CHRISTIAN SVEINSON TROND REIDAR TEIGEN

Kampen om månen!

Romfartens historie begynner i slutten av forrige århundre, da en russisk skolelærer ved navn Konstantin Tsiolkovskij laget de første planene for reiser i verdensrommet. Tsiolkovskij var en av de første som forsto at man måtte bruke raketter i det lufttomme verdensrommet. På 1920-tallet begynte en gruppe unge tyskere å interessere seg for rakettreiser i verdensrommet, og stiftet et selskap til romfartens fremme. Flere av medlemmene av dette selskapet ble senere pådrivere for forskningen på raketter, som ble bedrevet under andre verdenskrig. Uten forskere som Werner von Braun ville nazistene aldri ha kunnet utvikle den første brukbare store raketten: V-2. Etter krigen overtok Sovjet den tyske raketteknologien, og videreutviklet den til sine egne formål. 4. oktober 1957, greide Sovjet å sende opp verdens første satellitt i bane rundt jorda, Sputnik 1. Denne ene hendelsen fikk større betydning for historiens videre utvikling, enn noen kunne ane. Den markerte starten på romfartskappløpet mellom USA og Sovjet, som skulle komme til å vare i nesten 30 år.

Gagarin 12.april 1961 ble Jurij Gagarin det første menneske som ble sendt opp i bane rundt jorda. Til romferden hadde Sovjetunionen konstruert et nytt kuleforma romfartøy, Vostok 1. Vostok 1 foretok ett kretsløp rundt jorda. Største høyde var 327 km og ferden varte i 108 minutter. Det var mulig å få et menneske opp i bane rundt jorda og trygt ned igjen. Hele verden var imponert over prestasjonen. For USA var det vondt å svelge at en sovjetborger ble første mann i rommet. Gagarin døde senere i ei flyulykke. I ettertid har man blitt klar over hvilke kjangser russerne tok. Før Gagarins ferd hadde de testa det fem tonn tunge Vostok-romskipet syv ganger og fire ganger var det mislykka.

Amerikanernes problem var faktisk det poenget at russerne hadde to års forsprang med sine raketter. De var faktisk blitt offer for sin egen suksess. Amerikanerne hadde fått god tid på seg og videreutvikle hydrogenbomben til en liten, kompakt og samtidig kraftig stridshode. Først etterpå konsentrerte de seg over en interkontinental rakett de kunne bruke til å treffe et mulig mål. Det amerikanske flyvåpenet var i begynnelsen ikke interessert i raketter, og stolte heller på bombefly hvis de skulle slippe deres dødbringende last over en mulig fiende. Russerne derimot viste mer interesse for rakettene, og bygde de meget kraftige for å bære deres lite videreutviklede tunge atomstridshodene. Ikke rart når USA lett kunne fly deres store B-29 bombefly over Sovjetunionen og allikevel fly for høyt til at russernes jagerfly kunne nå dem. Slik ble romfarten "et barn av den kalde krigens våpen".

KAPPLØPET MOT MÅNEN Tidlig på 60 tallet tok en amerikansk spion satellitt noen foruroligende bilder av Bajkonur kosmodromen i den russiske Kashakstan ørkenen. Bildene viste at to enorme oppskytnings ramper var under bygging. Det viste seg at kommunistene siktet seg inn mot månen. Og det gikk ikke lang tid før Amerikanerne hadde et eget måne program. Russernes rakett het N-1 og målte 100 meter. Den var drevet av hele 30 motorer til det første trinnet.

AMERIKAS PLAN Rett før slutten av andre verdenskrig, emigrerte den tyske forskeren Werner Von Braun til USA. Von Braun som hadde designet de tyske V-2 rakettene Var den personen som best kunne hjelpe Amerikanerne å vinne kappløpet mot månen. Han designet Saturn 1b og Saturn v rakettene hvorav Saturn v var den som skulle brukes for å nå månen.

RUSSERNES NEDERLAG I februar 1969 foretok russerne den første prøveoppskytningen av N-1. Den falt ned på oppskytningsrampen igjen og eksploderte med kraften av en liten atombombe. Siden de ikke hadde andre måter å teste systemet på, var tester i full skala nødvendig. Russerne foretok fire prøveoppskytninger som alle var mislykkede. Den siste bare fire uker før Apollo 11 tok av fra Kennedy romsenteret i Florida USA.

Neil Armstrong

Michael Collins

Edwin ”Buzz” Aldrin

USA ville komme først til Månen for å vise at landet hadde prestisje og var "best". Dette høres kanskje litt barnslig ut, men begrunnelsen var dypere enn som så: De amerikanske lederne følte de var nødt til å vise seg selv og verden at USA og det kapitalistisk-demokratiske system var det kommunistisk-totalitære system (dvs. Sovjet) overlegen. Én viktig måte å gjøre dette på var å ta igjen Sovjet i rom kappløpet. Dette fordi en nasjon som er i stand til å bedrive romfart, for ikke å snakke om dra helt til Månen med mennesker, også viser at den er langt utviklet innen viktige områder som teknologi, økonomi og evnen til målrettet politisk styring. Egenskaper som er essensielle dersom man skulle ønske å "legge verden under seg", eller på tilsvarende måte hindre andre nasjoner i å gjøre akkurat dette.

Sovjet sjokkerte den vestlige verden da de skjøt opp verdens første satellitt, Sputnik 1, i oktober 1957. I årene som fulgte utførte landet den ene romfartsbragden etter den andre (første bilder fra Månens bakside i 1959, første menneske i rommet i 1961 osv.). Dermed viste Sovjet høyst overraskende verden at den kommunistiske styreform tilsynelatende var den kapitalistiske overlegen på de tidligere nevnte områdene. Sovjets prestasjoner viste ikke bare at landet dermed hadde teknologi til f.eks å angripe USA med interkontinentale rakettvåpen (om Sovjet virkelig var interessert i det er et annet spørsmål), men bidro antakelig også til større beundring for kommunismen rundt om i andre land, hvilket igjen kunne føre til at kommunismen på mer eller mindre fredelig måte ble innført som styreform i det ene landet etter det andre.

I hvert fall var USA livredd for dette, og sparte ikke på ressursene for å hindre kommunismen i å spre seg (jfr. den mislykkede invasjonen på Cuba, Vietnam-krigen, og tallrike, mer fordekte operasjoner rundt om i verden ellers.) Ikke at USA akkurat liker kommunismen i dag heller, men faren for at den skal ta over verden synes vesentlig redusert i forhold til for noen tiår siden. Selvfølgelig kan man også trekke frem argumenter som menneskets utforskertrang og søken etter kunnskap som begrunnelse for Apollo-programmet. Men vi må være ærlige nok til å si at dette alene aldri ville fått politikerne til å sette i gang et så vanvittig ambisiøst prosjekt som det å utvikle et bemannet månefartøy omtrent fra grunnen i løpet av noen ganske få år på 1960-tallet.

Berit Bratholm for flotte bilder EN C-T PRODUKSJON Produsenter Christian Trond Medvirkende Fremvisere Takk til Berit Bratholm for flotte bilder Erik Tandberg Kilder www.romfart.no Øyvind Guldbrandsen Leksikon Internett Dokumentar film