Tyrkia etter 1920

1920 Sèvres fredsavtale Tyrkia etter 1923 Lausanne September 1922: Izmir tatt tilbake

Kemal, nasjonen og religionen Gazi Mustafa Kemal – en muslimsk helt Forsvarte ”muslimske flertallsområder” Etter 1922 befolkningsutveksling: ”grekere” (=kristne) fra Tyrkia mot ”tyrkere” (= muslimer) fra Hellas

Kemal til folket 1921 We, your representative, swear in the name of God and the Prophet that this is not a rebellion against the sultan or the caliph. Do not believe the lies of those English spies who want to make our sacred country defenceless and deserted. They are trying to turn you against your brothers who gave their lives for the honour of their country and religion. If you help them, religion will lose its last homeland, and our nation its freedom… May God curse those traitors who help the enemy, and may His praise be upon those who strive to save the caliph and the sultan, the Nation and the Fatherland.

Reformer under Atatürk 1 1923 republikk 1924 kalifatet opphevet Religionen tett kontrollert gjennom Diyanet (Kontoret for religiøse saker) Avskaffelsen av kalifatet opplevd som svik: opprør 1925 Sheyh Sait

Reformer under Atatürk 2 1925-29: Lov for opprettholdelse av orden, gav i praksis all makt til Mustafa Kemal og hans parti Sufi-ordener forbudt 1925 hattereformen 1926 nytt lovverk ny kalender 1928 nytt alfabet 1930-tallet statlig intervensjon i økonomien 1934 navnelov

Kemalismens prinsipper Republikanisme Populisme Sekularisme Nasjonalisme Etatisme Revolusjonisme Mustafa Kemal ”Atatürk” (1881-1938)

En alternativ vei til moderniteten Said Nursi (1873-1960) og Nurcu-bevegelsen Et opplyst islam Arbeid for alfabetisering, utdanning, vitenskap Sekularisme forstått som religiøs frihet

Etter 1945: demokratisering Det Demokratiske Parti vant valget i 1950 Adnan Menderes statsminister 1950-60 Nurcu viktig innflytelse Liberaliserte religionspolitikken Liberaliserte den økonomiske politikken Tok Tyrkia inn i NATO Menderes og Nursi Adnan Menderes

Fire politiske hovedtendenser Høyre-kemalisme: Demokratiske Parti, Rettferdspartiet, Sanne veis parti (DYP) Venstre-kemalisme: Republikanske folkeparti, Demokratiske venstreparti. De fleste statsministre fra høyre- eller venstrekemalistene Ultranasjonalisme: Det nasjonale handlingspartiet Islamisme: Nasjonale redningsparti, Velferdspartiet, Dydspartiet, Partiet for rettferd og utvikling (AKP)

Militæret som ”Vokterråd” Militærkupp i Tyrkia: 1960 venstreorientert, Menderes blir hengt 1971 høyreorientert ”kupp mot kaos” I 1980-83 høyreorientert ”kupp mot kaos” II 1997 ”Postmoderne kupp” mot islamistene Kenan Evren 16.september 1980

Tre par motsetninger Tyrker - kurder forbud mot etnisk baserte partier Sunni - alevi Diyanet som vokter av sunni-ortodoksi Sekulære - religiøse forbud mot religiøst baserte partier

Det kurdiske problemet Kurdere 15-20 % av befolkning (halvparten av alle kurdere) Kurdisk språk og identitet undertrykt PKK: opprør 1984-99 DTP Partiet for et demokratisk samfunn: 55 borgermestre, inkl. fleste kurdiske provinshovedsteder

Tyrkias shia-minoritet Alevier, heterodoks shia-sekt Lavere sosiale lag Ca 20 % av befolkning Opptøyer Istanbul 1995

Islam i partipolitikken Den ”nasjonale visjon” Necmettin Erbakan (ingeniør, 1926-) Nasjonale ordensparti 1969 Nasjonale frelsesparti 1971 Velferdspartiet 1983 (Refah) Dydspartiet 1998 (Fazilet) Lykkepartiet 2001 (Saadet)

”Tyrkisk-islamsk syntese” Militærregimet 1980-83 Tyrkisk islamsk syntese: “Turks strongly attached to Islam because it resonated with central elements of their own pre-Islamic culture: a deep sense of justice, monotheism and a belief in the immortal soul, and a strong emphasis on family life and morality”

Islamismen vinner oppslutning Med masseutdanning, bedrede levekår og økt mobilitet blir folkets kultur synlig i politikk og samfunnsliv Første seier: Velferdspartiet blir største parti 1995 Necmettin Erbakan statsminister 1996-7

Den yngre garde bryter med Erbakan Nytt parti 2001: Direkte referanser til religion fjernes Åpent Europa-vennlig politikk Lover effektivitet og slutt på korrupsjon ”Konservativt demokrati” Valgresultater

AKP i regjering 2002- AKP (Partiet for rettferdighet og utvikling) vant valget desember 2002: 34 % av stemmene ga 66 % av setene Recep Tayyip Erdogan (1954) statsminister 2003-

Hæren mot islamistene 2007 August 2007 Abdullah Gül fra Partiet for rettferdighet og utvikling (AKP) velges til president i Tyrkia Sekularister protesterer i Izmir mai 2007

Valget 2007 Justice and Development Party (AKP) 46.66 +12.38 341 –23 Republican People's Party (CHP) 20.85 +1.46 112 –66 Nationalist Movement Party (MHP) 14.29 +5.93 71 +71 Democratic Party (DP) 5.41 –4.13 0 Independents 5.20 +4.20 26 +18 Youth Party (GP) 3.03 –4.22 0 Felicity Party (SP) 2.34 –0.15 0

Post-islamisme? AKPs program om religion og sekularisme: Our party considers religion as one of the most important institutions of humanity, and secularism as a pre-requisite of democracy, and an assurance of the freedom of religion and conscience. It also rejects the interpretation and distortion of secularism as enmity against religion. Basically, secularism is a principle which allows people of all religions, and beliefs to comfortably practice their religions, to be able to express their religious convictions and live accordingly, but which also allows people without beliefs to organize their lives along these lines. From this point of view, secularism is a principle of freedom and social peace. Our Party refuses to take advantage of sacred religious values and ethnicity and to use them for political purposes. It considers the attitudes and practices which disturb pious people, and which discriminate them due to their religious lives and preferences, as anti-democratic and in contradiction to human rights and freedoms. On the other hand, it is also unacceptable to make use of religion for political, economic and other interests, or to put pressure on people who think and live differently by using religion.