EU: territoriell utvikling til 1995 1951: Den europeiske kull- og stålunion (ECSU): Belgia, Vest-Tyskland, Luxembourg, Frankrike, Italia, Nederland 1957: De samme landene etablerer også the European Atomic Energy Community (EURATOM) og European Economic Community (EEC). Disse tre ble samlet under samme institusjonelle overbygning i 1967 1973: Danmark, Irland og Storbritannia 1981: Hellas 1986: Spania og Portugal 1995: Østerrike, Finland og Sverige

EU: Territoriell utvikling 2004 10 nye ansøkerland innlemmet 1. mai 2004: Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia og Slovenia EUs geografiske område øker med 23 % Innbyggertallet øker med 20% (1997-tall) BNP pr innbygger faller med 9% De 10 nye søkerlandene har i snitt 46% av EU-15’s BNP/innbygger (2001-tall)

Litt EU-retorikk “After successfully growing from 6 to 15 members, the European Union is now preparing for its biggest enlargement ever in terms of scope and diversity” – DG ELARG “EU membership will undoubtedly improve prospects of peace and stability and economic prosperity. The four freedoms of movement, of goods, services, capital and labour between new and existing EU members will provide significant economic benefits to both” European Bank for Restructuring and Development.

Nasjonale ulikheter Nest rikeste EU-15 land (2001): Danmark med 27 530 Euro pr innb (ppp) Fattigste EU-15 land (2001): Hellas med 15 780 Euro pr innb (ppp) Hellas har altså kun 57% av Danmarks velstand, målt i BNP pr innbygger (ppp) Nest rikeste ansøkerland: Slovenia med 16 210 Euro pr innb (ppp). Dette utgjør 70% av EU-15s gjennomsnitt Fattigste ansøkerland: Latvia med 7 750 Euro pr innb (ppp). Dette utgjør 33% av EU-15s gjennomsnitt

De rikeste regionene

De fattigste regionene

Høyest arbeidsledighet 2001

Lavest arbeidsledighet 2001

Hva kan vi forvente i fremtiden? Sentralt spørsmål i samfunnsgeografi: Vil de europeiske regionenes økonomiske utvikling konvergere eller divergere? R.Martin (pensum) viser hvordan ulike teorier gir ulike prediksjoner: Nyklassisk økonomisk teori predikerer konvergens: økt integrasjon og nedbygging av handelshindre gir mer effektiv ressursallokering; harmonisering av ulike regelverk og tilrettelegging for økt faktormobilitet (arbeidskraft og kapital) vil utjevne interregionale og internasjonale økonomiske forskjeller Andre teorier (Myrdal, Kaldor, Krugman) predikerer derimot at økt handel og faktormobilitet kan skape økt grad av geografiske agglomerasjoner, noe som gir opphav til større grad av spesialisering, stordriftsfordeler og en selvforsterkende vekst. Dette kan altså medføre divergerende grader av økonomisk utvikling

Hva viser empirien 1? Empiriske studier av europeisk nasjonal og regional konvergens/divergens er sjelden direkte sammenliknbare fordi datagrunnlag og metoder varierer En litt grov samling av empiriske funn synes å tyde på at det foregikk en utjevning mellom land og mellom regioner frem til omtrent midt på 1980-tallet, mens utviklingen har stått relativt stille etter dette Fagerberg m fl hevder at internasjonal konvergens etter dette har funnet sted i form av at ”Cohesion”-landene i noen grad har halt innpå de ”gamle” EU-landene. Mellom de ”gamle” har det ikke vært noen ytterligere utjevning

Hva viser empirien 2? Sysselsetting: Interregional divergens frem til 1990 – stillstand etterpå De fleste nye jobbene som er skapt har kommet til i kjerneregionene i Europa Det kan da synes som at samtidig som EU går inn i ytterligere integrasjonsprosesser (indre marked 1992, EURO-zone 2002) så stopper konvergeringen opp

Et ”innhentings-scenario” Hvis vekstraten i ansøkerlandene er 1,5% høyere enn i EU-15 (4% mot 2,5% - som var snittet for perioden 1995-2002) vi Slovenia, Kypros, Tsjekkia og Ungarn komme opp på 75% av EU-15 snittet i 2017 Slovakia vil nå dette målet i 2019 Estland i 2029 Polen i 2035 Latvia i 2041

Instrumenter for utjevning 1 : ERDF

Instrumenter for utjevning 2 : ERDF Objective 1: NUTS II-regioner der BNP/capita < 75% av EU’s gjennomsnitt (omfatter faktisk 22% av EU’s befolkning). Finansierer inntil 85% av prosjektkostnader Objective 2: NUTS III-regioner med strukturelle problemer (gammel industri, høy arbeidsledighet osv). Omfatter 18% av EU’s befolkning. Finansierer inntil 50% av prosjektkostnader

Instrumenter for utjevning 3: Cohesion Fund Har vært rettet mot de landene i EU-15 som har mindre enn 90% av gjennomsnittlig BNP/innbygger: Irland, Portugal, Spania og Hellas (Irland fases nå ut) Støtter miljø- og infrastrukturprosjekter for ca 2,6 mrd Euro årlig i perioden 2000-2006 Basert på co-finansiering med mottakerlandene, der EU betaler inntil 85%

Mot nye ansøkerland PHARE: Institusjonell og industriell utvikling, utvikling av SMB: 1 560 mill Euro pr år SAPARD: Modernisering av jordbruk og rural utvikling: 520 mill Euro pr år ISPA: Transportinfrastruktur og miljøprosjekter: 1 040 mill Euro pr år

Andre institusjoner European Investment Bank : 31 200 mill Euro i lån til medlemsland, 2 700 mill til nye ansøkerland (2001) The European Bank for Restructuring and Development: Eies av 60 land og investerer i Øst-Europa og Asia. Investerte i 2003 ca 1 000 mill Euro i de nye ansøkerlandene. Trapper ned i disse landene European Investment Fund: Gir garantier og Investerer gjennom mellomledd i SMB med fokus på teknologi og ”Europeisk dimensjon”. Har kun enkelte prosjekter i de nye ansøkerlandene

”Open roads or open minds” Til sammenlikning: Innovative Actions disponerer 87 mill Euro

EU i verden EU (som blokk) står for mer enn 20% av verdens eksport, noe som er betydelig mer enn USA og Japan (Tsoukalis, 1997) Men – globalister se her – utenrikshandelen til EU (som blokk) som andel av BNP (et mål på økonomisk åpenhet) utgjør kun ca 11%. Andelen hevdes å ha vært omtrent uforandret i 30 år, og er grovt sett på linje med USA (ibid)

Hva sier tallene?

Dette gjelder derimot ikke de enkelte landenes internasjonale handel