Frontkjemper er en betegnelse på en soldat som kjemper ved fronten i en krig. I Norge brukes uttrykket primært om nordmenn under andre verdenskrig som vervet seg til tysk krigstjeneste i Waffen-SS fra januar 1941, for å sloss mot russerne. De første som dro ut meldte seg i 5. SS-Panzer-Division «Wiking» og ble med på angrepet på Sovjetunionen i Senere ble avdelinger satt inn på Østfronten, blant annet ved Leningrad, i Finland og under tilbaketrekkingen ved Narva- fronten. De ble med under hele det tyske tilbaketoget fra Leningrad/Narva til Kurland (Vest-Latvia) gjennom Polen og fram til sammenbruddet i Berlin i mai 1945.

Vervingsplakat.

Frontkjemperuniform.

Rekruttskole for frontkjempere.

Tyske soldater sverger ed til Hitler.

Frontkjemperne ble opprinnelig rekruttert for å bistå Finland i kampen mot Sovjetunionen etter deres ydmykende våpenhvilebetingelser etter Vinterkrigen. De ble også vervet for å kjempe mot bolsjevismen, spesielt fra 1942 og utover, da de norske nazistiske myndighetene lovet å sette dem opp som norsk avdeling, under norsk flagg og kommando, som en oppbygging av en ny, norsk hær (Den norske legion). Men senere ombestemte tyskerne seg, og de norske frontkjemperne ble spredt på ulike Waffen-SS avdelinger under tysk kommando. Disse kontrakts- og løftebrudd skapte stor forbitrelse i mange frontkjemperkretser mot Vidkun Quisling og hans medhjelpere.

Norsk soldat på Østfronten.

En kjent frontkjemper som deltok på flere frontavsnitt var Olaf T. Lindvig, som etterhvert fikk graden SS- Hauptsturmführer. Den høyest dekorerte norske frontkjemper er SS- Obersturmführer Fredrik Jensen, som fikk det tyske kors i gull. Skijegerkompaniet ble dannet sommeren 1942 av Nasjonal Samlings ungdomsfylking (NSUF). Skijegerne skulle kartlegge de sovjetiske styrkenes bevegelser og posisjoner i Karelen. Enheten ble nyorganisert og forstørret til bataljon i 1943.

Frontkjemper Fredrik Jensen.

Quisling hilser på tyske frontkjempere.

Det har vært påstått, blant annet av forfatter Egil Ulateig, at enkelte norske frivillige i Waffen-SS deltok i massakre mot sivile på østfronten. Dette er derimot svært omstridt, og naturlig nok svært vanskelig å bevise. Påstanden er nå ett av flere forskningstemaer ved Holocaustsenteret i Oslo.

Norske frontkjempere.

Ved sluttkampene i Berlin antas det at ca 150 norske frontkjempere deltok. I alt nordmenn ønsket å verve seg under okkupasjonen. Omkring nordmenn slapp gjennom nåløyet som frontkjempere. Mellom 700 og 900 ble drept. 308 er savnet. De fleste drepte og savnede befant seg i daværende Sovjetunionen, noen i Finland og Tyskland. I tillegg gjorde mellom 400 og 500 kvinner tjeneste i tysk Røde Kors som såkalte frontsøstre. SV-politikeren Hanna Kvanmo var den mest kjente av disse frontsøstre i Norge.

Frontkjemer.

Oppgjøret etter krigen ble ofte innledet ved til dels lange krigsfangeopphold hos de allierte. Av de som endte i sovjetisk krigsfangenskap, omkom mange, og de siste som kom hjem, kom på midten av 1950-tallet. I rettsoppgjøret i Norge etter krigen ble de straffet for landssvik, ofte ved fengsel eller straffarbeid og inndragning av statsborgerlige rettigheter. I alt ble dømt for fronttjeneste. Frontkjemperne har etter krigen kjempet for å få sakene sine opp igjen, og hevder seg urettmessig behandlet, blant annet fordi lover fikk tilbakevirkende kraft under oppgjøret. En talsmann for frontkjemperne etter krigen har vært den tidligere NS-mannen Bjørn Østring.