Domstolenes prøvelsesrett

Presentasjon om: "Domstolenes prøvelsesrett"— Utskrift av presentasjonen:

1 Domstolenes prøvelsesrett
kompetansebetingelse ”kan-skjønn” ”dersom erververen alene eller i samarbeid med andre har eller får en betydelig eierstilling i mediemarkedet nasjonalt, regionalt eller lokalt, og dette er i strid med formålet i lovens § 1…” Utgangsp: Domstolsprøving ”…kan Eierskapstilsynet gripe inn mot erverv av eierandel i dagspresse- eller kringkastingsforetak ” Utgangspunkt: Fritt skjønn – ikke domstolsprøving

2 Rt 2003/662 (Medieeierskap) Eksempel på full (reell) prøving av kompetansebetingelse
Frist for inngrep 6 mnd etter erverv, men 1 år dersom det foreligger ”særlige hensyn” (fristen er komp. betingelse.) Forvaltningens vurdering: « Eierskapstilsynet har så langt sett nærmere på 24 ulike erverv. Av disse har tilsynet gått videre med 12 erverv. For å gi sakene en forsvarlig behandling, må tilsynet av kapasitetshensyn gi noen av sakene lengre behandlingstid enn den normale seks-månedersfristen. En oppstartingsfase med mange saker fra perioden før ikrafttredelsen vil være et særlig hensyn som tilsier en forlenget frist. »

3 Høyesteretts overprøving
Jeg vil ikke utelukke at forhold innad i Eierskapstilsynet vil kunne gi adgang til å forlenge fristen, men på dette området skal det åpenbart mye til. Det dreier seg om inngripende vedtak på næringslivets område, der det er av stor betydning for de involverte å få vite om det vil bli gjort inngrep i det etablerte eierforhold. Fristen for vedtak bør være forutsigbar, noe lovgiver har hatt forståelse for, i og med at bestemmelsen om forlengelse av fristen bare skal være en sikkerhetsventil, forbeholdt særlige tilfelle. For eierandeler overtatt før lovens ikrafttredelse forsterkes de hensyn som tilsier en svært snever adgang til forlengelse.

4 Sammensmelting av kompetansebetingelse og kan-skjønn
Spesielle tilfeller Rt 2005/117 (elvebåt) Rt 2007/257 (trallfa) Rt 2008/681 (sterke menneskelige hensyn) Begrunnede unntak – rokker neppe ved utgangspunktet

5 Domsanalyse (1) 2007/257 (trallfa)
9 Fylkesmannen i Rogaland påklaget vedtaket 6. juni 2003, jf. plan- og bygningsloven § 15 annet ledd. I følge klagen forelå ikke særlige grunner for dispensasjon, slik plan- og bygningsloven § 7 krever. 10 Arbeids- og administrasjonsdepartementet oppnevnte 4. september 2003 fylkesmannen i Vest-Agder som settefylkesmann til å avgjøre klagen. Fylkesmannen fattet 9. desember 2003 vedtak i klagesaken, « Det gis ikke dispensasjon fra gjeldende reguleringsplan for omsøkte etablering av forretningsvirksomhet i det vilkåret « særlige grunner » i pbl. § 7 ikke er oppfylt. »

6 Sammensmelting, premiss 42
”Når avgjørelsen beror på om det etter en konkret og reell vurdering av de faktiske forhold i saken er en overvekt av hensyn som taler for dispensasjon, faller vurderingen sammen med hva en avveining etter fritt skjønn må gå ut på, slik at « særlige grunner » blir en betegnelse på avveiningsresultatet. Hvis en overvekt av hensyn taler for dispensasjon, er det vanskelig å forestille seg at bygningsmyndighetene vil kunne ha en holdbar begrunnelse for å avslå søknaden etter fritt skjønn.”

7 Forts. Relativisert prøvelse
44 Det utelukker likevel ikke at skjønnet i andre typer saker hvor det er spørsmål om dispensasjon etter plan- og bygningsloven § 7, vil kunne være mindre preget av bygningsfaglige og politiske vurderinger og mer være av juridisk eller moralsk art. I en slik situasjon vil rettssikkerhetsgrunner kunne tilsi en mer intensiv domstolkontroll. Vår sak gir ikke utgangspunkt for å vurdere dette videre.

8 Forts. Fvl 34 (2) 3 pkt / rettssikkerhet
(45) Endelig er det, slik staten har fremholdt, en fordel med å anse « særlige grunner » som del av det frie skjønn at forvaltningslovens regel om å vektlegge det kommunale selvstyret innenfor denne ramme, direkte kommer til anvendelse. Det virker vanskeligere å skulle trekke prinsippet om det kommunale selvstyret inn som et moment i rettsanvendelsesskjønnet i strid med forvaltningslovens egen ordlyd.

9 Rt 2007/257 forts Essensen i § 34 annet ledd tredje punktum er at klageinstansen pålegges en viss terskel i forhold til å endre kommunale eller fylkeskommunale vedtak ved overprøving av det frie skjønnet, jf. Innst.O.nr.11 ( ) side 7. Fylkesmannens vedtak i vår sak må måles mot denne terskel.

10 Rt 2008 s 681 (Sterke menneskelige hensyn)
”Den foreslåtte ordlyd isolert sett må forstås slik at oppholdstillatelse på humanitært grunnlag skulle gis etter forvaltningens frie skjønn. Det følger av første ledd at særlig tilknytning til riket eller særlig sterke menneskelige hensyn skulle tillegges vekt som en del av « kan-skjønnet ».”

11 Sammenfatning: Elvebåt, trallfa, sterke-menneskelige-hensyn-dommen
Når forvaltningen har unnlatt å gjøre noe vil prøvingen ofte kunne behandle kompetansebetingelse og kan-skjønn samlet. Kompetansebetingelsen kan farge ”kan skjønnet” (elvebåt) eller kan-skjønnet kan farge prøvingen av kompetansebetingelsen (sterke menneskelige hensyn-dommen)

12 Rt 1990/874 Fusa Minstestandard på velferdsområdet
”A anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Samme dag som ankeerklæring ble inngitt, den 25. januar 1989, avgikk hun ved døden.” Når det gjelder omfanget av ytelsene, vil spørsmålet ved en domstolskontroll etter min mening være om det aktuelle forvaltningsvedtak tilfredsstiller et visst minstekrav som må forutsettes å gjelde for slike ytelser. En slik vurdering vil ligge nær opp til en domstolsprøving av forvaltningens frie skjønn. Jeg sikter i denne forbindelse særlig til domstolenes adgang til å prøve om forvaltningsskjønnet er åpenbart urimelig.

13 Fusa:Domstolene som siste skanse
En prøving av klientutvalgets vedtak etter disse linjer fører etter min mening til at det må kjennes ugyldig. Vedtaket innebar en vesentlig reduksjon av de ytelser som A tidligere hadde hatt, og det var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes helt livsviktige behov for stell og pleie. Et slikt vedtak kan etter min mening ikke forsvares ut fra hensyn til kommunens økonomi.

14 Domsanalyse (2) – Rt 1961/1049 Huttiheita
Problemet: « Jeg drev en ganske betydelig transportforretning i det oppgitte tidsrom. Men da Samferdselsloven blev til virkelighet, var det alminnelig oppfatning at man ikke skulle ha mere enn et yrke og en bil. Jeg var loyal overfor transportmyndighetene og valgte Drosje som yrke. Imidlertid har nu samferdselsmyndighetene plasert min drosje på et øde og forlatt sted, hvor jeg ingen som helst sjanse har til å kunne ernære mig.”

15 Omgjøring, klarhet, 35.5 Nemnda ved utstedelsen av drosjebevillingen i desember 1948, tok forbehold om å kunne pålegge de vilkår som måtte ansees ønskelige eller nødvendige i bevillingsperioden, og forbeholdet ble tatt med hjemmel i samferdselslovens § 8. Jeg kan…ikke finne det tvilsomt at det forbehold som var tatt i bevillingen ikke kunne hjemle et så vesentlig inngrep i Simensens rett i den løpende bevillingsperiode.

16 Likhet – saksbehandlingsfeil
Det dreiet seg her om en ordning som i høy grad berørte samtlige bevillingsinnehavere, som alle hadde drosjekjøring som sin vesentlige levevei, og som måtte ha en berettiget forventning om å bli behandlet så likt som mulig. Jeg mener at samferdselsmyndighetene i et slikt tilfelle ikke bare hadde oppfordring til, men plikt til nærmere å undersøke hvorvidt – som lagmannsretten uttrykker det – « den nye plasering av drosjene gjorde det økonomisk mulig for drosjeeierne å livnære seg på stedet ».

17 Liten forståelse hos staten…
« Einar Simensen oppgir selv i sin søknad av 12. februar 1946 om drosjebevilling at hans kjøring skal drives fra Borge kommune. Såvel nemnda som Borge kommune hevder at det i nordre Borge må være stasjonert 1 drosje. Om det er levelige vilkår å kjøre der har man ingen bestemt formening om her, da det ikke gis statistiske og/eller regnskapsmessige oppgaver hertil. Det er forøvrig heller ikke gitt pålegg om dette for innehavere av drosjebevilling. »

18 HR – obiter – grovt urimelig, evnt. forskjellsbehandling
Dette kan tyde på at samferdselsmyndighetene ville ha truffet vedtak om å plasere Simensen på Tofteberg uansett om dette for Simensens vedkommende i virkeligheten ville vært ensbetydende med at han – i motsetning til de andre bevillingshavere – ble fratatt sin levevei som drosjeeier. Jeg antar at også et slikt vedtak under de foreliggende omstendigheter ville ha vært rettsstridig

19 Rt 1998/795 – berøring med menneskerettighetene
”Som jeg skal komme tilbake til, kan vedtaket om å utvise A ikke være i strid med EMK artikkel 8…

20 Inspirert av menneskerettighetene – ”typisk rettslig”
Etter min oppfatning taler de beste grunner for å anse den forholdsmessighetsvurdering som utlendingsloven § 29 annet ledd og § 30 tredje ledd gir anvisning på, som et rettsanvendelsesskjønn som kan overprøves av domstolene. Den forholdsmessighetsvurdering som skal foretas etter disse bestemmelsene, er av typisk rettslig karakter, se J Aall: Domstolsadgang og domstolsprøving i menneskerettssaker, TfR ff på side De grunner som taler mot overprøving av forvaltningsskjønn, gjør seg derfor ikke gjeldende her.