(på 45 minutter) Barnevern 2018 Tore Andreassen

Presentasjon om: "(på 45 minutter) Barnevern 2018 Tore Andreassen"— Utskrift av presentasjonen:

1 (på 45 minutter) Barnevern 2018 Tore Andreassen
Hva skal til for å oppnå virksomme barneverninstitusjoner og hva er risikoen ved bruk av institusjoner for ungdom? (på 45 minutter) Barnevern 2018 Tore Andreassen /

2 Kompleksitet ved institusjoner. Kvalitet krever en…
At udvikle den… …erfarings- basert praksis Erfaring med… - sosialt arbeid/behand- ling generelt - målgruppen Trening i… - metoder, håndte- ring av målgruppen - organisering, koordine- ring og planlegging - Kommunikasjon og relasjonsbygging Basisutdanning, praksis og veiledning MÅL: Learning by doing …forsknings- basert praksis Retningslinjer Prinsipper og Metoder Kunnskap om forskning MÅL: Øke kunnskap og ferdigheter organisatorisk praksis Ledelse Beslutningsprosesser Ressurser - Inntakskapasitet - Fullføringskapasitet - Selvevaluering. Arbeids/klima-forhold Ressurser/lønnsforhold Med mere MÅL: Øke den organi-satoriske kompetanse A A R H U S U N I V E R S I T E T Mads uffe Pedersen, Center for Rusmiddelforskning Center for Rusmiddelforskning

3 Sentrale problemstillinger:
Hvilken tilnærming fungerer best? Traumebasert fokus eller metodebasert fokus? Hva er viktigst? Relasjoner versus metoder? Forholdet mellom medbestemmelse og tvang? Betydning av individfokus versus multisystemisk fokus? Kan man lykkes kun med et institusjonsopphold, dvs. hjelpe ungdommen til et godt liv med gode relasjoner og metoder, eller er det nødvendig med fokus også på omgivelsene som ungdommene vender tilbake til etter institusjonsoppholdet? /

4 Presentasjonen er basert på …..
I 2016 ble en internasjonal konsensus rapport publisert: «Therapeutic Residential Care for children and youth: A consensus statement of the International Work Group on Therapeutic Residential Care». Rapporten ble utarbeidet av en gruppe ledet av L. Holmes, J. F. del Valle og Jim Whittaker, med bidrag fra 32 kollegaer fra 11 forskjellige land. Rapporten oversettes stadig til flere språk og fortsetter å være utgangspunkt for internasjonalt samarbeid og utviklingsarbeid. Den samme gruppen publiserte i 2014 boken: «Therapeutic Residential Care for Children and Youth: Developing Evidence-Based International Practice». /

5 Institusjonsbehandling (S. James, 2014).
Institusjonsbehandling har blitt utformet over tid av politikk og praksisutvikling uten særlig påvirkning av forskning, og har i stor grad vært styrt av ideologier. Bekymringene har vært mange: Feiling i å engasjere familie Utilfredsstillende planlegging av utflytting Utilfredsstillende kompetanse Høye rater av turnover i personalet Høy risiko for overgrep Risiko for «iatrogeniske» effekter eller negativ læring og utvikling Mangel på støtte for effekter /

6 Institusjoner i Norden
Institusjoner i Nordiske land har vært utsatt for stadig økende press ut fra økende mistillit til effekter og økende kostnader (Jakobsen, 2014). Mangler dokumentasjon for virkninger. Tar likevel imot en relativt stor andel av ungdommer med størst behov De fleste institusjoner er dårlig beskrevet og har lite fokus på ungdommenes økologi eller på støtte etter avsluttet opphold. /

7 Miljøterapi eller spesialisering?
Tradisjonelt er institusjonsbehandling sett på som generelle institusjoner basert på «miljø- terapi» gjeldende for alle. Spørsmål: Hva fungerer best? Generell miljøterapi for alle eller spesifikk tilnærming til ulike problemområder? For å utvikle «virksomme» modeller må vi definere hvem vi er til for. Hva er det vi skal forandre? Hvilke behov har ungdommene? Dvs. spisset mot spesifikke målgrupper. /

8 Skiller mellom spesifikke og ikke-spesifikke faktorer
Ikke-spesifikke faktorer er generelle og uavhengige av målgrupper. Relasjonsfaktorer, enighet om mål, omgivelsesmessige faktorer og kommunikasjonsferdigheter hos personalet. Spesifikke faktorer er rettet mot bestemte målgrupper Systematisk og målrettet arbeid mot individuelle behov og dynamiske risikofaktorer Familiefokus tilpasset individuelle behov Ettervern tilpasset ungdommenes og familiens behov /

9 Anbefalinger Grunnleggende miljøterapi bør utfylles med spesifikk behandling som er rettet mot de spesifikke behovene hos ungdommer med ulike problemer. For mange er det behov for systematisk familiearbeid og ettervern. De fleste ungdommer vender tilbake til sin familie. Det er et sterkt behov for støtte til institusjonspersonalet, særlig til miljøpersonale. Støtten bør inkludere opplæring, trening, veiledning/konsultasjon og dokumentasjon, og bør fokusere på spesifikke situasjoner slik som samhandling med ungdommer med utfordrende atferd. Spesialisering og differensiering av institusjoner rettet mot ulike målgrupper er ønskelig og kan gi bedre resultater. /

10 Kvalitetsutviklingsprogrammet i Bufetat
Utgangspunkt i rapport utarbeidet av arbeidsgruppe i Inkluderte mange forslag til forbedringer av institusjonstilbudet. Et av forslagene som er implementert siden 2013 er økt spesialisering og differensiering av institusjonstilbudet. Differensieres i institusjoner med ulike formål rettet mot ulike målgrupper med ulike behov: Akuttinstitusjoner Høyrisiko atferdsproblemer Lavrisiko atferdsproblemer Alvorlige rusproblemer Omsorgsinstitusjoner Planlegges samarbeidsinstitusjoner mellom barnevern og psykiatri Utgangspunkt i forskning, tilrådninger fra brukere, og høringsinnspill fra en rekke instanser /

11 Problematferd kan øke dersom lav og høyrisiko ungdommer plasseres I samme institusjoner
Lowenkamp and Latessa (2007)

12 /

13 Når vi differensierer, hva da? (Lyon m.fl. 2014)
Institusjonsbehandling er en kombinasjon av mange aktiviteter, og inkluderer terapeutisk behandling, et sted å bo, og brukes ofte for barn med få andre alternativer. Denne strategien medfører risiko for at ungdommen lærer seg å fungere i institusjon, men ikke utenfor. Det er lettere å lykkes med barn som har en familie og vende tilbake til enn med de som ikke har dette. Dersom dette ikke finnes, er tilbakeføring klart mer vanskelig, og man må finne et alternativ. Institusjonsbehandling lykkes best dersom det er tilrettelagt for oppfølging etter institusjonsoppholdet. /

14 Betydning av samarbeid med familie?
Økende støtte for at involvering av familie utgjør en forskjell i resultater. Konsensus i litteraturen om dette (Small m.fl., 2014). Involvering av familie er et nødvendig, men ikke tilstrekkelig element for å oppnå resultater. Familiefokusert praksis innebærer: Bevare og når mulig, styrke forbindelse mellom ungdom og utvidet familie Bidra til og støtte familiens deltagelse i behandlingen. Fremme delt ansvar for resultater, delt beslutningsmyndighet, og aktivt samarbeid mellom familie og personale på institusjonen. /

15 Familien bør selv få identifisere hvem familiens medlemmer er og hvordan de kan ha en rolle i behandlingen. Dersom et barn plasseres uten å ha identifiserte familiemedlemmer, bør institusjonen umiddelbart arbeide med henvisende instans for å identifisere noen som kan ha denne rollen. Kan involvere intensive anstrengelser for å identifisere biologiske familiemedlemmer, finne en fosterfamilie som ungdommen kan flytte til etter institusjonsoppholdet, eller minimum identifisere noen som kan følge opp ungdommen på daglig basis. Fokus bør alltid være på hvordan ungdommen kan opprettholde bånd mellom ungdom og familie og hvordan han/hun kan returnere til familie og samfunnet /

16 Det har skjedd en forandring i hvordan man tenker om bruk av institusjoner
Gått fra sterkt individfokus og tanke om behandling i institusjon Til å se institusjonsoppholdet kun som en del av behandlingen, og hvor multisystemisk fokus og oppfølging etter institusjonsoppholdet er minst like viktig for å oppnå resultater Medfører at god institusjonsbehandling, i tillegg til å inkludere god personalatferd, evne til nødvendig grensesetting, etablere gode relasjoner og inkludere ungdommene i bestemmelser, etc., Må ha fokus på familie, skole, fritid/venner, og oppfølging etter institusjonsoppholdet /

17 Historisk har det vært en stor feil vedrørende tenking om bruk av institusjoner (Gilligan, R.)
Feilen er at man har overvurdert betydning av et institusjonsopphold i et barns liv og undervurdert betydningen av verden utenfor institusjonen, før, under og etter institusjonsoppholdet. Det er en stor utfordring å oppnå forandringer hos barnet fra plassering til utskriving. Det er en enda større utfordring å oppnå varige forandringer, forandringer som består over tid etter utskriving. Fokus må være ikke bare på forandring av barnet, men på forandring av omgivelsene eller barnets økologi etter oppholdet. /

18 /

19 Enighet om følgende definisjon av «Terapeutisk institusjonsomsorg»
«Involverer planlagt bruk av multidimensjonale omgivelser utformet for å tilby behandling, skole/utdanning, sosialisering, støtte og beskyttelse for barn med psykiske eller atferdsproblemer i samarbeid med deres familier og det fulle spekter av samfunnsbaserte formelle og uformelle hjelperessurser.» /

20 Enighet om noen «Prinsipper»
«Do no harm», gjør ingen skade! Trygghet først! Gitt kunnskap om overgrep i institusjoner i mange land, bør trygghet være det mest sentrale ved utforming av institusjoner. Inkluderer at kartlegging av personalet, monitorering, detaljerte prosedyrer for å oppdage overgrep, lytte til ungdommene, og bidra til involvering i samfunnet bør være sentralt som det første prinsippet, så vel som godt utformet, vekstorienterte, godt implementerte og kontinuerlig evaluerte institusjoner. Vil både forhindre overgrep og redusere «avvikstrening» i institusjoner. /

21 Prinsipp 2 TRC bør være forbundet med familiene som vi vil hjelpe, og med sosialarbeidere, omsorgsarbeidere, lærere eller psykiatripersonale. Sentral del er konstant å arbeide for å opprettholde vitale familieforbindelser. Bevare og når det er mulig styrke bånd mellom barn/ungdom og den utvidete familie Fasilitere og aktivt støtte full deltagelse av familiemedlemmer i dagliglivet Fremme delt ansvar for resultater, beslutninger og aktivt samarbeid mellom familiemedlemmer og alle hjelpere. Virksomme og humane tiltak sees best som støtte til familier som sliter, mer enn som en erstatning for familier som har mislykkes. Mantra bør være «ingen ting om oss uten oss». /

22 Prinsipp 3 Institusjonstiltak må forankre alle tilbud i samfunnet og det nettverk av sosiale forbindelser som definerer og samhandler med barn og familier som mottar tjenestene. Institusjoner må ikke være isolerte øyer, men en del av ungdommenes kontekst. Jfr. Bronfenbrenner. Må utforme intervensjoner for å møte individuelle behov og ha fokus på styrker og ressurser på en måte som reduserer sosial eksklusjon og isolasjon. Ser institusjoner som en kritisk komponent blant ulike tjenester som inkluderer samfunnsbaserte tiltak, familiebaserte og fosterhjemsbaserte tiltaksalternativer som kan fungere sammen i kombinasjon for å tilby individualiserte tiltak til familier. /

23 Prinsipp 4 Mange søker etter å identifisere «noe» som virker i terapeutiske institusjoner og institusjonsmiljøer. Eksempelvis ART, et forskningsbasert program for å trene ungdommene i sosiale ferdigheter, sinnemestring og moralsk resonnering, tre timer i uken. Viktigheten av «the other 23 hours» som både middel og kontekst for læring, ikke bare programmer. Se hele institusjonssettingen som mål for kvalitetsutvikling og forbedring. Metoder og programmer kan være viktige, men bare dersom relasjoner og samhandling de resterende «23 hours» fungerer positivt. /

24 Involvere ungdommen ……. (Lebel m.fl., 2018)
Å engasjere ungdommen er viktig fordi det gir dem mulighet for å delta i eget forandringsarbeid og bekrefter at deres meninger er viktige. Akkurat som foreldrene er eksperter på eget barn, er ungdommen eksperter på seg selv. Opplevelse av å være part kan øke ungdommens opplevelse av selvfølelse og egen verdi. Ungdommer opplever ofte at de er «sendt» til en institusjon fordi de oppfører seg dårlig. Å bli respektert som partner kan redusere denne negative vurderingen og hjelpe til å motivere for deltagelse og forandring. /

25 Spørsmål? /