Kampen om Palestina Del II. 1949 - 2000

Israel og palestinerne fra 1948 160 000 palestinere igjen i Israel Vestbredden under Jordan Gaza under Egypt

Israels politiske kultur Etniske og religiøse forskjeller Betydningen av krig

Betydningen av krig Hær-kriger ”Ben-gurionism” Asymmetriske kriger 1948 1956 1967 1973 ”Ben-gurionism” militær uproporsjonal respons Asymmetriske kriger 1982 (1988-1993: intifada) Libanon 2006 Gaza 2009 Dahiya-doktrinen ”Folket ansvarlige for sine lederes gjerninger”

1967-krigen 5. juni israelsk angrep Syria og Egypt Okkupasjon Vestbredden og Gaza De-moralisert araberverden

Oktober-krigen i 1973 Yom-kippur, 6. oktober Døde: Israel 2500, Egypt 7500, Syria 3500 Øst – vest verdenskrig fra Midtøsten? Økt amerikansk bistand Israel: 42 % forsvarsbudsjett Arabisk propagandaseier – territoriell status quo

Israels politiske kultur Betydningen av interne etniske og religiøse forskjeller

Israels politiske kultur: interne forskjeller Det israelske valget 2009 (06 i parantes) Høyredreiing – hva da poenget? Kadima 28 (29) Labor 13 (19) Yisrael Beitenu 15 (11) Meretz 3 (5) Likud 27 (12) The Jewish Home National Union 4 (9) Balad (3) Shas 11 Hadash United Torah Judaism 5 (6) United Arab List–Ta'al (4) For to-stat, mot arabere Mot to-stat, “økonomisk fred” Settlerpartier, høyre-Likud Amir Peretz “Israel er en demokratisk stat for jødene, og en jødisk stat for araberne” “Lieberman er Satan”

Israelsk politikk etter 1948 Mapai (Labour) Altalena juni 1948 Drept: 16 Irgun, 3 IDF David Ben Gurion (1886 – 1973)

Israels interne forskjeller Ashkenazim Politisk elite Sephardim/mizrahim Underklasse Fordobling antall jøder fra 1948 til 1951 700 000 “tvangsbosatt” Sabra/oleh 68 % av dagens jøder født i Israel Aliah av russiske jøder fra 1990 Haredi-jøder (“ultra-ortodokse”) Halacha, jødisk lov Ikke-jøder Israelske palestinere (16 % muslimer, 2 % kristne, 1.5 % drusere)

Israels politiske kultur Knesset 120 medlemmer - en valgkrets Sperregrense 1 % (2 % 2006) Vulgarisert debatt

“Det andre Israel” 1977 – slutt på era med Arbeiderpartiet Menachim Begin Ben-Gurion: “Hitler” Irgun Herut ( Likud paraply 1973)

“Det andre Israel” Fra sosialistisk sionisme til høyrevridd sionisme Settlerbevegelsen Gush Emunim (“De trofaste”) Begin og settlerne Bosette i arabiske kjerneområder Fra 3000 til 30000 på seks år

De israelske palestinerne 1950: law of return 1952: statsborgerskap 90 % av arabisk land konfiskert Millitære unntakslover 1948 - 1966 Military rule, Article 125: “Closed area” “Cultivation of waste land” Fra 160 000 1949 til 1 million, 20 % i 2000

Den palestinske diasporaen 1950; UN Relief and Works Agency (UNRWA) 960 000 flyktninger 27 USD per flyktning per år (utdanning, helse, klær, bolig, mat) 120 000 80 000 500 000 200 000

Den palestinske diasporaen Resettlement versus repatriering? Returmulighet utelukket Hjemmene ødelagt eller reokkupert Anti-integrering: Libanon, Egypt Integrering – statsborgerskap: Jordan Arbeid, ikke statsborgerskap: Syria og Irak

Den palestinske diasporaen PLO 1964 - 1968 Den arabiske liga 1964 Ahmad Shuqayri, fra “notables” Forsøk ko-optering, ikke rotfeste i flyktningleirene

Den palestinske diasporaen Fatah, Harakat TAhrir FAlistin Kuwait 1954 Yasir Arafat 1969, “revolusjonen” PLO paraplyorganisasjon Fatah dominerende PFLP, George Habash DFLP, Nayif Hawathmah Charter: Frigjøre Palestina, sekulær stat

PLOs ulike nederlag Jordan: Svart September 1970 Crackdown eller revolusjon 3000 palestinere drept  PLO til Libanon ”Vestbankere” og ”østbankere”, ikke palestinere

PLOs ulike nederlag Libanon 1970 – 1982 Sør-Libanon som kamparena Israel og PLO ”Peace for Galillee” Sabra og Shatilla Ut PLO, inn Hizballah Fattig shia-belte Beirut

Vestbredden og Gaza 1948 - 1988 Gaza før 1967: Vestbredden før 1967 Egyptisk militærstyre, men Nasser populær “Vi fikk ikke bygge do inne” Vestbredden før 1967 Statsborgerskap, ko-opotering av “notable” familier 1967: “intern kolonialisering” Okkupert område; Israels sikkerhet, begrensninger for palestinsk økonomi Billig arbeidskraft fra pendlere uten rettigheter Øst-Jerusalem annektert

Intifadaen Jabalia, 9. desember 1987 Mål: egen stat under PLO, middel: ikke-voldelig ramme israel økonomisk 40 000 i fengsel 1990 USA – PLO, 1988: PLO-charter endret 1990, 400 000 palestinere i Kuwait “They never miss an opportunity to miss an opportunity”

Oslo-enigheten Enighet, ikke avtale Hvorfor snudde Israel? Gjensidig anerkjennelse PLO og Israel Enighet om å forhandle om sluttstatus-spørsmål Grenser, Jerusalem, bosettinger, flyktninger Hvorfor snudde Israel? Press USA under Bush Fra Shamirs “Greater Israel” til Rabin i 1992 Frykt for alternativene til PLO

Fra peace-process til piece-process Hva gikk galt? Israel oppnådd sine mål gjennom Oslo ”Frontloading” versus ”backloading” Motstandernes veto-makt Hebron 1994 Asymmetri Israel straffe palestinerne, men ingen straffe israelerne Oslo II A områder (pal. kontroll) B områder (delt) C områder (israelsk kontroll) A: 2 % C: 74 % B: 24 %

Fra PLO til Hamas Utspring muslimske brorskapet 1988 Kravene til Hamas Anerkjenne Israel Anerkjenne PLO/PLO-avtaler

Kravene til Hamas Anerkjenne PLO? PLO executive committee (øverste organ) Mahmoud Abbas (Fatah, leder) Mr. Yasser Abed Rabbo (FIDA). Gen.sek. Farouk Qaddoumi (Fatah) Ghassan Shaka'a (Fatah) Riad Khodari (Fatah) Mahmoud Ismail (Fatah) Zakaria Al-Agha (Fatah) Salam Fayyad (Third Way) Saleh Ra'fat (FIDA) Hanna 'Amireh (Palestinian Peoples Party) Samir Ghosheh (Popular Struggle Front) Ali Ishaq (Palestine Liberation Front) Taysir Khaled (DFLP) Abdel Rahim Malouh (PFLP, i fengsel) Fatah: 6 av 14. Ikke hatt kongress siden 1989

To paradigmer Nakba paradigmet Land for fred paradigmet Benjamin Netanyahu Avigdor Lieberman Khaled Meshal Ismail Haniyeh Mahmod az-Zahar