Kvasarer Kvasarer sender ut mer energi pr sekund enn sola sender ut på 200 år – og de stråler med denne effekten i millioner av år! Kvasarer ble oppdaget fordi de sender ut sterk stråling i radiobølgeområdet. For eksempel sender Cygnus -1 i stjernebildet Svanen ut 10 millioner ganger mer energi i radiobølgeområdet enn en hel galakse sender ut av synlig lys! Disse radiokildene fikk navnet ”Quasi-stellar radio sources” – quasars. Lignende objekter er siden observert med enorm energiutsendelse over hele det elektromagnetiske spektret (maks. i infrarødt). Disse kalles quasi-stellar objects (QSO). De første kvasarene ble oppdaget som radiokilder, og da man rettet lysteleskoper mot disse, oppdaget man ”stjerner” med enorme rødforskyvninger. Konklusjonen ble etter hvert at disse objektene ikke var vanlige stjerner, men en type ”aktive galakser” i enorme avstander fra oss – milliarder av lysår.

Hvordan utforket man kvasarer? Det viste seg at kvasarene kan variere i styrke med tidsskalaer på timer, dager, uker eller måneder. De kan ”flamme opp” i utbrudd av kort varighet. De raske variasjonene gir en pekepinn om at objektene ikke kan være store som en galakse – de må være på størrelsesskala med vårt solsystem. Kvasaren wfsj2245+0024 – merk den rødlige fargen! Når kvasarer ble observert i synlig lys, viste de meget sterk rødforskyvning, som tyder på stor avstand fra oss.

Aktive galaksekjerner Det har vist seg at både kvasarer og visse andre lyssterke objekter befinner seg i sentrum (kjernen) av galakser, og astronomene regner med at de henter energien sin fra supermassive svarte hull. Det sorte hullet vil tiltrekke gass og støv nær galaksekjernen og samle en skive rundt seg. Akkresjonsskive og jetstråler ut fra en aktiv galaksekjerne med et sort hull i midten (modell) Friksjon mellom ulike lag av hvirvlende gass og støv varmer skiven, og den blir stadig mer varm og kompakt inn mot det sorte hullet. Dette gir stort trykk, og gassen vil ”sprute ut” den veien det er lettest å unnslippe, nemlig vinkelrett på skiven. I Andromeda-galaksen (og siden andre galakser) fant man at stjerner nær kjernen sirklet så fort omkring kjernen at det måtte være et svært massivt objekt i kjernen – et supermassivt sort hull. Ulike kategorier av ”aktive galakser” er egentlig svært like fenomener, men vi ser dem fra ulike vinkler (ser diskosen fra siden eller ovenfra, for eksempel).

De fleste kvasarer vi kjenner, er dannet mellom 2 og 7 mrd år etter Big Bang Når supermassive sorte hull er unge, er de omgitt av store mengder støv og gass, som samler seg i en akkresjonsskive. Over tid vil det meste av stoffet i denne skiven enten bli oppslukt av det sorte hullet eller sprute ut i form av jetstråler vinkelrett på skiven. Når akkresjonsskiven minker i masse, blir galaksekjernen mindre aktiv. De fleste galakser i nærheten av oss er gamle (ca 13 mrd år), og har derfor ikke særlig aktive kjerner. Når vi observerer fjerne galakser, ser vi bakover i tid til en periode da disse hadde aktive kjerner. De fleste galakser gjennomgår en aktiv periode og vil derfor ha en kvasar nær kjernen i en del av sitt liv. Kvasarer hører altså til en tidlig fase i de fleste galaksers liv.