Dekningsprinsippet, faktisk villfarelse og rettsvillfarelse Kurs i strafferett høsten 2006 Aina Mee Ertzeid

Dekningsprinsippet Systematisk plassering Skyld: Krav om bebreidelse Forholdet til lovskravet Lovskravet: Handlingen må dekkes av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud Dekningsprinsippet: Skylden må dekke alle elementene i gjerningsbeskrivelsen - Skyldkravet - Skyld er et krav om bebreidelse. - Vi bebreider gjerningspersonen for at han har handlet på en måte som rammes av et straffebud. For eksempel bebreider vi gjerningspersonen for å ha utøvd vold mot en annen eller for å ha tatt en gjenstand som tilhører en annen. - Skylden må dekke alle elementene i gjerningsbeskrivelsen. Gjerningspersonen må ha utvist skyld i forhold til alle vilkår i gjerningsbeskrivelsen (finnes unntak).  - Forholdet til lovskravet - Hvis handlingen ikke dekkes av gjerningsbeskrivelsen i et straffebud, kan den ikke straffes på grunn av lovskravet. (men kan muligens straffes for forsøk). - Problemstillingene i forhold til skyldkravet oppstår når handlingen som sådan oppfyller gjerningsbeskrivelsen. Spørsmålet er om gjerningspersonen har utvist skyld i forhold til de samme elementene.   Bruk tyveribestemmelsen som eksempel. Først sjekker vi om handlingen oppfyller de objektive vilkårene i gjerningsbeskrivelsen: - Skyldkravet er forsett jf. straffeloven § 40 - Har gjerningspersonen utvist forsett i forhold til disse tre vilkårene? - (For øvrig kreves det vinnings hensikt – og det vil ikke foreligge slik hensikt hvis gjerningspersonen tror at han selv eier tingen.)

Grunner til at skyldkravet ikke er oppfylt: Uhell Uvitenhet enten om handlingen i seg selv eller om enkelte omstendigheter ved handlingen Misforståelser

Dekningsprinsippet Rettslig plassering Straffeloven § 40 Straffeloven § 42 er bare speilbildet av § 40. Tatt inn først og fremst av pedagogiske grunner. Min erfaring er at § 42 skaper en del forvirring.

Straffeloven § 40 første ledd: Ikke forsett= ikke straffbart Straffeloven § 42 første ledd Ikke kunnskap=ikke forsett=ikke straffbart

Gjerningspersonen skal bedømmes etter sin egen oppfatning på gjerningstidspunktet = Gjerningspersonen skal ikke holdes ansvarlig for uvitenhet eller misforståelser

Ny straffelov § 25 ”Enhver skal bedømmes etter sin oppfatning av den faktiske situasjonen på handlingstidspunktet. Er uvitenheten uaktsom, straffes handlingen når uaktsomt lovbrudd er straffbart. Det ses bort fra uvitenhet som følge av selvforskyldt rus. I slike tilfeller bedømmes lovbryteren som om han hadde vært edru.”

Strl. § 42 første ledd Uvidenhed angaaende Omstændigheter ved [handlingen] der: betinger Strafbarheden eller forhøier Strafskylden Prinsippet i § 42 har større anvendelsesområde Hva er uvitenhet? Kunnskap (men også dolus eventualis) Ikke nok at han burde ha forstått (etter første ledd) Prinsippet i § 42 (bedømmes etter egen oppfatning) har anvendelse også på misforståelser knyttet til: eksistensen av straffrihetsgrunner eksistensen av omstendigheter som gjør straffeskylden mindre, for eksempel provokasjon. Men må gjelde omstendigheter ved HANDLINGEN – ikke for eksempel villfarelse om egen tilregnelighet. Slik villfarelse gjør ingen forskjell i handlingens straffverdighet. Villfarelsen må heller ikke gjelde rekkevidden av straffrihetsgrunnene – for eksempel grensene for nødverge. Dette er en rettsvillfarelse.

Unntak fra § 42 første ledd Annet ledd om uaktsomhet Fjerde ledd om en gjenstands verdi Objektive vilkår i gjerningsbeskrivelsen – eks. promille i vtrfl.

Nærmere om § 42 annet ledd Gjelder straffebud som rammer uaktsomhet I slike tilfeller holdes gjerningspersonen ansvarlig for uvitenhet eller misforståelser som er uaktsomme eks. person som innfører narkotika, uaktsomt av ham å være uvitende om hva han tok med seg i bagasjen. eks. grov uaktsom voldtekt – måtte ha forstått at offeret ikke ønsket seksuell omgang. Hva ligger i at straffebudet rammer uaktsomhet? At gjerningspersonen ikke med vilje oppfyller gjerningsbeskrivelsen, men at vi likevel bebreider ham hans handlemåte. Siden det er handlemåten som er det sentrale, kan man holde gjerningspersonen ansvarlig også for uvitenhet hvis det var uaktsomt av ham å være uvitende. Eksempel: uaktsom innførsel av narkotika, grov uaktsom voldtekt. ”Jeg visste ikke” – nei, men burde eller måtte ha visst/forstått.

Strl. § 42 tredje ledd Forholdet mellom villfarelse og rus Speilbildet av straffeloven § 45 Ville gjerningspersonen ha forstått situasjonen riktig i edru tilstand? Hvis nei, kan påberope seg villfarelse. Hvis ja, kan ikke påberope seg villfarelse.

Rettsvillfarelse Straffeloven § 57 jf. rettspraksis og teori Hva er rettsvillfarelse? villfarelse om at en handlingen er ulovlig

Når fører rettsvillfarelse til frifinnelse? Unnskyldelig (= aktsom) rettsvillfarelse streng aktsomhetsnorm Typesituasjoner hvor rettsvillfarelse kan anses som unnskyldelig: Trekk ved gjerningspersonen Trekk ved bestemmelsen Opplysninger fra autoriteter e.l. skjønnsmessig helhetsbedømmelse

Forholdet mellom § 42 og § 57 Visse rettsvillfarelser bedømmes som faktisk villfarelse Eks. eksistensen av eller innholdet i privatrettslige avtaler Har primært betydning hvis straffebudet bare rammer forsett. Da vil også uaktsomme faktiske villfarelser frita for straff.

Standardspørsmål for å ta stilling til spørsmålet om skyld Hva er vilkårene i den objektive gjerningsbeskrivelsen? Oppfyller handlingen alle vilkårene? Hvilken skyldgrad kreves i relasjon til de enkelte vilkårene i gjerningsbeskrivelsen?

Forts. standardspørmål Hvis skyldkravet er forsett: Har gjerningspersonen utvist forsett i relasjon til alle vilkårene i gjerningsbeskrivelsen? Har gjerningspersonen uriktig trodd at det forelå en straffrihetsgrunn eller en omstendighet som forminsker straffeskylden?

Forts. standardspørsmål Hvis skyldkravet er uaktsomhet: Har gjerningspersonen utvist uaktsomhet i relasjon til vilkårene i gjerningsbeskrivelsen? Var det uaktsomt å være uvitende/misforstå omstendigheter som har betydning for straffbarheten eller straffeskyldens størrelse?