Presentasjon lastes. Vennligst vent

Presentasjon lastes. Vennligst vent

Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) Norges første litterære modernist og ”bag packer” (egt. nyromantiker) Kilder:

Liknende presentasjoner


Presentasjon om: "Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) Norges første litterære modernist og ”bag packer” (egt. nyromantiker) Kilder:"— Utskrift av presentasjonen:

1 Sigbjørn Obstfelder ( ) Norges første litterære modernist og ”bag packer” (egt. nyromantiker) Kilder:

2 Sigbjørn Obstfelder (1898, året han gifter seg med den 22-årige danske Ingeborg Weeke som føder en datter dagen Obstfelder begraves, 34 år gammel)

3 Edvard Munch tegner ham…

4 Sigbjørn Obstfelders liv og litterære produksjon •Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger i Han utdannet seg til ingeniør og oppholdt seg i USA i perioden Han reiste mye fra sted til sted. Han var rastløs, fjern og grublende. •Etter hjemkomsten til Norge utgav han Digte (1893), en samling særegne dikt som vakte oppsikt og som siden har gitt ham plassen som en av de fremste nyromantiske i Norge. •Flere av diktene har modernistiske trekk hvor fremmedfølelse og angst er fremtredende, andre dikt er preget av panteistisk mystikk og erotisk og religiøs lengsel. Han elsket musikk, derfor er mange av diktene melodiøse, men de er ikke sangbare. •Han publiserte flere dikt i aviser og tidsskrifter, til sammen ingen stor produksjon, men hans ukonvensjonelle, symbolistiske billedvalg og forfinede melodiøse stil har gjort han til en inspirasjonskilde for senere norske forfattere.

5 Forts. •Til de mest kjente dikt hører ”Jeg ser”, ”Kan speilet tale?” og ”Regn”. Også Obstfelders prosa er preget av en lyrisk tone, slik som i kjærlighetsfortellingene i To novelletter (1895) og i romanen Korset (1896). •Han skrev også skuespill, ”De røde draaber” (1897), ”Esther” (1899) og ”Om vaaren” (oppført på Nationaltheatret 1902). •Den dypt personlige ”En prests dagbog” ble utgitt kort etter hans død. Boken, som er ufullført, regnes som hans hovedverk, den preges av dyptgripende sannhetssøken og kjennelsestrang. •Mot slutten av sitt liv var Obstfelder delvis sinnssyk. Han døde av tuberkulose i København i 1900, samme dag som hans eneste barn ble født.

6 Han innførte noe nytt i typografien, dvs. hvordan diktet er satt opp •Lite rim •Strofene ikke sindig ordnet med jevn venstremarg •Noen versenlinjer er lange, andre korte •Skilletegn, mye tankestreker, markerte pauser •Enkelt språk med korte setninger

7 ”Jeg ser” (fra ”Digte”, 1893) •"Jeg ser” (1893) •av Sigbjørn Obstfelder •Jeg ser på den hvite himmel, jeg ser på de gråblå skyer, jeg ser på den blodige sol. • •Dette er altså verden. Dette er altså klodenes hjem. • •En regndråbe! • •Jeg ser på de høye huse, jeg ser på de tusende vinduer, jeg ser på det fjerne kirketårn.

8 Forts. •Dette er altså jorden. Dette er altså menneskenes hjem. • •De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte. • •Jeg ser på de velkledde herrer, jeg ser på de smilende damer, jeg ser på de ludende heste. • •Hvor de gråblå skyer blir tunge. • •Jeg ser, jeg ser... Jeg er vist kommet på en feil klode! Her er så underligt...

9 Edvard Munchs "Aften på Karl Johan" (1892)

10 Feil klode? ?

11 Litterær analyse/tolkning (Knut M. går ikke god for hele denne tolkningen, særlig tolkningen av bildene/symbolene) •Form: •· 9 strofer. · verselinjer: · personlig pronomen jeg i 1, 4, 7 og 9. vers. · gjentakelse, 2. og 5. strofe er nesten like (understreker, framhever). · skilletegn (utropstegn, tankestreker). · korte setninger med ulike lengder. •Tolkning: (all tolkning er subjektiv) •· Obstfelder er skuffet over fremmedgjøringen i verden, menneskenes verden er alt for overfladisk. · Diktet gir en følelse av ensomhet.

12 Forts. •Bilder/symboler: •· "velkledde herrer" - sjelløs, overfladisk liv · "smilende damer" - sjelløs, overfladisk liv · "de høye huse" - anonyme boligblokker, miljøforandring, folk flytter fra bygda til byen · "fjerne kirketårn" - fjerner oss fra religion, mer viktig hvordan jeg har det enn andre har det (KM:?) · "de gråblå skyer" – forurensing (KM: depresjon, mentalt sammenbrudd?) · "solen blir borte" - varmen i mennesket blir borte, forurensing (KM: Gud er borte). · "en regndråpe" - kan varsle en katastrofe (solen blir borte etterpå) (KM: regn/gråt?) · "de lutende heste" - naturen forurenset, dyra lider (KM: dyra skjønner/kontrast til mennesket?) •Tema i Obstfelders poesi: •· Ensomhet · Undring · Angst · Fremmedfølelse (KM: Det fins en annen verden – metafysikk).

13 ”Navnløs” ( fra ”Digte”, 1893 ) •Mørkets tåge sænker seg over trær, over plæner, •bladene har ingen farver, græsset har intet grønt. •Lygterrnes blus er mørkets gule pupiller - •gule pupiller, som vider seg ut så selsomt. •Ingen er der, som ler eller sukker i parkens gange. •Jeg hoster. Min hosten lyder som spøgelsesharken. •Jeg går. Mine skridt er som spøgelseskridt. • •Men midt i parkens mørkeste gang, hvor lygter ei brænder, •sitter skjult mellem trær på en ensom benk en skjøge. •Det er slør for de blege kinder, sort slør - •bag det sorte slør er der øine, som sælsomt glimter. •Og jeg gribes af en vemodig, natlig glæde, •ved at møde i mørket, i den døde nat, et menneske. •Jeg setter meg ned stille, drar sløret tilside taust, •nærmer mine øine til hendes, min sjæl til hendes

14 Forts. •Lydløst daler nogle blade. •Varsomt lægger jeg øret til hendes hjerte... •Og brister i gråt, gråter i hendes kolde hansker, •gråter og gråter, og ved ikke, hvorfor jeg gråter. •Hun støder meg ikke bort. •Hun tørrer mine øine næmsomt. •Og jeg griber hendes hænder i angstfuldt tungsind •og ber hende gjemme mig, gjemme mig, gjemme mig. •Mørkets tåge sænker seg over trær, over sjæle. •Løvet har ingen farver, græsset intet grønt. •Men i tågen daler lydløst sorte blade, •og i mørket sidder skjult på en ensom bænk en navnløs, •og gjemmer ved det hede bryst en sygs ansigt, •og gjemmer i de myge hennder en ræds øine, •og ingen uden Gud hører hans såre hulken, •og ingen uden Gud hører hendes trøstende hvisken.

15 Navnløs?

16 Om ”Navnløs” (1893) •Dersom diktet 'Navnløs' hadde blitt publisert i 1997, ville litteraturkritikerne sannsynligvis ha slaktet det i •unison enighet. Temaet ensomhet er et tett nok beskrevet blad som det er, og en Sigbjørn Obstfelder av •i dag ville ha blitt beskyldt for å være en kopi av seg selv. •På slutten av attenhundretallet var nyromantikk den gjeldende retningen. Norske forfattere var først og •fremst inspirert av den litterære stilarten symbolisme, skapt av den franske lyrikeren Baudelaire. Det •særegne ved denne retningen var den utradisjonelle bruken av naturbilder. De nyromantiske dikterne •brukte naturskildringer for å gi en intuitiv forståelse av menneskesinnet. I motsetning til tidligere •uttrykksformer, hvor man la stor vekt på bevisst tolkning av symboler, var hensikten med symbolbruken •nå å sette leseren i en bestemt sinnstilstand. Diktet skulle leses like mye med magen som med hodet. •Målsettingen for nyromantikerne var å beskrive individet, det særegne og spesielle for den enkelte, •snarere enn å skildre gjennomsnittsmennesket. Litteraturen dreide over fra å drøfte samfunnsforhold til å •beskrive det menneskelige sinnets irrganger. I samme tidsrom begynte den moderne psykologien å •etablere seg som vitenskap, og interessen for det indre liv var økende. •I 'Navnløs' er det også et individs sterke angstopplevelse som står sentralt. Det er Obstfelders •opplevelse av tilværelsens uutholdelige tomhet som er diktets bærebjelke, selv om temaet, eksistensiell •angst, er universelt. årsaken til at epokens litterære figurer ofte er nervøse, urbane mennesker, kan ligge •i samtiden. Rundt århundreskiftet hadde den pågående industrialiseringen endret mye av •samfunnsstrukturen; byveksten fjernet det tidligere sosiale sikkerhetsnettet som lå i bondesamfunnet, og •skapte således mange fremmedgjorte unge, spesielt menn. •

17 Forts. •Diktet er skrevet i en ubunden form, uten enderim. Dette var nytt for samtiden, og gir diktet et spontant •preg som innbyr til innlevelse. Rammen rundt handlingen er en ikke navngitt park i en ikke navngitt •storby hvor en like navnløs mann lar høstens livløshet synke inn over seg. Parkens kultiverte natur kan •sees som et forenklet bilde på det velfriserte og modellerte samfunn, der de gjeldende konvensjoner •setter snevre grenser for et menneskes utfoldelse. Stemningen er udiskutabelt dyster, løvet daler lydløst •fra trærne og mørket senker seg over parken. Naturbeskrivelsene er nært knyttet opp til død, noe som •understreker den unge mannens mismot. Vi fylles av en jobsk uhyggestemning i det vi leser diktet. •Det eneste i omgivelsene som ikke er direkte forbundet med død og fordervelse, er lyktene. Disse •beskrives som "mørkets gule pupiller", et klassisk symbol på ondskap. Jeg velger å tolke dette som et •symbol på menneskets, og den nye teknologiens ondskap. •Slik settes alt i diktets første avsnitt, ja alt i første setning, den mørke tonen som skal vibrere gjennom •hele diktet. Dernest møter vår helt en skjøge på en benk i parken. Hun sitter der, på benken, med et •sort slør foran ansiktet. Sløret må leses som et symbol på det som er skapt av menneskene for å skille •menneskene; konvensjonene. Bak sløret "er der øine, som sælsomt glimter", i motsetning til mørkets •gule pupiller, lyktene, som vider seg ut, truende. Han er den aktive, den som drar sløret til side, og •fjerner det som skiller henne fra ham, de har øyekontakt; noe svært intimt.

18 Forst. •Og her ligger kontrasten, høydepunktet i diktet, da han "gribes af en vemodig, natlig glæde", midt i den •"døde nat". Han møter skjøgen, og vi får følelsen av at dette er det første mennesket han virkelig ser på •lang tid. Dette er en som minner om ham selv - en outsider. Hun blir for ham det som i psykologien •refereres til som et sannhetsvitne; en tilstedeværende, en som lytter. •Den sannsynligvis tuberkuløse Obstfelder, som er syk, og som er redd, brister i gråt der han ligger i •hennes armer. Og hun støter ham ikke bort, hun avviser ham ikke. Hun tørker øynene hans nennsomt og •tar ham til seg. Han gråter, men "ved ikke, hvorfor jeg gråter". Han har altså ikke sett hva som har •manglet ham, og ser det sannsynligvis ennå ikke. Det som faktisk skjer er at han kommer forbi den •tunge depresjonen, demningene brister, og han får en opplevelse av sorg. •Han finner kvaliteter i henne, skjøgen, kvaliteter som synes å ha gått tapt i et ellers kaldt samfunn. For •overfor en skjøge spiller man ikke noe som helst; skjøgen representerer her en man ikke behøver å •forestille seg for. Skjøgen, den navnløse, blir i diktet et bilde på en jevnbyrdig, en som kunne yte ham •noe som han også følte han kunne ta imot, ettersom de begge tilhørte sosiale utgrupper, ettersom de •begge var navnløse; en var prostituert og en var smittefarlig. •Alt dette "skjedde" for hundre år siden, da tuberkulose var den mest skremmende sykdommen, en •fattigmannssykdom, foraktet av borgerskapet. Den herjet der folk bodde tett på hverandre med dårlige hygieniske forhold. I dag er de lidelsene som rammer flest mennesker angst og depresjoner. Man kan gjøre seg tanker om •likhetstrekk mellom den lidende, tuberkuløse Obstfelder i 1893 og et annet menneske med sine •psykiske lidelser i En slik obstfeldersk skjøge kunne nok være god å ha for mange.

19 ”Byen” (1893, utgitt 1903)) Jeg bor i fjeldet. I uger har jeg ikke set et menneske, ikke hørt mig egen røst. Jeg hører mig selv tænke, mens tjernet skvulper. Røde skyer drager forbi. Det mørknes, fjeldvandet blir sort, lommen skriger. Der farer en angst igjennem mig. Hvor er de nu alle? Hvad gjør de? Lever de endnu? Lever mine brødre, menneskene? Og fjeldet blir pludselig så isnende koldt. Det har intet hjerte. Jeg må ned, bag den borteste blåne, søndenfor de brede sletter, der hvor hjerter slår, der hvor tusender hjerter slår i kor. Jeg iler til dalen, jeg gjemmer mig i kupéen. Hele natten pruster jernvognen, lyner afsted i mulm og mørke, gjennem lange, dybe dale, over brede sletter. Næste aften står jeg på den stenlagte gade. Der er ingen skog længer, men huse og huse og vinduer, ingen sus gjennem blade, men surren af vogne, larm af utallige fødder.

20 Forst. Langt borte hører jeg et forfærdeligt skrig. Hvem lider? Jeg løber efter skriget. Og jeg hører ud fra åbne vinduer en brølende røst: "Forfærdes, I mænd og kvinder, I rådne hen, Eders skiddenhed er værre end øglers, Eders synder er utalige som havets sand, - -" For angst løber jeg videre. Jeg kommer forbi et hus, hvor der er mange mennesker. Jeg ser dem sidde langs væggene, de snakker ikke til hinanden, de smiler ikke til hinanden. Og jeg blir mer og mer angst. Jeg kommer forbi dansebuler med mænd og kvinder, der sparker hinanden tilblods. Er dette mine brødre, menneskene? Jeg løber videre og videre. Jeg blir mer og mer angst. Ingen taler til hinanden, ingen smiler til hinanden. De farer afsted, som var de piskede, og ud fra de små huse hører jeg gråt og hulken, bag mig gråter det, gråter, gråter... Og omsider går det op for mig, omsider ser jeg det: De er vanvittige, de piskes af sin egen skygge. Og jeg ser mig om, jeg ser på deres øine, deres miner, deres ilen og løben: Ja, de er vanvittige, de er vanvittige.

21 ”Ja, de er vanvittige, de er vanvittige.”

22 ”Livets dans” (1899) – malerisk symbolisme - hva betyr fargene? ?

23 Obstfelders biografi, annen kilde: •Sigbjørn Obstfelder ble født i Stavanger i 1866, som nummer sju av i alt seksten barn. Bare seks av disse vokste opp. Faren var bakermester, og streng og pietistisk. Moren hans døde da han var 14 år gammel. •Obstfelder fikk skolegang, og tok en glimrende artium i Han studerte så filologi et par år før han tok til med en teknikerutdannelse, som han avsluttet før han fikk tatt eksamen. Han var så et års tid hos broren i USA, der han jobbet som teknisk tegner. Da han kom tilbake til Norge hadde han tenkt å utdanne seg til komponist, men ble i stedet oppmuntret av en venn som var kunsthistoriker til å bli forfatter. Fra 1892 gikk han fullt og helt inn for å leve av skrivingen. Han hadde helt siden gymnastiden skrevet små fortellinger, dikt og artikler, men nå kom han inn i et miljø som ga ham selvtillit- tro på sine egne evner og begavelse. •Han reiste nå en tid rundt i Europa og Norge, og i 1993 ga han ut sin første diktsamling. I denne samlingen finnes hans kanskje mest kjente dikt, Jeg ser. Året etter var han over i andre sjangre. Han utga novelletten Liv og skrev en rekke artikler der han forsvarte naturalistene mot angrep i moraldebatten som pågikk. I 1895 kom to nye nvelletter, og i 1896 hans eneste fullstendige roman Korset, som ble en publikumssuksess. naturalistene

24 Forts. •Hele tiden reiste han rundt i Europa, stort sett i hovedstedene: Stockholm, Berlin, Christiania, Paris, London, København. I 1897 kom en ny utgivelse, og en ny sjanger: Skuespillet De røde dråber. I 1898 giftet han seg i København, men fortsatte å reise rundt. I 1900 satte han i gang med sitt neste store prosjekt, romanen En prests dagbok. Men så ble han plutselig syk, og døde av tuberkulose bare 33 år gammel. •Obstfelder var en særpreget forfatter, og fikk derfor en plass i litteraturhistorien til tross for sitt korte liv og beskjedne produksjon. Han representerte en ny retning i litteraturen som kom i overgangen mellom 1800-tallet og vårt eget århundre, nyromantikken, som var perioden som fulgte etter de fire som er nevnt på disse sidene. •De nyromantiske forfatterne var opptatt av underbevisstheten og den nye psykologien, og gikk i dybden på enkeltindividet på en annen måte enn forfatterne før dem hadde gjort. Norges største forfatter i den retningen, Knut Hamsun, startet på slutten av 1800-tallet, men ettersom størstedelen av hans verker ble skrevet på tallet er han ikke med i denne oversikten. Obstfelder hadde derimot hele sitt forfatterskap på 1890-tallet, og kan ses på som en typisk forfatter for tiåret som avsluttet 1800-tallet, med en stil som skulle strekke seg godt inn også i vårt århundre. •

25 Oversikt over viktige verker •Digte, 1893 •To novelletter, 1895 •Korset (roman), 1896 •De røde dråber (skuespill), 1897 •En præsts dagbog (roman), posth •Efterladte arbeider, 1903 •Samlede skrifter I-III, 1950 inneholder mye tidl. utrykt materiale

26 Nyromantikken •Reaksjon mot:· Realisme/naturalisme (mot samfunnsproblem, der den grå, realistiske, problemfylte hverdagen blir fremstilt - problemdiktning). •Det nye samfunn, storkapitalismens gjennombrudd, industrialisering, byutvikling. Diktningen i realismen/naturalismen var ulyrisk og med liten interesse for selve mennesket. •Nå vendte dikterne seg bort fra sosiale problem og diskusjoner, vendte tilbake til heimsbygda og den urørte naturen - nasjonens egenart (nasjonalismen) blomstret i 1905 (løsning fra Sverige i 1905). •Diktningen/litteraturen blir mer individualisert, lyrisk og trenger dypere inn i menneskets sinn, subjektive, stemningsskapende.- lyrikkens gjenfødelse – ordets kunst.

27 Nyromantiske kjennetegn – se også min power- point-presentasjon (samme mappe) •Interesse for menneskets følelser og drifter (ofte ambivalente) •Det skrives om ung kjærlighet og forelskelse (jfr. Hamsuns Victoria - historien om møllerens sønn Johannes og slottsherrens datter Victoria •Religiøse og mytiske spørsmål er igjen interessante •Dyrking av språket. Bruken av adjektiv (beskrivende) som appellerer til sanseintrykket •Natur- og gatebilder oppleves som (sære) sinnsstemninger, ikke som nøktern virkelighet •Større tro på mennesket og dets mulighet til for eksempel å ordne opp i vanskeligheter (i forhold til naturalismens determinisme)

28 Ideer til filosofiske samtaler •Samtiden reagerte negativt på diktene hans fordi stilen brøt fullstendig med tradisjonen: Obstfelder lot ikke verselinjene rime og han forandret også rytmen i rimet. Er det alltid slik at den som forsøker seg på noe nytt og annerledes blir møtt med fordømmelse av folk flest? Eller er dette bare slikt som skjedde i «gamle dager» (da folk ikke visste bedre)? Hvorfor reagerer vi slik? Hvorfor er mange redd for det som er nytt og ukjent? Kan det av og til være lurt å være skeptisk til ting som bryter med det vante og trygge? Når bør vi vise skepsis og når bør vi ta imot det nye med åpne armer? Har det noe å si hvem det er som bryter med det trygge og vante? Hadde du vist mindre skepsis dersom det var: – et menneske du kjenner? – et menneske med høy kompetanse på det aktuelle området? – mennesker med mye makt, f.eks. myndighetspersoner? – et menneske som selv ikke har noe å vinne på å bryte med det vante, men som gjør det likevel? Er det visse situasjoner der vi bør vise større skepsis en ellers? Kan du i tilfelle gi eksempler på slike? •Mange reagerte også på at diktene hans ikke var «høyverdige», dvs. at stilen hans var litt barnlig og at han kunne skrive om helt hverdagslige ting som et barn kunne være opptatt av (se f.eks. diktet Regn). Kan du forstå en slik kritikk? Kan det tenkes gode grunner for å opprettholde et krav om en «høyverdig» litteratur? Hva burde litteraturens høyverdighet isåfall bestå i: – at den er sømmelig (dvs. at den ikke støter eller krenker noen)? – at den følger de stilregler som til enhver tid gjelder for denne kunstarten? – at den bare handler om ting som voksne, fornuftige mennesker er opptatt av? – at den fokuserer på spørsmål som er relevante for menneskets åndelige vekst og modning? – at den bare handler om menneskets veier til Gud? – at den aldri handler om noe som har med det dyriske og sanselige å gjøre? – at den viser respekt for språket og for språklig estetikk Hva er det «dyriske» og hva er det «sanselige» ved et menneske? Er det mulig å skille mellom det dyriske og det høyverdige ved et menneske? Hvis ja, er det mulig å satse på bare en av delene i et menneskeliv? Hvis nei, er det da mulig å opprettholde et krav om en høyverdig kunst? •Til tross for at mange mennesker var negativt innstilt til kunsten hans, oppnådde han altså allikevel berømmelse og anerkjennelse til slutt. Når tror du et menneske er på sitt mest skapende: i medgang eller i motgang? Kan et menneske yte sitt beste uten aldri å møte motgang eller motstand? Betyr dette isåfall at vi bør slutte å hjelpe mennesker som har det vanskelig? Kan et menneske, til tross for stadig oppmuntring, støtte og medgang, forfalle til latskap og udugelighet? Betyr dette isåfall at vi bør begynne å motarbeide mennesker som har det for lett?

29 Hva er modernisme? (se også Knuts power-point-presentasjon) Kilde: •Modernisme generelt: •Begrepet brukes innenfor ulike områder, f.eks. litteratur, musikk, billedkunst og arkitektur. I Aschehoug og Gyldendals multimedia-leksikon (1996) defineres begrepet slik: "modernisme, betegnelse for kunst, litteratur, musikk o.l. som søker å finne kunstneriske uttrykksmidler i pakt med tidens nyeste holdninger og tanker, i brudd med fortidens uttrykk. •Modernisme brukes gjerne som fellesbetegnelse for en rekke mer eller mindre beslektede retninger og tendenser innen kunstartene på 1900-tallet. Et erkjennelsesmessig utgangspunkt for modernistisk kunst er opplevelsen av tings foranderlighet, av at tidligere vedtatte sannheter (religionen, et fastlagt hierarkisk samfunnssystem osv.) har mistet sin gyldighet. Estetisk ytrer dette seg f.eks. gjennom en avvisning av tradisjonelle begreper om skjønnhet i kunsten, og dermed som en forsterket vilje til formeksperimentering. Representative eksempler blir da non- figurativ kunst, funksjonalistisk arkitektur, språklig eksperimentell poesi (frie vers m.m.) og tolvtonemusikk. • Opp gjennom tidene har flere modernitetsbevegelser eksistert; som den første regnes de franske les modernes som ca gjorde opprør mot antikke forbilder. Selve ordet modernisme (el modernismo) oppstod i spanskspråklig litteratur ca. 1890, hvor det ble brukt om en retning i lyrikken i slekt med vår nyromantikk.

30 Forst. •I forbindelse med litterære studier bør du ha klart for deg denne noe mer direkte forklaringen på begrepet Poetisk modernisme. • Denne typen modernisme søker å uttrykke følelsen av angst, ensomhet, fremmedgjøring og kaos gjennom en 'sprengt' lyrisk form og innhold. De poetiske modernistene kunne være opptatt av urbane forhold, og da spesielt de oppløsningstendensene de så der, samt den moderne teknologi med de mulighetene for masseødeleggelse og katastrofe den innebar. Midt oppe i slike eksistensielle problemstillinger fant modernistene det vare enkeltindividet som med et fremmedgjort jeg, og uten noen solid basis i sosiale nettverk og tradisjoner, lot seg rive med av den kraftige påvirkningen fra det ubevisste sjelelivet. • Poetisk modernisme kom generelt sett seint til Norge, men allerede i 1890-årene kan vi finne modernistiske trekk hos enkeltforfattere som Sigbjørn Obstfelder (lyrikk) og Knut Hamsun (epikk). • I deres litteratur finner vi helt klare trekk av språklig og formmessig fornyelse. Både bøkene og lyrikken framhevet en indre tilstand framfor ytre handling. Hovedpersonene er rotløse, søkende og fremmedgjorte. Gode eksempler på dette finnes i Jeg ser av Obstfelder og Pan av Hamsun.Jeg ser

31 KAN SPEILET TALE? (1893) • Kan speilet tale? Speilet kan tale Speilet skal se på dig hver morgen, forskende, se på dig med det dybe, kloge øie, - dit eget! hilse dig med det varme, det mørkeblå øie. Er du ren? Er du tro? ( Sigbjørn Obstfelder, fra samlingen "Digte" utgitt i 1893).

32 ”Julaften” (1893) •Julaften! Julaften med julelys i vinduerne, bugnende juletrær i storstuerne, julesang ud gjennem dørsprækkerne! Jeg vanked alene i gaderne og lytted til barnesangene. Jeg satte mig ned på trapperne og tænkte på min døde mor. * Og jeg gik ud på markerne - ud - blandt stjernerne. Min skygge gled hen over skyggerne af dødningearmede trær. Jeg fandt et lig mellem sneglimtene, snejulelysene, et lig, som endnu bævrede, en stakkels frostdød spurv.

33 Forts. • * Og jeg gik hjem til mit tagkammer og satte lyset i min flaske. Jeg satte lyset i min flaske og la bibelen på min kiste. Jeg knæled ned ved min kiste og blæste støvet af min bibel. Jeg folded hænder over min bibel og gråt.

34 Lenke til Obstfelder-dikt •http://dikt.org/Julaftenhttp://dikt.org/Julaften


Laste ned ppt "Sigbjørn Obstfelder (1866-1900) Norges første litterære modernist og ”bag packer” (egt. nyromantiker) Kilder:"

Liknende presentasjoner


Annonser fra Google