David hume Skotsk filosof som levde fra 1711 til 1776

Presentasjon om: "David hume Skotsk filosof som levde fra 1711 til 1776"— Utskrift av presentasjonen:

1 David hume Skotsk filosof som levde fra 1711 til 1776
En avhandling om menneskenaturen forfattet I , utgitt I to deler I og 1740 Ingvild Torsen * Ex.Phil. Vår 2019 *

2 kontekst David Hume regnes som del av “The Scottish Enlightenment”
En periode i skotsk historie som kjennetegnes av en enorm intellektuell og vitenskapelig aktivitet og utvikling. Denne perioden inkluderte andre kjente filosofer som John Locke, Adam Smith og Thomas Reid og poeten Robert Burns.

3 Hume assosieres gjerne med tre “-ismer”
Empirisme Naturalisme Skeptisisme

4 Hume assosieres gjerne med tre “-ismer”
Empirisme (fra empereia = erfaring på gresk) filosofisk posisjon som baserer kunnskap på erfaring. Empirismen søker 1) å la observasjon diktere innholdet i teoretisering (heller enn å la tidligere teoretisering diktere hvordan man skal tolke observasjoner) 2) og å spore alle mentale forestillinger tilbake til deres opphav i erfaringen

5 Hume assosieres gjerne med tre “-ismer”
Naturalisme et prosjekt som søker å forklare uten å trekke inn ting (som guder, abstrakte enheter), egenskaper (som grunnleggende verdier eller meninger), eller hendelser (som mirakler eller frie handlinger uten årsak) som ligger utenfor naturen eller naturvitenskapelig undersøkelse

6 Hume assosieres gjerne med tre “-ismer”
Empirisme (fra empereia = erfaring på gresk) filosofisk posisjon som baserer kunnskap på erfaring. Empirismen søker 1) å la observasjon diktere innholdet i teoretisering (heller enn å la tidligere teoretisering diktere hvordan man skal tolke observasjoner) 2) og å spore alle mentale forestillinger tilbake til deres opphav i erfaringen Naturalisme et prosjekt som søker å forklare uten å trekke inn ting (som guder, abstrakte enheter), egenskaper (som grunnleggende verdier eller meninger), eller hendelser (som mirakler eller frie handlinger uten årsak) som ligger utenfor naturen eller naturvitenskapelig undersøkelse Skeptisisme å tvile eller å legge mindre vekt på oppfatninger som vanligvis antas å være sanne

7 Humes prosjekt: Menneskevitenskapen
“…å prøve om vitenskapen om mennesket kanskje kan åpne for den samme nøyaktighet som flere områder av naturfilosofien det vi ville kalt naturvitenskap har vist seg mottakelig for.” Det kan man gjøre ved å gi vitenskapen om mennesket en vitenskapelig form, dvs. følge en slik metode: ”Hvis vi finner ut, når vi undersøker flere fenomener, at de kan samles i ett felles prinsipp, og at vi kan føre dette prinsippet tilbake til et annet, vil vi i det minste bli ledet til disse få enkle prinsippene som resten avhenger av. Og selv om vi aldri kan komme til de mest fundamentale prinsippene, er det en tilfredsstillelse å gå så langt som våre åndsevner tillater.” Sammenfatning, s. 91

8 Hvorfor er dette viktig?
“It is evident, that all the sciences have a relation, greater or less, to human nature: and that however wide any of them may seem to run from it, they still return back by one passage or another. Even Mathematics, Natural Philosophy, and Natural Religion, are in some measure dependent on the science of MAN; since they lie under the cognizance of men, and are judged of by their powers and faculties. It is impossible to tell what changes and improvements we might make in these sciences were we thoroughly acquainted with the extent and force of human understanding, and could explain the nature of the ideas we employ, and of the operations we perform in our reasonings.” Treatise of Human Nature, 4

9 Vitenskapen om menneskesinnet
Hume foreslår at for å få fremgang i denne vitenskapen må vi revurdere all forutgående filosofi, unngå spekulasjon og a priori påstander, og avvise ethvert filosofisk system som ikke er basert på fakta og observasjon. I stedet må vi begrunne vår vitenskap i erfaringen.

10 Vitenskapen om menneskesinnet
Humes prosjekt er dermed både kritisk og konstruktivt. Den kritiske delen: skeptisisme. Det konstruktive eller positive prosjektet: En naturalistisk og empirisk fundert vitenskap.

11 Vitenskapen om menneskesinnet
Humes prosjekt er dermed både kritisk og konstruktivt. Den kritiske delen: Hume avdekker at en rekke tidligere teorier og sentrale begreper ikke kan begrunnes i erfaring og dermed bør vi forkaste dem eller i det minste endre vår forståelse av disse. Denne delen av hans arbeid blir ofte beskrevet som et eksempel på skeptisisme. Det konstruktive eller positive prosjektet: Hume mener vi kan etablere en vitenskap som er både deskriptiv og i stand til å forklare en rekke fenomener – denne vitenskapen kjennetegnes som naturalistisk og empirisk fundert.

12 Vitenskapens fundament: persepsjon
De grunnleggende bestanddelene i menneskesinnet er perspesjoner. Alt vi tenker og tror kan føres tilbake til erfaring og menneskelig erfaring er persepsjon. Persepsjoner deler Hume inn i to klasser: INNTRYKK OG IDEER

13 Persepsjon: Sanseinntrykk
Følelsene eller opplevelsene vi får gjennom våre sanser og i tillegg nytelse og smerte Disse kaller han opprinnelige, fordi vi kan ikke spore dem lenger tilbake – det ville være å gå ut over erfaringen

14 Persepsjon: idéer Idé: Smerte
Dette er tanker eller begreper som er kopier av inntrykk. Inntrykket er sterkere og mer livaktig en idéen, som er en blek kopi Idé: Smerte

15 Ideer og inntrykk: Enkle eller komplekse
Både inntrykk og ideer kan være enkle eller sammensatte. For eksempel er sanseinntrykket av det røde eplet sammensatt (av rødt, glatt, litt tungt, svakt duftende) Enkle ideer er direkte kopier av enkle inntrykk Hume antar konstant samsvar og en én-til-én relasjon mellom enkle inntrykk og enkle ideer ‘rød’

16 refleksjonsinntrykk Disse er lidenskaper, pasjoner, begjær og følelser. Disse oppstår som reaksjoner på ideer, derfor kaller Hume dem sekundære inntrykk. E. Munch, Sjalusi, 1934

17 Hvordan oppstår komplekse idéer? assosiasjonsprinsippene
Hume: “…det finnes et hemmelig bånd eller forbund blant bestemte ideer, som gjør at bevisstheten forbinder dem hyppigere, og som får den ene, når den kommer til syne, til å introdusere den andre…” (102) Vårt sinn har en naturlig evne til å assosiere bestemte ideer

18 Hvordan oppstår komplekse idéer? assosiasjonsprinsippene
De tre assosiasjonsprinsippene er: Likhet (nb, ikke identitet), nærhet i tid og rom, og årsakssammenheng (kausalitet) Det er disse som gjør at vi for eksempel kan ha en tankerekke: ”…når det gjelder bevisstheten er assosiasjonsprinsippene de eneste leddene som binder sammen universets deler og forbinder oss med en hvilken som helst person eller gjenstand utenfor oss selv. For siden … disse er de eneste båndene våre tanker har, er de virkelig universets bindemiddel for oss…” (102)

19 Redegjørelsen av forholdet mellom inntrykk og idéer gir også teorien et kritisk potensiale:
Metafysikken, for eksempel, er full av vage begreper. Nå kan vi teste dem: Utgangspunkt: Et vanskelig begrep  Idé, sammensatt Bryt ned i mindre komplekse og til slutt enkle idéer …som har sine inntrykk Hvis vi gjør dette kan vi bli klar over innholdet til det opprinnelige begrepet. Kanskje finner vi ikke noen enkle idéer eller inntrykk som kan sies å ha gitt opphav til begrepet? Da har vi grunn til å være kritisk til bruk av begrepet (jf. s. 93)

20 Eksempel: kausalitet (årsakssammenheng)
Årsakssammenhengen er sentral for våre resonnementer om fakta og for vårt begrep om naturlover. Men hva er årsakssammenheng? Vi observerer to hendelser, en kaller vi årsak og den andre virkning. Hva har vi inntrykk av når kule A “forårsaker” bevegelsen til kule B? Kontakt i tid og rom Bevegelsen til kule A har forrang i tid Det er konstant samsvar mellom årsak og virkning

21 Eksempel: kausalitet (årsakssammenheng)
Det er ingen logisk sammenheng mellom årsak og virkning (Argument: fordi vi kan forestille oss at A skjer uten at B følger). Vi har heller ikke et inntrykk av kausalitet forstått som en nødvendig forbindelse (jeg ser A og så B, men jeg ser ikke at A må forårsake B). ”Det følger av dette at alle resonnementer som gjelder årsak og virkning er basert på erfaring, og at alle resonnementer ut fra erfaringer er basert på den antakelse at naturens jevne gang vil fortsette akkurat på samme måte”. (95) Denne antakelsen kan ikke bevises, men har sitt opphav i vanen.

22 Konklusjon: hva er årsakssammenhenger?
“De kreftene som setter legemer i bevegelse, er fullstendig ukjente. Vi persiperer bare deres sansemessige egenskaper, og hvilken grunn har vi til å tro at de samme kreftene alltid vil være knyttet til de samme sansemessige egenskapene? Det er altså ikke fornuften som er veiviser i livet, men vanen” (95) Hva synes vi om en slik konklusjonen? Hvilke konsekvenser har den for vitenskapens status?

23 Konklusjon: hva er årsakssammenhenger?
Hvor kommer da vårt begrep om kausalitet fra? Fra vår evne til å trekke kausale slutninger (via assosiasjonsprinsippene) og et refleksjonsinntrykk: vi gir en følelsesmessig tilslutning til resonnementer som bygger på årsakssammenheng, vi har en følelse av nødvendig sammenheng. Merk at denne nødvendigheten er i oss og ikke i tingene – vi observerer kun konstant samsvar. Nå som vi har forsøkt å føre begrepet tilbake til sine byggesteiner av inntrykk og ideer, kan vi si at Humes teori om årsakssammenhenger er ”skeptisk med hensyn til metafysikk” (den sier ingenting om hvorvidt det finnes ikke-sansbare krefter i naturen som gjør at A forårsaker B) og ”reduksjonistisk med hensyn til epistemologi” (å vite at A er årsaken til B betyr bare at vi har nærhet i tid og rom, orden, konstant samsvar -- erfaring av regelmessighet -- og vanemessig tilslutning).

24 Hva er moralens grunnlag? Følelser vs. fornuft
Hume argumenterer eksplisitt mot rasjonalisme i tekstutdraget på pensum. Selv kategoriseres han gjerne som en sentimentalist og dydsetiker. Det er ikke slik at moralsk verdi kan baseres i fornuften eller at vi ved hjelp av fornuften kan utlede moralske lover eller plikter.

25 Hva er moralens grunnlag? Følelser vs. fornuft
I stedet er dyder og laster det som har moralsk verdi. Når vi evaluerer handlinger som moralsk gode eller dårlige er det i lys av de dyder og laster handlingen illustrerer. Vi gjenkjenner disse ved hjelp av vår moralske sans: følelsen av billigelse (en slags samtykke) eller misbilligelse (avvisning).

26 Argumenter mot fornuften
Fornuften er passiv Fornuften beveger oss ikke til å handle Fornuften er et instrument Fornuften kan kun trekke slutninger om hvilke midler som kan lede oss til et mål, men den kan ikke selv sette mål. Eksempel: Sanseinntrykk: jeg har et ekkelt sug i magen Ide: Jeg er sulten Refleksjonsinntrykk: Jeg begjærer å stille min sult Fornuften: Å spise en yoghurt vil stille din sult Fornuften er her kun et instrument som opererer på vegne av følelsene. Det er lidenskapen som gjør at jeg faktisk spiser en yoghurt.

27 Argumenter mot fornuften
Moralske distinksjoner (godt/ondt) motiverer oss til å handle. Fornuften kan ikke motivere oss handling. Derfor kan ikke moralen ha sitt utspring i fornuften Lidenskaper eller viljesakter representerer ingenting, dermed kan de ikke være sanne eller falske. Men fornuftens jobb er å dømme om relasjoner som kan være sanne eller falske (for eksempel om en ide korresponderer med en kjensgjerning)

28 Argumenter mot fornuften
Eksemplet med frøet og treet ”Fornuft og vitenskap er ikke noe annet enn jevnføringen av ideer og oppdagelsen av deres relasjoner, og hvis de samme relasjoner kan ha forskjellig karakter (her: moralsk karakter), må konklusjonen nødvendigvis bli at denne karakter ikke oppdages ved fornuften alene.” (s. 111)

29 Argumenter mot fornuften
Eksemplet om overlagt mord: ”Undersøk handlingen fra alle sider, og se om du kan finne den kjensgjerning eller faktisk eksisterende ting som du kaller det moralsk onde. Hvordan du ser på det, så finner du bare følelser, motiver, viljesbeslutninger og tanker. … Det onde unnflyr deg alltid så lenge du betrakter objektet. Du kan først finne det når du vender din refleksjon innover i ditt eget bryst og finner en følelse av misbilligelse som der reiser seg mot denne handling. Her er en kjensgjerning; men den er et objekt for følelsene, ikke fornuften.” (s. 113) Cézanne, Mordet ( )

30 Humes Alternativ Dyder er kvaliteter ved en persons sinn som er nyttige eller behagelige for personen selv eller andre. Eksempler er mot, generøsitet, beskjedenthet, ro, godt humør. Dyder deles inn naturlige og kunstige. (De over er naturlige: kvaliteter alle mennesker bifaller uavhengig av livssituasjon eller samfunn)

31 Humes Alternativ Dyder og laster er virkelige og angår oss, men de er ikke egenskaper ved tingene (handlingene), derimot tilhører de persepsjoner (refleksjons-inntrykk) i sinnet.

32 Dyder naturlige og kunstige
Mary Bennett: "Unhappy as the event must be for Lydia, we may draw from it this useful lesson: that loss of virtue in a female is irretrievable; that one false step involves her in endless ruin; that her reputation is no less brittle than it is beautiful; and that she cannot be too much guarded in her behaviour towards the undeserving of the other sex.” Jane Austen, Pride and Prejudice, kap. 47 Hvorfor anses kyskhet som en dyd, og først og fremst for kvinner og ikke menn? Pride and Prejudice, episode 5

33 Dyder naturlige og kunstige
Kunstige dyder har basis i samfunnets interesser, men vil ikke anerkjennes utenfor en gitt sosial kontekst. Kyskhet kan ikke utledes fra fornuften alene. Noen kan påstå at “det er fornuftig og nødvendig at menn er sikre på at avkommet de før på er deres” og at det derfor er “fornuftig” å straffe utro hustruer. Men hvordan skal denne “fornuftige” overveielsen om samfunnets virke mot andre lidenskaper, som for eksempel seksuelt begjær? Svaret er en kunstig dyd – den oppøves gjennom oppdragelsen av jenter.

34 Dyder naturlige og kunstige
Kyskhet er avhengig av den sosiale konvensjon som ekteskapet er. Kvinners trofasthet har instrumentell verdi i et samfunn der mannen er familieoverhode og ansvarlig for å fø både kone og barn  kunstig dyd

35 Dyder naturlige og kunstige
Hume kan forklare dobbeltmoralen som synes å ligge i denne dyden: “Det er i motstrid med et sivilisert samfunns interesser at mennene skulle ha fullstendig frihet til å tilfredsstille sitt begjær etter seksuell nytelse. Men siden denne interesse her er svakere enn i kvinnenes tilfelle, så må de moralske forpliktelser som oppstår av den, svekkes i tilsvarende grad” (s. 116)

36 opprinnelsen til moralske dommer
Moralsk evaluering avhenger av sympati, en evne til å relatere til aktørens karakter ved hjelp av assosiasjonsprinsipper. Når vi sier at en handling er god eller ond er det fordi vi tilskriver den et motiv i aktøren. Vi forestiller oss hva aktøren føler (morderen: raseri og hevn) og vurderer også dette opp mot det generelle perspektiv – det vil si hvorvidt dette karaktertrekket er godt for aktøren selv og for folk flest. Resultatet er en moralsk følelse, misbilligelse i dette tilfelle. Det onde stammer fra en last, et karaktertrekk ved aktøren som vekker avsky. Sympati er ikke selv en følelse, men en mekanisme som gir opphav til moralske følelser, fordi den muliggjør et moralsk perspektiv, ikke bare egeninteressens perspektiv.

37 Er og bør På slutten av vårt utdrag fra THN 3, Om Moralen (s. 113), bemerker Hume at mange moralfilosofer resonnerer fra hvordan ting er til hvordan de bør være uten forklare hvordan det er mulig. En annen måte å si det på er at mange moralfilosofer slutter fra deskriptive påstander til normative påstander. G.E.Moore kaller en slik slutning fra er til bør ”en naturalistisk feilslutning”

38 Er og bør Hva mener Hume? Det er uenighet om hvordan man skal tolke denne bemerkningen – noen tolker dette som at Hume mener bør- påstander aldri kan utledes fra hvordan noe er, – noen mener Hume kun kritiserer andre filosofer for ikke å undersøke hvordan “bør” påstander dannes (som vi har sett har de ikke sitt utspring i relasjoner mellom objekter eller fornuft). Som vi har sett mener Hume at det gode er forankret i våre følelser, ikke i noen uavhengige egenskaper, men han mener samtidig at mange av disse følelsene er naturlige – gitt våre følelser er det slik at generøsitet er en dyd (vi føler velbehag i møte med dyden), dermed blir vi motivert: vi føler at vi bør utføre generøse handlinger.