følge med en klassevenninne hjem. Moren hennes så meg inn i øynene, tok ansiktet mitt i hendene sine og holdt meg slik i noen sekunder. Hun smilte og sa: - Du er ei fin jente. Det glemmer jeg aldri, skriver den unge jenta til Simon, om det eneste kjærtegnet hun husker fra barndommen. Dersom vi alle er Den ene i det små kan ringvirkningene bli store og sammen bygger vi et godt skole- og nærmiljø for alle ungene våre.

14 Du er viktigere enn du tror – også for andres barn!


Laste ned ppt "FAKTA om barn i Norge: mottok tiltak fra barnevernet"

Liknende presentasjoner


Annonser fra Google