Palestinakonflikten

”Midtøstenkonflikten”? Berører direkte 2,5 % av befolkning i Midtøsten og Nordafrika-regionen 9 % om Libanon, Syria og Jordan regnes med 28 % om Egypt regnes med MEN: viktig symbolsak - ikke minst i regionens forhold til vesten

Utgangspunktet før 1914

År 1900: Palestina? Israel? Verken Palestina, palestinere, Israel eller israelere Det 20. århundre skapte 2 folk med nasjonale ambisjoner: - ett med utgangspunkt i etablert befolkning europeisk kolonisering

Det sørlige al-Sha’m ca. 1900 Historisk: provins i skiftende islamske riker, dominert fra Egypt 900-1500, deretter under osmansk styre Underlagt Beirut-provinsen (nord) og det autonome distriktet Jerusalem (sør) Jordbrukssamfunn: de aller fleste småbønder, organisert i landsbyfellesskap. Store jordeiere, oftest bosatt i byene. Gryende urbanisering basert på handel (Jaffa, Haifa) og administrasjon (Jerusalem)

Det sørlige al-Sha’m ca. 1900 Identitet: Bosted: landsby, bydel Religion: muslim, kristen, jøde Lojalitet til sultan-kalifen i Istanbul Fram mot 1.verdenskrig: gryende arabisk nasjonalfølelse blant utdanningseliten i havnebyene og til viss grad Jerusalem. Senter for arabismen var Damaskus og Beirut.

Krig og innvandring endrer bildet To nye aktører : Sionismen Britene

Den politiske sionismen Jødestaten (1896) Samling av sionister i en organisasjon: The World Zionist Organzation fra 1897 Jødene er en nasjon - må ha en stat: i Palestina Før og under 1. verdenskrig: - diplomatiske framstøt mot osmanene og vestmaktene - begynnende innvandring til palestinske områder Theodor Herzl (1860 – 1904)

Britisk kontroll 1918-1948

Britene som mandatmakt 1918-48 Trakk nye territorielle grenser: skapte ”Palestina” Balfour-erklæringen inn i mandatteksten La til rette for jødisk innvandring og statsbygging

Befolkning i Palestina Totalt Arabisk Jødisk 1920 750000 685000 65000 91 % 9 % 1936 1370000 980000 390000 72 % 28 % 1948 2100000 1400000 700000 67 % 33 %

Jødiske institusjoner under mandatet ”REGJERING” JEWISH AGENCY “PARLAMENT” NATIONAL COUNCIL JEWISH NATIONAL FUND “SELVFORSVARSSTYRKER” HAGANAH FAGBEVEGELSE + HISTADRUT HEBRAISKSPRÅKLIGE SKOLER

Araberne under mandatet I motsetning til sionistene: ingen sammensveiset befolkning med klare politiske mål: Palestina: helt ny enhet De fleste var analfabeter Befolkningsstruktur fattige bønder og en fåtallig rik jordeierklasse Sterke sosial motsetninger: Fåtallig politisk og intellektuell elite orientert mot arabisk nasjonalisme og panislamisme

Araberne under mandatet Boikottet britenes mandatinstitusjoner: ingen formell representasjon De facto lederskap: Supreme Muslim Council Amin al-Husayni Lederskap fra jordeier- klassen, sosialt konservativt, fokuserte på symbolspørsmål

1930-tallet: radikalisering og opprør Nye partier basert i utdanningseliten Geriljavirksomhet på landsbygda: Izz al-Din al-Qassam Stort opprør 1936-39: 1936-37: streiker og demonstrasjoner 1937-39: væpna opprør utløst av Peel-kommisjonens delingsplan

Deling av Palestina? Opprøret knust 1939 Peel-planen trukket tilbake White Paper: Palestina selv- stendig som én enhet innen ti år: innvandring begrenses

2. verdenskrig Haganah-soldater på alliert side; militær erfaring Ben Gurion: ”Slåss med britene som om ikke noe White Paper, slåss mot White Paper som om ingen krig” Internasjonalt: fornyet moralsk legitimitet for jødisk stat Palestinerne uten ledelse: al-Husayni i Berlin

Staten Israel 1948-

1947-49: Israel etableres November 1947: FN vedtar deling 14. Mai 1948: britene ut 1948-49: arabisk-israelsk krig

Israel etter 1948 ”Demografisk statsbygging”: fordrivelse av arabere, storstilt innvandring av jøder fra Midtøsten Gjentatte kriger mot naboland og mot palestinsk motstandsbevegelse Enorm økonomisk vekst basert på ekstern finansiering Store indre spenninger

”Arabere” ut, jøder inn Befolkningen i Israel innen 1948-grensene: Totalt Jøder Arabere 1948 1350000 650000 700000 48 % 52 % 1951 1500000 1350000 150000 90 % 10 %

Krigene etter 1948 Suez 1956 6-dagerskrigen 1967 Yom Kippur 1973 Libanon 1978 Libanon 1982 Libanon 2006

Indre spenninger Sterkt samhold basert på permanent krigstilstand: samtidig sterke indre spenninger: Høyre mot venstre: Arbeiderpartiet og Likud Religiøse mot sekulære: religiøse sionister, ultraortodokse og sekularister Europeiske jøder mot Midtøsten-jøder (ashkenazim og mizrahim/sephardim) Sionister mot palestinere: en stat for alle, to stater, eller anneksjon og fordrivelse?

Palestinerne etter 1948

Palestinerne spredd 2008 (anslag): Israel 1 300 000 Okkuperte områder 3 700 000 Jordan 2 700 000 Libanon 400 000 Syria 400 000 Saudi-Arabia 300 000 Andre land 1 300 000 Totalt 10 100 000

Palestinerne blir aktører igjen PLO opprettet av den arabiske liga i 1964 Ahmad Shuqayri leder, utpekt og kontrollert av Nasser Etter 1967: palestinerne overtar reelt PLO i 1969 med Yasir Arafat som leder

Fatah-bevegelsen ”Bevegelsen for palestinsk nasjonal frigjøring” Stiftet i Kuwait i 1954 Militært aktive fra Jordan og Gaza fra 1965 Fatah’s program: demokratisk sekulær stat i Palestina Dilemma etter 1967: godta en stat på Gaza og Vestbredden?

PLO fra Jordan til Libanon til Tunis Svart september 1970 Libanon som base fram til 1982 I Tunis til Osloavtalen 1993

Intifadaen: fra retur til to-statsløsning Opprøret satte fokus på okkuperte områder PLO: fra marginalisert til anerkjennelse Endring PLO-charter i Algerie 1988: to-statsløsning Gjensidig anerkjennelse Israel – PLO Prinsipp-erklæring Oslo 1993: begrenset selvstyre og forhandlinger om endelig løsning

Palestinerne etter Oslo PLO/Fatah i ledelsen for svært begrenset selvstyre Ingen framdrift mot tostatsløsning Israel trekker seg ut av Gaza, men kontrollerer grensene, og ekspanderer på Vestbredden Hamas utfordrer Fatah Dannet 1987 av Det muslimske brorskap Overtar Fatahs gamle standpunkter Terrorkrig mot Israel Vinner valget i 2006, overtar Gaza i 2007 Mahmud Abbas Ismail Haniya Gaza Khalid Mishaal Damaskus