En oversikt over regelverket Kristine Bjørnsund Hosar Våren 2013

Presentasjon om: "En oversikt over regelverket Kristine Bjørnsund Hosar Våren 2013"— Utskrift av presentasjonen:

1 En oversikt over regelverket Kristine Bjørnsund Hosar Våren 2013
Arbeidsinnvandring m.m.- Oppholdstillatelse i forbindelse med arbeid og studier En oversikt over regelverket Kristine Bjørnsund Hosar Våren 2013

2 Fire hovedveier til Norge
Arbeid: EØS og andre land Familiegjenforening og -etablering Beskyttelse og opphold på humanitært grunnlag Utdanning, utveksling mv. Som et generelt utgangspunkt kan man si at det er fire hovedveier inn til Norge. - Det er enten via arbeidsinnvandring, som jo er det vi skal snakke om i dag. Her er det, som ellers, et skille mellom EØS-borgere som har egne regler, og tredjelandsborgere som følger det alminnelige regelverket for utlendinger. Dette skiller gjelder jo hele veien, men er særlig merkbart innenfor arbeidsinnvandring. Man har familiegjenforening eller familieetablering. Man har asyl, eller beskyttelse, som det heter idag. Og til slutt kan man også komme gjennom utdanning eller ulike former for utveksling. Skal komme litt tilbake til dette.

3 Innvandring til Norge etter innvandringsgrunn 1990–2010
Har tatt med denne grafen for å vise litt hvordan de ulike innvandringsgrunnene er i forhold til hverandre. Grafen viser antall innvilgede tillatelser for hver gruppe. Man kan av grafen se at noen av årsakene går litt opp og ned. Hvorfor får man slike endringer? I hovedsak kan man si at det skyldes fire forhold, særlig gjelder dette for de som kommer som asylsøkere, men det gjelder også for de andre gruppene, for eksempel arbeidsinnvandring. Svingningene kan skyldes: Situasjonen i opprinnelsesland: dersom uro eller konflikt/krig oppstår vil folk bli drevet på flukt. (I dag, eksempel Syria. Vis gjerne til de to toppene på 90-tallet som eksempel, første er krigen på Balkan, den andre er Kosovo). Er det vanskelige økonomiske tider, slik vi ser i dagens Sør-Europa, kan Norge også få flere arbeidsinnvandrere. Så langt har imidlertid den økonomiske krisen gitt lite utslag på statistikken. (vis økningen i arbeidsinnvandring fra 2004 og utover, hva skyldes dette? Utvidelsen av EU, bl.a. Polen.) Situasjonen i transittland: hvordan er situasjonen i det landet de midlertidig har oppholdt seg? Praksis i våre naboland: dersom Sverige, som i dag har estimert med ca asylsøkere for 2013, skulle komme med innstramminger i regelverket eller praksis, vil det kunne bety at flere av disse isteden velger å komme til Norge. - Praksis i Norge: etter at regjeringen i 2009 kom med ulike tiltak for å få ned asylsankomstene, ble ankomsttallet redusert betydelig fra 2009 (hvor det kom ) til 2010 (hvor det kom ).

4 Statistikk Arbeidsinnvandring - nye tillatelser/EØS-registrerte: 2008: 2009: /13 700 2010: 8298/42 700 2011: 7712/36 900 Utdanning – nye tillatelser/au pair/EØS-registrerte 2008: 8090/1628 2009: 8074/1710/- 2010: 5452/1509/4293 2011: 6664/1829/4148 Har tatt med litt statistikk for de siste årene. Det er verdt å merke seg delingen som skjedde etter Det skyldes at EØS-borgere fra høsten 2009 ikke lenger trengte å søke om oppholdstillatelse slik som tidligere, men gikk over til en registreringsordning. Jeg kommer til å si mer om dette senere. Men det er interessant å se hvordan tallene da endret seg, og hvor tydelig det blir at flertallet av arbeidsinnvandrerne i Norge kommer fra andre EU/EØS-land. I fjor (2012) kom også utlendinger til Norge for å jobbe, og da er ikke danskene og svenskene telt med. Ca 4/5 deler kom fra EU/EØS, mens 1/5-del kom utenfra. Den største gruppen er polakkene (39 %). Arbeidsinnvandringen er svakt oppadgående, og er den desidert største årsaken til innvandring i Norge, den er alene større enn familiegjenforening og asyl til sammen. Ift utdanning ser man at au pair utgjør en stor andel av det totale tallet. De oppgitte tallene for au pairer er tatt ut av det totale tallet. For 2011 utgjorde au pairer nesten 30% av tillatelsene i denne kategorien. I 2000 derimot var tallet på au pairtillatelser under 300, mao har det vært en enorm vekst her. Men vil komme tilbake til au pairer senere. Den nye registreringsordningen for EØS-borgere omfattet også studenter.

5 Bakgrunn - et rettsområde i utvikling
Frem til 1975: utgangspunkt at tillatelse ble gitt til den som skaffet seg arbeid i riket Innvandringsstopp (1975): i utgangspunkt ikke tillatelse til noen Utlendingsloven trådte i kraft i 1991: rettskrav på tillatelse hvis vilkår er oppfylt, ellers videreføring av innvandringsstoppen EØS-avtalen 1992: etter dette to spor for vurdering av tillatelse; EØS-land og tredjeland Utlendingsloven av 2008: i stor grad en videreføring av den tidligere loven, men med noen endringer. Utlendingsrett er et rettsområdet i stadig utvikling. I Norge utviklet den moderne utlendingslovgivning seg gradvis under forrige århundre. I fremmedloven fra 1927 ble det for første gang gitt regler om oppholds- og arbeidstillatelser for utenlandske statsborgere i Norge. På det tidspunktet var det slik at dersom man skaffet seg arbeid i riket så fikk man også en oppholdstillatelse. På bakgrunn av en stadig økende arbeidsinnvandring, særlig fra land som Pakistan, Marokko, Tyrkia og India tidlig på 1970-tallet, ble regelverk og praksis gradvis innskjerpet frem til det ble gitt en forskrift om midlertidig innvandringsstopp Begrepet innvandringsstopp er imidlertid ikke helt dekkende for den politikk som er ført etter 1975, da hensikten ikke var å stoppe arbeidsinnvandringen helt, kun nærmere regulere den etter bestemte retningslinjer. Men det ga grobunn for en ny innvandringspolitikk som innebar at utgangspunktet nå ble at tillatelse ikke skulle innvilges med mindre nærmere fastsatte vilkår var oppfylt. Ved innføringen av utlendingsloven av 1988 fikk utlendingen et rettskrav på tillatelse dersom de generelle og spesielle vilkårene for en tillatelse var oppfylt. Det måtte med andre ord foreligge et rettslig grunnlag for å avslå en søknad om oppholds- eller arbeidstillatelse. Formålet med dette var å forebygge vilkårlighet i behandlingen av søknader om tillatelse. Videre skulle ikke arbeidsinnvandringen styres av arbeidsgivers interesser, men “vurderes ut fra en helhetlig avveining mellom samfunnsmessige og økonomiske hensyn”. Det skulle blant annet foretas en arbeidsmarkedsmessig vurdering av behovet for utenlandsk arbeidskraft, som samtidig innebar at det ble stilt et krav om at utenlandsk arbeidskraft først kunne rekrutteres dersom ledige stillinger ikke kunne besettes av innenlandsk arbeidskraft. Jeg vil komme nærmere tilbake til dette senere. Senere kom EØS-avtalen med nye føringer som skilte borgere fra EØS-land fra tredjelandsborgere. Skillet mellom disse to ble ytterligere forsterket etter innføringen av den allerede nevnte registreringsordning for EØS-borgere som kom høsten 2009, og som nå er kodifisert i utlendingslovens kap.13. Jeg vil komme tilbake til dette. Dagens utlendingsloven fra 2008 har i stor grad videreført det som var gjeldende rett etter den tidligere utlendingsloven, men med noen endringer. Jeg skal forsøke å få frem både gjeldende rett og de endringer som den nye loven bar med seg her i dag.

6 Rettskildebildet: Utlendingsloven og utlendingsforskriften
Forarbeider: - Gammel lov: Ot. Prp. nr 46 ( ), St. meld. nr 16 ( ), Ot. Prp. nr 96 ( ). - Ny lov: NOU 2004:20, Ot.Prp. nr 75 ( ), Innst. O. nr.42 ( ) og St. meld nr.18 ( ). Forvaltningspraksis UDIs rundskriv Forarbeider til lovendringer Teori Bare vise til de rettskilder som fremgår av listen. Grunnen til at også gamle forarbeider er relevant, er at den nye loven i stor grad viderefører det som var gjeldende rett etter den gamle loven. Det kan derfor lønne seg å lese de gamle forarbeider, dersom man ikke finner svar på det man lurer på i den nye. UDIs rundskriv er som regel veldig utfyllende og gode, og de gjengir ofte den til enhver tid gjeldende rett. UDI endrer disse rundskrivene med jevne mellomrom for å tilpasse dem til det som utvikler seg i forvaltningspraksis, eller evt. endringer i regelverket. Dere kan finne noen av disse rundskrivene på nettet under nettsiden Her ligger også det meste av rettskilder som er relevant for utlendingsretten, lov, forskrift, forarbeider, dommer, høringsuttalelser, praksisnotater, årbøker etc. Anbefales! Juridisk teori: den nye læreboken som er pensum, samt kommentarutgaven til Vevstad (den er meget grundig).

7 Reelle hensyn Utgangspunkt: det folkerettslige suverenitetsprinsipp
Lovens formål: innvandringskontroll jf. § 1 Rettssikkerhet: forebygge mot vilkårlighet, sikre domstolskontroll Fleksibilitet: Utlendingsloven som rammelov med nærmere regler i forskrift. Forvaltningsskjønn på enkelte områder. Skaffe nødvendig arbeidskraft Hvorvidt en utlending skal gis adgang til å oppholde seg eller arbeide på en stats territorium er det i utgangspunktet staten selv i kraft av dens folkerettslige suverenitet som bestemmer. Denne myndigheten begrenses imidlertid av statens folkerettslige og internrettslige forpliktelser, for eksempel EØS-avtalen. Enhver stats innvandringspolitikk vil være en avveining mellom ulike hensyn. Utenlandske borgeres ønske og behov for oppholdstillatelse må avveies mot statens ønske og behov for en begrenset og målrettet innvandring til riket. Lovens formål fremgår av utlendingsloven § 1. Den sier at loven skal gi grunnlag for regulering av og kontroll med inn- og utreise, og utlendingers opphold i riket, i samsvar med norsk innvandringspolitikk og internasjonale forpliktelser. Videre er utlendingsloven ment å ivareta rettssikkerheten for utlendinger som reiser inn og ut av riket, som oppholder seg her eller som søker tillatelse etter loven. Med utlendingsloven fikk vi en lovfesting av kriterier som tidligere fulgte av praksis/skjønn. Dette bidrar til å sikre forutberegnelighet for utlendingen og muligheter for domstolskontroll. Men utlendingsloven gir fortsatt utlendingsmyndighetene mulighet til å gi tillatelse på skjønnsmessig grunnlag, jf. at det for en del tillatelser står i loven at tillatelse kan gis. Fleksibilitet: Utlendingsloven er bygd opp som en rammelov, hvor de nærmere regler er gitt i forskrift. Det å gi generelle vilkår i loven og spesielle vilkår i forskriften gir bedre muligheter for rask regelendring i forbindelse med tilpasning til den til enhver tid gjeldende innvandringspolitikk. Ulempen er at regelverket er kasuistisk, og kan fremstå som komplekst og uoversiktlig. I den nye utlendingsloven ble det ikke gjort store materielle endringer, men det ble forsøkt å gi klarere vilkår, samt i større grad overlatt til UDI å gi nærmere retningslinjer. Når det gjelder arbeidsinnvandring er det å skaffe nødvendig arbeidskraft som ikke er tilgjengelig på det norske arbeidsmarkedet et av primærhensynene bak reglene.

8 Fordeler og ulemper Arbeidsinnvandring kan slå ulikt ut for både mottaker- og avsenderland - ”Brain-drain” - Remittances - Sosial dumping Arbeidsinnvandring kan bringe med seg flere fordeler og ulemper både for utlendingen selv, men også for det land som utlendingen forlater og det land utlendingen tar arbeid i. Det er uttalt bekymring for ”brain-drain”, eller hjerneflukt, som skjer fra land som ikke er like godt stilt som de vestlige land, til fordel for nettopp vestlige land. Det kan være et problem for et land på sikt å miste flere godt utdannede personer som søker arbeid i bedre betalte land enn sitt eget. Dette kan hindre utvikling i hjemlandet. Samtidig vet vi at det at personer fra mindre rike land enn vårt eget, drar til et rikere land for å jobbe, også kan bære noe positivt med seg, særlig for utlendingens nærmeste familie i hjemlandet og evt. hans lokalsamfunn. Mange utlendinger i arbeid sender som regel en del av, og i mange tilfeller ganske mye, av det de tjener til familie i hjemlandet, som de forsørger i tillegg til seg selv og sin egen familie i det landet de arbeider. Dette gjelder ikke bare for arbeidsinnvandrere, men innvandrere generelt. Såkalte «remittances» kan for en del land utgjøre relativt store andeler av landets BNP. Selv om slike remittances utgjør en uoffisiell del av et lands økonomiske forhold, er det ikke til å legge skjul på at slike penger bidrar til økonomiflyten i samfunnet. Med sosial dumping tenkes det i første rekke på at utenlandske arbeidstakere får vesentlig dårligere lønns- og arbeidsvilkår, enn sine norske kollegaer som utfører tilsvarende arbeid. Det å sikre like lønnsvilkår for utenlandske og norske arbeidstakere er svært viktig. Men sosial dumping omfatter også brudd på andre arbeidsvilkår, for eksempel regler om arbeidstid, sikkerhet under arbeidet, krav til boforhold, samt andre helse-, miljø- og sikkerhetsregler. I tillegg til å forhindre at andre mennesker blir utnyttet, skal heller ikke rekruttering av utenlandsk arbeidskraft svekke avtaler og regelverk i norsk arbeidsliv. For Norge er det viktig å beskytte det norske arbeidsmarkedet. Dersom utenlandske arbeidstakere kommer hit og gjør samme arbeid for en langt lavere lønn, vil det kunne føre til en urettferdig konkurransesituasjon. I verste fall kan det føre til at norske virksomheter blir utkonkurrert, slik at norske arbeidstakere mister sitt arbeid til fordel for useriøse aktører som utnytter billig utenlandsk arbeidskraft. Det er derfor viktig at reglene for arbeidsinnvandring bidrar til ryddige og like gode arbeidsforhold for alle, slik at useriøse aktører ikke får fotfeste i arbeidsmarkedet. Sosial dumping er et problem som vertslandet har ansvar for å forhindre. Norske myndigheter samarbeider derfor med partene i arbeidslivet for å redusere sosial dumping, og Arbeidstilsynet fører jevnlig kontroller for å avdekke useriøse virksomheter. I det regelverk jeg nå skal gå gjennom vil jeg påpeke hvordan systemet er ment å motvirke sosial dumping.

9 Hjemmelsgrunnlag Utl. § 23 - arbeidstakere (herunder bl.a. faglærte og sesongarbeidere) Utl. § 24 - tjenesteytere Utl. § 25 - selvstendig næringsdrivende Utl. § 26 - studier og vitenskapelig, religiøst eller kulturelt formål Utl. § 27 og § 27a – tilsyn og tiltak Utl. § 58 – krav til underhold og bolig Utl. § 59 – krav til vandel Utl. kap. 13 – EØS-borgere Det generelle utgangspunktet er at en utlending som akter å ta arbeid mot eller uten vederlag, må ha oppholdstillatelse som gir rett til å ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet i riket. Det følger av utlendingsloven § 55 første ledd. Etter § 55 annet ledd må en utlending som akter å ta opphold i riket utover tre måneder (visumfri eller ikke) ha oppholdstillatelse. Dette er bakgrunnen og en del av lovens systematikk for at vi har ulike hjemmelsgrunnlag for oppholdstillatelse. De hjemmelsgrunnlag jeg her har vist til, er de vi skal se nærmere på nå. Felles for alle disse tillatelsene er at de er ”selvstendige” tillatelser, dvs. at de innvilges for hovedpersonen selv på selvstendig grunnlag. Utlendingen er ikke avhengig av en tredjeperson, som ved familiegjenforening. Noen av tillatelsene danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse (POT), andre ikke. Det står i hver bestemmelse om tillatelsen danner grunnlag for POT eller ikke. Bakgrunnen for dette er at noen tillatelser er ment å skulle skape sterkere tilknytning til riket enn andre, bl.a. i forhold til rett til videre opphold i riket. For faglærte og selvstendig næringsdrivende, hvor søkergrunnlaget åpner for permanent oppholdstillatelse, er bestemmelsen utformet som en rettighet når vilkårene er oppfylt. De øvrige søkergrunnlagene er utformet slik at det ”kan” gis tillatelse etter et konkret skjønn fra vedtaksmyndighetens side. Kravet til underhold/bolig som stilles i utl. § 58 er begrunnet i plikt til selvforsørgelse, dvs. unngå at innvandring blir en økonomisk belastning for det offentlige. Inntekten må være ”tilstrekkelig”, og vil som hovedregel være det ved heltidsarbeid. Etter utl. § 59 stilles det også krav til utlendingens vandel. Utlendingsmyndighetene kan, selv om vilkårene ellers er oppfylte, nekte å gi en tillatelse dersom det foreligger grunnlag for bortvisning eller utvisning, for eksempel dersom utlendingen er dømt for kriminelle forhold enten i Norge eller i utlandet. Videre kan tillatelse nektes av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser eller av utenrikspolitiske hensyn. Det generelle utgangspunktet er at tillatelse skal være gitt før innreise. Visumfrie utlendinger, som har rett til å oppholde seg i Norge tre måneder eller mer, kan imidlertid søke fra riket om oppholdstillatelse som faglært eller sesongarbeider. Det følger av utl. § 56 jf. utlf. § 10-1. For utlendinger som omfattes av EØS-avtalen gjelder bestemmelsene i kapittel 13. Tilsynsregler og tiltak mot arbeidsgiver finner vi i utl. § 27 og § 27a. Myndighetene må kunne ha mulighet til å føre tilsyn med, samt ilegge sanksjoner overfor de arbeidsgiverne som ikke oppfyller sine forpliktelser på dette området.

10 Grunnleggende vilkår for tillatelse: arbeidstakere – utl. § 23
Alderskrav: fylt 18 år Krav til lønns- og arbeidsvilkår Fortrinnsrett for innenlandsk arbeidskraft Krav om konkret arbeidstilbud og heltidsarbeid Utlendingsloven § 23 angir de generelle vilkår for arbeidstakere som skal arbeide for en arbeidsgiver i riket. Vilkårene er ment å sikre at utlendingen kan være selvforsørget, unngå utnyttelse av billig arbeidskraft og forhindre ”utkonkurrering” av norske arbeidstakere, samt sikre at utenlandske arbeidstakere skal ha samme rettigheter som norske. Det er blant annet vilkår i bokstav a) om at utlendingen er fylt 18 år og bokstav b) at lønns- og arbeidsvilkår ikke er dårligere enn etter gjeldende tariffavtale eller regulativ for bransjen, eller ikke dårligere enn det som er normalt for vedkommende sted og yrke. Tarifflønn skal alltid legges til grunn som minste akseptable lønnsnivå dersom det foreligger tariffavtale for bransjen. Det har med andre ord ingen betydning om normallønnen ligger høyere. Bare dersom det ikke foreligger tariffavtale, er det aktuelt å undersøke hva som er normallønn. Hva som skal regnes som lønn etter utl. § 23 første ledd bokstav b, fastsettes av Utlendingsdirektoratet, jf. utlf. § Som hovedregel er det bare vederlag i penger som skal tas med i vurderingen av om lønnen er på det nivået utlendingsloven krever, selv om naturalytelser, som for eksempel dekket bolig, telefon, bil etc. i noen tilfeller har blitt regnet med som lønn. Utlendingsmyndighetene har imidlertid skjerpet inn sin praksis på dette området den senere tid. Dette har sammenheng med ønsket om å sørge for at arbeidstakerne skal sitte igjen med mer enn kun en symbolsk lønn fordi resten er omfattet av store naturalytelsesordninger fra arbeidsgivers side. Kravet til lønns- og arbeidsvilkår er ment å motvirke “sosial dumping” ved å sikre at utenlandsk arbeidskraft ikke gis dårligere forhold enn innenlandsk arbeidskraft, samtidig som rekruttering av utenlandsk arbeidskraft ikke skal svekke avtaler og regelverk i norsk arbeidsliv. Arbeidsinnvandring til Norge bygger på en tanke om at det ikke skal skje til fortrengsel for norsk arbeidskraft. Det skal med andre ord være en behovsstyrt arbeidsinnvandring til Norge. Dette er kommet til uttrykk i utl. § 23 første ledd bokstav c) hvor det stilles som vilkår at utlendingen må omfattes av en kvote fastsatt av departementet eller at stillingen ikke kan besettes av innenlandsk arbeidskraft eller arbeidskraft fra EØS- eller EFTA-området. Kvoten har de siste årene ligget på rundt 5000 arbeidstakere, og har så langt aldri har vært fylt. Til slutt må det etter bokstav d) foreligge et konkret tilbud om arbeid. Arbeidstilbudet skal som hovedregel gjelde heltidsarbeid for en arbeidsgiver, men unntak kan gjøres etter en konkret vurdering av stillingens art. Det at det må foreligge et konkret tilbud om arbeid innebærer at utlendingen allerede på søknadstidspunktet enten må ha en arbeidskontrakt eller et arbeidstilbud. Når det gjelder unntak fra vilkåret om heltidsarbeid legges det vekt på om redusert arbeidstid er vanlig i vedkommende yrke/bransje. Man har i praksis akseptert 80% arbeid, for eksempel i helsevesenet hvor man vet at folk ikke alltid får 100% stillinger. Det er uansett et minstekrav at stillingsprosenten er tilstrekkelig stor til å dekke underholdskravet, jf. forskriften § Underholdskravet er for øyeblikket tilsvarende lønnstrinn 8 i statens lønnsregulativ, som p.d.d. er rundt ca kroner.

11 Faglært – utlf. § 6-1 Fagutdannet Spesielle kvalifikasjoner
Kompetansen må anses relevant for stillingen Godkjenning eller autorisasjon Skjerpede vilkår for spesielle grupper Tillatelsen danner grunnlag for POT. Bemanningsbyråer og vikarbyrådirektivet I forskriftens kapittel 6 angis de spesielle vilkår som gjelder for de ulike typetilfellene det kan gis tillatelse for. Dersom både de generelle vilkårene i lovens § 23 (konkret tilbud om arbeid, krav til lønns- og arbeidsvilkår, vilkår om heltidsarbeid etc.) og de spesielle vilkårene for tillatelse i forskriften er oppfylt vil utlendingen kunne ha rett til oppholdstillatelse. Her skal jeg komme med en liten digresjon, bare for å illustrere hvordan enkeltsaker kan bidra til endringer i regelverk eller praksis. Et viktig unntak er at en som er utvist ikke vil kunne få oppholdstillatelse så lenge innreiseforbudet består, jf. lovens § 59 (det er omstendigheter som gir grunn til å nekte utlendingen tillatelse, men merk her endringen som en følge av Maria Amelie-saken, hvor det ble gitt en instruks om at det ved en søknad om opphevelse av innreiseforbudet kan legges vekt på om vedkommende fyller vilkårene for en tillatelse som faglært. «Instruksen gjeld personar som a) kom til Noreg som asylsøkjar, b) er utvist på grunn av brot på utlendingslova, og c) fyller vilkåra for opphaldsløyve etter utlendingsforskrifta § 6-1». Alle vilkåra i bokstav a til c må vere oppfylt for at personen skal vere omfatta av denne instruksen. Går ikke videre inn på det nå.) Etter ordlyden i forskriften § 6-1 første ledd har en arbeidstaker rett til oppholdstillatelse dersom han “minst er fagutdannet tilsvarende videregående skoles nivå, har fagbrev eller har utdanning fra høyskole eller universitet eller har spesielle kvalifikasjoner”. I tillegg er det et vilkår etter bokstav a at “kompetansen anses som relevant for stillingen”. Det stilles med andre ord både et kompetansekrav og et krav om relevans mellom kompetansen og stillingen: Vi skal først se nærmere på kompetansekravet. To likestilte alternativer i forskriften, fagutdannet eller spesielle kvalifikasjoner. Fagutdannet: For å anses som “fagutdannet” er det et vilkår at søkeren kan dokumentere fullført treårig yrkesrettet utdanning på videregående skoles nivå, innen det yrket søkeren har arbeidstilbud. Eks. snekker, rørlegger, helsefagarbeider. Allmennfaglig utdanning på videregående skole faller utenfor begrepet fagutdannet. Tidligere var det et krav om høyere utdannelse, men gjennom St. meld. Nr 16 ( ) s. 9, ønsket man å senke kravene blant annet av hensyn til rekruttering av arbeidskraft i helsesektoren og IT-sektoren, og man har derfor nå krav om treårig videregående skole. Kravet om 3-årig yrkesrettet utdanning er et minimumskrav. Det avgjørende for utdanning i utlandet er at den gir tilsvarende kompetanse som utdanningen i Norge. Når tilsvarende fagutdanning i Norge har en varighet på fire år, kreves det i utgangspunkt at utlendingen kan dokumentere utdanning av samme varighet. I praksis vil dette ofte si at vi vurderer fagutdannet opp mot norsk yrkesskole, som da er en 4-årig utdannelse med to år teori og to år lære. Tilsvarende gjelder for fagbrev. Avsluttet utdanning på høyere nivå; høyskole eller universitet er også omfattet av begrepet fagutdannet. Eks. sykepleier, ingeniør, bachelor- og mastergrad. Det legges i utgangspunkt til grunn at hvis det søkes arbeidstillatelse innen et yrke hvor det finnes yrkesutdanning, så kreves det yrkesutdanning. I noen tilfeller er det skjerpede kompetansekrav: for eksempel for yrker som krever offentlig godkjenning i Norge, slik som lege, sykepleiere etc. Som alternativ til utdanning kan vedkommende ha ”spesielle kvalifikasjoner”. Spesielle kvalifikasjoner: Spesielle kvalifikasjoner kommer inn der vedkommende enten ikke har en relevant formell fagutdannelse, har en for kort utdannelse eller ikke har fullført utdannelsen. Slike kvalifikasjoner erverves gjennom praktisk erfaring på fagområdet. To typetilfeller: Spesielle kvalifikasjoner er relevant innenfor de yrker hvor det finnes utdanning eller fagbrev, men hvor søkeren ikke har en slik formell utdanning. Utlendingen må da ha ervervet seg kompetanse tilnærmet lik nivået på slik utdanning eller fagbrev gjennom praktisk erfaring på fagområdet, eventuelt i kombinasjon med en viss opplæring. Utgangspunktet er at dersom det finnes formell utdannelse på området, må praksisen som hovedregel være av noe lengre varighet enn den formelle utdannelsen, og det stilles krav til grundig dokumentasjon, herunder utfyllende attester over praksis. Spesielle kvalifikasjoner er også relevant innenfor de yrker der det ikke finnes utdanning eller fagbrev. Da må praksis være i omfang og art noenlunde på linje med det som kan regnes som slik utdanning eller fagbrev, og det vil normalt ta flere år med målrettet kompetanseheving gjennom opplæring og praktisk arbeid før forskriftens krav er oppfylt. Kompetansen må dokumenteres med utfyllende attester. Det beror for øvrig på en konkret og individuell vurdering hvorvidt søkeren kan anses å ha ”spesielle kvalifikasjoner”. Etter utlf. § 6-1 annet ledd kan vilkårene skjerpes for grupper av søkere når særlige hensyn tilsier det. Det kreves da fagutdanning på et høyere nivå enn videregående skole. Dette vil typisk gjelde for religiøse ledere hvor det kreves mastergrad, typisk prester og imamer, og såkalte nasjonalitetskokker. Nasjonalitetskokk er betegnelsen på en kokk som skal arbeide ved en nasjonalitetsrestaurant, dvs. et serveringssted som kun tilbyr mat fra et land, og lage mat som representerer hjemlandets matlagingstradisjon. Typiske eksempler er kokker fra Kina, shushi-kokker fra Japan, indiske kokker osv. Utlendingen kan komme fra et annet land enn det restauranten tilbyr mat fra, men han må da ha hatt et lengre opphold i det respektive landet og der tilegnet seg kokkekunnskapene. For nasjonalitetskokker kreves det etter praksis bl.a. 10 års erfaring fra restauranter med høy standard, for enkelte land (for eksempel Kina) også ulike kokkegrader/kokkeeksamener, og utlendingen bør være over 30 år. Foruten kompetansekravet må det også være relevans mellom kompetansen og stillingen: Slik dette begrepet har blitt tolket i praksis, er det ikke tilstrekkelig at arbeidsgiver har en ubesatt stilling som det er behov for å fylle. Den tilbudte stillingen må kreve fagutdannelse eller spesielle kvalifikasjoner. Begrepet innebærer at den kompetanse vedkommende søker har, må være nødvendig i forhold til det arbeidet vedkommende er tilbudt. Ved vurderingen ses hen til beskrivelsen av det tilbudte arbeidet, arbeidsgivers egen uttalelse mht hvilket kompetansenivå som trengs, samt lønnsnivået. Dersom den tilbudte lønnen ligger på nivå for ufaglærte, kan det tyde på at arbeidet heller ikke krever fagutdanning eller spesielle kvalifikasjoner, og er såkalt ufaglært arbeid som faller utenfor bestemmelsens virkeområde. Dette for å hindre arbeidsinnvandring for ufaglærte grupper hvor arbeidskraften kan hentes internt. Vilkår om andre myndigheters godkjenning: Etter bokstav b må det foreligge godkjenning eller autorisasjon fra relevant fagmyndighet i yrker hvor det er kvalifikasjonskrav i lov eller forskrift. Dette innebærer at en utlending som skal arbeide i et regulert yrke, må ha slik godkjenning for at oppholdstillatelse kan gis. I Norge er for eksempel yrker som lege, sykepleier, tannlege, veterinær, jordmor, farmasøyt , elektriker og arkitekt regulert. Godkjenningen/autorisasjonen foretas av de direktoratene/tilsynene som har ansvar for de ulike yrkene, ikke utlendingsforvaltningen. Mange av sakene som jeg hadde til behandling når jeg jobbet i UNE gjaldt arbeid enten som kokk eller håndverker, herunder arbeid som snekker, maler og murer, samt helsearbeidere som sykepleiere og hjelpepleiere. Dersom vi omgjorde UDIs avslag var det som regel begrunnet med at søkeren i klageomgangen hadde dokumentert sin fagkompetanse, at lønnen var oppjustert i henhold til tariffavtale eller at den nødvendige yrkesgodkjenning/lisens var fremlagt etter at saken ble oversendt UNE for klagebehandling. Faglærte som skal arbeide via bemanningsbedrifter: Mange utlendinger som søker oppholdstillatelse for å arbeide i Norge har en bemanningsbedrift som sin arbeidsgiver. Av kontrollhensyn stilles det også noen ekstra krav til kontraktene for å sikre at kravene til lønns- og arbeidsvilkår i utl. § 23 første ledd bokstav b blir oppfylt. For faglærte som skal jobbe via bemanningsbedrifter i Norge gjelder visse tilleggsvilkår: - Bemanningsbedriften må være registrert i Enhetsregisteret, og hos Arbeidstilsynet Det skal settes opp en liste over hvilke oppdrag utlendingen er tiltenkt, og Utlendingen skal kun ta oppdrag som er i samsvar med sin kompetanse Dette for å hindre utenlandske arbeidere i å bli satt til oppgaver som tilsvarer ufaglært arbeid til dårligere lønn enn det de egentlig skulle hatt sett hen til deres kompetanse. Det er også et krav at utlendingen skal sikres lønn, også i de perioder hvor bemanningsbedriften ikke har oppdrag til utlendingen. På denne måten skal utlendingen være sikret en inntekt som tilfredsstiller kravet til underhold i utlf. § 10-7. Det har vært, og er antakeligvis fortsatt, en del sorte får i bemanningsbransjen som driver useriøst, noe som går særlig utover de utenlandske arbeiderne som jobber gjennom slike byråer. Vikarbyrådirektivet Reglene om at vikarbyråansatte skal likebehandles trådte i kraft 1. januar Det gjorde også regjeringens tiltakspakke for å sikre reell likebehandling og bidra til en mer seriøs vikarbyråbransje. Direktivet ble innført i EU for ett år siden, og det var forut for vedtakelsen en del diskusjoner rundt innføringen av direktivet. Formålet med direktivet er dels å sikre vikarbyråansattes lønns- og arbeidsvilkår, og dels å anerkjenne vikarbyråenes plass i arbeidsmarkedet. Det sentrale i direktivet er likebehandling, som innebærer at arbeidstakere som leies ut fra et vikarbyrå minst skal ha de lønns- og arbeidsvilkår som vedkommende ville fått dersom han eller hun var blitt direkte ansatt i innleievirksomheten. I direktivet reguleres også medlemslandenes mulighet til å ha begrensninger i adgangen til å leie inn og ut arbeidskraft, og et sentralt spørsmål i debatten var hvorvidt gjeldende vilkår for innleie (som tilsvarer vilkårene for midlertidig ansettelse) kunne opprettholdes ved gjennomføring av direktivet. Fagbevegelsen (bl.a. LO og Fellesforbundet) har uttrykt frykt for økt bruk av vikarer, færre faste ansettelser og mindre makt til fagforeningene. De har derfor vært opptatt av å få på plass en tiltakspakke som skal sikre etterlevelse av likebehandlingsreglene. Slike tiltak er nå vedtatt av Stortinget. Tiltakspakken: Vikarbyrået får plikt til å opplyse sine ansatte om grunnlaget for lønnsfastsettelsen. Vikarbyrået får plikt til å opplyse innleievirksomheten om de vilkår som avtales mellom vikarbyrået og den som leies ut. De tillitsvalgte hos innleier får innsynsrett i den innleides lønns- og arbeidsvilkår. Innleievirksomheten får opplysningsplikt overfor vikarbyrået om de opplysninger som er nødvendig for at vikarbyrået skal kunne ivareta kravet om likebehandling. Ny bestemmelse i arbeidsmiljøloven som klargjør at innleievirksomheten, i tillegg til vikarbyrået, har ansvar for å påse at arbeidstidsreglene overholdes. Lovfestet drøftingsplikt for innleievirksomheten med de tillitsvalgte om bruk av innleie. Arbeidstilsynet skal håndheve drøftingsplikten. Innleievirksomheten får solidaransvar for vikarbyråets plikt til å dekke lønn og annen godtgjøring etter likebehandlingsprinsippet (fra ). Spesialistbestemmelsen som gir rett til oppholdstillatelse for arbeidsinnvandrere som tilbys en årslønn på minst er nå opphevet! Spesialistbestemmelsen ble innført i Den skulle gjøre det enklere og raskere for arbeidsgivere å rekruttere kvalifisert arbeidskraft. Etter tre år viser det seg at arbeidsgivere i liten grad bruker denne rekrutteringsmåten. Politiet og Utlendingsdirektoratet har samtidig meldt om misbruk og utilsiktet bruk av bestemmelsen. Det har vist seg at en økende andel av søkerne er ufaglærte og at lønnstilbudet de hevder å ha fått ikke har vært reelt. Dette er misbruk av ordningen og spesialistbestemmelsen ble opphevet derfor med virkning fra 15. januar. Overgangsbestemmelser vil sikre at personer som allerede har oppholdstillatelse som spesialist, vil kunne få fornyet denne dersom vilkårene fremdeles er oppfylt.

12 Sesongarbeidstakere – utlf. § 6-3
Kan ikke fylle vilkårene for faglærte Arbeid innen sesongbasert virksomhet Ordinær ferieavvikling Tillatelsen danner ikke grunnlag for POT, må derfor vurdere returforutsetningene En del av arbeidsinnvandringen i Norge er såkalt ufaglært arbeidskraft som får tillatelse etter utlf. § 6-3. Formålet med bestemmelsen er rekruttering til næringsvirksomhet som drives i begrenset del av året, og hvor det er vanskelig/umulig å få innenlandsk arbeidskraft. Hvilken type arbeid søkeren skal utføre er sentralt for vurderingen av om tillatelse skal gis. Med “sesongbasert virksomhet” menes en type virksomhet som kun kan drives en begrenset del av året. Dette gjelder særlig i landbruksnæringen og har tradisjonelt omfattet utplanting, stell og innhøsting av grønnsaker, frukt og bær. “Jordbærplukkerne” er typiske sesongarbeidere. Også innen restaurantbransjen, skogbruk- og fiskerinæringen og turistnæringen kan det være et stort behov for sesongarbeidere hvert år, gjerne på sommerhalvåret. Vanlig forefallende arbeid som for eksempel snekring, maling og annet vedlikeholds- eller restaureringsarbeid som kan gjøres hele året faller normalt utenfor. For utlendinger som skal jobbe i forbindelse med “ordinær ferieavvikling” er det viktig at den som ansettes faktisk skal erstatte en ansatt i ferie, og at dette sannsynliggjøres av arbeidsgiver. Tillatelsen gis for inntil seks måneder. De seks månedene kan fordeles på flere tillatelser for arbeid hos samme eller flere forskjellige arbeidsgivere, men bør til sammen tilsvare heltidsarbeid. Det er også et vilkår at lønns- og arbeidsvilkår ikke er dårligere enn etter gjeldende tariff, jf. utlendingsloven § 23. Arbeidstakere som har hatt tillatelse i seks måneder etter § 6-3, kan få ny tillatelse etter denne bestemmelsen etter seks måneders opphold utenfor Norge. Oppholdstillatelse som sesongarbeider er en tillatelse som er tidsbegrenset og danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse. I dette ligger det en klar forutsetning om at søkeren skal forlate Norge ved tillatelsens utløp. I vurderingen av om oppholdstillatelse kan gis, er det derfor et sentralt vurderingstema om det er sannsynlig at søkeren vil forlate Norge ved tillatelsens utløp, dersom vedkommende ikke har annet grunnlag for opphold i Norge. I denne vurderingen vil både individuelle forhold ved søkeren og generelle forhold i søkerens hjemland være av betydning. Videre må søkerens formål med oppholdet være i overensstemmelse med den tillatelse det søkes om. Dersom utlendingsmyndighetene, på bakgrunn av opplysninger om søkeren og generell erfaring med visse landområder og søkergrupper, finner det sannsynlig at søkeren ikke vil returnere til sitt hjemland etter endt opphold og/eller har et annet formål med å søke tillatelse enn å være sesongarbeider, skal søknaden avslås. Vurderingen baserer seg på forholdene på vedtakstidspunktet. Det legger blant annet vekt på: - om søkeren tidligere har søkt asyl eller oppholdstillatelse på annet grunnlag - tidligere erfaringer med sesongarbeidere i samme situasjon fra søkerens hjemland - tidligere erfaringer med eventuelle referanser i Norge - om det rettslig og praktisk vil la seg gjøre å føre søkeren ut av Norge. Denne vurderingen av søkerens returforutsetninger er i stor grad identisk med den vurdering som utlendingsmyndighetene foretar i visumsaker.

13 Andre tillatelser etter utl. § 23
§ 6-4: ufaglærte russiske arbeidstakere § 6-5: russiske grensependlere § 6-6: sjøfolk § 6-7: gruppetillatelse til arbeidsgivere Diverse regler ang. arbeidsgiver og arbeidsforhold § 6-8 til § 6-12 Dette er veldig spesielle bestemmelser. Har ikke tenkt å si noe særlig om disse, har bare tatt dem med for å vise at slike typetilfeller også er en del av arbeidsinnvandringen i Norge som det må søkes om tillatelse for. Viser til det som står beskrevet om disse i læreboken. Det er bl.a. et uttalt mål fra regjeringens side å legge til rette for god tilgang til og god mobilitet av arbeidskraft i nordområdene. Siden Russland ikke omfattes av det nordiske arbeidsmarkedet eller EØS/EFTA-arbeidsmarkedet har man innført noen særlige regler for russiske borgere fra Barentsregionen. Tanken er at økt samarbeid over den norsk-russiske grensen kan bidra til vekst og utvikling på begge sider av grensen. Norge ønsker også å dekke inn mangel på ufaglært arbeidskraft som vi kan ha i de nordligste fylkene i Norge, typisk i fiskerinæringen. Bestemmelsen om gruppetillatelse i § 6-7 innebærer at en arbeidsgiver får tillatelse til å ansette et bestemt antall utenlandske arbeidstakere for et tidsbegrenset arbeid. Det er et vilkår at arbeidet må sysselsette minst seks personer, som i hovedsak anses å være faglærte, men også ufaglærte kan være en del av gruppen. Bestemmelsen ikke mye brukt lenger, mest fordi arbeidstakere som er aktuelle for slikt arbeid, nå får tillatelse gjennom EØS-regelverket eller som faglært. Angående reglene som gjelder arbeidsgiver og arbeidsforhold, kan jeg nevne § 6-8 som gjelder ordningen med tidlig arbeidsstart. En arbeidstaker som fyller vilkårene for faglært, kan dersom arbeidsgiver fyller visse vilkår, starte arbeidet før tillatelsen er innvilget, altså starte arbeidet mens utlendingsmyndighetene behandler søknaden. Dette er ment å bøte på lang saksbehandlingstid, og dekke det behov arbeidsgiver og arbeidstaker har om å komme så tidlig i gang med arbeidsforholdet som mulig. Dersom arbeidsgiver misbruker ordningen, ved for eksempel å ta inn personer han vet ikke fyller vilkårene for å være faglært, kan arbeidsgiver ekskluderes fra ordningen for en periode på inntil ett år, jf. § 6-34. De øvrige bestemmelser gjelder krav til lønn, kvoteordningen og tilbakekall av tillatelser dersom arbeidsforholdet opphører.

14 Tjenesteytere – utl. § 24 jf. utlf. §§ 6-13 og 6-14
De generelle vilkår i § 24 tilnærmet lik de i § 23 Tjenesteyter er ansatt hos en utenlandsk arbeidsgiver, men skal yte tjenester av begrenset varighet for en oppdragsgiver i Norge. De spesielle vilkår fremgår av § 6-13 (utsendte arbeidstakere) og § 6-14 (selvstendige oppdragstakere) Tillatelsene danner ikke grunnlag for POT. De generelle vilkårene i § 24 er stort sett sammenfallende med de generelle vilkårene som følger av § 23 og som vi gjennomgikk tidligere. Bestemmelsen omfatter to undergrupper av tjenesteytere: utsendte arbeidstakere (§ 6-13) og selvstendige oppdragstakere (§ 6-14). Skal kort forklare om begge. Det hender at en utlending som er ansatt i et utenlandsk eller internasjonalt selskap blir sendt til Norge for å oppfylle en kontrakt inngått mellom en virksomhet i Norge og den utenlandske virksomheten som vedkommende er ansatt i. Mens en arbeidstaker er ansatt hos en norsk arbeidsgiver er en tjenesteytere ansatt hos en utenlandsk arbeidsgiver og skal kun utføre oppdrag eller levere et produkt for en oppdragsgiver i Norge. Oppholdstillatelsen for tjenesteytere ble nylig (endringene trådte i kraft 1.april i år) utvidet fra fire til maksimalt seks år. Tillatelsen vil gis for to år av gangen (kontrollhensyn), men ikke lenger enn kontraktens varighet. Kravene til norske lønns- og arbeidsvilkår må fremdeles være oppfylt. Tillatelsen danner fortsatt ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse i Norge. Endringen vil særlig ha betydning for olje- og gassindustrien som har større forutsigbarhet for å beholde god kompetanse noe lengre. Etter § 6-13 kan ansatte i en utenlandsk virksomhet som har inngått kontrakt med en oppdragsgiver om å yte tjenester av begrenset varighet, få oppholdstillatelse. Det er videre et vilkår at utlendingen har kompetanse som faglært jf. § 6-1 og at kompetansen anses som relevant for gjennomføringen av oppdraget og at lønnen samsvarer tilsvarende. Dette er en bevisst parallellkjøring med reglene for vanlige arbeidstakere etter § 6-1 fra lovgivers side. Bestemmelsen er også ment å innføre like regler for de tilfellene hvor kontrakten dreier seg om levering av et produkt og når kontrakten dreier seg om levering av selve arbeidskraften (såkalt innleie). Kompetansekravet gjelder dermed både ved innleie av arbeidskraft og ved produktlevering. Det er også et krav om at utlendingen må være ansatt hos arbeidsgiver i utlandet. Bakgrunnen for dette er at det er vanskeligere for norske myndigheter å kontrollere lønns- og arbeidsvilkår dersom det foreligger en lengre kontraktskjede i hjemlandet. På denne måten forsøker man å unngå misbruk av utenlandsk arbeidskraft ansatt i utenlandske selskap som yter tjenester i Norge. Utlendingsforskriften § 6-14 er en ny bestemmelse som gir oppholdstillatelse til selvstendige oppdragstakere. Etter tidligere praksis ble det ikke gitt tillatelse til slike søkere. Bestemmelsen omfatter selvstendig næringsdrivende som er etablert i utlandet og som har inngått kontrakt med en oppdragsgiver i Norge om å yte tjenester av begrenset varighet. Det stilles ingen krav til typen av oppdrag, men det er et vilkår at oppdragstakeren har kompetanse som faglært, og at kompetansen anses som relevant for gjennomføringen av oppdraget. Det må også fremgå av kontrakten at oppdragstakeren skal motta godtgjørelse som minst svarer til lønnskravet for arbeidstakere som omfattes av bestemmelsen for faglærte, jf. § 6-1 og § 6-13 annet ledd.

15 Selvstendig næringsdrivende: utl. § 25 jf. utlf. § 6-18
§ 25: ”En utlendings som er fylt 18 år, og som skal drive varig selvstendig næringsvirksomhet i Norge, kan få oppholdstillatelse dersom det godtgjøres at det er økonomisk grunnlag for driften.” § 6-18: nødvendig for etablering eller den videre drift at utlendingen oppholder seg i Norge og deltar aktivt i driften arbeidet som skal utføres i bedriften må kreve at utlendingen må ha kompetanse som faglært dokumentere økonomisk grunnlag for bedriften må ha nødvendige tillatelser for virksomheten danner grunnlag for POT Det kan innenfor noen bransjer være vanskelig å jobbe kun for en arbeidsgiver, for eksempel dersom man er musiker, eller man kan rett og slett bare ønske å jobbe for seg selv. Da kan man søke om oppholdstillatelse for å være selvstendig næringsdrivende i Norge, jf. utl. § 25. Formålet med søknaden må være at man skal drive en varig næringsvirksomhet i Norge, og man må kunne godtgjøre at det er økonomisk grunnlag for driften av virksomheten. Utlendingsforskriften § 6-18 angir de nærmere vilkår, og gir også søkeren rett til oppholdstillatelse som selvstendig næringsdrivende dersom han fyller disse vilkårene. Tillatelsen man får vil være bundet til den bestemte virksomheten, samt danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Vilkårene som stilles i utlf. § 6-18 innebærer blant annet at det må være nødvendig for etablering eller videre drift av virksomheten at den næringsdrivende oppholder seg i Norge, og aktivt deltar i driften. Passivt eierskap er altså ikke nok for å få oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen. I tillegg må det arbeidet som skal utføres i virksomheten kreve at den selvstendig næringsdrivende har kompetanse som faglært, jf. utlf. § 6-1. Det siste er nytt og representerer en innstramming i forhold til de krav som ble stilt i den tidligere utlendingsloven, hvor det ikke var krav om at den næringsdrivende måtte være faglært. Til gjengjeld er grunnlaget for tillatelsen utvidet, slik at det nå kan gis tillatelse både for å etablere ny virksomhet og for å ta over en allerede eksisterende virksomhet. Tidligere fikk man kun tillatelse for å etablere ny virksomhet. Det må også godtgjøres at det er økonomisk grunnlag for driften av virksomheten. Dette må dokumenteres ved at det må fremlegges en nøyaktig beskrivelse av virksomhetens art, finansierings- og budsjettplaner, og regnskap dersom dette foreligger. Det at det må være økonomisk grunnlag for driften tilsier at inntektspotensialet må ligge på et slikt nivå at lovens underholdskrav blir oppfylt, slik at utlendingen vil være selvforsørgende som selvstendig næringsdrivende i Norge. Det må også fremlegges forhåndsuttalelse om at nødvendige tillatelser fra annen myndighet vil bli gitt.

16 Oppholdstillatelse for å ta utdanning eller lignende
Oppholdstillatelse for studier, vitenskapelig, religiøst eller kulturelt formål - utl. § 26 Oppholdstillatelse til fremme av vitenskapelig, religiøst eller kulturelt samarbeid og utvikling i saker som etter sin art faller utenfor reglene i §§ 23, 24 og 25 Oppholdstillatelse for å ta utdanning eller lignende Danner ikke grunnlag for permanent opphold, må vurdere returforutsetningene Så langt har vi gått gjennom oppholdstillatelsene som gis på bakgrunn av arbeid eller andre former for inntektsgivende næring i Norge. Det finnes imidlertid en stor gruppe utlendinger som kommer til Norge med et annet formål for øyet enn utelukkende å arbeide, for eksempel studenter, misjonærer, praktikanter, au- pairer etc. For denne gruppen er det utl. § 26 som danner grunnlag for oppholdstillatelse. Ut fra sin ordlyd kan det virke som om utl. § 26 er en sekkebestemmelse som gir utlendingsmyndighetene full adgang til å innføre oppholdstillatelser på annet grunnlag enn det som følger av loven for øvrig. Dette begrenses imidlertid klart av at oppholdstillatelser gitt i medhold av utl. § 26 ikke kan berøre hovedprinsippene ved innvandringsreguleringen. Dette innebærer at forskriftsreguleringen verken må stå i motstrid til det som har vært klare intensjoner fra lovgivers side, eller innebære en vesentlig utvidelse eller innskrenking av innvandringsadgangen. Dersom man holder seg innenfor disse hovedprinsippene er det imidlertid rom for den til enhver tid sittende regjering å gjøre endringer i forskriften, og dermed endre oppholdsgrunnlagene dersom det skulle være ønskelig. Flere av bestemmelsene som har sitt hjemmelsgrunnlag i utlendingsloven § 26, er utformet med tanke på bl.a. bistandsmessige hensyn. Det er et hovedformål at utlendinger skal kunne skaffe seg kunnskap i Norge som senere skal kunne komme til nytte i hjemlandet. Hensynet til kulturutveksling mellom Norge og andre land ligger også bak visse typer studietillatelser. Siden oppholdet i Norge for disse tillatelsesgrunnlagene normalt har et bestemt og tidsbegrenset formål, danner tillatelsene heller ikke grunnlag for permanent opphold i Norge. Det er således en forutsetning for oppholdstillatelse at utlendingen etter endt opphold skal returnere til hjemlandet, og myndighetene må vurdere den enkeltes returforutsetninger før tillatelse evt. innvilges, jf. visum og sesongarbeidstakere.

17 Studietillatelser – utlf. § 6-19
1.ledd: vanlige studenter 2.ledd: folkehøyskole eller livssynsskole 3.ledd: Faglærte studere norsk språk 4.ledd: Faglærte kan ta tilleggsutdanning eller praksis Tillatelsene danner ikke grunnlag for permanent opphold Etter utlf. § 6-19 første ledd kan studenter som har tilsagn om opptak ved en godkjent utdanningsinstitusjon få oppholdstillatelse. En oppholdstillatelse for å studere i Norge inkluderer samtidig en tillatelse til deltidsarbeid for 20 timer i uken og heltidsarbeid i de ordinære feriene, jf. utlf. § 6-33 annet ledd. Følgende vilkår må som hovedregel være oppfylt etter forskriftens § 6-19, 1.ledd som gjelder vanlige studenter: • Utdanningen må være formålet med oppholdet og det må dreie seg om heltidsutdanning. • Søkeren skal legge frem plan for utdanningen. Om studenten klarer å følge progresjonen til den fremlagte studieplanen vil kunne få betydning ved søknad om fornyelse av tillatelsen • Søkeren må ha tilsagn om opptak ved en godkjent utdanningsinstitusjon. I utgangspunktet gis det bare tillatelse for å gå på universitet/høgskole eller for å gjennomføre fagskoleutdanning. (Et unntak for utenlandske elever bosatt på Svalbard, kan komme til fastlandet for å gå på videregående skole i Troms, egen instruks om dette.) Det stilles videre krav til forsørgelse (underholdskrav) og bolig. Tillatelse til å gå på folkehøyskole etter § ledd gis for kun et år. § 6-19 tredje og fjerde ledd er nye. De gir en utlending som har kompetanse som faglært muligheten til å kunne få tillatelse i Norge for å studere norsk språk, slik at de senere kan få jobb i Norge. Det samme gjelder utlendinger som har kompetanse som faglært, men som trenger tilleggsutdanning eller praksis for å kunne få godkjent utdanningen i Norge. Hensikten med de nye bestemmelsene i tredje og fjerde ledd er at utlendinger som kanskje har tatt utdannelsen sin i Norge og som ønsker å jobbe i Norge skal slippe å forlate riket for deretter å fremme søknad om tillatelse til arbeid fra hjemlandet, dersom det er kun de ovennevnte regulerte tilfellene som mangler for at de skal kunne få seg jobb i Norge, altså bedre norsk språk eller praksis. På denne måten gis faglærte utlendinger en bedre mulighet til å skaffe seg arbeid i Norge, i tillegg til at Norge får tiltrukket seg kvalifisert arbeidskraft som vi har behov for.

18 Andre typer tillatelser
Utlf. § forskere med egne midler Utlf. § praktikanter Utlf. § musikere, artister og kulturarbeidere Utlf. § 6-23 – medarb. ideelle, religiøse eller hum.org. Utlf. § fredskorpsdeltakere Utlf. § au-pair Utlf. § ungdom på arbeidsferie Utlf. § medisinsk behandling Utlf. § nyutdannete for å søke arbeid som faglært Utlf. § diverse Som nevnt ovenfor danner utl. § 26 ikke bare grunnlag for tillatelser til studenter, men gir også grunnlag for flere andre ulike typer opphold i Norge som har et mer vitenskapelig, religiøst eller kulturelt formål. Det er nylig gjort en endring for faglærte arbeidssøkere, den bestemmelsen (utlf. § 6-30) ble opphevet fra 15. januar. Praksis viste at det var kun et fåtall av dem som har hatt slik tillatelse, som har funnet relevant arbeid i Norge, og de utenriksstasjonene som mottok flest søknader, meldte tilbake om utstrakt og økende bruk av falske dokumenter i søknadene slik at søkerne i realiteten ikke var faglærte. Som jeg har skrevet i boken ble også bestemmelsen (utlf. § 6-26) om russiske torghandlere opphevet i fjor. Disse oppholdsgrunnlagene utgjør ikke de største innvandringsgruppene i Norge, med unntak av for eksempel aupairene. Skal derfor si litt mer om denne gruppen, (og kort om noen av de andre hvis tiden strekker til, men de er ellers gjennomgått i lærebokens kap. 5.3). Au pair § 6-25: Formålet med au pair-ordningen er kulturutveksling, jf. utlf. § Tanken er at unge voksne, her nærmere definert som barnløse personer mellom 18 og 30 år, skal få mulighet til å lære seg et annet språk og en annen kultur gjennom å bli inkludert i en familie i vertslandet. Som gjenytelse skal au pairen bidra med visse tjenester i familien, som lettere husarbeid og barnepass. Siden oppholdet både skal ha et utdanningsmessig og et kulturelt formål, er tanken at dette skal ivaretas ved at au pairen bor og arbeider i en vertsfamilie som benytter norsk språk i dagliglivet og har god kunnskap om det norske samfunnet. Det stilles derfor strenge vilkår både til den kontrakten utlendingen tilbys og til vertsfamilien. Kontrakten til au pairen skal tilfredsstille vilkår fastsatt av UDI om blant annet oppgavenes art og omfang, lommepenger, kost og losji og fridager, jf. utlf. § 6-25 første ledd. I UDIs rundskriv om au pair-ordningen (RS ) er ”vertsfamilie” nærmere definert som ektepar, partnere eller samboere med eller uten barn, eller enslig forelder med barn. Enslige personer uten barn omfattes ikke av begrepet vertsfamilie. Det er også et krav at det ikke foreligger noe nært slektskap mellom au pairen og vertsfamilien. Som nevnt må vertsfamilien ha god kjennskap til det norske samfunnet og i hovedsak benytte norsk språk i familiens dagligliv. De må også snakke norsk med au pairen. Som hovedregel kreves det at vertsforeldrenes og au pairens opprinnelsesland er forskjellige, men etter en konkret vurdering kan tillatelse likevel gis selv om én av vertsforeldrenes opprinnelsesland er lik au pairens. I slike tilfeller er det et vilkår at denne vertsforelderen har bodd i Norge minst 10 år. Det er et vilkår for å få oppholdstillatelse, at au pairen er sikret underhold og bolig, jf. utl. § 58. Kravet anses oppfylt dersom au pairen som et minimum er sikret fri kost og losji og mottar lommepenger/lønn i henhold til kontrakt. En au pair kan få oppholdstillatelse i til sammen to år etter utlf. § 6-25, og den danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Det er imidlertid lov for en au pair å bytte vertsfamilie innenfor toårsperioden dersom vedkommende ønsker dette. Det fremgår av utlf. § 10-25a at en utlending som i forbindelse med bytte av vertsfamilie søker om ny oppholdstillatelse som au pair, jf.§ 6-25, kan bo hos den nye vertsfamilien og utføre oppgaver i henhold til ny kontrakt så snart fullstendig søknad om oppholdstillatelse er innlevert. Det forutsettes at de øvrige vilkårene for tillatelse er oppfylt. Opphold hos ny vertsfamilie under søknadsbehandlingen skal medregnes ved beregningen av varigheten av samlet oppholdstid som au pair. Kulturutveksling eller hushjelp? Siden hovedformålet med ordningen er kulturutveksling, skal vertsfamilien behandle au pairen i så stor grad som mulig som et familiemedlem. Det innebærer at au pairen skal få delta i vertsfamiliens daglige oppgaver i hjemmet, for eksempel lettere husarbeid, pass av barn og pass av husdyr (hund, katt etc.) Au pairen skal ikke være en hushjelp eller dagmamma. Det er imidlertid en kjensgjerning at antall personer som kommer til Norge gjennom au pair-ordningen har økt kraftig, fra 691 nye tillatelser i 2000 til 1829 nye tillatelser i Ordningen har fått mye oppmerksomhet i media og gjennom offentlige debatter, som gjerne har dreid seg om at ordningen legger opp til utnyttelse av au pairer, og hvorvidt ”au pair” bare er et annet ord for hushjelp. For hvem er egentlige den typiske au pairen? I 2011 kom det over 1500 personer fra Filippinene til Norge som au pair, noe som utgjør en andel på nesten 90% av det totale antall av 1800 innvilgede au pair-tillatelser det året. De fleste kommer med håp om et bedre liv. En mulighet til å forsørge familien. Gi lillebror en utdannelse. Komme seg vekk fra fattigdom. Kanskje har vedkommende en utdanning fra hjemlandet, for eksempel som helsearbeider i hjemlandet, for eksempel sykepleier, evt. en annen fagutdanning. Etter å ha vært et eller to år i Norge som aupair, hvor de gjerne har gått på norskundervisning, har de et ønske om fortsatt å kunne bli i Norge. De får da godkjent fagutdanningen sin fra hjemlandet slik at de får autorisasjon til å kunne jobbe som helsepersonell i Norge, før de skaffer seg et arbeidstilbud og dermed kan søke om selvstendig tillatelse som faglært etter § 6-1. Det å være au pair for en familie i et år eller to blir dermed bare et hjelpemiddel for å komme seg til Norge siden det endelige målet egentlig er å finne arbeid i Norge. Norge på sin side har behov for den type faglært arbeidskraft som tilbys fra denne gruppen, og særlig innen helsesektoren. En vinn-vinn situasjon vil mange mene, og det har den siste tiden vært en diskusjon rundt ordningen som helhet. Utlendingsmyndighetene er godt kjent med at det forekommer misbruk av au pairordningen. I en Fafo-rapport «On Equal Terms? An evaluation of the Norwegian au pair scheme» fra 2009, skrevet av Cecilie Øyen på oppdrag for UDI, konkluderes det med at ordningen ikke alltid oppfattes eller praktiseres i tråd med formålet. Selv om kulturutvekslingsaspektet ikke er uviktig, oppfatter en del vertsfamilier og au pairer ordningen først og fremst som en arbeidsordning eller inntektsstrategi. Enkelte au pairer jobber derfor ulovlig ved siden av, og noen vertsfamilier utnytter au pairen som billig hushjelp. En utfordring med dagens au pairordning er dermed å sikre at au pairene ikke blir utnyttet som billig, ufaglært arbeidskraft. For å styrke kulturaspektet kom derfor Justisdepartementet med en instruks (GI ) vedrørende enkelte endringer i au pairordningen i desember Flere av tiltakene forutsatte endringer i UDIs rundskriv med tilhørende standardkontrakt for au pair. De viktigste endringene var begrensninger i hvem som kan være au pair, hvor det ble instruert om at det som hovedregel ikke skal innvilges tillatelse til personer som har barn. Departementet la til grunn at personer som har forsørgelsesplikter overfor barn i hjemlandet, sjelden vil ha kulturutveksling som formål med et au pair opphold i Norge. I tillegg ble det besluttet tatt inn i standardkontrakten at vertsfamilien skal dekke au pairens hjemreise, slik at man unngår at au pairen må bli hos en vertsfamilie som misbruker ordningen fordi vedkommende ikke har penger til å betale for hjemreisen. Videre ble det fokusert på styrking av informasjonsarbeidet, beløpet for lommepenger og språkkurs ble justert, samt at det ble besluttet at det skal utarbeides informasjonsmateriell om skattereglene. Det er nylig opprettet et eget au pair-senter, hvor både au pairer og vertsfamilier skal finne informasjon og råd. Senteret er et initiativ fra Justisdepartement og skal driftes av Norsk Folkehjelp og Fagforbundet. For de av dere som er interessert i denne problemstillingen kan man lese mer om dette senteret på nettsiden til norsk folkehjelp. I den samme instruksen varslet departementet flere planlagte endringer, blant annet regler om karantene for vertsfamilier og i høringsbrev av 27. januar 2012 foreslo departementet endringer i både utlendingsloven og utlendingsforskriften for å etablere en ordning med karantene for vertsfamilier som bryter vilkårene for oppholdstillatelse til au pair. Etter innspill i høringsrunden har departementet imidlertid sendt ut et nytt høringsbrev, datert 6. juli 2012, hvor de foreslår å utvide grunnlaget for når det kan ilegges karantene til også å omfatte situasjoner der vertsfamilien er ilagt straff eller særreaksjon for forhold begått mot en au pair. I tillegg foreslås det å øke karanteneperiodens maksimale lengde i forhold til det som ble foreslått i høringsbrevet fra januar. Endringsforslagene er for tiden til behandling i departementet. I henhold til Justisdepartementets instruks, GI , skal minimumssatsen for lommepenger økes til kr pr. mnd. Vertsfamilien skal også betale for norskkurs for au pairen (minst kr pr. år inkl. studiemateriell). Se nærmere i Justisdepartementets ikrafttredelsesrundskriv, G-05/2012, om endringene i utlf. § 6-25 og § 10-25a, som trådte i kraft 1. juli 2012. Se Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 27. januar 2012 og 6. juli 2012 for nærmere om både de endringer i utlf. § 6-25 og § 10-25a som trådte i kraft 1.juli, samt om karanteneforslaget.

19 Tilsynsregler - §§ 27 og 27a § 27 - Tilsyn med at vilkår for tillatelser følges og tiltak ved brudd på vilkårene Arbeidstilsynet fører tilsyn UDI kan ilegge karantenetid for arbeidsgiver § 27a - Misbruk av ordningen med tidlig arbeidsstart Utelukkelse fra ordningen med tidlig arbeidsstart for en periode på inntil ett år Arbeidet med å sikre utenlandske arbeidstakere gode vilkår i Norge, og med det også motvirke sosial dumping, må ses i sammenheng med arbeidet mot skatteunndragelser, svart arbeid og annen økonomisk kriminalitet. I denne sammenheng er samarbeidet med partene i arbeidslivet og mellom alle involverte myndigheter særlig viktig. Av den grunn er det Arbeidstilsynet og Petroleumstilsynet som står for det faktiske tilsynet med at virksomhetene følger vilkårene for oppholdstillatelse når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår og stillingens omfang jf. utl. § 27. Også arbeidstakere etter lovens kapittel 13 (EØS/EFTA-borgere) skal Arbeidstilsynet føre tilsyn med. Det er Arbeidstilsynet som gir pålegg og treffer de vedtakene som er nødvendige for gjennomføringen av selve tilsynet. Arbeidsmiljølovens regler om pålegg, tvangsmulkt og stansing gjelder tilsvarende. Dersom Arbeidstilsynet mistenker at det foreligger overtredelse av vilkårene eller at utlendingen ikke har nødvendig oppholdstillatelse, skal de varsle utlendingsmyndighetene om dette, jf. utl. § 27 tredje ledd Tidligere var det eneste sanksjonsmiddelet ved brudd på vilkårene for oppholdstillatelse å trekke tillatelsen til utlendingen tilbake. Arbeidsgiveren derimot kunne like etterpå ansette en ny utenlandsk arbeidstaker. Fordi det syntes urimelig at brudd på lønns- og arbeidsvilkår kun skulle ramme arbeidstakeren, ønsket lovgiver å innføre sanksjonsmuligheter også overfor arbeidsgiver. UDI kan derfor etter utl. § 27 femte ledd treffe vedtak om at en arbeidsgiver ikke kan ansette utenlandsk arbeidskraft for en periode på to år, dersom arbeidsgiveren i forhold til sine utenlandske arbeidstakere grovt eller gjentatte ganger bryter regler gitt i eller i medhold av utlendingsloven som skal verne om arbeidstakeres lønns- eller arbeidsvilkår. Denne regelen om karantenetid skal, foruten å virke pønalt og preventivt på arbeidsgiver, også verne arbeidstakere mot arbeidsgivere som tidligere har brutt sine forpliktelser. Bestemmelsen gjelder kun brudd på reglene om vern av lønns- eller arbeidsvilkår hos arbeidstagere som har oppholdstillatelse. Den gjelder altså i ikke ved bruk av ulovlig arbeidskraft, dvs. arbeid uten gyldig oppholdstillatelse. I slike tilfeller vil imidlertid UDI ha plikt til å anmelde forholdet til politiet, jf. utl. § 108 nest siste ledd. Etter utl. § 27a kan det også ilegges sanksjoner ved misbruk av ordningen med tidlig arbeidsstart, jf. utlf. § Sistnevnte bestemmelse muliggjør reaksjoner overfor arbeidsgivere som misbruker ordningen med tidlig arbeidsstart ved å utelukke dem fra ordningen for en periode på inntil ett år. Ved grovt eller gjentatt misbruk vil imidlertid den generelle straffebestemmesen i utl. § 108 kunne anvendes. Misbruk av ordningen kan være at arbeidsgiveren lar arbeidstakerne starte før tillatelse foreligger, selv om han ikke fyller vilkårene for ordningen, eller ved at arbeidsgiveren gir uriktige opplysninger som medfører at det gis adgang til å starte arbeidet før tillatelse foreligger, jf. utlf. § Det vil kun få konsekvenser for arbeidsgiver dersom vilkårene for tidlig arbeidsstart ikke foreligger og det skyldtes feil fra hans side. Så lenge arbeidstakeren fyller vilkårene for oppholdstillatelse, vil konsekvensen av arbeidsgiverens manglende kompetanse eller feil bare være at arbeidstakeren ikke kan begynne arbeidet før tillatelsen foreligger.

20 Særlige regler for EU/EØS-borgere
Utl. kap Utlf. kap. 19 Retten til fri bevegelighet Fra 1.okt innført en registreringsordning Oppholdsrett for EØS-borgere og deres familiemedlemmer Inntil 3 måneder – utl. § 111 Utover 3 måneder – utl. § 112 Regelverket her er veldig detaljert, og er beskrevet i læreboken, men vil nevne hovedpunktene. Etter at EØS- avtalen trådte i kraft i 1994 har det vært enklere for ikke-nordiske EU-borgere å ta opphold i Norge. Gjennom EØS-avtalen er Norge en del av EUs indre marked, hvor blant annet retten til fri bevegelighet av arbeidskraft er en grunnleggende rettighet. Retten til fri bevegelighet innebærer at EØS-borgere i utgangspunktet kan bevege seg fritt mellom EØS-landene for å arbeide, studere eller bo sammen med familie, men også dersom vedkommende bare ønsker å oppholde deg i Norge og har egne midler til å forsørge seg selv, jf. utl. § 112. Tidligere arbeidstakere gis også, på nærmere vilkår, rett til fortsatt opphold etter avsluttet yrkesaktivitet. Denne bevegeligheten av arbeidskraft har økt kraftig gjennom 2000-tallet, hvor det i Norge har vært en markant økning av arbeidsinnvandrere fra land i særlig Øst-Europa, som for eksempel Polen og de baltiske stater. Etter den forrige utlendingsloven av 1988 var det slik at EØS-borgere måtte søke om oppholdstillatelse, på samme måte som tredjelandsborgere. De nye EØS-reglene i dagens utlendingslov gir derimot en oppholdsrett som ikke er avhengig av utstedelse av en særskilt oppholdstillatelse. Bakgrunnen for dette er Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF som omhandler EU-borgere og deres familiemedlemmers rett til å bevege seg og oppholde seg fritt på medlemsstatenes område. Direktivet videreførte i stor grad tidligere regler og rammer for arbeidskraftmobilitet innenfor EU, men innførte en viktig endring gjennom at systemet med oppholdstillatelser ble erstattet av en registreringsordning. Den midlertidige registreringsordningen for arbeidstakere omfattet av EØS-avtalen ble fra ny lovs ikrafttredelse utvidet til å gjelde alle EØS-borgere. (Og fra sommeren 2012 også for personer fra Bulgaria og Romania som søker for første gang.) Direktivet er for øvrig implementert i den nye utlendingsloven gjennom kap.13 og utlendingsforskriftens kap.19. Skal kort nevne noen hovedpunkter: Utlending som omfattes av EØS-avtalen kan uten tillatelse reise inn i Norge og ta opphold eller arbeid her i inntil tre måneder, eller seks måneder dersom utlendingen er arbeidssøkende, forutsatt at vedkommende ikke blir en urimelig byrde for offentlige velferdsordninger og kan dokumentere identitet med pass eller gyldig id-kort. Hvis EØS-borgeren tar opphold eller arbeid i Norge utover de nevnte tidsperiodene, må vedkommende fylle vilkårene for oppholdsrett i utl. § 112. Foruten arbeid vil dette også gjelde selvstendig næringsdrivende, studenter og personer som bl.a. oppebærer tilstrekkelige faste periodiske ytelser eller som har tilstrekkelige egne midler. Tilsvarende oppholdsrett gjelder også for medfølgende familiemedlemmer til EØS-borgeren, selv om de skulle være tredjelandsborgere, jf. utl. § Vil komme litt tilbake til dette. Nye problemstillinger med økt arbeidsinnvandring: Med økt arbeidsinnvandring fra EØS-området dukker også nye problemstillinger opp. Hva skjer dersom en EØS-borger som har vært arbeidstaker i Norge plutselig blir syk, eller blir utsatt for en arbeidsulykke og ikke kan arbeide mer? Hvilke rettigheter har da vedkommende? En EØS-borger vil fortsatt kunne bevare sin status som arbeidstaker dersom han skulle bli midlertidig arbeidsufør som følge av sykdom eller ulykke. Han vil også beholde sin status dersom han blir ufrivillig arbeidsløs og melder seg som arbeidssøkende hos NAV. Dette er regulert i § 112 annet ledd.

21 EØS/EU- forts. Varig oppholdsrett – utl. § 115
Oppholdskort og registreringsbevis - utl. §§ 117 og 118 Utvisning og bortvisning - utl. §§ 122 og 121 Etter EØS-reglene i den tidligere utlendingsloven av 1988 fikk EØS-borgere rullerende oppholdstillatelser av fem års varighet. Etter den nye utlendingsloven kan imidlertid EØS-borgere og deres familiemedlemmer (inkludert de som er tredjelandsborgere) få rett til varig oppholdsrett etter fem års sammenhengende lovlig opphold i Norge. Dette følger av utl. §§ 115 og 116 (for familiemedlemmer som ikke er EØS-borgere). Den varige oppholdsretten vil imidlertid bortfalle dersom vedkommende oppholder seg utenfor riket i mer enn to påfølgende år. Ved oppnådd varig oppholdsrett kan en person ikke utvises fra Norge med mindre tungtveiende hensyn til offentlig orden eller sikkerhet tilsier det, jf. utl. § 122 annet ledd bokstav a. Han får med andre ord et styrket vern mot utvisning. Sier ikke mer om utvisning og bortvisning her, det skal være dekket i tidligere forelesninger. Ved opphold utover de tidligere nevnte tre (seks) månedene plikter EØS-borgeren å registrere seg, jf. utl. § 117. Dette skjer ved fremmøte ved det lokale politidistrikt eller ved servicesenteret for utenlandske arbeidstakere. Hvis utlendingen ikke har oppholdsrett, nektes utstedelse av registreringsbevis/oppholdskort. Det foreligger da også grunnlag for bortvisning. Også familiemedlemmer som er tredjelandsborgere får oppholdskort. Som hovedregel er det politiet som avgjør sakene og utsteder registreringsbevis. Det er ingen klageadgang hvis utlendingsmyndighetene kommer til at vilkårene for registrering/oppholdskort ikke er oppfylt. Les mer om dette i læreboken.

22 Utfordringer med EØS-regelverket
«Kjærlighetsflyktninger» Omreisende tiggere Falske EØS-borgere «Kjærlighetsflyktninger» Dersom man gjør en sammenligning av de familiegjenforeningsregler som gjelder for tredjelandsborgere etter det alminnelige regelverket i utlendingslovens kapittel 6, med det regelverket som gjelder for familiegjenforening for EØS-borgere, vil man se at sistnevnte inneholder langt enklere, og derav også mer «gunstige» regler. For eksempel stilles det ikke et generelt krav til underhold etter EØS-reglene. En tredjelandsborger som er gift med en EØS-borger som arbeider i Norge vil dermed «lettere» kunne ta opphold i Norge, enn en tredjelandsborger som er gift med en norsk borger bosatt i Norge, siden sistnevnte må søke oppholdstillatelse etter lovens ordinære regler for familieinnvandring med de krav til underhold etc., som der fremgår. Bakgrunnen for denne forskjellen er EØS-regelverkets formål om fri bevegelighet. Det skal være like muligheter for EØS-borgere å kunne benytte seg av sin rett til fri bevegelighet, uavhengig av om man har en ektefelle fra et EØS-land eller fra et land utenfor EØS-området. Av samme grunn kan også en norsk borger som har utøvd sin rett til fri bevegelighet innenfor EØS-området utenfor Norge, ta med seg familiemedlemmer tilbake til Norge etter EØS-regelverket, jf. utl. § 110 annet ledd annet punktum. (Klikk og vis eksempelsak på neste side!) Hva med omstreifende tiggere og gatemusikanter? Det er jo i vinden hver sommer, særlig blir romfolk trukket frem, i stor grad er dette personer fra Romania, men også andre land i Øst-Europa er registrert. Det kan tilsynelatende virke som flere utenlandske EØS-borgere livnærer seg i Norge ved tigging. Dette er i seg selv ikke tilstrekkelig til at oppholdsretten etter § 111 for inntil tre måneder bortfaller, så lenge utlendingen ikke søker sosialhjelp og ellers oppfyller kravet til gyldig pass eller identitetskort. Tigging er for øvrig heller ikke straffbart etter norsk lov. Falske EØS-borgere Til slutt kan jeg nevne at en utfordring nå er å avdekke om de som melder seg som EØS-borgere for registrering faktisk er EØS-borgere. Politiet har i senere tid avdekket omfattende misbruk av falske pass ment å dokumentere EØS-tilhørighet, mens utlendingen egentlig er fra et tredjeland.

23 Ann-Sissel og Oluwafemi er kjærlighetsflyktninger i Finland Trilleturen for det norsk-nigerianske ekteparet stopper her ved den norske grensa. En sak fra NRK: De er nybakte foreldre, men får ikke leve sammen i Norge. Årsaken er at barnefaren er nigerianer og utvist fra Norge for fem år. Nå bor de på grensen mellom Norge og Finland. For et strengt innvandringsregelverk hindrer dem å oppholde seg sammen i Norge. Derfor har de blitt kjærlighetsflyktninger i den finske grensebygda Nuorgam. I Norge er han stengt ute i fem år for å ha oppgitt falsk identitet i asylsøknaden. Som mange andre nektes han derfor også familiegjenforening med sin norske kone og sønn. I EU-regelverket er lovbruddet til Adesuyi ikke regnet som alvorlig nok til å nekte familien å være sammen. Finland vurderer annerledes Men så lenge familien bor i leiligheten sin i Finland vurderes mannens oppholdstillatelse etter et EU-regelverk. I det regelverket er lovbruddet hans ikke regnet som alvorlig nok til å nekte familien å være sammen. Her må nigerianeren regnes som en sikkerhetsrisiko for å nektes familiegjenforening. Vil ikke myke opp regelverket Hvor mange norske barn som nektes kontakt med foreldre som har brutt utlendingsloven har ikke norske myndigheter oversikt over. Flere asylorganisasjoner mener det kan dreie seg om flere hundre barn. Justisdepartementet vil ikke la seg intervjue av NRK om denne saken, men skriver i en e-post at det er ingen planer om å myke opp regelverket: –At man har familie i Norge vil ikke nødvendigvis være til hinder for utvisning hvis man har begått grove eller gjentatte brudd på utlendingsloven, skriver de. Dette er en problemstilling som vi er godt kjent med, og den har sitt utspring i EU-direktiv 2004/38 om rett til fri ferdsel og opphold i medlemslandene (fri bevegelighetsdirektivet). I en dom i EF-domstolen fra juli 2008, ”Metockdommen”, slo domstolen fast at direktivet hindrer et medlemsland å stiller krav om at en tredjelandsborger som er ektefelle til en EU-/EØS-borger, skal ha oppholdt seg lovlig i et annet medlemsland før han/hun kommer til vertslandet. Dommen vakte stor oppmerksomhet fordi den kan gi personer med ulovlig opphold varige rettigheter. Det ble satt ned en ekspertgruppe som blant annet utarbeidet retningslinjer for hva medlemslandene kan kreve. På grunnlag av disse retningslinjene har AD gitt et rundskriv til UDI om tolking av utlendingslovens § 110 annet ledd – oppholdsrett for familiemedlemmer. Dette begynner å bli utbredt, jf. artikkel i Aftenposten for en måned siden, hvor de skrev om flere familier som hadde flyttet til Sverige på denne måten. De blir der lenge nok til å kunne utøve sine rettigheter som EU-borger og tar med seg sin utenlandske ektefelle tilbake til Norge gjennom dette regelverket. Sågar en egen forening som heter «Grenseløs kjærlighet» som bistår/råder par til dette. Kan det finnes betenkeligheter med å omgå regelverket for utvisning på denne måten? Se nærmere om dette i Kommentarutgaven til Vevstad s