Et utvalg driftige damer siste 100 år Husflidsdagen 2013

Et utvalg driftige damer siste 100 år Husflidsdagen 2013
Et utvalg driftige damer i 100 år Ja, et utvalg må det jammen bli! Etter hvert som vi har funnet frem til, og skrevet litt om den enkelte dyktige dame, har det myldret fram så mange flere! Damer er ikke så synlige, ikke i samtiden og ikke i fortiden – vi som lever nå må være gode til å få fram alle de dyktige, kloke, kreative, driftige damene som jobber stødig for det de tror på! Vi håper damene vi har samlet i denne presentasjonen vil inspirere til å ta tak i egne lokale utfordringer! Det kan være å synliggjøre husflidslaget bedre. Det kan være å ”melde seg på” i den lokale samfunnsdebatten. Det kan være å jobbe for bedre vilkår for husflidsarbeidet i form av eget husvære eller økt støtte fra kommunen! Ofte kan veien til målet bli kortere gjennom samarbeid med andre lag og foreninger. Felles for mange av kvinnene vi tar tatt fram er at de har vært ”igangsettere”, de har fått ting til å skje, men ikke uten en stor egeninnsats! 1913 var året da glidelåsen ble oppfunnet og året da det ble tatt patent på BH`n. Nyttige produkter kvinner har benyttet i 100 år. Da Norge gikk inn i 1913,var det en annen sak som opptok kvinnene sterkt: Stemmeretten, medbestemmelsesrett, samfunnsdeltakelse og likestilling med menn. Derfor feirer vi at kvinnestemmeretten gjorde Norge til et folkestyre hvor kvinner og menn har samme rettigheter. Vi vil feire de pionerene som kjempet for stemmerett for kvinner for 100 år siden – og de som kjemper for like rettigheter også i vår tid. Vi vil ikke minst løfte fram dyktige utøvere av husflid og håndverk om det så var på lokalplan eller internasjonalt! Vi er mange dyktige husflidsutøvere, det skal vi være stolte av, og vi skal feire oss selv! Har du lyst til å lese mer om emnet kan du lese: ”Fra skyggetanter til yrkeskvinner”, Kirsten Røvig Håberg, 2013 ”Kvinneliv kunstnerliv”, Anne Wichstrøm, 1997 ”Driftige damer” Elisabeth Aasen 1993 ”Norske damer gjennom 100 år”, Inger- Lise Finstad, 1999 Vennlig hilsen Norges Husflidslag Marit Jacobsen Direktør

Camilla Collett 1813 – 1895 Kristiansand og Christiania.
Forfatter og kvinnesaksforkjemper. Første kvinne som deltok offentlig debatt. Analysere kvinnens plass i samfunnet, og den betydning som manglende respekt fikk på kvinners forståelse av sitt eget verd. Camilla Collett (1813 – 1895) ønsket å frigjøre kvinners følelser. For å få dette til, tok hun en plass i den offentlige debatten, noe som var ansett som svært upassende for en kvinne på den tiden. Camilla Collett var 41 år og enke da hennes første bok kom ut, men hun hadde skrevet hele livet. Etter at hun ble gift, kunne Collett omsider delta i offentlig debatt, om enn ikke under eget navn. Ektemannen Peter Jonas Collett skrev i den politiske dagsavisen Den Constitutionelle, og de to samarbeidet antakelig om mange av tekstene som ble publisert under hans navn. Et skrik I 1854 ga hun ut romanen Amtmandens Døttre, som forteller kjærlighetshistorien mellom den unge kvinnen Sophie og hennes huslærer Georg Cold. Med det ble Collett sikret en plass i litteraturhistorien. Romanen ble utgitt anonymt, men mange visste hvem forfatteren var. Den tok opp et så kontroversielt tema som kvinners manglende kontroll over eget liv og valg av ektefelle. Colletts budskap er at kjærligheten mellom mann og kvinne blir meningsløs når konvensjonene tvinger den ene parten til å være passiv. Hun kaller selv romanen for «Et Skrig. Mitt Livs længst tilbakeholdte Skrig.» Bruker sitt eget liv Beskjedenhet var en dyd for kvinner, noe Collett brøt med da hun ble forfatter, og enda mer ved at hun skrev sin egen historie. Hun hadde som mål at kvinner skulle bli sitt menneskeverd bevisst, og da måtte hun også insistere på at kvinners, og hennes egen, historie er interessant nok til å bli lest. Først i 1873, med Sidste Blade 4de og 5te Række publiserte Collett under eget navn. Dette var et brudd med konvensjonen for kvinnelige forfattere. Collett så det ikke som sin oppgave å kjempe for reformer. Hun ønsket å analysere kvinnens plass i samfunnet, og den betydning som manglende respekt fikk på kvinners forståelse av sitt eget verd. Hun spilte en viktig rolle i den borgerlige kvinnebevegelsens aller første fase, og da Norsk Kvindesagsforening ble stiftet i 1884, ble hun utnevnt til æresmedlem. Hun selv og hennes tekster ble viktige som inspirasjon for en yngre generasjon kvinner som kjempet for stemmeretten. Kilde: Ungdomsportrett Camilla Collett. Malt av Görbitz i 1839.

Minna Wetlesen 1821 – 1891 Drammen, Buskerud. Husholdningslærer.
Bondekvinnenes utdannelse. Stiftet Foreningen til Hjælp og Støtte for den opvoksende Ungdom. Stod bak foreningen Norsk Husflids Venner. Husholdningsbog for unge Husmødre i By og Bygd. Minna Wetlesen (1821 – 1891) var en foregangskvinne med stor administrasjonsevne forbundet med hjertevarme og arbeidsglede. Hennes store fanesak ble å bedre bondekvinnenes utdannelse. Skjebnen hadde plassert henne som husmor på en stor gård, og hun hadde erfart hva dette krevde av kunnskap. Hun tilbrakte barneårene i Drammen, inntil hennes danskfødte far døde og moren valgte å returnere til København. Økonomien var dårlig, så Minna måtte hjelpe til, og hun solgte finere håndarbeider som hun selv hadde sydd med kunstnerisk dyktighet. Hun var begavet med en sjeldent vakker sangstemme, men til tross for påtrykk fra en musikkprofessor ville hun ikke utdanne den videre. Hennes største ønske var å returnere til Norge, og da sjansen kom i form av en guvernantepost, tok hun den. Tilbake i Norge møtte hun Frederik Wetlesen fra Abildsø gård i Aker utenfor Christiania, og de giftet seg Frederik og broren Niels underviste på landbruksskolen som deres far hadde opprettet på gården året før. Da brødrene overtok ansvaret for skolen 1847, hjalp Minna Wetlesen dem med driften, og hun erfarte at også de unge kvinnene som skulle overta ansvaret for gårdsarbeid og innestell, trengte opplæring. Etter at landbruksskolen ble overtatt av amtet og flyttet til Ullensaker 1864, startet hun 17. mars 1865 sammen med sin mann Husholdningsskole for unge Piger hovedsagelig af Bondestanden. Skolen var den første i sitt slag i Europa. Til det første toårige kurset meldte det seg 56 deltakere, hvorav 7 ble opptatt. Det ble undervist i husstell, matlaging, stell av husdyr og behandling av en gårds produkter. Dessuten ble det undervist i regning og norsk. Hun tok imot elevene som en del av familien – hun hadde selv 7 barn. Hver søndag ettermiddag ble storfamilien samlet, da var det foredrag om forskjellige emner eller musikalsk underholdning. Abildsø gård var ikke bare en skole, men også et kultursenter. Etter sine gode erfaringer med husholdningsskolen forsøkte Minna Wetlesen å få Stortinget til å opprette flere utover landet. Hun stiftet Foreningen til Hjælp og Støtte for den opvoksende Ungdom og stod også bak foreningen Norsk Husflids Venner. Etter hvert fikk Minna Wetlesen økonomiske bidrag til sitt arbeid fra bl.a. Selskapet for Norges Vel, og 1882, året etter at husholdningsskolen på Abildsø ble nedlagt, fikk hun selskapets store sølvmedalje for sin innsats. Sine kunnskaper og erfaringer gjennom et langt liv som husholdningslærer nedtegnet hun i Husholdningsbog for unge Husmødre i By og Bygd. Etter mannens død 1890 bodde hun hos sin datter og svigersønn, som 1889 med støtte fra Selskapet for Norges Vel hadde åpnet en ny husmorskole for bondejenter på Berger gård i Asker. Der døde hun 1891.

Fredrikke Marie Qvam 1843 – 1938 Trondheim.
Administratoren bak kvinneorganisasjonene. Norske Kvinners Sanitetsforenings første formann. Opptatt av Norges selvstendighet. Ønsket at kvinnene måtte inkluderes i avstemningen om Norges uavhengighet i 1905. Fredrikke Marie Qvam (1843 – 1938) «Alle tråder løper sammen hos fru Qvam», ble det sagt om Fredrikke Marie Qvam. Hun satt i sentrale verv i alle de største kvinneforeningene, og hadde utstrakt kontakt med ledende politikere. Fredrikke Marie Qvam var den store administratoren bak kvinneorganisasjonene. Hun var Norske Kvinners Sanitetsforenings første formann. I 1898 ble hun valgt til formann for den nystartede Landskvinnestemmerettsforeningen. Året etter ble hun også valgt til formann for Norsk Kvinnesaksforening. Gjennom ektemannen Ole Anton Qvam, som to ganger var justisminister og i statsminister, hadde hun direkte kontakt med mange ledende politikere. Hun satt ofte på galleriet under stortingsdebatter, og tok gjerne kontakt med politikere etterpå for å få dem til å stemme slik hun ønsket. Hun fikk tilnavnet «korridorenes dronning». Underskriftsaksjonen i 1905 Qvam var siden barndommen opptatt av Norges selvstendighet. Hun ønsket at kvinnene måtte inkluderes i avstemningen om Norges uavhengighet i Da dette ikke ble tatt til følge, organiserte kvinneorganisasjonene hun ledet en underskriftsaksjon for kvinner. Aksjonen bredde seg over landet, og nesten kvinnestemmer ble samlet inn til støtte for unionsoppløsningen. Aksjonen var et viktig skritt i kampen for kvinners stemmerett. Underskriftsaksjonen viste at kvinner var like patriotiske og verdige borgere som menn, og at det derfor ikke representerte noen fare å gi dem stemmerett. Sanitetsforeningen Norske Kvinners Sanitetsforening hadde folkehelse som sin hovedoppgave. Og også her kunne Qvam bruke sitt engasjement for stemmerett. Gjennom Sanitetsforeningen ble det mulig å mobilisere kvinner som i utgangspunktet følte at stemmerett var for radikalt, eller som ikke ville fått lov av sine menn å engasjere seg i en kvinnesaksforening. Kilde:

Thora Josefine Storm 1845 – 1935 Trondheim, Sør – Trønderlag.
Pioner for kvinnesakbevegelsen i byen. Drev egen pikeskole i Trondheim i 15 år. Underviste i fransk og engelsk, og ledet Alliance Françaises aftenkurser i fransk i 10 år. Formann i Trondhjems Kvindesaksforening. Thora Storm (1845 – 1935) var en skolebestyrer, kvinnesaksforkjemper og politiker. Hun drev egen pikeskole i Trondheim i 15 år og var en pioner for kvinnesaksbevegelsen i byen, bl.a. som medstifter og formann i Trondhjems Kvindesaksforening og som en av de første kvinner i Trondheim bystyre. Allerede som en liten jente leste den kunnskapshungrige Thora, sammen med søsteren Cathinka latin. Og med broren Vilhelm lærte seg fremmede språk på egen hånd ved lesning og stilskrivning. I voksen alder fikk hun anledning til videre utdannelse ved reiser til utlandet. Søstrene ville gjerne ta examen artium, men det var det ikke tale om for piker på den tiden. Frøken Storm ble ansatt som lærer ved en pikeskole i Sarpsborg 1870 og bestyrte skolen fra 1872 til hun flyttet tilbake til Trondheim Etter hjemkomsten opprettet hun sin egen pikeskole i Kjøpmannsgata 36. Med sine mange kunnskaper, sitt livlige temperament og sin frihet for pedanteri skapte hun en skole som snart ble regnet som den fornemste privatskole i Trondheim. Etter hvert ble også hennes søstre Cathinka og Asta ansatt som lærere. Frøken Storms pikeskole fikk middelskoleeksamensrett 1883 og ble drevet av Thora Storm til hun solgte den til Sara Christie Den flyttet da til Kjøpmannsgata 24 og ble drevet der under navnet Frøken Christies skole til den ble nedlagt 1917. Thora Storm underviste også ved Katedralskolens middelskole og gymnas, særlig i fransk og engelsk, og hun ledet Alliance Françaises aftenkurser i fransk i 10 år. Hennes interesser var størst for litteratur, språk og kvinnesak. Videre var hun en dyktig skøyteløperske og gikk på ski – i smug. Det var mye som ikke passet for unge damer. Frøken Storm var med og stiftet Trondhjems Kvindesaksforening i januar 1885, etter at Norges Kvindesaksforening var stiftet i Kristiania året før, og hun var trondheimsforeningens formann i to perioder. Hun var også blant stifterne av Trondhjems venstreforening og deltok alltid med stor interesse i politikken. Da kvinnene fikk kommunal stemmerett, var det en selvfølge at hun ble en av de første kvinner som fikk plass i bystyret, der hun representerte Venstre 1902–07. Hun var opptatt av sosiale spørsmål og var i mange år med i bestyrelsen for omstreifermisjonen nordafjells. Hun var også med i bestyrelsen for Norsk husflids venner. I årenes løp skrev hun ikke så få artikler i dagspressen, og hun var en meget dyktig foredragsholder. Hennes evne til å skrive leilighetssanger var også høyt skattet. Hun var æresmedlem av Trondhjems Kvinderaad og Norske Kvinners Nasjonalråd. Thora Storm døde En vei på Byåsen i Trondheim ble oppkalt etter henne 1937.

Gina Krog 1847 – 1916 Flagstad, Lofoten.
Forkjemper for kvinners rettigheter. Aktiv skribent i dagspressen, for kvinnesaken. Kvindesags-Forening opprettet i 1884. Etablerte Norsk Kvinnestemmerettsforeningen i 1885. Gina Krog (1847 – 1916) var hovdingen i norsk kvinnerørsle. Der andre kvinnesakskvinner godtok kompromiss for å komme eit stykke på veg, firte Gina Krog aldri ein tomme på kravet om full økonomisk og politisk likestilling med menn. «Prutningsforslaget» I organisasjonen Norsk Kvindesags-Forening, oppretta i 1884, låg det usemje frå starten av mellom Krog, som ville ha full økonomisk og politisk likestilling mellom kvinner og menn, og leiaren, Hagbard Berner, som ville gå stegvis fram med krava om stemmerett. Spørsmålet om stemmerett var såpass splittande for foreininga at Krog saman med ti andre kvinner valde å skipe Kvinnestemmerettsforeningen i I 1897 kom det til usemje også i denne foreininga. Eit fleirtal ønskte å gå til Stortinget med eit forslag om kommunal stemmerett til kvinner som betalte skatt på inntekt som var høgare enn inntekta til menn med stemmerett. Gina Korg kunne ikkje støtte noko som gjekk bort frå kravet om jamstelling. Ho kalla forslaget for eit «prutningsforslag», og gjekk av som leiar, offisielt frivillig, men sanninga er at ho vart kasta. Usemja resulterte i danninga av Landsstemmerettsforeningen (LKSF). Gina Krog var ei av initiativtakarane. Denne foreininga voks raskt og fekk langt fleir medlemmer enn KSF. Siger, men kampen fortset Krog åtvara mot å stoppe arbeidet etter at svært mange av dei kvinnene som hadde engasjert seg i stemmerettskampen, fekk stemmerett i Denne retten var knytt til at kvinna anten hadde ei viss inntekt, eller var gift med ein mann med same inntekt. Men i 1913 vart Gina Krog sin kamp endeleg krona med siger. «Vi hadde aldri tvilt på at vi skulle seire, men at seiren skulle komme saa stor og fullkommen, så stille og skjønn, som den kom i kveld, det hadde vi aldri drømt om», uttalte Krog til Stortinget sitt presidentskap etter avrøystinga i Kamptida var likevel ikkje over. Krog kravde derfor at kvinneorganisasjonane måtte vere påpasselege som aldri før, for at kvinner skulle få sin rettvise plass i heim og samfunn, i stat og kyrkje. Kilde: Gina Krog i Av ukjent fotograf, eier: Oslo museum,

Frida Hansen 1855 – 1931 Stavanger, Rogaland. Tekstilkunstner.
Hovedskikkelse blant norske Art nouveau utøvere. Utvikler av nye teknikker og motiver i vev. Internasjonal anerkjennelse. Stor jubileumsutstillingen på Frogner 1914. Kongens fortjenstmedalje i gull i 1915. Frida Hansen (1855 – 1931) stod sentralt i fornyelsen av norsk tekstilkunst i 1890-årene og er samtidig en hovedskikkelse i norsk art nouveau. Hun hadde som ambisjon å revitalisere norsk tekstilkunst med utgangspunkt i eldre vevteknikker og bruk av plantefarger. Samtidig ønsket hun ikke å kopiere eldre mønstre og motiver, men skape egne. Resultatet ble en serie store billedtepper og dekorative arbeider som gav henne internasjonal anerkjennelse og resulterte i betydelige innkjøp til utenlandske museer. Også teknisk sett var hun en pioner. Hun vokste opp i et meget velstående hjem i Stavanger. Faren var leder for handelshuset J. A. Köhler & Co., og han eide også gården Hillevåg rett utenfor byen. Frida viste tidlig et kunstnerisk talent og fikk bl.a. tegneundervisning av Kitty Kielland og Johan Bennetter, men kunstnerdrømmene ble lagt på hyllen da hun 1873 giftet seg med Wilhelm Severin Hansen. Da Frida Hansens far døde 1876, overtok hennes mann også ledelsen for Köhler & Co., og det unge paret flyttet inn på Hillevåg. De fikk tre barn. I løpet av noen få år utviklet Wilhelm Hansen Hillevåg til et mønsterbruk, mens Frida skapte eventyrlige hager omkring hovedhuset. Frida Hansen reiste ofte på kunstbesøk til utlandet, særlig Paris. Men tidlig i 1880-årene kom krakket i Stavanger og rammet ikke minst Wilhelm Hansens virksomheter gikk han konkurs, og i løpet av et par år mistet de også to av barna. Hansen reiste til utlandet, mens Frida ble igjen i Stavanger med deres gjenlevende datter. For å tjene til livets opphold startet hun en broderiforretning. Paradoksalt nok var det altså ektemannens fallitt som ble starten på Frida Hansens karriere. Hun var fortrolig med gamle norske tepper gjennom samlingen til sin svoger, maleren Carl Sundt-Hansen, og interessen ble ytterligere forsterket gjennom arbeidet i broderiforretningen. Etter hvert vokste hennes ambisjoner om å gjøre en innsats for å gjenreise den glemte norske tekstilkunsten fikk hun høre at Kjerstina Hauglum i Sogn vevde på en opprettstående vevstol, den såkalte oppstadgogn. Frida Hansen dro dit og lærte teknikken. Allerede året etter stilte hun ut sitt første teppe, Birkebeinerne fører den unge Haakon Haakonssen på ski over fjellet, etter Knud Bergsliens maleri fra Hun så raskt at en naturalistisk fremstilling ikke egnet seg for vev, og hevdet at en fornyelse av tekstilkunsten måtte ta utgangspunkt i de gamle billedteppenes stiliserte mønstre. Motivene måtte hentes fra sagn og eventyr. Samtidig fant hun frem til gamle oppskrifter for plantefarger. Full av entusiasme flyttet Frida Hansen til Kristiania 1892 for å fremme billedvevsaken. Men de første årene i hovedstaden ble vanskelige. Hun ble ansatt som konsulent og mønstertegner i Den norske Husflidsforening, men kom raskt i konflikt med ledelsen om plantefarger og mønsterrettigheter. Tvisten endte med at hun sluttet i husflidsforeningen og fortsatte virksomheten i eget atelier. Dette ble mulig bl.a. gjennom en stor bestilling fra familien Butenschøn til deres eiendom Søndre Skøyen rett utenfor byen. Hun fikk dermed nok økonomisk frihet til å kunne ta et studieår i Köln og Paris, hvor hun bl.a. tegnet akt, antakelig hos Puvis de Chavannes. Utenlandsoppholdet markerer et skille i Frida Hansens kunst. I Paris møtte hun symbolisme og en gryende art nouveau, og hun fant dermed en kunst som i sin sterke stilisering hadde den dekorative forenklingen hun søkte. Fylt av disse impulsene kom hun tilbake til Kristiania og skapte en rekke storslåtte billedtepper med disse kvalitetene, bl.a. Pintse-Chor, Faraos datter og hovedverket Melkeveien, hvor kvinneskikkelser med stjerneslør glir over himmelhvelvingen i en elegant rytmisk bevegelse. Teppet er et rendyrket eksempel på impulsene fra Paris-oppholdet. Dette teppet og eksempler på transparenter ble utstilt første gang på Bergensutstillingen 1898. Frida Hansen var meget aktiv frem til den første verdenskrig og hadde en rekke arbeider med på den store jubileumsutstillingen på Frogner 1914, f.eks. det klassisk inspirerte Danaidernes kar og den store transparenten Sommernattsdrøm, hvor teknikken og bruken av sølvtråd skapte en nesten trolsk stemning fikk hun Kongens fortjenstmedalje i gull. Frida Hansen var aktiv som tekstilkunstner frem til sin død Men tiden løp fra henne. Som den rendyrkede art nouveau-kunstner hun var, ble hun “umoderne” da 1920-årenes klassisisme og senere funksjonalismen trådte frem på arenaen. Hun gikk dermed raskt i glemmeboken, ikke minst fordi hennes hovedverk befant seg i utlandet. Det man forbant med henne, var de store Riksteppene, vevet ved Det norske Billedvæveri etter Gerhard Munthes kartonger. I leksika og andre oversiktsverk fremstod hun etter hvert som en som først og fremst vevde etter andres kartonger. Det var først med en stor utstilling av hennes arbeider i Kunstindustrimuseet i Oslo 1973 at hun på ny stod frem som selvstendig tekstilkunstner som foregriper utviklingen av tekstilkunsten på 1900-tallet.

Frida Hansen Melkeveien 1898. 260 x 322
Hovedverk av Frida Hansen som markerer ny fase i Frida sin kunstneriske karriere. I 1897 ble hun kunstnerisk leder for aksjeselskapet Norsk Aaklæde- og Billedtæppe-Væveri (NABV), fra 1899 kalt Det norske Billedæveri (DNB). Atelieret hadde som formål å utvikle en kolleksjon av billedtepper og dekorative tekstiler som ikke bare skulle tilbys det norske markedet, men også til utlandet. Frida Hansen satte opp et stort atelier med fargeri og tegnekontor, og hun tok patent på transparent-teknikken, som senere skulle gi henne stor internasjonal anerkjennelse. I patentet kalte hun teknikken “aaben ornamentering”, fordi motivene dannes av islettet på åpne renningstråder. Til tross for stor anerkjennelse hadde flere anmeldere problemer med hennes valg av motiver og stil, fordi hun ikke hadde klare referanser til den norske tekstiltradisjonen i sine tepper. For noen var Gerhard Munthes stramt ornamentale tepper nettopp svaret på en fornyelse av det norske, mens Frida Hansens mykere stilisering virket internasjonal og dermed unorsk. Uansett var resultatet at det ikke ble noen innkjøp til norske museer før senere, slik at alle hennes hovedverk havnet i utlandet, blant dem også Melkeveien, som ble solgt til Museum für Kunst und Gewerbe i Hamburg under verdensutstillingen i Paris På denne utstillingen stilte DNB og Frida Hansen med en stor kolleksjon av billedtepper, transparente portierer og dekorative arbeider. Hovedverkene var de to 7 meter lange teppene De fem kloge og de fem daarlige jomfruer og Salomes dans. Begge tepper har motiv hentet fra tradisjonelle norske billedtepper, men er utført i et moderne formspråk med referanser både til art nouveau og engelsk prerafaelisme. Responsen var meget positiv, og det ble betydelige innkjøp til viktige europeiske museer og private. Frida Hansen Melkeveien x 322

Fernanda Nissen 1862 – 1920 Sannidal, Telemark.
Norsk kvinnesakskvinne og arbeiderpartipolitiker. Medlem i det Sosialistiske Arbeiderpartiet. Stilte seg i opposisjon til den liberale kvinnesaken. Engasjerte seg i streiken til fyrstikkarbeiderskene i Fernanda Nissen (1862 – 1920) var middelklassekvinnen som etter hvert ble sosialist og engasjerte seg i arbeiderkvinnenes sak. Nissen startet sitt politiske liv som tilhenger av partiet Venstre. Men etter at hun engasjerte seg i streiken til fyrstikkarbeiderskene i 1889, sjokkerte hun ved å gå i 1. mai-toget, «vandalenes tog», som avisene kalte det, og melde seg inn i det sosialistiske Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet mente at man først måtte få allmenn stemmerett for menn, før man kunne jobbe for stemmerett for kvinner. Kvinnesak, og kampen for kvinners stemmerett, ble fra sosialdemokratisk hold ansett for først og fremst å være de borgerlige kvinnenes sak. De få aktive kvinnene i partiet, inkludert Nissen, støttet opp om dette. Men da kravet om allmenn stemmerett for menn ble innfridd i 1898, var tiden kommet. I 1899 innbød Arbeiderpartiets Kvinneforening en del kvinneorganisasjoner, også borgerlige, til demonstrasjonstog 17. mai. Ikke alle de borgelige ville delta, men i alt 2000 deltakere gikk under fanen «alminnelig stemmerett også for kvinner», og ble hilst med blomster og hurrarop ned Karl Johan. Kvinners perspektiv verdifullt Hjem og barn var selvsagt kvinners viktigste oppgave, mente hun, men siden politikk griper inn i dagliglivet, bør kvinner absolutt hevde sin mening. Nissen stilte seg i opposisjon til den liberale kvinnesaken, og gikk inn for det som i ettertid har fått navnet forskjellsfeminisme. Hun mente at kvinnerepresentasjon ikke bare handlet om rettferdighet, men om at kvinner hadde noe nytt og verdifullt å tilføre, noe som var annerledes enn det menn bidro med. Fernanda Nissen håpet kvinners representasjon på Stortinget skulle øke raskt etter 1913, men det skulle gå over 60 år før Stortinget oppnådde 20 prosent kvinnerepresentasjon. En slik sendrektighet ville nok ha skuffet den engasjerte Nissen, som i sin levetid fikk se kvinner gå fra å være umyndige (ugifte kvinner over 25 ble etter loven myndige i 1863, gifte kvinner i 1888), til å få stemmerett på samme grunnlag som menn i Til dem som mente at kvinner ikke egner seg i politikken fordi de vil la hjertet råde over forstanden, svarte hun at det er noe «forbannet sludder». Kilde:

Ebba Astrup 1863 – 1944 Nord – Trøndelag.
Forlovet med Ole Richter (Norges Statsminister i Stockholm). Bestyrerinne ved barnehjemmet på Rostad, Inderøy (senere spesialskole for barn og ungdom med adferdsvansker). Kalt for «Mor Rostad» av lokalsamfunnet. Ebba Astrup (1863 – 1944) var datter av Hans Rasmus Astrup og Augusta Lindqvist. Hun forlovet seg med Ole Richter i mars 1888, kun 3 måneder før han tok sitt eget liv. Ebba Astrup var på Rostad for første gang i Ole Richters begravelse. Hun ønsket å kjøpe Rostad, men hennes far den rike forretningsmannen Hans Rasmus Astrup nektet. Ung som hun var, ville han ikke hun skulle grave seg ned i sorgen der oppe. Men da ”Foreningen til Omstreifervæsenets Modarbeidelse ” – senere ”Norsk misjon blant hjemløse ” – i 1899 ønsket å kjøpe Rostad og starte barnehjem her, så hun muligheten til å komme dit. Rik som hun var, bidro hun sannsynligvis med et betydelig beløp ved misjonens kjøp. Hun ble barnehjemmets første bestyrerinne, til daglig bare omtalt som Mor Rostad. Barnehjemmet åpnet ikke offisielt før i 1902, men alt julaften 1899 skrev Ebba Astrup i et brev: ”Julaften kan du tro det var rart her, da et følge på 8 sjæle kom kl. 1/2 8 om kvelden, og vi kunde jo ikke vise dem paa dør. Følgen blev at de satte igjen to smaa børn – et paa et aar og et paa 3 aar. Bad og tag at vi skulde ta dem. De er saa ualmindelig snilde.” Ebba Astrup sluttet som bestyrerinne i 1918, giftet seg med gårdsbestyreren på Rostad, Sofus Eggen, og flyttet til Fæby i Verdal. Det er blitt hevdet at Ebba Astrup og Sofus Eggen hadde en avtale om at de ved sin død skulle begraves sammen med sin ungdoms kjærlighet. I sitt avskjedsbrev skrev hun om gravstedet bl.a: ” Og saa vil jeg saa gjerne faa tiladelse til at min aske blir begravet paa bagsiden – bare med en liden flad sten i jordsmonnet – som ikke blir synlig om sommeren engang, og med paaskriften Ebba Astrup - Mor Rostad. Vil i ha emod det? Rostad er mitt livs brændpunkt – det er der jeg hører hjemme.” Denne bønnen ble oppfylt. Hun døde i 1944, og bak toppen av gravhaugen på Rostad gård i Inderøy ble hennes urne satt ned med den ønskede innskrift på. Ekstra informasjon: Bjørnstjerne Bjørnson skrev i 1898 dramaet Paul Lange og Tora Parsberg. Et drama Bjørnson hevdet han skrev ” til gjenreising av min døde væn ”. Ole Richter er helt tydelig modell for Paul Lange, og Tora Parsberg har klare likhetstrekk med Ebba Astrup. Stykket kom i et opplag på 7300 og skapte voldsom debatt. Interessen var enorm, og en måned senere måtte Gyldedal trykke to nye opplag. Bjørnson ble sterkt kritisert for sin bruk av levende modeller, og Christiania Theater våget ikke å sette opp stykket. Men det var også meget positive kritikker. Verdens Gangs mente at dette var ”den alsidigste og mest gjennemtrængende Sjæls-Monografi, Bjørnson nogensinde har givet i sin Digtning. Og den skildrer, hvordan et Menneske kan tage Skade paa sin Sjæl i Politikken.”. På kort tid ble stykket oversatt til både tysk, fransk og engelsk, og uroppførelsen fant sted i Berlin i 1899 – bare to måneder etter utgivelsen i Norge. Først i 1901 var det norsk premiere på det nye Nationaltheateret med den følge at debatten igjen blusset opp, og det endte med at teateret følte seg presset til å ta stykket av plakaten. Ebba Astrup ble meget såret over Bjørnsons drama. Sofus Arctander, en god venn og statsrådkollega av Richter, skrev til Bjørnson på Ebba Astrups vegne: ” at der ialdfald er et – levende – Menneske, hvis Hjerterødder sviebrændes ved din nye bog---Ebba Astrup--- har været meget fortvilet og overvældet af Smerte. Hun synes du har brudt ind i Hendes Helligdom.” Hun skal senere ha avslått alle invitasjoner om å se dramaet oppført.

Betzy Kjelsberg 1866 – 1950 Fra Svelvik, Vestfold.
Kvinnesaksforkjemper, politiker og fabrikkinspektør. Den kvinnelige Handelsstands forening i Drammen, stiftet i 1894. Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) startet i 1904. leder i NKN i 1922–28. Nestleder i International Council of Women (ICW) i 1926 – 38. Betzy Kjelsberg (1866 – 1950) var en av de mest innflytelsesrike kvinnene i norsk kvinnesaksarbeid og offentlig virksomhet i de første tiårene av 1900-tallet. Mens de fleste av hennes feministiske medsøstre kom fra solide middelklassehjem, vokste Betzy Kjelsberg opp i enkle kår. Faren døde da hun var seks år gammel, og han etterlot seg kun gjeld. Alle familiens eiendeler ble solgt på tvangsauksjon. Moren, som opprinnelig var skotsk, flyttet til Drammen og startet pensjonat for å brødfø seg selv og datteren. Hun giftet seg igjen med kjøpmann Anton Enger, og da Betzy var 12 år gammel, flyttet familien til Kristiania. Etter folkeskolen måtte Betzy ut i arbeid, men tok samtidig handelsutdannelse. Læreren var imponert over henne og skaffet økonomisk støtte slik at hun fikk ta et privat artiumskurs. Men hun tok aldri examen artium. Kort før eksamen giftet hun seg, ikke fullt 19 år gammel, med Oluf Kjelsberg. Hun innrømmet senere i livet at hun nok angret på at hun ikke fullførte sin utdannelse. Ekteparet åpnet advokatkontor i Drammen, med Betzy som sakførerbetjent med stort ansvar for forretningsdriften. Etter hvert fikk de også seks barn. Da Betzy Børresen giftet seg, var hun allerede engasjert i det som skulle bli hennes livsverk: arbeidet for kvinners rettigheter. Sammen med venninnen Cecilie Thoresen, Norges første kvinnelige student, og kvinnene fra artiumskurset startet hun diskusjonsklubben Skuld, som ble et arnested for feministisk bevissthet. Klubben tiltrakk seg snart flere medlemmer, mange av dem gift med kjente Venstre-politikere, som hjalp til med å sette kvinnekrav på den politiske dagsorden. Da Norsk Kvinnesaksforening ble stiftet 1884, kom alle styremedlemmene unntatt én fra Skuld. I Drammen ble Betzy Kjelsberg den første kvinnen i byen som brukte sykkel. Når hun dessuten syklet i “divided skirt”, bukseskjørt, var det ikke rart det ble folkesnakk. Hun var i mange år selve ildsjelen i Drammen Kvinnesaksforening, som hun var med på å stifte og ledet i over et kvart århundre, fra 1896 til Utdanning i husstell for kvinner var en av hennes fanesaker, og hun hjalp til med å starte Kvinnesaksforeningens Husmorskole, landets første fagskole i huslig økonomi, som åpnet i Drammen Da Statens lærerinneskole i husstell kom til, var Kjelsberg styreleder der fra 1925 til 1938. Den kvinnelige Handelsstands forening i Drammen ble stiftet 1894 etter initiativ fra Kjelsberg. Hun var også med på å starte Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) Hun satt i styret der i mange år og var leder 1922–28. Norske Kvinners Nasjonalråd var knyttet til den internasjonale kvinnebevegelsen gjennom International Council of Women (ICW), hvor Kjelsberg var nestleder 1926–38. Kjelsberg var svært interessert i arbeidsmiljøsaker, og 1908 ble hun medlem av fabrikktilsynet i Drammen ble hun Norges første kvinnelige fabrikkinspektør – en stilling hun hadde til 1936, og som medførte reising over hele landet. Hun holdt utallige foredrag om fabrikkhygiene og fikk stor anerkjennelse for sitt banebrytende arbeid. 1921–34 var Kjelsberg den norske regjerings representant på møtene til Den internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) i Geneve. Også på det politiske området var Betzy Kjelsberg en foregangskvinne. Hun engasjerte seg i Venstre og var medlem av Drammen bystyre i to perioder. Dette var på en tid da det i hele Norge bare fantes drøye én prosent kvinnelige kommunestyremedlemmer. 1926–38 satt hun som første og eneste kvinne i Venstres sentralstyre. Betzy Kjelsberg ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1935.

Ellisif Wessel 1866 – 1949 Finnmark.
Pioner i det norske arbeidsbevegelsen. Forfatter og skribent. Etterlot et unikt fotografisk materiale fra Sør- Varanger. Kjempet mot den sosiale nøden i bygde samfunnene i Øst-Finnmark. Dannet fagforeningen Nordens Klippe i 1906. Ellisif Wessel (1866 – 1949) var en pioner i arbeiderbevegelsen og spilte en betydelig rolle i norsk arbeiderbevegelse i de første tiårene av 1900-tallet, som skribent, bladutgiver og agitator. Hun var en dyktig fotograf, som har etterlatt seg et verdifullt kulturhistorisk fotomateriale fra Sør-Varanger-området. Hun utgav også flere diktsamlinger. Ellisifs far var lege, og i hennes første 10 leveår flyttet familien tre ganger, etter hvert som faren fikk nye legedistrikter tok hun middelskoleeksamen ved Nissens pikeskole i Kristiania, og 20 år gammel giftet hun seg 1886 med sin fetter Andreas Wessel, nyutnevnt distriktslege i Sør-Varanger. Paret drog nordover like etter vielsen og bosatte seg i Kirkenes, som skulle bli deres hjem resten av livet. Fra en skjermet, borgerlig tilværelse kom Ellisif Wessel til det som den gang nærmest var en villmark. Hun fulgte sin mann på hans tjenestereiser i distriktet. Folkelivet og den vakre naturen opptok henne, og hun begynte tidlig å fotografere. Hennes innsats for å dokumentere den samiske kulturen i Sør-Varanger-området er uvurderlig. Sammen med sin mann gav hun 1902 ut boken Fra vor grændse mod Rusland, der mange av hennes fotografier er gjengitt. Hun utgav også to små diktsamlinger i kommisjon på Aschehoug forlag, Vinter og Vaar og Nye smaavers. I sin ungdom var Ellisif Wessel påvirket av både teosofi og unitarisme, og i mange år stemte hun Venstre. Men myndighetenes manglende forståelse for den sosiale nøden i bygdesamfunnene i Øst-Finnmark fikk henne til å engasjere seg mer og mer i politiske og sosiale spørsmål, og 1904 sluttet hun seg til sosialdemokratene. Ekteparet Wessel hjalp mange russiske flyktninger som kom over grensen til Kirkenes etter den mislykkede revolusjonen Også mange norske agitatorer fant veien til deres hjem på sine reiser. Det mektige gruveselskapet A/S Sydvaranger i Kirkenes hadde tatt alle midler i bruk for å hindre arbeiderne i å organisere seg. Mye takket være Ellisif Wessels uredde innsats lyktes det likevel å danne fagforeningen Nordens Klippe Hun ble både sekretær og kasserer i foreningen. For å kunne formidle revolusjonær litteratur lærte hun seg russisk og tysk og oversatte flere bøker og brosjyrer. Ellisif Wessel var en aktiv bidragsyter til arbeiderbevegelsens aviser og tisskrifter. Velformulert og hardtslående angrep hun alt hun mente var maktmisbruk og urettferdighet, også innen arbeiderbevegelsen. Hun var ivrig republikaner og glødende antimilitarist. Meningene hennes var kontroversielle, og det kunne ofte virke som hun foretrakk å hevde dem i en provoserende form. Hun fikk mange imot seg og ble til og ble nektet spalteplass i flere aviser og tidsskrifter. Likevel nektet hun å la seg kneble og startet 1914 sitt eget tidsskrift, Klasse mot Klasse, som kom i to årganger. Der var bl.a. hennes gode venn Johan Falkberget bidragsyter. Samme år gav hun ut barneboken Den lille socialist (senere omdøpt til Den lille kammerat). Ellisif Wessel hilste den russiske revolusjonen 1917 med begeistring. Både hun og hennes mann ble ivrige forsvarere av den nye sovjetstaten. Hun hadde også et godt forhold til de norske kommunister, selv om hun aldri ble medlem av partiet. Utover i og 1930-årene måtte hun trappe ned aktivitetene sine på grunn av sviktende helse. Men fremdeles kom det dikt og oversettelser fra hennes hånd gav hun ut sin siste diktsamling Det kalder. Ellisif Wessels mann døde to dager før den tyske invasjonen i Norge 1940, men selv fikk hun oppleve både okkupasjonen og russernes frigjøring av Finnmark. Ved sin død 1949 etterlot hun en betydelig pengesum til bl.a. Tromsø Museum. Hun er gravlagt i Kirkenes, der hennes grav blir bekranset av arbeiderbevegelsens organisasjoner hver 1. mai.

Helene Kielland f. Lorange 1869 – 1925
Stavanger. Opprettelse av Stavanger Husflidsforening (Husfliden) i 1888. Startet husflidskole. Var det tredje æresmedlemmet i Husflidsforeningen. Helene Kielland f. Lorange ( ) Faren til Helene var sjef for byggingen av Jærbanen, og bidro stort til opprettelsen av Stavanger Museum. Helene var med og tok initiativ til opprettelsen av Stavanger Husflidsforening (Husfliden) i Hun var styremedlem der i årene Som kurslærer og studieleder tok Helene initiativ til å starte husflidsskolen, hvor hun underviste selv. Frem til 1892 bestyrte Helene husflidsutsalget, og i 1890 fikk hun stipend for å studere husflidsundervisning i Sverige. I samme perioden var hun på reisen innom husflidsutsalget i Kristiania, noe som fikk betydning for husflidsforeningens arbeid videre. Helene blir betegnet som en initiativtaker, og skrev leserbrev i avisene. I tillegg til dette ble hun det 3. æresmedlemmet i foreningen. Hennes mest aktive periode for husflidssaken var nok før århundreskiftet. Og med hennes virksomhet er hun en representant for driftige damer som medvirket til at kvinner fikk stemmerett i 1913. Mannen til Helene var byfogd og de bodde på Ledaal, nåværende kongebolig i Stavanger. De fikk sønnen Thor B. Kielland ( ) som fikk mye å bety for museumsarbeidet i Norge. Sønnen har blitt direktør for Kunstindustrimuseet i Oslo, og skrev bl. a. Norsk Billedvev 1550 – 1800, 3 bind. Kielland-familien, 1918. Kielland, Thor B., K., Helene f. Lorange, K., Johan, K., Jonas, K., Lissa f. Brekke, K., Wibecke, Kielland, Lillemor f. Platou, Kielland, fam.

Katti Anker Møller 1868 – 1949 Hedmark. Kvinnesakforkjemper.
Opprettingen av et hjem for ugifte mødre i Kristiania 1902. Medlem i styret i Norske Kvinners Nasjonalråd. Seksualopplysning i Norge. Katti Anker Møller (1868 – 1949) var mødrenes og barnas store forkjemper i første halvdel av 1900-tallet. Hun tok initiativ til en lang rekke viktige sosialpolitiske reformer og regnes som en av grunnleggerne av den norske velferdsstaten. I artikler og foredrag introduserte hun ideer og tiltak som begeistret og provoserte alle deler av norsk kvinnebevegelse til langt inn i 1970-årene. Mest kjent ble hun for sin kamp for prevensjon, seksualopplysning og legalisering av abort. Katti Anker vokste opp i et aktivt, åpent miljø, der grundtvigiansk kristendom, radikal venstrepolitikk, kvinnesak og folkeopplysning var idealene. Moren, Mix Anker, døde 50 år gammel etter å ha født 10 barn. Livet hennes var de siste årene preget av angst for nye graviditeter, og dette er en viktig bakgrunn for Katti Anker Møllers engasjement. Etter at hun har giftet hun seg med Kai Møller, på Thorsø i Østfold, ble hun administrator for en bedrift med mange tjenestefolk og husmannsfamilier. Katti Anker Møller begynte sitt politiske arbeid 1901, 32 år gammel. Da skrev hun sin første artikkel, Ugifte mødre, i Nylænde. Sammen med svogeren, stortingsmann Johan Castberg, kastet hun seg nå inn i arbeidet for en lovgivning som ville styrke den økonomiske og rettslige stillingen til barn født utenfor ekteskap, blant annet ved å gi dem rett til farens arv og navn. I periodene 1901–09 holdt hun 70 foredrag på ulike steder i Norge. Saken var meget kontroversiell. Den utløste et stort engasjement, med massemøter og resolusjoner for og imot ble “de Castbergske barnelover” vedtatt av Stortinget. Kvinnesaksbevegelsen hadde til da vært mest opptatt av kvinners økonomiske og politiske rettigheter. Katti Anker Møllers hovedanliggende var morsarbeidet. Moderskapet var kvinnenes naturlige oppgave, mente hun, og samtidig den viktigste av alle samfunnsoppgaver. Det måtte oppvurderes og gjøres til en profesjon med et vitenskapelig grunnlag og lønn fra staten. Moderskapet måtte også være frivillig. Kvinnen måtte få adgang til seksualopplysning, prevensjon og abort, slik at rettigheter og ansvar lå hos henne. Katti Anker Møller ble drevet av en sterk rettferdighetssans og et glødende engasjement for de vanskeligst stilte i samfunnet. Med bakgrunn i et liberalt og politisk interessert borgerskap hadde hun et omfattende kontaktnett i det offentlige liv. Selv om hun var radikal og kunne støte på sterk motstand, var hun også kjent for sin evne til å bygge allianser. Sin første sak, opprettingen av et hjem for ugifte mødre i Kristiania 1902, fikk hun gjennomført sammen med avholdsorganisasjonen Hvite Bånd. Hun var kvinnesakskvinne og medlem av det første styret i Norske Kvinners Nasjonalråd, men meldte seg ut fordi hun ikke fikk støtte for sine saker. Som formann i det lokale Torsnes Kvinneråd fortsatte hun likevel sitt arbeid innenfor NKN. Sine viktigste samarbeidspartnere fant hun imidlertid i arbeiderkvinnebevegelsen. Hun fulgte nøye med i internasjonal kvinnebevegelse og internasjonalt arbeid for seksualreform og hadde kontakter i USA, Tyskland og Storbritannia. Ved siden av foredragsvirksomhet arbeidet Katti Anker Møller med en rekke praktiske tiltak, bl.a. opprettelse av hjem for ugifte mødre. Hun tok initiativ til å gi ut den første læreboken om seksualopplysning i Norge, var med i komiteen for utvidelse av Statens lærerinneskole i husstell på Stabekk og arrangerte 1916 den store Barselhjemsutstillingen, som ble sendt som vandreutstilling landet rundt. Hun var en drivkraft både bak innføringen av mødreforsikring 1915 og trygd for enslige mødre i Kristiania kommune 1919. Omkring 1926 avsluttet Katti Anker Møller stort sett sin offentlige virksomhet. På 70-årsdagen 1938 ble hun hyllet av en samlet kvinnebevegelse. Hun døde på Thorsø 1945.

Johanna Halse 1870 – 1954 Nordmøre, Møre og Romsdal. Håndverker.
Fig. I. Firskaft tunnåkle (feldåkle). Fig. II. Tunnåkle eller nordmørsåkle (krokbragd). Fig. III. Firskaft (tunnåkle). Nordmøre, Møre og Romsdal. Håndverker. Nordmørsveven. Holdt vevkursene som reiselærer ved Nordmøre Husflidslag. Laget et Nordmørsteppe som bryllupsgave til kronprinsparet (Harald og Sonja). Fredrik Brusets premie. Johanna Halse (1870 – 1954) var den første som tok opp vevkunsten i Halsa og på Nordmøre. Johanna gikk i 1892 på Ofstads vevskole i Trondheim. Deretter begynte hun å holde vevkurs på Vågland, Bele og Settemsdal. I 1895 flyttet hun til Todal sammen med mannen sin. Hun fortsettet å holde kursene der i skolehuset i sommerferien. I 1912 hadde Johanna sitt første vevkurs for Nordmøre husmorforlag i Valsøyfjord. Kursens innhold var primært i nyttevev/bruksvev, og i liten grad dekorativ veving ble Nordmøre Husflidslag stiftet og Johanna ble ansatt som reiselærer for laget. Hun reiste rundt i Nordmøre og holdt 6-ukers kurser i Surnadal, Sunndal og i Trøndelag. I 1918 flyttet ekteparet til Halsa hvor de har bodd til resten av livet på gård Høgtun. Johanne fortsettet md kursvirksomheten sin både hjemme og andre steder i Norge. I 1946 flyttet skolen til Valsøyfjord med Ingeborg Ansnes som lærer. Det var mange som jobbet på Nordmøre med veving og husflid. Men på et område stod Johanna Halse i en særstilling, nemlig når det gjaldt Nordmørsveven. Det var den hun først og fremst tok seg av, og det var mange – både yngre og eldre – som i årenes løp tok seg utdanning innenfor vev under hennes undervisning. Ved siden av vevingen jobbet Johanna også med å finne fram gamle Nordmørsmønstre. Disse ble etter hvert samlet og tatt være på husflidslaget, som i sin tid gav ut et hefte av disse mønstre. Johanna Halse og hennes datter (Ellen Halse) fant opp også en ny vevstol og vevramme. Johanna sitt mål var at Norges hjemmevevde stoff skulle konkurrere med de beste. Og at hver kvinne kunne ta på seg hjemmelaget kåpestoff og være velkledd. Etter oppdrag fra kvinner på Nordmøre laget Johanne et Nordmørsteppe som bryllupsgave til kronprinsparet – et arbeid hun fikk mye ros for, bl.a. i et takkebrev fra kronprinsen selv. Hun har jobbet også med Nordmørsdreil, laget av hjemavla og hjemspunnet lin. I denne grein av vevkunsten hadde hun også elever fra Island. Hun var med på flere utstillinger i Kristiansund N. og i Molde og fikk flere diplomer, i tillegg til Fredrik Brusets premie til den som hadde gjort mest for husfliden på Nordmøre. Datteren til Halse var i flere år lærerinne ved vevskolen og reiste også en periode for å holde kursene i veving. Men siden hun døde i ung alder, fikk hun ikke gjennomført sine planer for vevkunst område. Fig. I Fig II Fig. III.

Elsa Laula Renberg 1877 – 1931 Susendal i Hattfjelldal, Nordland.
Stiftet Lapparnas Centralförbund (verdens første sameforening) i Sverige i 1904. Holdt foredrag om samiske spørsmål rundt omkring i Norge. Samisk organisasjonspioner Elsa Laula Renberg (1877 – 1931) stiftet verdens første sameforening (i Sverige) 1904 og arrangerte det første landsdekkende samemøte i Norge 1917. Da Elsa Laula ble født, drev hennes foreldre reindrift i grensetraktene mellom Helgeland og Västerbotten Lappmark. Hun fikk anledning til å ta høyere utdannelse, noe som var uvanlig for samiske jenter på den tiden; hun tok realskole i Örebro og jordmorskole i Stockholm. 1908 giftet hun seg med reindriftssamen Thomas Renberg fra Vefsn i Nordland, og i løpet av neste 13 årene fikk de seks barn, hvorav de to eldste døde tidlig. Familien etablerte seg i Toven reinbeitedistrikt, før de 1912 flyttet til Brurskanken reinbeitedistrikt og bosatte seg like sør for Mosjøen. Fra tiden i Stockholm går Elsa Laulas livshistorie parallelt med den tidlige samiske organisasjonshistorien. 5. august 1904 ble Lapparnas Centralförbund – historiens første sameforening – stiftet i Stockholm, med Elsa Laula som leder. Samme år utgav hun pamfletten Inför Lif eller Død? Sanningsord i de Lappska Förhållandena, som bl.a. ble sendt til den svenske Riksdagen. Her tok hun opp samenes rett til land og vann og til skolegang. Året etter sendte Centralförbundet tre skriv til den svenske kongen angående samenes rettigheter i Sverige, hvorav ett var undertegnet av Elsa Laula, og hun var en av tre samer som fikk audiens hos kong Oscar tok hun initiativ til å stifte en sameforening på Helgeland, Brurskankens Lapforening, og 1910 stiftet hun Brurskankens Lappekvinde Forening. Elsa Laula Renberg reiste rundt i det samiske Norge fra Trondheim i sør til Finnmark i nord og holdt foredrag om samiske spørsmål, og ifølge samtidige kommentatorer vakte hun respekt og beundring overalt. I omtalen av et foredrag hun holdt i Trondheim i april 1914, konkluderte Adresseavisen: “Lapperne er like mottagelige for kundskaper og oplysning som andre folk. Som et levende bevis paa dette sto hun der selv, den lille kloke lappekvinde i sin vakre nationaldragt og talte saa greit og klart for sit folks sag.” 5. mai 1916 skrev Elsa Laula Renberg til reindriftsinspektør Kristian Nissen at Brurskanken Lappekvinde Forening, der hun fortsatt var leder, holdt på å planlegge et stort politisk samemøte i Trondheim. Hun bad om statsstøtte til møtet og inviterte Nissen til å delta. Statsstøtte ble innvilget, og møtet ble berammet til 6.–9. februar Elsa Laula Renberg var leder for arrangementskomiteen, som for øvrig bestod av bare kvinner. Hovedsakene på møtet var reindriftsspørsmål (herunder revisjon av reindriftsloven), skolespørsmål samt organisasjonsspørsmål. Under sistnevnte sak innledet Arbeiderpartiets mest kjente agitator Martin Tranmæl til debatt. Samene i Finnmark hadde inntil 1920 samarbeidet med Arbeiderpartiet ved stortingsvalgene. Dette lyktes bra, for så vidt som samen Isak Saba ble innvalgt på Stortinget både 1906 og Det ble stilt samiske lister i Finnmark 1921 og Nordland Resultatet var nedslående: 4,5 % av stemmene i Finnmark og 0,3 % i Nordland. I Nordland var samelisten 1924 et samarbeid mellom Henrik Kvandahl fra nordfylket og Elsa Laula Renberg, som innehadde henholdsvis 1. og 2. plass på listen. Listen bar navnet “Nordland fylkes uavhengige, nasjonale folkets valgliste (Alt for fedrelandet)”. Ved stortingsvalget 1927 gikk igjen mange samer sammen med Arbeiderpartiet, og Henrik Kvandahl ble valgt til varamann fra Nordland. Elsa Laula Renberg deltok imidlertid ikke i dette samarbeidet. Fra slutten av 1920-årene og de neste tiårene gikk samene inn i en passiv politisk periode, som i ettertid er blitt kalt “fimbulvinteren i samisk organisasjonshistorie”. Elsa Laula Renbergs innsats blir i dag høyt verdsatt i det samiske samfunnet på tvers av landegrensene. Åpningsdagen for det første samiske landsmøtet i 1917 (6. februar), der hun var primus motor, feires i dag som Samefolkets dag av samene i Norge, Sverige, Finland og Russland. Ekteparet Renberg engasjerte seg i 1920-årene særlig i prosessen omkring den nye reindriftsloven, som samelandsmøtet 1917 hadde satt fart i. Den nye loven ble vedtatt av Stortinget 1933, noe Elsa Laula Renberg selv ikke fikk oppleve. Hun døde av tuberkulose på Brønnøy sykehjem 1931, bare 53 år gammel. Elsa Laula Renberg på stormøtet i Trondheim 1917. Foto: Tromsø Museum

Hulda Garborg 1862 – 1934 Stange, Hedmark.
Norsk forfatter og kulturarbeider. Vern av folkedans og bunad. Politisk engasjert. Kommunepolitiker for Det frisinnede Venstre. Første kvinne i formannskapet i Asker kommune. Karen Hulda Garborg (1862 – 1934) var en norsk forfatter og kulturarbeider. Mest kjent for sitt engasjement for Det norske teater, folkevisedans og bunader. I tillegg til politiske arbeid, rettet mot kvinnesak. Hun var gift med Arne Garborg. Hulda var fra Stange i Hedmark. Faren drev storgården Såstad, men hadde store alkoholproblemer. Etter hvert flyttet moren ut, og tok med seg Hulda og hennes to eldre søstre til Hamar. Etter skilsmissen klarte moren så vidt å livnære seg og Hulda som sydame. Hulda vokste opp atskilt fra søstrene, og fikk også et anspent forhold til sin mor. Som ung jente flyttet Hulda til Kristiania, der hun ble opptatt av arbeiderbevegelsen og norsk nasjonsreising, blant annet målsaken. Hulda ønsket å bli skuespiller, men fordi familien manglet penger måtte hun arbeide i butikk. Stedet der hun jobbet, var eid av brødrene Dobloug, som var radikale for sin tid – nasjonalistiske venstre tilhengere. Butikken deres var den første som solgte rene norske flagg, uten unionsmerket. Hulda Garborg gav ut sin første bok i 1892, romanen Et frit Forhold. Hun utga etter hvert flere romaner, dikt, skuespill, artikler og faktabøker. I 1910 startet hun Det norske spellaget, som senere ble til Det Norske Teatret, med Hulda som styreformann. I dag står det en byste av henne på teateret. Hulda Garborg var opptatt av å verne den norske folkedansen, og hun holdt kurs og utviklet drakter en kunne danse i, inspirert av gamle folkedrakter. Dette ble opphavet til mange moderne bunader. Hulda var også kommunepolitiker for Det frisinnede Venstre og ble den første kvinnen som satt i formannskapet i Asker kommune. Hulda reiste mye og engasjerte seg mot imperialismen og mot barnearbeid, og hennes brede kunnskap om internasjonale forhold kommer til syne i artikkelserien "Et myrdet folk", der hun i Morgenposten redegjorde for folkemordet på indianerne, etter å ha besøkt USA i 1914. Hulda Garborg var samfunnsengasjert og interesserte seg mye for det historiske/norønne. På sitt dødsleie fikk hun den første drueklase som ble fremodlet i drivhus på Island som en takk for støtten hun hadde vist i landets kamp for å bli uavhengige fra Danmark.

Hulda Garborg forts Huldadrakten, 1903.
En reformdrakt i opprør mot korsettet. Sys fortsatt av Heimen. ”Reformdrakt” med hallingbroderi. Hulda Garborgs fots: Siden at Hulda etablerte folkedansen, ble den ledende kapasiteten i bunadsammenheng. Hun ville bringe fram idealene i bunadbruken. Hulda mente at Hardangerbunadene hadde fått ei utforming som ikke samsvarte med opphavet. Hun slo ned fra de dårlige kopiene og forfektet nye idealer der en annen draktskikk passet bedre. Borgerskapets kvinner hadde ikke kastet korsettene om de kledde seg i nasjonaldrakter fra Hardanger. Rundt år 1900 begynte enkelte å tenke for at det var på tide å kvitte seg med korsettene, og Hulda var en av dem som tidlig orienterte seg mot den såkalte reformbevegelsen. Hovedparolen var at tyngden av en kjole skulle bæres på skuldrene og falle fritt over kroppen uten korsett, i motsetning til tidligere da hele skjørtet hvilte på hoftene. Hulda tok utgangspunkt i kirkeklærne fra Gol i Hallingdal, og tilpasset den til sitt bruk. Livet ble større, de rette breddene i stakken ble skrådd etter tidas mote, og forkleet ble etter hvert sløyet. Hulda hadde et mål å hente elementene fram fra de gamle folkedraktene og omforme disse til moderne bunadbruk. Hun ville at klesskikken for alle skulle endres, og en skulle kaste vrak på de importerte moteklærne og ta i bruk klær tuftet på norske tradisjoner og norske materialer. For Hulda var det nasjonale klesskikken hun ivret for, bare en del av en helhet. Hun agiterte for sunnhet og velvære, vakre hjem og norskproduserte materialer.

Klara Semb 1884 – 1970 Kristiania. Dansepedagog og folkedanssamler.
Bokserie Norske Folkedansar. Arbeid med dokumentasjon av bunadstradisjoner. Æresmedlem i Noregs Ungdomslag. 1954 Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden. Klara Semb (1884 – 1970) var dansepedagog og folkedanssamler. Hun tok opp arven etter Hulda Garborg og samlet, lærte bort og koreograferte turdanser og danseviser. Hun samlet også bunadstradisjoner fra ulike deler av Norge. Hennes pionerarbeid har fått stor betydning for folkedansarbeidet innenfor Noregs Ungdomslag og kunnskapen om våre folkedanser generelt. Semb var født i Kristiania, men foreldrene var innflyttere fra Hedmark og Østfold. Allerede mens hun gikk på middelskolen, ble hun grepet av tidens norskhetsideer, særlig målsaken. Men i motsetning til mange andre byfolk ble hun ikke bare fanget av bonderomantisk svermeri, men gjorde et redelig forsøk på å forstå ulike sider ved folkekulturen. Slik var hun langt før sin tid i synet på og arbeidet med folketradisjonene våre. Mens Hulda Garborg var mest opptatt av å tilpasse folkekulturen til nye tider, så Klara Semb den store verdien i å føre denne kulturen videre i mest mulig uendret form. Det gjaldt musikken så vel som dansen og drakttradisjonene. Klara Semb begynte i Bondeungdomslaget Her lærte hun sangdanser av Hulda Garborg, som inspirert av sangdansen på Færøyene hadde begynte å koreografere danser til mange av de norske folkevisene. Året etter var hun med på en danseferd til Stockholm, en tur som kom til å bety mye for henne. Etter endt handelsskole ble hun ansatt i et bibliotek, men sa opp allerede 1905 for å reise rundt og holde kurs i sangdans. 1916 reiste Semb til USA og bodde der i nesten fire år. Etter hjemkomsten 1920 gav hun ut Danseviser, første bind i serien Norske Folkedansar. Den kom til å bety enormt mye både for det videre folkedansarbeidet innenfor Noregs Ungdomslag og for utviklingen av folkedansen som et eget teoretisk fagområde. Semb utførte også et omfattende arbeid for å dokumentere bunadstradisjoner fra ulike deler av landet. Hun satt i en årrekke i Landsnemnda for bunadsspørsmål, og hun så det som spesielt viktig “å verta kvitt dei utskjemde, moderniserte bunadene og få spreidd stilrene, ekte bunader”, som hun selv uttrykte det. Klara Semb var æresmedlem i Noregs Ungdomslag med et fast, årlig stipend fra laget, hun var også statsstipendiat, og 1954 ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sitt omfattende arbeid for norsk folkedans og norsk bunadstradisjon.

Anne Bamle 1884 – 1972 Notodden / Heddal, Telemark.
Rekonstruerte og sydde bl.a. Øst – Telemark bunaden også kalt Heddalsbunaden eller Rautrøye bunaden. Kjent for sitt livslange arbeid for å skape bunader og spesielt for de tre bunadene hun sydde til kronprinsesse Mârtha. Anne Bamle var født i 1884, på garden Bamle i Nordbygda i Heddal. Hun var nummer fire av fem søsken – fire jenter og en gutt – og broren var et viktig forbilde for henne. Anne var en jente med mye energi, hun var skoleflink - men var ikke opptatt av videre utdanning etter et ungdomsskolekurs på Notodden. Anne gikk kort tid i lære hos en sydame i Skien før hun i 1907 dro til Oslo og fikk seg arbeid i en systue. I Oslo bodde hun i 12 år og jobbet i tre ulike systuer. I noen år tok hun på seg søndagsvakter på Bygdøy Folkemuseum ved Ylistova og Håvestova. Her fikk hun interesse for sagene og gammel bygdekunst. Hun drevet en del i Bondeungdomslaget hvor det var mye aktivitet og mange kulturmennesker som satt fokus på det rotekte norske og den unike folkekunsten. I løp av disse årene var Anne ved folkemuseet og nyttet tiden til å få et grundig kjennskap til den tradisjonelle folkedrakten. Hun studert de gamle bunadene på Norsk Folkemuseum og var på leiting etter alt hun kunne finne om gamle bunader fra Heddal. Anne sydde sin første bunad i 1914 etter mønster fra ”Heimen” – en husflidsforretning i Oslo. Det var Hulda Garborg som formidlet den opprinnelige utformingen av bunad fra ymse distrikt. Heimen hadde i mange år laget en ”Hiterdalsdragt” og den hadde en brunrød trøye og trekvart lange armer. Broderi og band var i duse farger. I 1919 kom Anne Bamle til Notodden og slo seg ned der. Hun gikk rundt i bygda og sporte de som hadde gamle raudtrøyebunader eller deler av disse. Her fikk Anna se mye og kopierte materiale. Dette ble grunnlaget for det som skulle bli hennes egen variant av drakt fra bygdene i Øst-Telemark. Anne jobbet med i utviklingen av egne mønster. På forkle og stakken nede utviklet hun de store og vakre broderiene som Heddalsbunaden er kjent for i dag. Bak på trøye settet hun en rose fordi det ”var so snøtt der!”. Til bunad passer ikke en vanlig handveske derfor laget hun løselomme som er sydd og brodert til skjørt som han henger på. Anne Bamle syntes det var viktig at folk kledde seg rett når de gikk i bunad, med svarte sko og strømper og med hodeplagg. Målet for Anne Bamles arbeid var klar og dreide seg ikke bare om rekonstruksjon. Hun lot det kunstneriske og det estetiske få stort spillerom. Selv om hun tok seg visse friheter i forhold til de gamle draktene, var hun kunnskapsrik og tro mot tradisjonen samtidig. Hennes fargesans og kunstneriske blikk i det hele tatt, gjorde at bunadene hun skapte falt i smak hos folk og ble svært populære. ”Ikkje elt det gamle va`fint. Det e`om å gjørå å få det så fint som råd, gjer ein ikkje det, vi`ingen ha det.” Dette førte også til en motstand mellom henne og bunadkomité og husflidsforretninger. Anne fikk mange kunder blant storfolk og særlig etter at hun rettet opp feilene på ”Heimens”-modell. Bondekvinnelaget ville ha henne til å lage en drakt til bryllupet mellom kronprinsesse Märtha og kronprins Olav. Drakten ble utstilt under Telemark ungdomslags stemne på Notodden i 1929 og ble veldig populær. Anne Bamle var syk av ”helevetes ild” i 1940 og fikk henne store plager i hode med fare for synet på det ene øye. Etter krigen og et lengre sykdomsopphold i Skien flyttet Anne opp i det lille skolehus, like ved barndomsheimen. Man skulle trodd at det kommer til å bli for tungvindt for kundene å komme dit – med de kom. Selv gikk hun 3-4 km til posthuset med store bunadspakker og hadde ikke innlagt vann eller avløp. Anne Bamle er kanskje spesielt kjent for de tre bunadene hun sydde til kronprinsesse Märtha. Denne utgaven av Øst-Telemarksbunaden som nå blir mest brukt ser vi på neste bilde. Uten Anne Bamles innsats hadde enda mer av det gamle forsvunnet. Hun viet sitt liv til å skape bunader, både de mange hun sydde selv og de enda flere som hun tegnet på og fargesatte. Etter sin Oslo oppholdt i ungdommen flyttet hun først til Notodden og deretter til Heddal der hun bodde til sin død i 1972.

”Så snart eg har fått sydd ei drakt for meg sjølv, kjem det nokon og vil kjøpe henne, og dei masar og masar til eg må la henne gå. Eg har ikkje så mykje bruk for ei festdrakt heller eg.” Anna Bamle Anne Bamles - varianten av Øst – Telemarks bunad med prinsessemønster.

Lise Stauri 1882 – 1949 Gudbrandsdalen.
Første kvinnelige folkehøgskolestyrer i Norge. Utdanning for kvinner. Etablering av Gudbrandsdalen Folkehøyskole. Kultur- og organisasjonsliv i dalen. Arbeidet med utlandet. Lise Stauri (1882 – 1949) var den første kvinnelige folkehøgskolestyreren her i landet. Hun styrte Gudbrandsdalens folkehøyskole fra 1932 til kort tid før hun døde Lise vokst opp i Stavanger, der faren var unitarprest og skolestyrer. Hun tok førebuingskurs for seminaret hos faren sin og deltok i Stavanger seminar. Etter at den ble nedlagt i 1901 reiste Lise til folkehøyskolen til Viggo Ullmann i Seljord. Hennes fremtidige mann, Rasmus Stauri, var lærer der. Og da han sette i gang Gudbrandsdalen folkehøgskole på Kvam 1902, begynte Lise å jobbe som lærerinne der. Hun tok eksamen ved Elverum seminar 1904 og hadde ulike lærerpost etterpå, først i Vats i Ryfylke, seinere ved Buøy i Ryfylke og til slutt ved den gamle skolen sin i Stavanger. Våren 1907 gikk hun på Statens kvinnelige Industriskole i Kristiania og tok kurs i teikning og gymnastikk. I 1907 kom Lise tilbake til Kvam og etablerte seg med mannen sin på garden Hundorp, der de flyttet skolen sin. Ekteparet samarbeidet tett med skolen som på mange måter blitt et kultursentrum i Gudbrandsdalen. Da Rasmus Stauri døde 1932, tok Lise Stauri over som styrer, en posisjon ho hadde fram til 1948, da sonen Erik Are overtok. I løp av hennes styringstid kom det elevene ikke bare fra dalen, men fra hele landet, til denne skolen. Lise tok også opp en form for internasjonalt arbeid ved at Foreningen Norden fant et naturlig samlingssted på skolen på Hundorp. Hver sommer fra 1908 hadde Lise og Rasmus Stauri lærerkursene med opp til 250 lærere samlet, mest fra Danmark og Sverige. Like etter krigen var det også en stor konferanse for norske og britiske lærere her. Ved siden av sin lærer- og styrer arbeid ble Lise Stauri kalt for “høgskolemor” ved å skape et hjem for ungdommer som søkte hit og et inspirerende miljø både for ansatte og elever. Ekteparet deltok også aktivt i kultur- og organisasjonsliv i dalen. Rasmus Stauri var for en periode formann i Gudbrandsdal Ungdomslag, mens Lise Stauri var en formann i Gudbrandsdal krets av Norges Husmorforbund, som hun tok initiativet til 1929, og var også med i landsstyret i Husmorforbundet. Hun var også med i styret i Hjemmenes Vels Landsforbund, og hadde flere lokaleverv. Lise var formann i Sanitetsforeninga i Sør-Fron 1926–28 og i Sør-Fron husstellkomité fra I tillegg var hun medlem av soknerådet i Sør-Fron fra Med styreaktivitetene sine reiste hun mye rundt og holdt foredrag. Lise gjorde flere studiereiser i Danmark, Sverige, Storbritannia, Tyskland, Spania og Italia. For arbeidet sitt fikk Lise Stauri Kongens fortjenestemedalje i gull 1947. Portrett fra minnestein over Rasmus og Lise Stauri.

Mali Furunes1888 – 1968 Født i Vestnes i Møre og Romsdal.
Skuespiller og danser. Holdt kurs i folkedans for Noregs Ungdomslag. Barneleikarringen i Romsdalsmuseet. Arbeidet mye med gamle folkedrakter i Romsdal, særlig Bolsøybunaden. Kongens fortenestemedalje i 1951. Mali Furunes (født 1888 i Vestnes, død i 1968) var skuespiller og danser. I 1913 vart hun med Det Norske Teatret på turne. Etter det holdt hun fram som skuespiller der. Furunes var særlig opptatt av folkedans. Klara Semb og Hulda Garborg støttet henne i det arbeidet. Fra 1914 holdt hun kurs i folkedans for Noregs Ungdomslag. Hun reiste mye rund i landet, særlig Nord-Norge, om folkedansinstruktør. I 1928 kom hun til Romsdalsmuseet. Der startet hun første barneleikarringen i Norge. I vinterperioder reiste hun som danseinstruktør, noe hun gjort fram med helt til krigen. Etter krigen arbeidde Mali mye med gamle folkedrakter i Romsdal, og laget Bolsøybunaden, som var ferdig i 1947. Hun fikk Kongens fortjenestemedalje i Og i 1968 døde hun i Oslo. I 1978 vart det avduket en minneplate av henne på Romsdalsmuseet. Mali Furunes veien i Molde har fått navn etter henne.

Bolsøybunad. Bolsøybunaden:
Mali Furunes var, en kvinne som har betydd mye for arbeidet med å rekonstruere bunader i Norge. Rent drakthistorisk bygger bunaden på et noe tilfeldig draktmateriale. Den har vært i bruk blant romsdalskvinnene siden 1940-tallet og er fremdeles en populær bunad. Bunaden er inspirert av draktmateriale fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet, men er ikke så vidt man vet, en kopi av en hel drakt. Den broderte borden på stakken skal angivelig stamme fra en gammel understakk fra Bolsøy.

Olina Vassbotn Drabløs 1894 – 1989
Vassbotn, Volda. Leder for Sunnmøre husflidslag i 31 år. Satt 14 år i styret for Sunnmøre Museum. Aktiv i museumsarbeid og spesielt den tradisjonelle tekstilarven. Bunadforkjemper, særlig for Sunnmørsbunad. Olina Vassbotn Drabløs (1894 – 1989). Vokst opp i et politisk og kulturell miljø i Volda, der hun ble født. Oline var en datter av stortingsmann Anders Vassbotn. Etter faren sin død, overtok henne farsgård (Torbjørngarden i Vassbotnen) sammen med mannen sin. Oline var sterkt engasjert i kulturen, og hennes største interesse var vært kunnskap om bunadskulturen på Sunnmøre. Hun satt 31 år i styret for Sunnmøre Husflidslag og 14 år i styret for Sunnmøre Museum. Via familien, fikk hun sterk tilknytning til bondekulturen, som var bundet fast til hennes hjemmested og fedreland. Faren hennes – politiker og kulturarbeider – påvirket hennes fremtidige interesser og engasjement i norsk bondekultur. Miljøet rundt Oline under oppveksten var preget av toleranse og nasjonale strømninger. Vennene til foreldrene som var ofte i huset deres var republikanere. Oline fikk sin utdanning på Møre Følkehøyskole i Østra. Og som 20 – åring fikk hun være med faren til Kristiania for å følge stortingsdebatten fra diplomatlosjen. Noe som var en eksklusiv opplevelse for en kvinne på denne tiden. Etter overtagelse av Torbjørngården begynte Oline å engasjere seg kraftig i det nasjonale kulturarbeidet. Hun drev med dette ved siden av sine mors og hustruplikter. Hun var en pådriver innenfor museumsarbeid, særlig i det tradisjonelle tekstil- feltet. Rundt hundreårsskiftet var nasjonaldrakten på Sunnmøre en forenkelt utgave av hardangerbunaden. Allerede i 1920 kom bygdedraktforsker – Klara Semb til Sunnmøre for å undervise folkedans blant ungdommer. Hun oppdaget at den tradisjonelle Sunnmørebunaden var i forfall og satt i gang samlingsarbeid for å få frem den opprinnelige bygdefestdrakten. Resultatet ble en utstilling i Sykkylven i 1926 i et samarbeid med et ”frilyndt ungdomsstemmene”. Olina Vassbotn Drabløs spilte et viktig rolle med å spre kunnskap og skape interesse for de gamle folkedraktene. Alle bunadene ble nøyaktig kopiert og montert på samme måten som de gamle opprinnelige draktene. Oline har selv skrevet mange artikler om bunadsarbeid på Sunnmøre. Hun var aktiv medlem i Sunnmøre Husflidslag i 31 år, og satt som statens representant i styret for Sunnmøre Museum i årene 1956 – I tillegg til at hun har vært æresmedlem både i Volda Husflidslag og Sunnmøre Husflidslag. Oline også bidro meget til Sunnmøre Museum med sine sølvsamlinger og store veggur arvet fra oldefaren.

Hannah Ryggen 1894 – 1970 Sverige og Sør – Trøndelag. Tekstilkunstner.
Internasjonal anerkjennelse. Løftet billedveven opp fra husflid til kunst. Politisk engasjert. Sammen med mannen sin (kunstmaler Hans Ryggen) støttet kommunismen og gjennomført budskapet via arbeidet sitt. Hannah Ryggen (1894 – 1970) var enestående innenfor sitt fagområde både i Norge og internasjonalt. Hun løftet billedveven opp fra husflid til kunst og ble den første norske tekstilkunstneren som ble kjøpt inn av Nasjonalgalleriet og som ble antatt på Høstutstillingen. Teppene hennes er internasjonalt kjent og vist på verdensutstillinger. De er monumentale og har ofte et sterkt politisk budskap. Hannah Ryggen vokste opp i arbeidermiljø i Malmö. Etter lærerutdanning arbeidet hun i folkeskolen i 11 år. I seks av dem reiste hun til Lund flere dager i uken og tok undervisning i tegning og maling hos den danske kunstmaleren Fredrik Krebs. Sommeren 1922 fikk hun stipend og drog til Tyskland for å studere malerkunst. I Dresden traff hun den norske maleren Hans Ryggen, som hun giftet seg med Året etter bosatte de seg på et småbruk i hjembygda hans, Ørlandet, ytterst ute i Trondheimsfjorden. Slik ble hun og vevkunsten hennes norsk – 100 prosent norsk, som hun uttrykte det selv. Hannah Ryggen var så å si selvlært i kunsten å dikte menneskenes liv i veven. Etter at hun kom til Norge at hun satset på tekstilkunsten. Hun hadde et sterkt ønske om å bruke naturlige materialer i veven – ull og lin og silke. Fargene var for henne viktigere enn formen. At hun anvendte plantefarget garn, hang sammen med et intenst ønske om å ha hånd om hele prosessen, fra idé til ferdig verk. Hun eksperimenterte seg frem til potteblått, basert på urin og indigo, en farge som går igjen i mange av teppene. For Hannah Ryggen var det kunstneriske arbeidet én sammenhengende prosess, fra idé til ferdig teppe. Arbeidsmetoden hun valgte, var tidkrevende. Fordi hun ikke brukte medhjelpere, ble det sjelden tid for mer enn ett større teppe i året, i tillegg til mange mindre tepper. Hun arbeidet uten tegning eller kartong og slo sine motiver rett inn i den hjemmesnekrede veven. Hun sa selv at hemmeligheten ikke lå i det vevtekniske, men i det å gi teppet liv. Billedvevens vei var hjerte, øyne og hender, sa hun. De første årene prøvde hun seg på ulike former for nyttevev og brukskunst som puter og løpere, og hun laget design for tapet og gulvteppe. Hannah Ryggens vevkunst innebar noe nytt innenfor norsk billedvev, som tidligere stort sett hadde vært rent dekorativ. Det eksisterte også et klart skille mellom kunst og håndverk. Kunstnere som Gerhard Munthe tegnet motivet, mens veversker utførte selve vevarbeidet. Som Frida Hansen hadde gjort før henne, brøt Hannah Ryggen med denne tradisjonen. Hun vevde også sosiale motiver som Ugift mor (1937) og Fiske ved gjeldens hav(1932), som beskriver fiskere og småbrukere som synker i “gjeldens hav” under de mange tvangsauksjonene i 1930-årene. I årene før den annen verdenskrig vevde hun brennende innlegg mot krig og fascisme: Det første politiske teppet, Etiopia, (se neste bilde) ble vevd 1935 “i en huj” som reaksjon mot Mussolinis invasjon i Etiopia. Under den annen verdenskrig (og etter) ble det politiske engasjementet ført videre. Med tyske anlegg og fangeleire bare få kilometer unna, drev Hannah Ryggen sin illegale virksomhet med skyttelen som våpen. Det tok lang tid før Hannah Ryggen ble synlig i norsk kunst. Først etter krigen fikk hun endelig den anerkjennelsen hun fortjente, med tilbud om flere utstillinger og et par ærefulle utsmykkingsoppdrag. Hannah Ryggen debuterte på Høstutstillingen 1962, og i 1964 var hun den første kvinnelige norske kunstner som representerte Norge på Biennalen i Venezia. Teppene hennes ble vist på verdensutstillinger i New York og Paris. Hannah Ryggen i Malmö på 1920-tallet.

Hannah Ryggen var politisk engasjert
Hannah Ryggen var politisk engasjert. Hun og hennes mann Hans Ryggen kalte seg "den røde front på Ørlandet". Da hun hørte om Mussolinis angrep på Etiopia vevde hun dette teppet. Her lar hun en etiopier kjøre et spyd gjennom den italienske diktatorens hode. Da teppet ble vist på verdensutstillingen i New York 1939, hang arrangørene en klut foran denne detaljen slik at den ikke skulle provosere. Hannah Ryggens livsverk fikk stor betydning for at tekstilkunst ble anerkjent på linje med malerkunsten. Over 100 store tepper skapte hun, de er representert i skandinaviske museer og i offentlige bygg. Den største samlingen henger i Hannah Ryggen-salen i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim. Hvert enkelt teppe forteller en historie. Selv om motivene er inspirert av aktuelle begivenheter, er teppene tidløse med sine budskap. Og de er poetiske og vakre med sine stramme komposisjoner og glødende farger. Hannah Ryggen Etiopia,1935 (160 x 380). Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum.

Nora Gulbrandsen 1894 – 1978 Kristiania.
Statens Håndverks- og Kunstindustriskole ( ). Designer ved Porsgrunds Porselensfabrikk (PP). Norges første kvinnelige industridesigner. Nora (Eleonore) Gulbrandsen (1894 – 1978) var en norsk keramiker og designer. Hun gjorde sin vesentligste innsats som porselensdesigner. Hun kombinerte funksjonalismens ideer om funksjonalitet og rasjonalitet med en sterk og moderne dekorativ evne. I årene 1928–40 skapte hun noen av periodens fineste og mest markante designprodukter, som også tåler sammenligning med det beste på et internasjonalt nivå. Nora var utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Etter endt utdanning kom hun til Porsgrunds Porselænsfabrik (PP) som designer, og her var hun kunstnerisk leder fra 1928 til Allerede i 1929 ble hun sjefsdesigner ved PP og dermed også Norges første kvinnelige industridesigner. Parallelt med arbeidet ved porselensfabrikken tegnet hun bl.a. paramenter for Trondheims domkirke, tapeter for Vallø tapetfabrik og tekstiler for Husfliden. Nora Gulbrandsen forlot Porsgrunds Porselænsfabrik 1946 etter uoverensstemmelser med den nye ledelsen. Hun startet et keramisk verksted i Oslo, som hun drev frem til midten av 1960-årene. Nora Gulbrandsen var en sterk og målbevisst kvinne. Blant annet ordnet hun det slik at hun ikke behøvde å være i Porsgrunn hele året. Bare halve året hadde hun plikt til å være ved fabrikken. Skissene til mange av produktene som er signert Gulbrandsen ble til utenfor fabrikken og Porsgrunn. Mesteparten av det hun har designet for Porsgrunds Porselænsfabrik er merket NG, men servisene som ble serieprodusert har ikke dette merket. Designet er likevel lett gjenkjennelig, hun var tydelig inspirert av Art Deco. Kubistiske former og funksjonalitet ble vektlagt da hun designet. Fargevalgene var også uortodokse, hun brukte ofte kontraster, lyst mot mørkt. Designet hennes ble et friskt pust i porselenstradisjonen ved PP, hun innførte moderne design og la om hele produksjonen ved fabrikken. Sortimentet ble utvidet og endret. Hun designet 180 ulike modeller i sin tid på PP. Regner man enkeltdeler i servisene, blir det snakk om 300 ulike design. I tillegg kommer spesialbestillinger og gjenstander som ble produsert under krigen. Det er prydgjenstander i grovt gods, keramikk. Ved hjelp av 4,5 millioner kroner fra DnB NOR kjøpte Telemark Museum en stor PP-samling av Atle Brynestad i Samlingen består av over objekter, 538 av disse er signert Nora Gulbrandsen. De er nå ivaretatt og registrert i Telemark Museums magasin i Skien. De kan studeres på Digitalt Museum.

Keramikk av Nora Gulbrandsen.

Anna Grostøl 1894 – 1962 Vest – Agder, Oslo.
Kulturhistoriker og samler. Materialet i samlingen hennes dekker stor del av landet. Lærer. Håndverker. Sprang, med arbeidstekningar 1932. Anna Grøstøl (1894 – 1962) har gjort et stort bidrag som historiker og forsker i Norges kulturhistorie. Hun etterlot etter seg verdifulle og informative samlinger, som har blitt viktig informasjonskilde for senere forskningsarbeid. Anna alltid hadde interesse for kulturhistorisk arbeid. Faren hennes (Anders Grostøl) var en dyktig lærer og museumsmann som bidro mye for hjemmebygden sin historie. Grostøl var velutdannet kvinne og jobbet fast i skole, mens forskerarbeid og registreringer gjorde hun på fritid. Hun reiste rund omkring i bygdene og samlet informasjon om håndverk og tradisjoner med å ta fotografier, film og notater. Hun fotograferte alt som kunne hjelpe å ta være på arbeidsteknikker, for at de skal ikke bli glemt, og registrerte gamle teknikker i både manns- og kvinnearbeid, i tillegg til fortellinger. I 1932 gav hun ut heftet ”Sprang” etter at hun hadde lært den teknikken i Oppland. Søsteren Dagny som var lærer på en Folkehøgskole i Vest-Agder hadde flere kurs i sprang på 20-tallet. Og det er etter dette vi finner sprang i Vest-Agder. Siste årene sine bodde Anna på gård Stokke sammen med søsteren sin. Dårlige helse gjorde at henne måtte slutte å jobbe på skole tidlig på 50-tallet. Etter Anna sin død, har søsteren hennes gjort et stort arbeid for samlingen. Hun hold på med dette i fire år (1962 – 1966) helt til hun kunne ikke gjøre mer. Dagny var godt kjent med Anna sitt arbeid og hadde hjulpet henne med sorteringer av materialet som Anna samlet. Hun tok på seg notater og opplysninger til bilder som Anna har tatt på 30 – 50-tallet. Samlinger var overført til Norsk Folkemuseum i Den rike samlinga av tekstil inneholder både prøvene (med flere ulike garn og stoffprøve), notater, korte filmer og fotografiene. Notatene i tillegg til opplysningene knyttet til foto inneholdt intervjuene med folk, opplysningene om folketro, folkeminner, ord og ordtak. Samlingen innerholder meget verdifulle opplysningene som ikke var kjent fra før av og har en stor kulturhistorisk verdi. I tillegg til dette finnes det fotosamling med bilder og notater på samisk og norsk fra Anna sitt Troms og Finnmarks arbeid. Grostøl sitt innsamlingsreisearbeid fra 30 – og 40-tallet dekker mest hjemmefylket Vest-Agder, men hun står i en særstilling i mange fylker. Dette gjelder Vest- og Aust-Agder, Oppland, Sør Trøndelag, Troms og Finmark. Alt materialet fra de nordligste fylkene befinner seg nå i Tromsø Museum, mens den største informasjonen kan vi finne i Norsk Folkemuseum sine samlinger. Dessverre har ikke fått Anne den oppmerksomhet som hun fortjener i livet. Men etter hennes død forståelse av bidraget hun etterlot har blitt satt stor pris på. Anna Grostøl intervjuer Terje O. Austenaa. Tovdal (Fra Anna Grostøls samlinger)

Hjørdis Halmøy Floan 1895 – 1983 1. generasjon i en familiebedrift. Bunadsaum AS (1938 – 1958). Konges fortjenestemedalje i sølv for innsats i Nord-Trønderbunaden og som lærer i 47 år ved Sund folkehøyskole. Bunadsaum A/S Bedriftens Historikk Bunadsaum A/S er en familiebedrift gjennom 3 generasjoner 1. generasjon : Hjørdis Halmøy Floan 2. generasjon : Aud Floan Steinvik 3. generasjon dd: Eva Steinvik Wold · Første kvinnebunad sydd i 1938. · Første mannsbunad i 1948. · Registrert som firma i 1951. · Registert som aksjeselskap i 1979 Hjørdis Halmøy Floan ( ) hadde sin barndom på Halmøya i Flatanger, Nord-Trøndelag, og fikk sin grunnleggende innsikt og innføring i håndarbeid og husflid i heimen. Sin utdannelse fikk hun blant annet ved Statens kvinnelige Industriskole i Oslo og Lærerhøgskolen i Levanger. Fra 1918 hadde hun sitt daglige virke som lærer ved Sund folkehøgskole i Inderøy. Handarbeid var hennes hovedfag på skolen men hun underviste også i 10 andre fag. Gjennom sitt arbeid på Sund ble også hennes interesse for bunader økt. På folkehøgskolen var folkeviseleik et skolefag. Da skulle det brukes bunad, især av jentene når de hadde oppvisning. Folkehøgskolene var en viktig arena for å vise nasjonalt sinnelag gjennom klesdrakta. Sund folkehøgskole ble Hjørdis sin arbeidsplass i 47 år. Hjørdis Halmøy Floan hadde bunadproduksjonen som en tilleggsnæring til lærerjobben. Mye tid gikk med til å finne riktig kvalitet på det materialet som skulle brukes. Hjørdis hadde et bredt kontaktnett og fikk med seg flinke sambygninger. Det ble vevd ullstoff til stakk som ble farga til riktig farge, skjortelin og damask ble vevd, likedan silketørkle. Borderigarn ble spunnet og plantefarget. Også lingarnet måtte farges. Et godt stykke forarbeid måtte gjøres før kundene kunne begynne å sy. Likedan måltaking og tilskjæring av stoffet etter kundens mål, og ikke minst oppfølging av arbeidet slik at alt skulle gi det beste resultat. I krigstiden var det ikke så enkelt å få til, men det gikk. Ikke var det telefon, så alt måtte gå pr. brev eller besøk. Hjørdis pendlet i årene 1928 – 1950 fra Sund til hjemmet på Hestøya, der hvor hennes mann Olaf og 4 barn bodde. Da folkehøgskolen ble stengt under krigen ble bunadsarbeidet flytta fra Inderøy til Hestøya. I 1950 kjøpte Hjørdis og Olaf seg et hus like ved Sund Folkehøgskole, som de restaurerte og flytta bunadproduksjonen til. Hjørdis Halmøy Floan fikk i 1973 Kongens fortjenestemedalje i sølv for sin innsats for Nord-Trønderbunaden og som lærer i 47 år ved Sund Folkehøgskole.

Aud Floan Steinvik f. 1926 Datter til Hjørdis Halmøy Floan.
I 1945 – 50 hatt mye ansvar for produksjonen av bunadene på Hestøya. I 1958 overtok Bunadsaum A/S og drev den i 30 år. Aud Floan Steinvik (f. 1926) I 1958 overtok Hjørdis datter Aud Floan Steinvik bedriften. Hun hadde også i tiden hatt mye av ansvaret for produksjonen av bunadene ute på Hestøya. I Aud si tid utviklet bedriften seg betydelig. Etterspørselen økte og bunad ble mer og mer vanlig blant folk flest. I starten var virksomheten basert på å produsere materialpakker for selvsøm, og kurs ble arrangert. Etter hvert ønsket flere å få levert bunaden ferdigsydd fra bedriften. Det medførte at bedriften måtte etablere et nettverk av personer som kunne brodere bunadene og likedan ansette dyktige syersker til monteringen. Dette var starten på en lengre periode med vekst. I starten hadde Aud produksjonen av bunadene egen heim, men i 1966 krevde bunadproduksjonen større plass og et nytt og større produksjonslokale ble bygd på Straumen, et vinkelbygg med en boenhet og et produksjonslokale. Produksjonen økte jevnt og trutt, og en økning i etterspørselen ble det på 1970-tallet da hvitkjolene til jentekonfirmantene gikk av mote. Sist på 1970-tallet krevde produksjonen nok en gang større lokale, og hele bygningen ble tatt i bruk som produksjonslokale. Aud Floan Steinvik drev firmaet i 30 år.

Eva Steinvik Wold f. 1961 Datter til Aud og den tredje generasjonen i Bunadsaum. Overtok ledelse i 1989 og driver den fremdeles. I1991 begynte bedriften å sy herrebunaden i tillegg til damebunad. Eva Steinvik Wold (f. 1961) datter av Aud og datterdatter av Hjørdis, overtok lederansvaret for bedriften i 1989. Eva er Bunadmester og Skreddermester. Hun har også bl.a. gått delstudiet Drakt og samfunn. Med Eva begynte også bedriften i 1991 å sy mannsbunaden i egne lokaler. Mannsbunaden hadde tidligere blitt sydd av skredder Søraker, Ronglan og skredder Victor Winberg, Trondheim. En ny merkbar økning i etterspørselen av dame- og herrebunad fikk vi på 1990-tallet, før og etter OL på Lillehammer i 1994. Eva er engasjert innen fagutdanning, prøvenemnd og bransjenettverk, og er medlem av Tekstilhåndverkene i NHO Håndtverk og i perioder har vært leder av disse. Bunadtilvirkerfaget ble lagt inn under lov om fagopplæring i 1997 og siden 2003 kan en ta Mesterbrev. Eva er glad for at muligheten for å ta Svennebrev og Mesterbrev også innen bunadfaget nå er mulig. I 2007 fikk bedriften ett rettslig forlik som gir Bunadsaum A/S produksjonsrettighetene til Nord-Trønderbunadene. Bedriften har siden 1966 holdt til i de samme lokalene, og har etter en omfattende restaurering i , blitt et tidsmessig bygg som er godt tilpasset bedriftens produksjon.

Sigrun Berg 1901 – 1982 Kristiania. Tekstildesigner / brukskunstner.
Kunst – og håndverksskolen (SHKS) 1918 – 19. Egen tekstilproduksjon. Engasjementet for å skape arbeidsplasser i bygde-Norge. Sigrun Berg (1901 – 1982) var både tekstildesigner og brukskunstner og en ledende skikkelse innen norsk tekstilkunst hun stod sentralt i den økte eksporten av skandinavisk design og norsk brukskunst i etterkrigstiden. Sigrun gikk på Kunst- og håndverkskolen i Kristiania (SHKS) 1918–19, men utdannet seg deretter til jordmor ved Rikshospitalets kvinneklinikk. Deretter flyttet hun til Trysil, hvor hun startet sin karriere som vever i Trysil. Hun engasjerte seg for å skape arbeidsplasser i bygde-Norge, og uten selv å ha utdannelse i faget, begynte hun å veve selv. Deretter startet hun vevopplæring og fikk i gang en større reproduksjon. 1934–35 gikk hun på Kunstakademiet under Axel Revold flyttet hun til Rauland og debuterte med et maleri på Høstutstillingen. Det er likevel som tekstildesigner Sigrun Berg står frem som en av Norges pionerer og inspiratorer. Etter den annen verdenskrig begynte hun å bygge opp sin egen tekstilproduksjon startet hun egen vevstue, hvor hun hadde mange assistenter. Vevstuen ble et senter for opplæring. Hun satte en standard som har preget de fleste håndverkere, designere og tekstilkunstnere i Norge. Produktene fra Sigrun Bergs vevstue var av høy kvalitet også i internasjonal målestokk. Hun vant flere internasjonale priser for sin kvalitet og nyskaping. I vevstuen ble tekstiltradisjoner fornyet, og tekstiler til interiør som duker, tepper, ryer og tapeter, ble designet og satt i produksjon. Klær ble også designet, vevd og sydd i hennes produksjonslokale. Tekniske og materialmessige utprøvinger ble gjort. Hun var den første til å ta i bruk kjemisk farging av ullen fra den gjenoppdagede spælsauen. Sigrun Berg var i en årrekke konsulent og designer for flere fabrikker og bedrifter for de førende ullvarefabrikker var Røros Tweed, A/S Solberg Spinderi, Haldens Bomuldspinderi & Væveri og Tekstilbånd A/S. Hun var sentral i bedriftenes produksjon og var aktiv i forhold til produksjon, utvelging av kvaliteter og farging av materiale. Med sin kompetanse og erfaring ble hun en viktig støttespiller og pådriver for norsk tekstilindustri. Samtidig administrerte og leverte hun design til egen vevstue, flere småbedrifter og enkeltpersoner rundt om på bygdene. Sigrun Bergs vevstue stod for flere store offentlige utsmykkingsoppdrag, bl.a. ble det vevd 10 store ryetepper til Bodø domkirke Sigrun Berg er blitt særlig kjent for sin produksjon av plagg og sjal. Med hennes sjal som allemannseie ble brukskunst og kunsthåndverk en sterk kulturfaktor med politiske og ideologiske undertoner. Engasjementet for å skape arbeidsplasser fulgte henne gjennom hele livet, og hun fikk i gang mange småbedrifter og vevstuer. Hun var en fornyer og inspirator, og hun videreformidlet tradisjoner og norsk håndverk. Samtidig initierte hun nye arbeidsmetoder blant yngre kunstnere, designere og håndverkere. Sigrun Berg i 1964 Foto: Ørnelund, Leif / Oslo Museum

Anny Haugen 1901 – 1987 Anny Haugen, 1957 Norsk Folkemuseum.
Denne damen er viktig for Finnmark, men det har vært vanskelig å finne biografiske opplysningene om henne. Det samme gjelder Nelly Must (som jobbet med østsamiske vottemønstre). Vi setter pris på om noen kan sende informasjonen om disse og deres arbeid til Norges Husflidslag. Anny Haugens bok Samisk husflid i Finnmark ble første gang utgitt i Etter mange forespørsler foreligger den nå i et nytt opptrykk. Boka er en unik samling av samisk tekstilhåndverk med arbeidsbeskrivelser, oppskrifter og mønster til forskjellige drakter, vevde belter og bånd, flettede snorer, votter og grener. Boka er en faksimileutgave av boka fra 1987. Anny Haugen, 1957 Norsk Folkemuseum.

Asta Skei 1905 – 1989 Vokste opp i Skogn, Nord Trøndelag.
Utdannet ved Statens Kvinnelige Industriskole i Oslo. Som lærer reiste hun rundt på gårdene i Trøndelag og holdt kurs i plantefarging og veving. Lærer ved Gloppe husflidsskole og Kviltorp husflidskole i vev og andre teknikker. Dyktig i en rekke teknikker bl.a. tægerbinding og nålebinding. Analyserte gamle åklær for å få fram oppskrifter. Drev med ”ung husflid” og var opptatt av å formidle til barn og unge. Aasta Skei (1905 – 1989) var født som nummer tre i en barneflokk på seks. Hun vokst opp på garden Hotran i Skogn. Faren, Anton, døde da hun var åtte år gammel. Da Aasta var tolv år fikk hun poliomyelitt og dette førte til en ryggskade som gav hun en god del problemer og smerter resten av livet og gjorde at hun kunne ikke fortsette på skolen. Aasta viste tidlig interesse for handarbeid, inspirert av sin mormor som var dyktig i nålbinding og sying med kroklisser bl.a., og en tante, Ingeborg Skei Håve som var en flink vever. Moren til Aasta var også en dyktig og klok dame og hun klarte å overtale Aasta at hun skulle utdanne seg som vevlærer. Aasta fikk sin utdannelse ved Statens Kvinnelege Industriskule i Oslo. De første årene etter skolen, reiste Aasta rundt i Trøndelag og hold kurs i plantefarging og veving. Kursene holdt hun for det meste på garder, der det ble ryddet diverse loft og satt opp vevstoler. Hun bodde da oftest på disse gardene i de ukene kurs varte. Aasta var en flink og svært engasjert lærer og etterlot mye vakkert håndarbeid. Ved siden av disse aktivitetene har hun vært vevlærer på Ørlandet og ved Gloppe Husflidsskule i Larvik. Etter dette kom hun til Kviltorp Husflidsskule i Molde, der hun var vevlærer til hun gikk av med pensjon. Aasta var alltid svært interessert i ulike teknikker innenfor husflidsfaget. Hun deltok ofte på kurs og studieturer i utlandet og Norge for å lære mer og for å få inspirasjon. Gamle teknikker som tægerbinding, nålbinding og sprang var blant hennes største interesser. Hun hadde mange kurs i tægerbinding. Om sommer satt hun ofte å demonstrerte og fortalte om nålbinding og tægerbinding på aktivitetsdager ved folkemuseet på Sverresborg. Noen år før hun gikk av med pensjon, fikk hun leie en tomt av hjemgården, på husmannsplassen «Petterplassen». Der fikk hun satt seg opp en liten bolig. Aasta brukte mye tid på å analysere gamle åkler for å få til oppskrifter til disse. Etter at hun ble pensjonist og flyttet til Hotran, brukte hun mye tid på å lære ulike handarbeidsteknikker til den yngste generasjonen. Hun drev med «Ung Husflid» lenge før dette uttrykket kom. Det var særlig Nålbinding hun ville lære bort. For at teknikkene skulle være lettere å lære, skrevet Aasta en «Arbeidsbok i Nålbinding» med foto, tekniske oppskrifter og arbeidsprøver. Aasta etterlot et imponerende arbeid og engasjement for husflidssaken noe hun bidro til som lærer og medmenneske. Hun døde i 1989, 84 år gammel. Votter i nålebindingteknikk.

Helen Engelstad 1908 – 1989 Vokste opp i Helsingør. Bodde i Norge siden 1930. Kunsthistoriker og formidlingspedagog. Fagfeilt – tekstil. Bøker og artikler med emner fra kvinners arbeid. Konservator ved Stavanger Museum. Styrer ved Statens kvinnelige industriskole i Oslo. Utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1975. Kongens fortjenstmedalje i gull. Helen Engelstad (1908 – 1989) var kunsthistoriker og formingspedagog, som spilte en betydelig rolle i norsk kunst- og kulturliv i en menneskealder, særlig som administrator og leder knyttet til fagområdene kultur, tekstil, forming og skole. Hun gjorde selv også flere vitenskapelige undersøkelser og utgav en mengde bøker og artikler. Engelstad vokste opp Helsingør, i et hjem som Karen Blixen brukte som utgangspunkt for historien om Juleselskapet i Helsingør. Barndomshjemmet var preget av velstand, kontakt med intellektuelle og av at foreldrene ivret for at både broren og Helen skulle få utdanning. Hun fikk dermed mulighet til å reise flere ganger i løpet av sin gymnastid. Hun fortsatte sin utdanning ved universitetet i København, og arbeidet ved Det Danske Kunstindustrimuseum samme sted i to år. Etter at Engelstad flyttet til Norge, i 1930, fortsatte hun å utdanne seg. Hun publiserte alene og sammen med andre også en rekke tidsskrifter, bøker og artikler med emner fra kvinners arbeids- og kompetanseområder som hjem, tekstil, brukskunst, mote og håndarbeid. Hun satt i redaksjonen for tidsskriftet Vi selv og våre hjem i over 20 år. 1939 tok Engelstad magistergraden innen det fagfelt som hun kom til å arbeide i resten av livet – tekstil. Emnet for avhandlingen var Messeklær og alterskrud. Etter dette fulgte det en mengde undersøkelser av ulike historiske tekstiler, et forskningsfelt hvor Engelstad var en pioner. 1946 flyttet hun til Stavanger for å arbeide som konservator ved Stavanger Museum og lede restaureringen av Kielland-familiens gamle herresete Ledaal, som museet hadde kjøpt Hun stod også i spissen for gjenoppbyggingen av Stavanger Museums Kulturhistoriske samlinger, som var blitt brukt som skole under krigen. På grunn av bolignøden som hersket, flyttet Engelstad inn på Ledaal. Vinteren var svært kald og fyringsmulighetene få, og hun bodde i den ene enden av det svære huset mens kjøkkenet lå på motsatt side. Engelstad ble 1947 ansatt som styrer ved Statens kvinnelige industriskole i Oslo, den senere Statens lærerskole i forming. Denne skolen var hun rektor for i nesten 30 år. Som pensjonist fortsatte hun helt frem til sin død sitt vitenskapelige arbeid. Hun fikk derimot ikke fullført sitt siste prosjekt, om eldre tekstiler fra Peru, men de funn hun gjorde, var svært oppsiktsvekkende. I arbeidet med disse tekstilene viste hun også litt av sin evne til nytenkning, idet hun var en av de første til å prøve ut fotokopiering av tekstilfragmenter, i strid med gjeldende regler, for lettere å kunne analysere strukturer og oppbygning. Engelstad var hele livet opptatt av kvinners muligheter til utdanning og arbeid. Hun var glødende engasjert i kulturpolitiske saker, særlig knyttet til skole og undervisning. Det er spesielt i forhold til det tekstile fagområdet at hun har hatt stor betydning, både som fagperson og som administrator. Hun var en svært god leder og rektor, og stilte store krav til faglighet både fra studenter og fra sitt håndplukkede personale. Som rektor initierte hun flere utdanninger, blant annet pedagogisk utdanning for kunstnere og kunsthåndverkere, og den utdanning som senere utviklet seg til ergoterapiutdanning. Hovedfag i forming ble også utviklet i denne perioden. Under hennes ledelse var flere større prosjekter knyttet til forskning på ull og garn. Forsøksverkstedet ved skolen utførte flere større tekstile produksjoner, som duker, bispekåper og f.eks. tapetene til Eidsvoldsbygningen. Engelstad var svært sikker, dynamisk og stilfull i sin opptreden og var meget veltalende. Hun var svært bevisst på viktigheten av å representere faget og skolen både nasjonalt og internasjonalt. Helen Engelstad ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1975 og hadde også Kongens fortjenstmedalje i gull.

Synnøve Anker Aurdal 1908 – 2000 Kristiania / Oslo. Tekstilkunstner.
1932 – 34 Statens Kvinnelige Industriskole i Oslo. Jacobprisen (1967). Oslo bys kunstnerpris (1978). Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden (1980). Den svenske Prins Eugen-medaljen (1990). Norsk kulturråds ærespris (1991). Synnøve Anker Aurdal (1908 – 2000) var en norsk tekstilkunstner. Hun har blitt beskrevet som en av «de fremste her i landet i arbeidet for å få tekstilkunsten anerkjent som kunstnerisk uttrykksmiddel på linje med andre kunstneriske medier.» Hun hadde mange offentlige oppdrag, blant annet «Høyseteteppet» i Håkonshallen (sammen med Sigrun Berg og Ludvig Eikaas) og det monumentale «Rommet og ordene» (1977; 200x600 cm), som var Norges gave til Islands 1100-årsjubileum (se neste bilde). Sunnøve var utdannet ved Karen og Ragnhild Prestgards vevskole i Lillehammer og ved Statens Kvinnelige Industriskole i Oslo 1932–34. Den første separatutstilling hadde hun i 1941 i Kunstnerforbundet. Senere hadde Synnøve flere separatutstillinger, blant annet i Nasjonalgalleriet 1968 og 1978, Blaafarveværket 1989 og Grand Palais i Paris 1976. Allerede hennes første arbeider var preget av kjennskap til samtidens billedkunst og norsk vevtradisjon. Hennes kunstneriske utvikling skjøt fart i 1960-årene, samtidig med at hun begynte å trekke inn andre materialer enn ull. I det store teppet «När månen steg röd över ön» (Oslo helseråd, 1968) bruker hun rødlakkert kobbertråd sammen med ull, og senere brukte hun også metall, hamp, nylon og plast. Den modne Aurdal preges av «dristig og samtidig beherskede komposisjoner, større formater og farger i sterke kontraster». Innen norsk billedvev var Aurdal samtidig med Hannah Ryggen, men en generasjon eldre og tidligere enn det meste av fri, kunstnerisk billedvev. «Mens Hannah Ryggen skapte mesterverk med figurative fortellende billedvev, ble Synnøve Anker Aurdal eneren som introduserte og slo fast det nonfigurative bildet innenfor norsk billedvev». Aurdal ble i 1980 utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden. I 1991 fikk hun Norsk kulturråds ærespris. Fra 1983 mottok hun Statens kunstnerlønn. Hun mottok også Jacobprisen (1967), Oslo bys kunstnerpris (1978) og den svenske Prins Eugen-medaljen (1990). Synnøve Anker Aurdals arbeider er innkjøpt av landets tre kunstindustrimuseer, av Nasjonalgalleriet, Bergen Kunstmuseum og en rekke andre museer, gallerier og private samlinger i inn- og utland. Hun utførte utsmykninger til flere offentlige bygg: blant annet Det Kongelige Slott, Statsministerens kontor, Stortinget, Norges Bank Oslo, Norges Bank Stavanger, Konserthuset i Oslo, Freia og Maihaugen. Sammen med arbeider av Hannah Ryggen og Benny Motzfeldt er Aurdals arbeider siden 1998 utstilt i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums permanente utstilling Tre kvinner – Tre kunstnere. Hennes 100 års jubileum ble markert med en utstilling i Tømmerlåven på Nyfossum ved Blaafarveværket.

Synnøve Anker Aurdal Rommet og ordene 1977
I dag henger teppet i Reykjavik-bibliotekets annen etasje på en egen vegg til venstre for informasjonsdisken – og med moderne sikkerhetsinstallasjoner som forstyrrende momenter. Ved første blikk ser vi abstrakte former i store dimensjoner. Teppet er to meter høyt og seks meter langt. Så legger vi merke til at det nederst går en nesten 40 cm høy stripe med bokstaver i hele teppets lengde. Dette former til sammen fire sitater hentet fra Edda, Håvamål, en islandsk forfatter (Halldor Laxness) og en norsk forfatter (Tor Jonsson). Vi ser snart at det abstrakte utgjør et landskap med Island til venstre og Norge til høyre. Noe som stemmer godt med det kunstneren selv har sagt om sine assosiasjoner: ”Hele tiden har jeg forestilt meg Norge til høyre, med poesiens blå farge over Vestlandet, og Island med sin varme, gyldne mystikk til venstre. Jeg har tenkt på havet og rommet mellom de to landene og på bevegelsene begge veier gjennom tusener av år – ikke bare på kartet, men også i diktningen.” Synnøve Anker Aurdals berører her mange av de inntrykkene vi også sitter igjen med om det islandske folk, deres kultur og natur som er ubrytelig bundet sammen. Synnøve Anker Aurdal Rommet og ordene (200 x 600). Norges gave til Islands i 1100-årsjubileum. Universitetsbiblioteket i Reykjavik.

Oline Bredeli f. 1915 Født i Holte, Nord – Trøndelag.
Bodde i Molde og Levanger. Håndverker og kurslærer i vev, (særlig dobbeltvev, plantefarging og kniplinger). Vevlærer for Levanger husflidsforening. Oline Bredeli (født i 1915) på Holte i Ronglan Oline er et inspirerende menneske, dyktig lærer og hun ser alltid mulighetene. Før krigen arbeidet Oline i Levanger. Hun holdt flere vevkurs omkring i den nåværende storkommunen Levanger. Hun var bl.a. på Mule forsamlingshus, i Halsan og på Håndverkeren. Det siste vevkurset ble stoppet av tyskerne – de tok lokalene. Oline var vevlærer for Levanger husflidsforening på fem kurs fra 1939 til Fra 1983 til 1985 var hun på nytt vevlærer i Levanger. På Hamar giftet Oline seg med lærer Hans Bredeli, som døde i Paret flyttet til Ålesund, og senere til Molde, der de ble værende. Oline forteller at det var travle år. De rettet eksamensoppgaver og slappet av med kniplingekurs. I 1976 deltok Oline i nordisk lærerkurs på Island i Islandsk teknikker som bandvev og dansesko i skinn. Da Oline ble pensjonist i 1982, flyttet hun tilbake til Levanger. Her har hun holdt flere kurs i vev, særlig dobbeltvev, plantefarging og kniplinger i husflidsforeningens regi. Elever sier de lærte spesielle teknikker bl.a. å knytte frynser på tavlebragd. I Amerika holdt Oline kurs i tegerbinding og utstilling av samme ved det Norsk-Amerikanske museet, Vestreheim i Dacota. 18 amerikanere kom senere fra Vestreheim til Norge og ble kurset i Meråkervev i Molde. Oline laget mønster til kniplingsforeningen i Molde – både gull- og sølvkniplinger. Oline skulle gå på rosemalingskurs hos stipendiat på lærerskolen Gunnar Bøe i Molde. Det endte opp med at hun fikk inspirasjon og begynte å male bilder. Museet på Sverresborg fikk bøker og prøver av plantefarging som hun har laget. Hun har hatt en rekke utstillinger, bl.a. i Stiklestad Kulturhus, på Årsmøtet i N-T husflidslag i Namsos, Dampskipsbrygga i Levanger og ved Jubileet i Levanger i 1936. Hennes utdannelse var: Folkehøgskole i Meldal (hadde Forfang til ”sjef” og delte rom sammen med Åse Okkenhaug Skille), Gymnasieskole i Danmark og i tok hun utdanning i søm og var ved daværende Industriskolen i Oslo (Husflidsskole).

Audhild Viken 1915 – 2000 Fra Skei i Jølster.
Etablerte Audhild Vikens Vevstove – bedriften 1945. Norske souvenirer. Audhild Viken-butikker finnes i Bergen, Geiranger, Jølster og i Oslo. Tildelt Fylkeskulturprisen. Audhild Viken (1925 – 2000) var opprinnelig fra Skei i Jølster. Hun etablerte bedriften Audhild Vikens Vevstove, som spesialiserer seg på salg av tradisjonelt norsk håndverk og suvenirer. Audhild Viken startet med produksjon av vevde produkter i I begynnelsen syklet Audhild selv rundt i fylket og solgte varene sine. De første årene hadde hun fire personer i arbeid med veving av åkle, løpere og andre typer tekstil innen tradisjonell husflid. I begynnelsen hadde hun mye omsettning gjennom hotell i landsdelen, men fra 1962 startet Audhild torghandel på Skei i turistsesongen. Frå 1970 fikk Audhild Viken fast butikk på Skei. Audhild Viken engasjerte på det meste 200 kvinner som arbeidet med veving fir salg. Seinere har sønnen Hallvard Viken bygd ut bedriften og hadde i 2002 en omsetning på 50 millioner kroner. Hallvard tok over hele bedriften i 1985 og bygde ut hovedavdelingen på Skei m.a. med kafé og ”julebutikk” i det gamle skolehuset som han kjøpte. Butikken på Skei ble årlig besøkt av over personer. I landet ellers har Viken startet avdelinger i Geiranger, Dombås, Stavanger, Tromsø, to i Førde, tre i Oslo og sju avdelinger i Bergen. (2002) I 1998 ble bedriften tildelt Fylkeskulturprisen. I dag har firmaet vokst til en av de store butikkjedene i landet for husflidsprodukt og gaver. Den dag i dag er dette forsatt en av butikkens spesialiteter sammen med andre varer som for eksempel strikkegensere fra Dale of Norway, jakker fra Oleana, pelsvarer fra Erik Garthus, tøfler og tovede produkter fra Tuva Tøv, undertøy fra Lilleba, troll fra Nyform, saueskinn fra Granberg Garveri. I tillegg finnes det en avdeling med Bergenssuvenirer og andre norske suvenirer. Per i dag 2013 finnes det fem Audhild Viken-butikker rundt om i landet: en i Bergen, en i Geiranger, en i Jølster og to i Oslo.

Grete Prytz Kittelsen 1917 – 2010
Vestre Aker. Designer, kunsthåndverker. Utøver av Scandinavian Design. Norsk formgivning på internasjonalt plan. Grand Prix ved Triennalen i Milano 1954. Utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1986. Grete Prytz Kittelsen (1917 – 2010) er norsk kunsthåndverker og designer. Med sine emaljegjenstander og smykker har Grete Prytz Kittelsen vært en banebryter i etterkrigstidens formgivning og en veiviser for neste generasjon av så vel industridesignere som kunsthåndverkere. Hun er Scandinavian Design-periodens mest kjente norske utøver. Hun er vokst opp med den kunstindustrielle bevegelses idealer. En sterk teknisk interesse og praktisk innsikt ble betegnende for hennes egen virksomhet. Hun laget en rekke gjenstander i sølv, emalje og plast, noen av dem i samarbeid med sin ektemann og inspirator Arne Korsmo. Både teknisk og formmessig var tingene preget av en eksperimenteringslyst og modernitet som gjorde dem originale også i internasjonal sammenheng. Gjennom sin vilje til å ta i bruk nye, rasjonelle fremstillingsmetoder beregnet på produksjon i større skala ble hun en forløper for de senere industridesignerne. 1949–50 var hun i USA med Fulbright-stipend, der hun bl.a. studerte ved Institute of Design i Chicago fikk hun i stand et samarbeid mellom Tostrup og Sentralinstituttet for industriell forskning for å utvikle nye typer av emalje. Gjenstander med denne emaljen og en ny form for bearbeidelse av sølvet, utført med håndfres, ble første gang utstilt Resultatene av eksperimentene ble testet på arbeider med store dimensjoner, noe som resulterte i en kolleksjon som innbrakte henne Grand Prix på Triennalen i Milano 1954. Som en av få norske utøvere kjent utenfor landets grenser har Grete Prytz Kittelsen vært en ambassadør for norsk formgivning på det internasjonale plan. Hun har deltatt i en rekke større kollektivutstillinger i utlandet og ble 1978 hedret med en retrospektiv utstilling i Oslo og Trondheim. Etter hennes død var det også en stor utstilling av hennes arbeid på Nasjonalmuseet i Oslo. Ved siden av Grand Prix ved Triennalen i Milano 1954 har hun mottatt en rekke priser, bl.a. Lunningprisen 1952, gullmedalje på Deutsche Handwerkmesse i München 1960 og ved Triennalen 1957 og Hun fikk Jakob-prisen 1972 og ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden Hun var president i Landsforbundet Norsk Brukskunst 1975–78, og 1979 var hun med på å stifte Foreningen Brukskunst. Fra 1968 var hun rådsmedlem og 1977–83 styremedlem i World Crafts Council, hvor hun ble æresmedlem 1984. Foto av 1980

Emaljedesign av Grete Prytz Kittelsen
I 1954 fikk Grete Prytz Kittelsen Grand Prix for sine sølv- og emaljearbeider på Triennalen i Milano. Denne utmerkelsen satte henne for alvor på designkartet. Senere ble hun utnevnt til dronningen av skandinavisk design. Suksessen fikk i gang et samarbeid med Catrineholm ved Halden hvor det ble laget boller, fat og kasseroller etter Gretes design. Det ble en kjempesuksess og et lite industrieventyr i Norge. Trivielle kjøkkenredskaper ble til designikoner. Parolen var ”Skjønnhet for alle”. Hennes design var perfekt for masseproduksjon i tråd med modernismens idealer, enkelhet og sterke klare farger i behov av farger og liv i etterkrigstiden. Cathrineserien ble meget populær, særlig etter at Lotusblomsten ble lagt til. Dette var mot Gretes vilje, hun syntes den var stygg. Produsenten mente at den ville selge bedre til ”husmødrene i Halden”, og det er kanskje slik vi kjenner disse produktene best i dag. Emaljedesign av Grete Prytz Kittelsen

Milada Blekastad 1917 – 2003 Med tsjekkisk opprinnelse, bodde i Gausdal, Oppland. Formidling av tsjekkisk litteratur. Oversetter. Humanist. Filosofiske doktorgrad ved UiO. Foreleser i tsjekkisk litteratur ved UiO. Milada Blekastad (1917 – 2003) beskjeftiget seg som litteraturhistoriker først og fremst med den tsjekkiske humanisten Comenius. Hun drev også en utstrakt formidling av tsjekkisk litteratur, særlig gjennom sine oversettelser av tsjekkiske forfattere. Milada Blekastad avbrøt sin skolegang i Praha når hun var 16 år gammel og kom til Norge, der hun bodde i resten av livet. Året etter giftet hun seg med maleren Hallvard Blekastad og bodde den første tiden i Lom før de i 1936 flyttet til Gausdal. Ved siden av sine plikter som hustru og mor av flere barn begynte hun på egen hånd studier i europeisk åndshistorie med den tsjekkiske humanist Jan Amos Komenský. Hennes eneste akademiske studier begrenset seg til perioder som fri student ved universitetene i Basel og Oslo. Etter mange år kunne hun 1969 fremlegge sitt store verk, Comenius — Versuch eines Umrisses von Leben, Werk und Schicksal des Jan Amos Komenský, et verk som skaffet henne den filosofiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo. I 1970 ble hun statsstipendiat. I dette verket berøres det hele Europas kultur, åndshistorie og politiske historie på 1600-tallet med tråder tilbake til tidligere århundrer og alltid med Comenius i sentrum. Det var et unikt forskningsverk av Milada Blekastad. Da boken utkom, fylte den med ett et tomrom i europeisk åndshistorie som man på sett og vis ikke visste var der. Verket ble straks etterspurt over hele verden og er forlengst utsolgt. Men Milada arbeidet videre med stoffet og brakte meget nytt materiale frem i dagens lys. Hun var særlig opptatt av aktuelle litterære, pedagogiske og samfunnsrelaterte spørsmål. Hennes oversettelsesvirksomhet viser et stort mangfold. Fra norsk til tsjekkisk oversatte hun romaner og fire bøker med tsjekkiske og slovakiske eventyr. Hun oversatte også en rekke forfattere som var forbudt i hjemlandet på den tid. I tilegg oversatte hun for teateret Insektliv. I 1988 fikk hun av forfatterne tilsluttet Charta 77 en original orden for sitt arbeid for tsjekkisk litteratur, overrakt av den forfulgte Václav Havel. Av presidenten ble hun i 1997 dekorert med den tsjekkiske fortjenestemedalje av 1. klasse for sitt livsverk. Fra 1957 av foreleste Milada Blekastad i 30 år i tsjekkisk litteratur ved Universitetet i Oslo. Disse forelesninger dannet bakgrunnen for hennes tsjekkiske litteraturhistorie i to bind, Millom aust og vest og Millom bork og ved. Dette verket er langt mer enn et lands litteraturhistorie, idet man følger den tsjekkiske litteratur gjennom århundrene i nært forhold til Europas åndelige, kulturelle og politiske historie. Omslag av Milada Blekastad sin bok Slovakiske eventyr . Forlag Samlaget, 1975.

Anne Stine Ingstad 1918 – 1997 Lillehammer, Oppland.
Forsker og arkeolog. 1978 The Discovery of a Norse Settlement in America (dr.philos.). 1977 statsstipendiat. 1990 medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi. Utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og 1991 til kommandør. Gift med Helge Ingstad. Arkeolog og polarforsker Anne Stine Ingstad (1918 – 1997) er særlig kjent for å ha ledet de arkeologiske utgravningene ved L'Anse aux Meadows på nordkysten av Newfoundland, der hun sammen med sin mann Helge Ingstad fant den eneste kjente norrøne boplass fra vikingtiden på det amerikanske kontinent. Anne Stine Ingstad var hjemmeværende i noen år, men 1950 tok hun examen artium, og etter studier ved Universitetet i Oslo tok hun magistergraden i nordisk arkeologi 1960 med avhandlingen Steinalderboplassen Rognlien i Eidanger. Senere fulgte flere artikler med basis i sørøstnorsk steinalder. 1960–61 var hun konservator ved Norsk Skogbruksmuseum, Elverum. 1960 hadde Helge Ingstad oppdaget en mulig boplass på nordspissen av Newfoundland, og 1961–68 ledet Anne Stine Ingstad de arkeologiske utgravningene på L'Anse aux Meadows ble hun dr.philos. på avhandlingen The Discovery of a Norse Settlement in America. Etter at hun ble statsstipendiat 1977, tok Anne Stine Ingstad opp et nytt forskningsfelt, bearbeidelsen av tekstilfunnene fra Kaupang og Oseberg-graven. Hun fullførte to store manuskripter om henholdsvis Kaupangtekstilene og bruksstoffene fra Oseberg. Sammen med Bjørn Myhre og Arne Emil Christensen skrev hun boken Osebergdronningens grav, den første samlede populærboken om dette viktige funnet. Det er likevel ledelsen av utgravningene og publikasjonene om boplassen L'Anse aux Meadows som representerer Anne Stine Ingstads mest banebrytende innsats, og som skaffet henne internasjonalt ry. Ekteparet Ingstad foretok i alt 7 arkeologiske ekspedisjoner dit, med internasjonal vitenskapelig deltakelse fra Sverige, Island, Canada, USA og Norge. Formålet var å utprøve Helge Ingstads radikale teori om at Leiv Eirikssons Vinland måtte søkes et sted ved Newfoundlands kyster. For sin innsats mottok Anne Stine Ingstad en rekke utmerkelser og æresbevisninger, bl.a. Franklin L. Burr Award fra National Geographic Society (1965), Wahlberg-medaljen fra Svenska Sällskapet för Anthropologi och Geografi (1967) og The Patron Medal fra Royal Geographical Society i London (1991). Hun var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1990 og ble æresdoktor ved Memorial University, St. Johns, Newfoundland 1979 og ved Universitetet i Bergen ble hun utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden og 1991 til kommandør.

Else Astrup (f. Prytz) f. 1921 Født i Oslo, men hadde delvis oppvekst i Trøndelag. Etablerer av bedriften Solør-virke som hun drevet i 40 år. Skapte arbeidsplasser for mange kvinner som ellers ikke hadde noen jobbtilbud i bygda. Else Astrup, født Prytz, født i 1921 i Oslo, men delvis oppvokst i Trøndelag. Else er datter av Anton Frederik Winter Jakhelln Prytz som var offiser, politiker for Nasjonal Samling og forretningsmann i Norge og Russland. I 1943 giftet hun seg med Christian Astrup fra Haug Gård i Våler (Hedmark). Hun kom til en av distriktets største skoggårder. Astrup (1909 – 1983) var en norsk økonom og politiker (Nasjonal Samling), fylkesmann i Bergen og Hordaland 1941–1944 og fungerende sosialminister i 1944 – Som sosialminister innførte han loven om barnetrygd i Norge i desember 1944. Else gikk ikke inn i storhusholdningen på gården, men ble etablerer av bedriften Solør- virke. Bedriften produserte Solør-rya og veggløperen Solør-Pryd . På det meste var det 40 – 50 ansatte ved bedriften. Else drev bedriften sin i 40 år, og den ble nedlagt i 1987. Else Astrup hadde teft og traff sitt marked til rett tid og på riktig måte. Med en personlig raushet og godt humør, utviklet hun en god og sikker arbeidsplass for bygda og mange kvinner som ellers ikke hadde noe tilbud. 26 år gammel Else i 1947

Fargerike Solør-ryer. Else Prytz sin produksjon

Else Prytz. Solør-ryer.

Else Marie Jakobsen 1927 – 2012 Kristiansand.
Fagutdannet tekstilkunstner. 1951 eget billedveververksted. Utsmykking av kirker, skoler og andre offentlige institusjoner. Bystyret i Kristiansand 1971–75. Leder av Bildende Sørlandskunstnere (BSK) 1975–77. Styremedlem i Nasjonalgalleriet 1976–79. Else Marie Jakobsen (1927 – 2012) er en av Norges mest anerkjente og folkekjære tekstilkunstnere og er særlig kjent for sine dekorative, innholdsladede og symbolmettede kirkeutsmykkinger. Hun vokste opp i Kristiansand, der faren etter hvert etablerte egen jernvarehandel. Gymnastiden hadde hun på Kristiansand katedralskole under den annen verdenskrig, og hun tok examen artium Parallelt med skolegangen gikk hun på Olaf Hasaas' malerskole i Kristiansand 1941–45 og Karsten Jakobsens malerskole samme sted 1945–46. Deretter studerte hun ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Oslo 1946–50, fulgt av et halvt års praksis ved Gobelin De Knipscheer i Nederland. Etter fullført utdanning giftet hun seg med Finn Jakobsen 1951 og åpnet samme år eget billedveververksted i Kristiansand. Markedet viste seg å være klart for Jakobsens vevde tøyer, filleryer, gardiner og møbelstoffer. Else Marie Jakobsen begynte å delta i designkonkurranser og vant sin første av mange premier i en stor nordisk konkurranse for veveriet Mölnlycke i Göteborg. Premiepengene ble investert i kjøleskap for familien. Hun fortsatte å vinne premier i konkurranser og leverte design til ulike veverier, som f.eks. Sellgrens Veveri. Hun designet juleduker, sengetøy og dekorasjonsstoff. Hun ble etter hvert godt etablert i norsk og sørlandsk tekstilmiljø, og 1960–67 var hun tilknyttet Høie fabrikker som fast designer. Men det var særlig billedvev hun ønsket å arbeide med, og etter hvert tok dette over for arbeidet med design. Hun hadde sin debututstilling først 1966, men da hadde hun allerede hatt flere offentlige utsmykkingsoppgaver ble hun – som en av få norske tekstilkunstnere – uttatt til å delta på den internasjonalt anerkjente Lausanne-biennalen. Dessverre ble hun forhindret fra å delta, men 1967 ble hun tatt ut igjen, og denne gangen deltok hun. Hun har jevnlig stilt ut arbeider på både separat- og kollektivutstillinger, men hennes hovedvirksomhet har vært utsmykking av kirker, skoler og andre offentlige institusjoner, som Tinghuset i Kristiansand, Lillesand og Tønsberg rådhus, Majorstuen og Haugerud kirker i Oslo og Erkebispegården i Trondheim. Hennes arbeider er kjøpt inn av mange ulike institusjoner, bl.a. Riksgalleriet, Kunstindustrimuseet i Oslo, Nordenfjeldske kunstindustrimuseum i Trondheim, Sørlandets Kunstmuseum i Kristiansand og Museet for religiøs kunst i Hallgrimskirkja, Reykjavík. Ved siden av sitt kunstneriske virke har Else Marie Jakobsen vært politisk aktiv, og hun satt i bystyret i Kristiansand 1971–75. Hun har hatt flere verv i kunstnernes organisasjoner, bl.a. som leder av Bildende Sørlandskunstnere (BSK) 1975–77 og medlem av dens faste jury 1976–79, og som styremedlem i Nasjonalgalleriet 1976–79 og medlem av dets innkjøpskomité. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1998 og har mottatt Vest-Agder fylkes kulturpris. Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1998 Vest-Agder fylkes kulturpris

Else Marie Jacobsen / BONO Den røde tråd 1981-82
Jakobsen har hatt en stor produksjon av tepper, og mange av dem er preget av hennes personlige kristentro. Hennes motivkrets inneholder også lokalpolitiske emner og problemstillinger. Den røde tråd er et av de mest kjent verkene hennes. Norges største billedvev, som dekker hele 90 m2, befinner seg i Realfagsbygget, Universitet i Bergen. Tittelen på den er treffende. Man kan aldri se verket i sin helhet, tekstilene i Else Marie Jacobsens verk snor seg gjennom to etasjer, over to deler av veggen, og er delvis skjulte av en slak rampe som fører opp mot de øvre etasjene. Else Marie Jacobsen / BONO Den røde tråd

Berit Ås f. 1928 Fredrikstad, Østfold. Sosialpsykolog og politiker.
Norges første kvinnelige partileder 1975. Stiftet aksjonen ”Kvinner for fred” 1980. Grunnla kvinneuniversitetet på Løten 1983. Professor i sosialpsykologi 1991. Berit Ås (f. 1928) er sosialpsykolog og politiker. Norsk feminismes mest synlige ansikt gjennom annen halvdel av 1900-tallet. Hun ble Norges første kvinnelige partileder i det vesle utbryterpartiet fra Arbeiderpartiet – Demokratiske Sosialister (AIK) 1973, SVs første leder 1975 og professor i sosialpsykologi 1991. Helt fra hun som nyutdannet psykolog la frem sin første store undersøkelse, Kjønnsforskjeller og ulykker, har Berit Ås søkt å knytte forskning til praktisk politikk. Som lokalpolitiker og varaordfører i Asker fra kuppåret 1971 brukte hun i perioden 1967–73 hun egne forskningsresultater som grunnlag for politiske fremstøt for bedret trafikksikkerhet i kommunen. Hun forestod flere røykevaneundersøkelser og ble medlem av Statens tobakksskaderåd da det ble opprettet 1971. Berit Ås tilhørte venstrefløyen i Arbeiderpartiet, hun var en av partiets ledende EF-motstandere og sentral i det tverrpolitiske nettverket Kvinner mot EF, der KrF-politikeren Bergfrid Fjose og Senterpartiets kvinnepolitiske leder Marie Larsson var to andre initiativtakere. Kvinnesak og fredsarbeid har gjennom hele hennes virke vært merkesaker for Berit Ås, og gjennom et bredt internasjonalt nettverk har hun øvd innflytelse langt utover landets grenser. Hennes bok Kvinner i alle land ... Håndbok i frigjøring, som kom ut 1981, er oversatt til flere språk, og begrepet “de fem hersketeknikker” er kjent i store deler av verden: usynliggjøring, latterliggjøring, tilbakeholding av informasjon, dobbeltstraff og påføring av skyld og skam er teknikker som en dominerende gruppe, bevisst eller ubevisst, jevnlig benytter seg av for å ufarliggjøre utfordrere til sin egen maktposisjon. Berit Ås brukte begrepene først og fremst for å belyse kvinners posisjon og deres frigjøring, men det har senere vært påpekt at med flere kvinner i viktige maktposisjoner, gjelder teorien om hersketeknikkene også kvinners egen maktanvendelse. Berit Ås var med på å stifte aksjonen “Kvinner for Fred”. Et opprop som krevde stans av atomvåpenkappløpet og at krigsindustriens ressurser måtte brukes på produksjon av mat til verdens fattige, fikk om lag underskrifter på verdensbasis og ble presentert på FNs kvinnekonferanse i København 1980. Drømmen om et eget universitet for kvinner gjorde Berit Ås til den sentrale drivkraften bak lanseringen av Kvinneuniversitetet på Løten. Dette skulle være et lærested basert på feministiske verdier, hvor tverrfaglig forskning og undervisning om kvinnekultur skulle foregå i samarbeid med nasjonale og internasjonale kvinnegrupper og kvinneorganisasjoner. Stiftelsen Kvinneuniversitetet ble opprettet 1983, to år senere startet undervisningen, og 1987 fikk Kvinneuniversitetet sin egen post på statsbudsjettet. Norges andre kvinneuniversitet ble etablert i Steigen i Nordland 1991, og etter modell fra Norge åpnet svenskene sitt kvinneuniversitet i Sundsvall 1995. Berit Ås er æresdoktor ved universiteter i Canada, Danmark og Sverige, er prisbelønt med Inger Pedersen-stipendet i Danmark, den internasjonale Bernardijn tet Zeldam-Stichting-prisen i Nederland og er ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Eldbjørg Løwer f. 1943 Var nestleder i Venstre i 1981–1985.
Norges første kvinnelige forsvarsminister. Keramiker med eget verksted i1970–1984. Fra 2005 styreleder i Konsulentselskapet Glasshuset. Likestillingsprisen i Kongsberg kommune i 2001. Kongsberg-medaljen i 2003. Eldbjørg Løwer (født i 1943 i Ål) er en norsk politiker. Hun var nestleder i Venstre 1981–1985. Løwer var arbeids- og administrasjonsminister 1997–1999 og forsvarsminister 1999–2000 i Kjell Magne Bondeviks første regjering, og dermed Norges første kvinnelige forsvarsminister. Løwer gikk statsrealskole i Brandbu 1958–1960, og keramikklinjen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo 1961–1964. Hun var keramiker med eget verksted 1970–1984 og direktør ved Kongsberg nærings- og handelskammer 1991–1997 og 2000–2004. Fra 2004 er hun selvstendig næringsdrivende, og fra 2005 styreleder i Konsulentselskapet Glasshuset. Hun var styreleder i NRK 2004–2006. Medlem av representantskapet i DnB NOR fra 2006. Løwer ble tildelt Likestillingsprisen i Kongsberg kommune i 2001, og Kongsberg-medaljen i 2003. Løwer var medlem av Kongsberg kommunestyre 1975–1979 og formannskapet 1979–1983, og var ordfører 1984–1987. Nestleder i Venstre 1981–1985. Ved utnevnelsen av Kjell Magne Bondeviks første regjering ble Løwer statsråd i Planleggings- og samordningsdepartementet med ansvar for arbeids- og administrasjonssakene fra 17. oktober Fra 1. januar 1998 var hun statsråd i Arbeids- og administrasjonsdepartementet, inntil hun ble statsråd i Forsvarsdepartementet fra 15. mars Løwer gikk av sammen med resten av regjeringen 17. mars Fra 2006 til 2007 var hun medlem av Forsvarspolitisk utvalg.

Annemor Sundbø f. 1949 Kristiansand.
Kunsthåndverker og tekstildesigner. Saksprosaforfatter. Opptatt av den tekstile kulturarven, særlig strikking. 2006 Sørlandets litteraturpris for Usynlege trådar i strikkekunsten. Annemor (Anna Marie) Sundbø (f. 1949) er en norsk faglærer, tekstildesigner, kunsthåndverker og sakprosaforfatter. Hun regnes som en Norges fremste eksperter på strikking. I dag er Sundbø bosatt på Ose i Setesdal og Kristiansand. Sundbø er utdannet ved Kristiansand husflidskole, Statens lærerhøgskole i forming, Oslo og Bergen Kunst- og Håndverksskole, og har selv undervist ved Lista yrkesskole og Kristiansand yrkesskole og gjesteforelest på Høgskolen i Telemark. Etter at hun i 1983 overtok sjoddyfabrikken «Torridal Tweed og Ulldynefabrikk» i Kristiansand med 16 tonn gamle strikkeplagg, har hun utviklet seg til å bli en av Norges fremste strikkeeksperter. Hun har utgitt mange bøker om mønstre og strikking, stilt ut sin samling i mange land, og holdt kurser og foredrag over store deler av Europa og USA – til og med i Kalahari i Botswana i Afrika har hun holdt kurs i spinning og toving. Hun har alltid vært en drivende kraft i kulturarbeidet i sitt miljø, tatt initiativet til Norges første strikkekafé i Kristiansand, har vært med å arrangere kunsthåndverkmarked i Posebyen, Kristiansand, strikkecruise på elvedamperen Bjoren, årlige kulturdager på Ose, med å bevare Sjølingstad Uldvarefabrik i Lindesnes som levende museum osv. Hun har også fått en rekke stipendier, blant andre kunstnerstipend fra Kristiansand kommune, Aust-Agder fylke og Vest-Agder fylke, Norges Husflidslags stipend og Norsk faglitterær forfatterforenings toårige arbeidsstipend. Hun driver i dag vev- og strikkestoga Ose Ullvare i Setesdal. I 2006 ble Sundbø av lesere tildelt Sørlandets litteraturpris for boken Usynlege trådar i strikkekunsten (utgitt på Samlaget). I den beskriver hun hvordan tråden har vært et symbolspråk, hun skriver om strikkemønstres opprinnelse og om ullbehandling og spinning. Videre forteller hun om hvordan ting har blitt ivaretatt, reparert, gjenbrukt og brukt på nytt av kvinner i årenes løp, enten de var nødt til det eller mente det var viktig for kulturen. Boka gir strikkeminner, symbolspråk, folketro og trådrester, som spennende reisegods på veien inn i strikketeknikkens verden. I gamle dager har man sett magi i strikking. Ved bruk av mønster kunne kvinne skape en magisk beskyttelse for plaget. I boken sin viser Sundbø hvordan disse mønstrene lever videre i dag, og hva som ligg bak av folketru og gammel symbolikk. Annemor Sundbø lagt inn et stort arbeid i å ta vare på gamle kofte- og gensermønster, som setesdalskofta, torridalstrøya og andre gensermønstrer.

HVA OG NÅR 1910-t – Første kvinnelige professor ved UiO (Kristine Bonnevie). Alminnelig statsborgelig stemmerett for kvinner. 1920-t – Kvinner får bli statsråder. Første kvinnelige valgte representant på Stortinget (Karen Platou). 1930-t – Arbeidervernloven. Adgang til alle embeter for kvinner. 1940-t – Departementstyrer (Claudia Olsen) og sosialminister (Asslaug Aasland). 1950-t – Adgang til geistlige embeter. Likt undervisning for begge kjønn. Likelønnstrådet opprettes. 1960-t – Første kvinnelige høyesterettsdommer (Lilly Helena Bølviken). 1975 – Det internasjonale kvinneåret. 1980-t – Norges første kvinnelige statsminister (Gro Harlem Brundtland). Førstegangstjeneste for kvinner. Yrkesmessig likestilling. 1990-t – Folketrygden endres. Fedrekvote innføres. 2000-t – Krav om 40 % representasjon av hvert kjønn i bedriftsstyrer. 1912 – Kristine Bonnevie blir første kvinnelige professor, ved Universitet i Oslo. 1913 – Kvinner får alminnelig statsborgelig stemmerett. 1915 – Den internasjonale kvinne-dagen ble første gang markert i Norge. 1921 – Karen Platou blir første kvinnelige valgte representant på Stortinget. 1922 – Kvinner får bli statsråder. 1936 – Arbeidervernloven gir mødre rett til å ha fri fra arbeidet seks uker før og seks uker etter fødselen, og de kan kreve å få arbeidet tilbake etter permisjonen. 1938 – Kvinner får adgang til alle embeter, men til de geistlige bare med menighetsrådets samtykke. 1945 – Claudia Olsen fra Høyre blir første kvinnen som styrer et departement. 1948 – Asslaug Aasland blir sosialminister og den første kvinnen som styrer et departement. 1952 – Kvinner får full adgang til geistlige embeter. 1959 – Jenter og gutter i skolepliktig alder skal ha samme undervisning og pensum. 1959 – Norge ratifiserer ILO-konvensjon nr. 100 om likelønn. Likelønnstrådet opprettes. 1968 – Lilly Helena Bølviken blir første kvinnelige høyesterettsdommer. 1975 – Det internasjonale kvinneåret. 1981 – Gro Harlem Brundtland blir Norges første kvinnelige statsminister. 1983 – Stortinget vedtar å gi kvinner adgang til å avtjene førstegangstjeneste sammen med menn. 1984 – Stortinget vedtar å innføre full yrkesmessig likestilling mellom kvinner og menn. 1992 – Folketrygden endres, slik at personer som yter omsorgsarbeid i hjemmet for barn under syv år mottar inntil tre pensjonspoeng i året. 1993 – Fedrekvote innføres, fire uker av fødselspermisjonen blir forbeholdt fedre. 2003 – Stortinget vedtar krav om 40 prosent representasjon av hvert kjønn i bedriftsstyrer.

Takk for oppmerksomheten -og ta vare på stemmeretten
Takk for oppmerksomheten -og ta vare på stemmeretten! Husflidsdagen 2013

Et utvalg driftige damer siste 100 år Husflidsdagen 2013

Liknende presentasjoner

Presentasjon om: "Et utvalg driftige damer siste 100 år Husflidsdagen 2013"— Utskrift av presentasjonen:

Liknende presentasjoner

Om prosjektet

Tilbakemelding

Logg inn

Logg deg på via sosiale nettverk:

Et utvalg driftige damer siste 100 år Husflidsdagen 2013

Liknende presentasjoner

Presentasjon om: "Et utvalg driftige damer siste 100 år Husflidsdagen 2013"— Utskrift av presentasjonen:

Liknende presentasjoner

Om prosjektet

Tilbakemelding