Gaver mellom ektefeller Gaver mellom ektefeller. Kreditors krav etter ekteskapsloven § 51 Norges Høyesterett – dom 15. mai 2015 HR-2017-959-A Professor Tone Sverdrup, Institutt for privatrett, Universitetet i Oslo

Saksforhold Ektefellene giftet seg i 2004 Ektemannen (B) tapte stort på aksjer fra høsten 2006 og utover. Han hadde terminavtale med Skandinaviska Enskilda Banken (SEB) Våren 2007 overførte han sine landsteder i Lillesand og Sigdal til konen. Begge eiendommer var beheftet med pantegjeld. Konen (A) solgte landstedene i 2009 og 2011 og betalte samtidig pantegjelden. I 2011 ble ektemannen dømt til å betale banken (SEB) rundt 14,5 mill. kroner. I 2012 fremmet banken krav mot konen om verdierstatning etter ekteskapsloven § 51.

Ekteskapsloven 4. juli 1991 nr. 47 § 51. Eldre kreditorers krav mot gavemottaker i visse tilfeller. Har en ektefelle gitt den andre en gave, kan den som da hadde fordring på giveren, og som ikke kan få full dekning hos ham eller henne for sin fordring, holde seg til den andre ektefellen for verdien av det som er overført. Dette gjelder likevel ikke hvis det bevises at giveren fortsatt var utvilsomt solvent. Hvis det er ytet vederlag, skal det trekkes fra ved beregningen av verdien av det som er overført. Kreditorens krav mot en godtroende gavemottaker er begrenset til den berikelsen som mottakeren har oppnådd ved gaven. Utbytte som gavemottakeren har vunnet i god tro før kravet ble gjort gjeldende ved søksmål, kan ikke kreves tilbakeført. Reglene om lempning av ansvaret i lov om fordringshavernes dekningsrett § 5-12 andre ledd gjelder tilsvarende. Var konen i god tro? Tvist om det forelå en gave Uenighet om tidspunkt for verdsetting og beregning av kravet

Gave - to vilkår må være oppfylt: Formuesforskyvning og gavehensikt , Rt. 2014 s. 1248 Konen hevdet at det ikke forelå noen formuesforskyvning fordi: (1) hun hadde ytet vederlag ved at hun reelt sett overtok det personlige låneansvaret da gaven ble gitt. Høyesterett (avsnitt 35) kom til at konen ikke hadde ikke ytt noe vederlag ettersom hun ikke var personlig ansvarlig for lånene - bare realkausjonist. (2 ) og fordi hun uansett ikke hadde mottatt noen positiv nettoverdi da pantegjelden var like stor som markedsverdien da gaven ble gitt. Høyesterett (avsnitt 39) fant at konen ikke hadde ført tilstrekkelig bevis for at eiendommene var uten positiv nettoverdi på overdragelsestidspunktene. Hun hadde her bevisbyrden, da det var hun som kunne fremskaffe dokumentasjonen.

Gavehensikt I Rt. 2014 s. 1248 uttaler Høyesterett at det er tilstrekkelig at disposisjonen fremtrer som en gavmildhetsakt, det trenger ikke å være utvist noen giverglede. Den som yter gaven kan også ha andre motiver enn å berike mottakeren. Poenget med gavehensikts-kravet er å skille gaver fra bl.a. forretningsmessige transaksjoner. I vår sak viser Høyesterett til dette, og finner det «klart» at ektemannen hadde gavehensikt (avsnitt 42): Den omstendighet at fast eiendom overføres vederlagsfritt mellom ektefeller, skaper i seg selv en formodning for gavehensikt. og formålet med disposisjonene var å unndra eiendommene fra kreditorbeslag.

God tro? Hvis konen var i god tro, trenger hun bare å gi fra seg berikelsen etter § 51 andre ledd. Var hun i aktsom god tro med hensyn til de faktiske forhold som er relevante for verdierstatningsansvaret? (45) «……Selv om det ikke er grunnlag for å identifisere ektefeller ved vurderingen av kravet om god tro , har det formodningen for seg at ektefeller informerer hverandre om økonomiske forhold som berører dem begge.» (46) «……. A var selvfølgelig klar over at hun ikke ytet vederlag, noe som for øvrig også kommer til uttrykk i ektepaktene gjennom avkryssing i gaverubrikken…..» (47) «Videre finner jeg at A i det minste har utvist grov uaktsomhet med hensyn til manglende kunnskap om at ektemannen ikke var i stand til fullt ut å gjøre opp sine forpliktelser. ….»

Verdierstatningen i § 51: «verdien av det som er overført» Er tidspunktet for verdsettelsen da gaven ble gitt eller er det nåverdien som skal tilbakeføres? Høyesterett (avsnitt 50) uttaler at det er nåverdien av eiendommene som skal tilbakeføres (dvs. da banken reiste kravet). Følger motsetningsvis av at det bare er godtroende mottaker som kan beholde utbytte. Skal hele verdistigningen tilbakeføres eller bare den som skriver seg fra gaveelementet? Konen hevdet at hun uansett bare trengte å gi fra seg denne forholdsmessige andelen av verdistigningen. Høyesterett (avsnitt 52) ga henne ikke medhold : «Det følger av lovens ordlyd at verdiberegningen skal foretas av ‘det som er overført’, som i vårt tilfelle er eiendommene med påhvilende panteheftelser.»

Selve beregningen Fradrag for konens gjeldsnedbetaling? Banken hevdet at det ikke skulle det gjøres fradrag for konens nedbetaling av ektemannens pantegjeld ved salget, da denne ble oppveid av hennes regresskrav mot mannen. Høyesterett (avsnitt 55) ga ikke banken medhold. Det skulle gjøres fradrag for gjeld, da et eventuelt regresskrav var «tilnærmet verdiløst». Men hvilken gjeld kunne trekkes fra? Konen hadde også betalt gjeld som var pantsikret etter at gaven var gitt. Høyesterett (avsnitt 56): Det kan gjøres fradrag for nedbetaling av den gjelden som var sikret med pant i de to eiendommene på gavetidspunktet – men ikke for senere pantsikret gjeld.

Lemping? El. § 51 tredje ledd lyder: «Reglene om lempning av ansvaret i lov om fordringshavernes dekningsrett § 5-12 andre ledd gjelder tilsvarende.» Høyesterett (avsnitt 57) ga ikke konen rett til lemping, og viser til at lemping etter dekningsloven «er betinget av at gavemottaker bare har utvist uaktsomhet, jf. henvisningen til dekningsloven § 5-12 andre ledd.» I vår sak hadde konen utvist forsett og grov uaktsomhet.