RenÉ descartes Fransk MATEMATIKER, FILOSOF OG NATURVITENSKAPELIG FORSKER SOM LEVDE FRA 1596 TIL 1650 MEDITASJONER ble utgitt I 1641 og så utgitt på.

Presentasjon om: "RenÉ descartes Fransk MATEMATIKER, FILOSOF OG NATURVITENSKAPELIG FORSKER SOM LEVDE FRA 1596 TIL 1650 MEDITASJONER ble utgitt I 1641 og så utgitt på."— Utskrift av presentasjonen:

1 RenÉ descartes Fransk MATEMATIKER, FILOSOF OG NATURVITENSKAPELIG FORSKER SOM LEVDE FRA TIL 1650 MEDITASJONER ble utgitt I 1641 og så utgitt på nytt med syv sett innvendinger og svar I 1642 Ingvild Torsen * ex.phil. vår 2019 *

2 forelesningsplan Hva er sikkert? Hva er fundamentet til viten(skap)?
Kontekst 3. Meditasjonene: Tvil som metode Tvil i tre trinn ”Cogito, ergo sum” 4. Dualisme

3 Kontekst og biografi 1596 Descartes kommer til verden
Uteksamineres fra La Flèche, en av de beste skolene i Europa Har en visjon om et nytt matematisk og vitenskapelig system Skriver ferdig Regler til ledsagelse av den medfødte fornuft Galileo blir dømt for kjetteri av inkvisisjonen (Descartes bestemmer seg for ikke å gi ut Le Monde) 1641 Første utgave av Meditasjoner 1650 Descartes dør i Sverige 1687 Newton utgir Principia Descartes vokste opp i Frankrike, levde i perioder også i Tyskland og Nederland, og døde i Sverige, angivelig av den kalde vinteren og av å måtte stå opp for tidlig. Han lever i en tid med stor og spennende vitenskapelig aktivitet, men både utdanning og forskning er knyttet til teologi (både teoretisk og institusjonelt). Descartes er først svært opptatt av matematikk og bidrar til å utvikle både matematikk og områder innenfor fysikk, som optikk. Det er den store fremgangen i matematikk som ser ut til å motivere ham til å begynne å arbeide med metafysikk, filosofien om de første, mest grunnleggende prinsipper og ting som finnes.

4 To “-ismer”: rasjonalisme og dualisme
Rasjonalisme Fornuft og ikke erfaring er kilden til sikker erkjennelse. Dette innebærer at vi kan finne frem til visse sannheter ved hjelp av tanken alene. Dualisme Teorien om at det finnes to fundamentalt forskjellige typer ting eller prinsipper. I Descartes’ tilfelle er disse to legeme (materielle ting) og ånd (tenkende ting) og mennesket er satt sammen av disse to. Kartesiansk, kartesisk Descartes er så berømt at han har gitt navn til et eget adjektiv. Ofte brukes det om et dualistisk syn på mennesket eller menneskets forhold til den ytre verden.

5 Si: Hvorfor tittel, Meditasjoner?

6 Hvordan er det å drømme? Er du alltid et menneske når du drømmer? Har du alltid en kropp? Drømmer du noen gang at du er noen annen en deg selv? Drømmer du alltid i tre dimensjoner? Går det an å drømme at en sirkel er firkantet?

7 Descartes’ prosjekt I meditasjoner
Allerede for flere år siden ble jeg oppmerksom på hvor meget falskt jeg i min ungdom hadde tatt for sant, og hvor tvilsomt alt må være som jeg bygget på dette grunnlag. Derfor har jeg funnet at jeg en gang i livet måtte omstyrte fullstendig alt som jeg tidligere hadde festet lit til, og begynne på ny fra grunnen av, hvis jeg ville bringe til veie noe fast og varig i vitenskapene. (AT 17/ExPhil I, 78)

8 Descartes’ prosjekt I meditasjoner
Descartes mål er å finne et sikkert fundament for vitenskapen. Metoden for å finne frem til sikker viten er tvil.

9 Første meditasjon: Tvil som metode
Hva kan betviles? Hva vet jeg med sikkerhet? Descartes stiller spørsmål ved det som er kjent og er villig til å stille spørsmål ved alle antatte sannheter. Han trenger ikke bevise at man ikke kan vite noe om verden gjennom for eksempel sansning, alt han trenger å vise er at det går an å ta feil eller bli lurt og dermed at det går an å tvile på en type kunnskap. Metoden avhenger av at han kan finne den minste grunn til tvil – dermed kan han forkaste noe som kandidat for sikker viten.

10 Tvil I tre trinn Illusjonsargument 2. Drømmeargument
3. Ond ånd-argument Caravaggio, Tvileren Tomas,

11 illusjonsargumentet (AT 18/ExPhil I, 79 )
Alt hva jeg hittil har tatt for høyeste sannhet, har jeg mottatt fra sansene eller ved sansenes hjelp. Men nu har jeg erfart at disse undertiden kan bedra, og det er klokt aldri å stole helt på de ting som engang har bedratt oss. (AT 18/ExPhil I, 79 ) Men er det ikke tullete å tvile på all sansning av den grunn? Er ikke det hva galninger gjør? Men jeg opplever en like “gal” verden – I drømme

12 drømmeargumentet Hvordan er det å drømme? Er du noen gang noen annen enn deg selv i drømme? Har du en kropp i drømmen? Drømmer du alltid i tre dimensjoner? Kan du drømme at en sirkel er rund? Hvor mange ganger har det ikke hendt meg at jeg har drømt om natten at jeg var på dette sted, påkledt, sittende ved kaminen, mens jeg lå avkledt i min seng? (AT 19/ExPhil I, 79)

13 drømmeargumentet Drøm og våken tilstand, fiksjon og virkelighet kan ikke skilles fra hverandre Det som er igjen er det drømmer er laget av: “de legemlige tings natur i sin alminnelighet”, de utstrakte tings skikkelse, mengde, størrelse, antall, sted, varighet. Dette har konsekvenser for vitenskapene: fysikk, astronomi og legevitenskap ryker, Aritmetikken, geometrien, de vitenskaper som “kun behandler de enkleste og mest alminnelige ting” blir igjen

14 Onde ånd-argumentet Hva om den allmektige gud som jeg tror skapte meg, bedrar meg? Hva om gud faktisk er en stor bedrager? Jeg vil tenke meg at himmel, luft, jord, farver, former, lyder og alle andre ytre ting ikke er annet enn drømmenes forførende spill, som han har brukt for å legge snarer for min dømmekraft (AT 22/ExPhil I, 81)

15 Onde ånd-argumentet Nå har vi nådd radikal, hyperbolsk (overdreven) tvil. Vi vurderer muligheten av en fullstendig illusjon. Moderne variant: “hjerne på tank-argument” Konsekvens: Nå ryker form, bevegelse, alle slags kropper og utstrekning. Og med dem, all slags kunnskap og vitenskap.

16 Andre meditasjon: Cogito ergo sum
Descartes begynner andre meditasjon uten kropp, sansning eller minne. Han tviler på alt. Men én ting er igjen: “jeg er eller jeg eksisterer er nødvendigvis sant hver gang jeg uttaler det eller begriper det i min ånd” (AT 25/ExPhil I, 82)

17 Andre meditasjon: Cogito ergo sum
Her har vi endelig en byggestein: jeg vet med sikkerhet at jeg finnes. Men hva ved meg selv har jeg sikker kunnskap om? Ikke kroppen, ikke sansene, ikke mine bevegelser eller handlinger. Kun dette: jeg er en tenkende ting (Latin: res cogitans)

18 Cogito ergo sum Hva slags argument er dette? Syllogistisk tolkning?*
1. Alle tenkende ting eksisterer 2. Jeg tenker 3. Derfor eksisterer jeg Intuitiv tolkning (AT 422) Jeg har en umiddelbar intuisjon av min egen eksistens når jeg tenker. *(Avvises i andre sett med svar, AT )

19 Cogito ergo sum Hva oppnår Descartes med cogito-argumentet?
Gir meg en sannhet jeg kan være helt sikker på (AT 25/Exphil I, 82). Fokuserer oppmerksomheten min på ren tenkning som en kilde til sikkerhet (AT 28-29/ Exphil I, 84). 3. Gir meg en standard for sikkerhet: klar og tydelig (distinkt) persepsjon (AT 35-36).

20 Descartes’ jeg Hva mente jeg tidligere at jeg var? Uten tvil et menneske. Men hva er “et menneske”? Skal jeg si at det er et tenkende dyr? Slett ikke. (..) Jeg er da altså nøyaktig talt bare noe tenkende (res cogitans), det vil si: ånd eller sjel, eller intellekt eller fornuft… (AT 25-26, ExPhil I, 82-82)

21 Voks-eksemplet Hva er kilden til erkjennelse? Kandidater: Sansning
Innbilningsevnen Fornuften Kriterium: klar og tydelig Sammenlign trinnene i analysen med trinnene i tvilen i første meditasjon

22 Fra cogito ut I verden Descartes er nå sikker på at han finnes, som en tenkende ting, men kan tvile på alle oppfatninger han har om utstrakte ting. Utstrakte ting er alt som er materielt og som tilhører den ytre natur, inkludert hans egen kropp. Dette fører til et viktig skille i Descartes metafysikk: Res cogitans – tenkende ting Res extensa – utstrakte ting (legemer) Dermed kan man si at Descartes er innestengt i sitt eget sinn etter den skeptiske øvelsen. For å komme seg ”ut i verden” igjen, må han ha gud som garantist for klare og tydelige ideer. Gjennom skillet mellom klare og tydelige persepsjoner og andre typer evner, som tvil, vilje, hukommelse og forestillingsevne, kan Descartes skille mellom mer og mindre pålitelig kunnskap og være kritisk til bruken av persepsjoner som ikke er klare og tydelige.

23 gudsbevis I tredje og i femte meditasjon argumenterer Descartes fra ideen om Gud, et perfekt vesen, til dets eksistens. Et slikt fullkomment vesen, som har skapt oss, virker som en garantist for klare og presise persepsjoner. Gud må ha skapt oss slik at vi kan stole på at det som er klart og tydelig nødvendigvis er sant.

24 dualisme En følge av Descartes’ konklusjon i andre meditasjon er at han er et vesen som består av to ting, en immateriell ånd og et utstrakt legeme. Videre er det klart at ånd er nødvendig for Descartes’ selv, mens kroppen kan han tenke seg uten.* Denne dualismen gjør det mulig for Descartes å forstå kroppen som en ting som er fullstendig underlagt de prinsippene som styrer naturen, fysikkens mekanistiske lover. * Hvordan og hvorvidt Descartes kan være sikker på at kroppen er distinkt fra ånden er omstridt. Se Emilsson, Williams.

25 Dualisme Elisabeths innvendinger (Brev av 1643): Hvordan kan noe immaterielt bevege noe fysisk? Hva slags kausalitet er dette? Dette må være mulig for at Descartes skal kunne forklare 1) hvordan vi får informasjon om den fysiske verden gjennom sansning og 2) hvordan vår frie vilje kan omsettes til handlinger i verden. Elisabeth av Böhmen, van Honthorst, ca 1642

26 Dualisme Descartes’ unnvikende svar: vi har bare vag kjennskap til sammenhengen mellom kropp og ånd, men de er forent på noe vis. Elisabeth: Descartes har ikke eliminert at det finnes ukjente, legemlige egenskaper ved ånd. Selv om ren tanke ikke trenger utstrekning (ekstensjon), er det klart at sansning og frivillig bevegelse gjør det. Elisabeth foreslår at sinnet også er utstrakt. Videre problem: Hvordan vet vi at de inntrykkene vi får av den ytre verden, formidlet til vårt sinn gjennom sanseapparatet, stemmer overens med verden slik den er utenfor oss? Til slutt er det Gud som garanterer for konsistent og god kommunikasjon mellom den ytre verden og den representasjon vi har av verden i vårt sinn.

27 Jeg, dyr, maskiner Tankeevnen er det som avslører at vi er en helt annen type vesen enn maskiner og dyr. Utdraget fra Diskurs om metoden (1637) argumenterer for at språkevnen avslører oss som fornuftsvesener, som tenkende ting, helt ulikt maskiner og dyr. Fornuften er et universelt redskap, som kan brukes i alle livets sammenhenger. Vi kan si det vi tenker, slik er språkevnen et ytre tegn på at vi er tenkende ting. Språket vårt er uendelig variert og kan brukes til å kommunisere nye tanker og ideer. Maskiner eller dyrs uttrykk eller “språk” må forstås som respons på stimuli eller som “naturen som virker i dem ut fra innretningen av deres organer”

28 Jeg, dyr, maskiner Skjønt det finnes mange dyr sm viser større ferdighet enn oss i noen av sine handlinger, ser man likevel at de samme dyr ikke viser noen som helst dyktighet i mange andre handlinger. Derfor beviser det de gjør bedre en oss ikke at de er i besittelse av ånd. Det er som med et ur som bare består av hjul og fjærer: det kan telle timene og måle tiden bedre enn vi, selv om vi anvender all vår kløkt (ExPhil I, 89) Sammenligningen med dyr illustrerer Descartes’ rasjonalisme og hvordan den skiller oss fra resten av naturen

29 Videre lesning, kilder Eyolfur Emilsson, “René Descartes”, Exphil I, Gary Hatfield, The Routledge Guidebook to Descartes’ Meditations (London, 2014) Christa Mercer, “Descartes is not our father”, New York Times, 25. september, 2017 Lisa Shapiro, “Elisabeth, Princess of Bohemia”, Stanford Encyclopedia of Philosophy Bernard Williams, Descartes: The Project of Pure Inquiry (London, 2015)