Moderne samtidsromaner 1 – tendenser på og 1980-tallet

Presentasjon om: "Moderne samtidsromaner 1 – tendenser på og 1980-tallet"— Utskrift av presentasjonen:

1 Moderne samtidsromaner 1 – tendenser på 1970- og 1980-tallet
Norsk 1,

2 Tendenser på 70-tallet 70-talls prosaistene – mangesidige, men de aller fleste forfatterne var politisk engasjerte når de skrev, og alle bøkene kan leses fra politiske vinkler. Tema – og saksorientering, samfunnsengasjement, fremme politisk mål, realisme som didaktisk gjennomslagskraft. Sosialistisk realisme. Litteraturen – først og fremst prosa – viser typiske helter i typiske situasjoner. Heltene skulle utvikle erkjennelse og innsikt på en slik måte at diktverket uttrykte samfunnskritikk og til slutt pekte frem mot en (revolusjonær) handling for å rette opp samfunnsforholdene. Fremtredende forfattere: Dag Solstad, Jon Michelet, Edvard Hoem, Espen Haavardsholm, Tor Obrestad etc.

3 Tendenser på 80-tallet Den ideologiske tilhørighet er blitt mer diffus og mindre uttalt, ideologisk pluralisme. Opprør mot 70-tallet, og det mange så på som et svik mot selve litteraturen. Litteraturen begynte å konsentrere seg om sin egen autonomi. Fokus på metaperspektivet og estetisk refleksjon Uforståelig litteraturteori fra frankrike og amerika – eksperimentering, både tekstlig og formelt. Eks. Homo Falsus (1984) av Jan Kjærstad og Det 7. klima (1986) av Kjartan Fløgstad Metafiksjonen eller metaromanen, selve fiksjonsbevisstheten ble skrevet direkte og eksplisitt inn i fiksjonen som en del av den, retter fokus på seg selv som kunstverk.

4 80- og 90-talls litteraturen
3 forskjellige typer prosafiksjon Den tradisjonelle psykologisk-realistiske romanen Eks. Anne Karin Elstad, Gerd Brantenberg, Herbjørg Wassmo Fortellingen om oppvekst, gjerne med selvbiografisk grunnlag Eks. Lars Saabye Christensen, Roy Jacobsen. Den tunge, eksperimenterende, postmoderne romanen Bevisst vilje til fornyelse, postmodernistiske grep, med vekt på intertekstlige teknikker og metafiksjon Eks. Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad, Dag Solstad, Kjell Askilden, Jon Fosse, Liv Køltzow

5 Dag Solstad (f. 1941) Debuterte med novellesamlingen Spiraler i 1965.
Fra og med Arild Asnes 1970 (1971) beveget han seg inn i den sosialrealistiske romanens politiske estetikk. Fra og med 1982 utga Solstad flere romaner der AKP ml bevegelsen ble gjenstand for beskrivelse som fenomen og historiske hendelse, tittelen på den første av disse bøkene er Gymnaslærer Pedersen (1982) På 90-tallet – flere bøker om desillusjonerte, mannlige figurer, eks. Elias Rukla fra Genanse og verdighet (1994), Pål Andersen fra Professor Andersen (1996), T. Singer fra T. Singer (1999). Hvordan overleve desillusjonen? Selvbiografisk vending i forfatterskapet, eks (2002) og Armand V. (2006)

6 Gymnaslærer Pedersen (1982) av Dag Solstad
Fortellingsteknikk og komposisjon Karakterer og miljø Knut Pedersen Werner Ludal Nina Skåtøy Jan Klåstad Pedersens splittethet – jf. hans prosjekt om selvproletarisering Knut Pedersens fremstilling vs Dag Solstads tekst En politisk roman? En roman om psykologiske mønstre? Werner Ludals prosjekt vs Pedersens prosjekt Er Pedersen helten i fortellingen? Tematikk

7 Referanser: Andersen, Per Thomas: Norsk Litteraturhistorie. Universitetsforlaget. Engen, Thor Ola (1989): Hvorfor gymnaslærer Pedersen nektet å la seg sjølproletarisere. Oplandske Bokforlag. Hageberg, Otto (1983): ”Den store maskerade: spenningsmønster i Dag Solstads Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land”, i: Vinduet, nr. 1, 1983 Østerud, Erik (1980): Modernisme – partilitteratur – sosialrealisme: halvannet kapittel om Dag Solstads forfatterskap. Novus.