Kappløpet om Afrika Bilde: Berlinerkongressen.

Presentasjon om: "Kappløpet om Afrika Bilde: Berlinerkongressen."— Utskrift av presentasjonen:

1 Kappløpet om Afrika Bilde: Berlinerkongressen

2 Kappløpet om Afrika Imperialisme har eksistert til alle tider og i alle verdensdeler. Imperialisme innebærer at stater eller samfunn skaffer seg kontroll over andre folk og landområder. Fenomenet imperialisme har eksistert til alle tider og i alle verdensdeler. Kort sagt handler det om at sterke stater eller samfunn skaffer seg kontroll og herredømme over andre folk og landområder. Med dette vil imperialisme bety at en stat forsøker å skaffe seg politisk, kulturell, økonomisk eller militær kontroll utover sine egne grenser. Den europeiske imperialismen nådde sitt høydepunkt i årene mellom 1870 og 1914, da store deler av verden var under europeiske staters makt og kontroll. Bilde: Cecil Rhodes som drømte om og arbeidet for britisk herredømme i Afrika. Den europeiske imperialismen nådde sitt høydepunkt i årene mellom 1870 og 1914.

3 Kappløpet om Afrika På midten av 1800-tallet etablerte europeerne få nye kolonier på fremmede kontinenter Mange av de gamle koloniene var blitt uavhengige. På midten av 1800-tallet var det mye som tydet på at det europeiske overherredømmet på fremmede kontinenter var i ferd med å ebbe ut. Siden de store oppdagelsenes tid på 1500-tallet hadde europeiske makter stadig søkt etter kontroll over nye landområder. Utelukkende hadde man funnet sine kolonier på ”den andre siden av havet”, det var bare Russland som hadde beveget seg østover på det eurasiatiske kontinent. På midten av 1800-tallet syntes det imidlertid som om erobringsbølgen var i ferd med å dø ut. Det ble etablert få nye og store kolonier, de fleste nord – og sør-amerikanske koloniene var blitt uavhengige, og det gikk også mot et økende selvstyre i blant annet Australia. Slik sett kunne det virke som om århundrer med europeisk dominans og kontroll var i tilbakegang. Bilder viser overleveringen av den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776. Mye tydet mye på at det europeiske herredømmet i andre verdensdeler var i ferd med å ebbe ut.

4 Kappløpet om Afrika Europa anno 1850 var en verdensdel i rask vekst.
Befolkningsveksten var stor. Industrien sørget for at produksjonen var god. Militæret hadde moderne våpen. I andre halvdel av 1800-tallet var Europa en verdensdel i rask vekst og utvikling på en rekke områder. Befolkningsveksten stor gjennom hele 1800-tallet, og industrien arbeidet på høygir for å produsere nok til alle. Det var derfor viktig å ha tilgang til råvarer for industrien. I tillegg ønsket man også tilgang til nye markeder som man kunne selge varene sine til. Industrialiseringen hadde ført til effektive produksjonsmetoder, i tillegg til at moderne transport og kommunikasjon hadde bedret infrastrukturen. Handel og økonomiske forbindelser ble derfor ikke lenger hindret av geografiske avstander. Den industrielle revolusjon hadde altså gitt mange europeiske land en overlegen teknologi sammenlignet med andre land. Moderne europeiske våpen kunne skyte raskt, og de var treffsikre fra lang avstand. Rent militært hadde derfor europeerne liten grunn til å frykte sammenstøt med folkegrupper fra andre verdensdeler. Samtidig gav ny kunnskap innenfor medisin europeerne det de trengte for at et opphold i tropiske strøk ikke skulle være forbundet med dødsrisiko. Et annet kjennetegn ved Europa på 1800-tallet var en økende nasjonalisme. Idéen om at folk med felles kultur, språk og historie skulle høre sammen i en stat hadde vokst fram, og nasjonalstater som Tyskland og Italia oppstod i andre halvdel av århundret. Den voksende nasjonalismen kunne således også bidra til ønsket om at ens egen nasjon skulle stå i fremste rekke på alle områder. I Europa var også nasjonalismen økende. Mange mente at ens egen nasjon skulle stå i fremste rekke på alle områder.

5 Kappløpet om Afrika I Afrika var forholdene ganske annerledes enn i Europa. Her fantes i liten grad nasjonalisme og stater. De fleste afrikanere levde i små samfunn hvor det man produserte gikk til eget forbruk. I Afrika var forholdene mildt sagt annerledes enn i Europa. Her fantes i liten grad noen nasjonalisme slik tilfellet var i Europa. Mange afrikanere levde i statsløse samfunn, de fleste levde i små landsbyer eller stammesamfunn der det man produserte av mat gikk til eget forbruk. Jordbruket var ikke velutviklet, for mange steder var verken hjul eller plog tatt i bruk. I stedet brukte man hakke og hoggekniv. At man også lot jorden ligge brakk i tiårsperioder, at man ikke hadde gode vanningssystemer og at man malte kornet for hånd innebar en primitiv matproduksjon som gav lite utbytte. Stammene hadde ikke alltid faste grenser mellom seg. Det var ikke uvanlig at de ulike stammene flyttet rundt omkring. Noen steder, som i det vestlige Afrika, fantes det kongedømmer med stor geografisk utstrekning. I Afrika var slaveri mer utbredt enn i noen annen verdensdel. I Europa var slaveri forbudt fra tidlig på 1800-tallet, men i Afrika var denne formen for utbytting fremdeles en viktig måte for mennesker og makter å skaffe seg rikdom på. Særlig arabiske handelsmenn drev en blomstrende handel basert på menneskehandel. Slavene ble gjerne solgt til muslimske herskere i nord og øst. Kontinentet led også under manglende rettsikkerhet i form av statlig beskyttelse, noe som kunne medføre lovløse tilstander hvor mennesker aldri kunne føle seg trygge for krigerske røvere. Bilder: Slaver. Nederst, barn på et arabisk slaveskip i andre halvdel av 1800-tallet. I Afrika var slavehandel mer utbredt enn i andre verdensdeler.

6 Kappløpet om Afrika Mange europeere mente at hvite mennesker stod over andre folk med tanke på utvikling. Det var europeernes plikt å sivilisere andre folkeslag. Det var ingen uvanlig oppfatning blant europeere at hvite mennesker stod over andre folk med tanke på utvikling. Enkelte hevdet at europeere hadde en plikt til å sivilisere andre folkeslag. Man hadde rett og slett noe å lære bort når det kom til teknologi, kultur, religion og samfunnsstyring. Det var således snakk om en oppdragergjerning som gikk hånd i hånd med en rekke tidligere nevnte motiver når imperialismens tidsalder tok til med fornyet styrke i andre halvdel av 1800-tallet. Dr. David Lingstone var en av foregangsmennene innenfor tanken om at man hadde en form for plikt ovenfor Afrika. Livingstone var misjonær, men det var ikke bare kristendommen han ville utbre. Også medisiner, moderne vitenskap og handel kunne bidra til å hjelpe afrikanerne, mente Livingstone. Kjent er også diktet ”The White Man's Burden” (Den hvite manns byrde) av Rudyard Kipling, som med rette eller urette ble et uttrykk som rettferdiggjorde kolonisering. Bilde:Livingstone møter Stanley i 1876. Europeere hadde noe å lære bort når det kom til teknologi, vitenskap, kultur, religion og samfunnsstyring.

7 Kappløpet om Afrika Storbritannia var verdens ledende industrinasjon på 1800-tallet. For britene var det viktig å få tilgang til markeder og råvarer. I 1858 ble India en britisk koloni. Storbritannia var verdens ledende industrinasjon i andre halvdel av 1800-tallet. Med sin utviklede industri kunne britene produsere ferdige produkter på en effektiv og billig måte. Industrien gav Storbritannia et fortrinn, siden man kunne selge sine varer til en lavere pris enn dem man konkurrerte med. Imidlertid var også britene avhengige av å ha tilgang til råvarer og markeder for å holde produksjonen og økonomien i gang. Britene hadde drevet handel med India siden 1600-tallet gjennom Det Ostindiske Handelskompaniet. Dette selskapet vokste etter hvert i omfang, det bygde handelsstasjoner og opprettet en egen hær for å forsvare sine interesser og verdier. Med tiden utvidet selskapet sine territorier ved hjelp av militær maktbruk, trusler og diplomati. Idet man var kommet til 1850-tallet var Det Ostindiske Handelskompaniet mer å regne som en nasjonal administrator over India enn et som et rent forretningsforetak. I 1858 ble India en britisk koloni. Her hadde britene tilgang til billige råvarer som te og bomull, mens man på den annen side kunne selge industrialiserte produkter til et av verdens største markeder. Det var derfor ikke rart at India, selve kronkolonien, ble kalt Juvelen i kronen. Bildet viser den britiske dronning Victoria, keiserinne over India. Britene fikk dermed tilgang til en rekke billige råvarer og et av verdens største markeder.

8 Kappløpet om Afrika I 1869 stod Suezkanalen ferdig.
Nå slapp man å reise rundt Afrika dersom man skulle til India. Kanalen var eid av egyptere og franskmenn. I 1875 kjøpte britene seg inn i selskapet som eide Suezkanalen. Det er langt fra Storbritannia til India, og på midten av 1800-tallet var den raskeste veien mellom koloni og moderland en seilingsrute rundt Afrika. Imidlertid hadde et fransk selskap under ledelse av ingeniøren Ferdinand de Lesseps i 1859 satt i gang byggingen av en kanal mellom Middelhavet og Rødehavet. Da Suezkanalen stod ferdig ti år senere, fortkortet den reiseruten mellom Storbritannia og India betraktelig. Nå kunne man tilbakelegge turen til India på tre uker i stedet for tre måneder. Et problem var det imidlertid at kanalen var eid og drevet av egyptere og franskmenn, og dermed hadde ikke britene kontroll over den.  Det skulle snart vise seg at lykken stod britene bi. I 1875 fikk man mulighet til å kjøpe egypternes del av kanalen, og dermed eide Storbritannia 45 prosent av kanalselskapet. I Egypt var på sin side nasjonalismen sterkt voksende, og i et opprør i 1882 ble femti europeere drept. Den egyptiske nasjonalistiske bevegelsen utgjorde en trussel mot britenes ferdselsåre til India, og dermed sendte britene militære tropper til Suezkanalen. Frankrike var på dette tidspunktet lammet av regjeringskrise, og landets folkevalgte ville ikke bruke penger på en invasjon av Egypt. Dermed kunne britene selv ta kontroll over landet og den viktige kanalen. Den britiske invasjonen forverret forholdet mellom Storbritannia og Frankrike. Balansen mellom landene var forskjøvet, og en økende rivalisering tok til. Det store imperialismekappløpet var for alvor i gang. Bilder: Åpningen av Suezkanalen. Kart som viser Suezkanalens plassering. Noen år senere tok Storbritannia kontroll over den viktige kanalen. Ill: YolanC

9 Kappløpet om Afrika Nå startet et kappløp mellom flere europeiske land. I løpet av en periode på førti år ble nesten hele Afrika underlagt europeisk kontroll. Koloniseringen var en erobringsbølge som man ikke har sett maken til verken før eller senere. Det var i Afrika at europeernes imperialistiske kappløp først og fremst skulle bli tydeliggjort. I 1870 var det kun Sør-Afrika og Algerie, samt en del kystdistrikter som var underlagt europeiske makters styre, mens tilfellet var helt annerledes bare førti år senere. Da 1. verdenskrig brøt ut i 1914 var nemlig hele kontinentet med unntak av Etiopia og Liberia under europeisk kontroll. Koloniseringen var en erobringsbølge som man ikke har sett maken til verken før eller senere. Kartet viser Afrika i Rødt: Franske besittelser. Mørkegrønt: Tyrkiske besittelser. Lilla: Portugisiske besittelser. Blått: Britiske besittelser. Brunt: Afrikanske riker. Kartet viser Afrika i Kun en liten del av kontinentet var på denne tiden kolonisert av europeiske land.

10 Kappløpet om Afrika I nord og sør kom britene med sine militære styrker. Frankrike ønsket seg et kolonirike som strakte seg fra øst til vest. Også Belgia og Tyskland skaffet seg store landområder i Afrika. I nord og sør kom britene med sine militære styrker. I sør hadde man store økonomiske interesser, for her fantes det rike forekomster av gull og diamanter. Fra Sør-Afrika ekspanderte man nordover til tross for at motstanden til tider var tøff. I det nordlige Afrika fikk britene kontroll over Nildalens områder, men også her møtte man motstand i form av lokale herskere. Likevel gikk erobringen framover, og britene begynte etter hvert å se for seg et sammenhengende britisk kolonirike fra det nordlige – til det sørlige Afrika. Frankrike hadde sitt utgangspunkt for kolonial ekspansjon i det nordvestlige Afrika. Fra Senegal ønsket man å skaffe seg et rike som strakte seg på tvers av Afrika, fra vest til øst. Framrykningen gikk imidlertid sakte, siden man møtte motstand blant afrikanske riker. Flere land kastet seg også på koloniseringsbølgen. Tyskland var som kjent blitt samlet til en stat i 1871, og også tyskerne hadde stormaktspolitiske ambisjoner. Tyskerne, under ledelse av Bismarck, skaffet seg spredte, men store landområder i øst og vest. I tillegg kom også en annen aktør på banen, nemlig den belgiske kong Leopold. Store landområder i det sentrale Afrika kom under belgisk kontroll. Bildet viser en trefning mellom briter og afrikanere i 1879.

11 Kappløpet om Afrika Mange fryktet at kolonikappløpet skulle føre til krig mellom de europeiske landene. I 1884 innkalte man til en konferanse i Berlin. Nå ble man enige om hvordan resten av Afrika skulle deles opp. Når stater har ulike interesser kan en konflikt være nærliggende. I dette tilfellet var Afrika som et dekket bord som de europeiske stormaktene gladelig ønsket å forsyne seg av, men i sin hunger etter å skaffe seg kolonier, oppstod det også spenning. Man fryktet at det etter hvert så intense kappløpet skulle føre til krig mellom de europeiske landene. For å unngå en europeisk storkonflikt, kalte Otto von Bismarck sammen til en konferanse i Berlin i Nå skulle man legge til grunn noen spilleregler, man skulle dele verdensdelen mellom seg. På Berlinkonferansen deltok ingen afrikanere, men derimot en rekke europeiske stater. De europeiske statslederne delte nå opp de resterende delene av Afrika mellom seg uten å ta særlig hensyn til etniske og geografiske forhold. Afrikas befolkning, som bestod av hundrevis av ulike etniske grupper med forskjellig språk og kultur, ble oppdelt etter europeernes ønsker. Og i motsetning til i Europa, hvor nasjonalismen hadde framtvunget og påpekt ethvert folks rett til å styre seg selv, gjaldt det andre regler for Afrika. Her ble det i liten grad tatt hensyn til afrikanernes kultur, historie eller språk. For konferansens mål var kun å forhindre en krig mellom de europeiske statene, samt å sikre at man kunne fortsette å ekspandere. Man ble enige om at enhver makt hadde rett til en koloni, dersom vedkommende stat var den første til å ta den i besittelse. Her gjaldt altså prinsippet om å være først til mølla. Berlinavtalen betydde slutten på selvstendighet for det meste av Afrika. Ingen afrikanere deltok på konferansen i Berlin. Berlinavtalen betydde slutten på selvstendighet for det meste av Afrika.

12 Kappløpet om Afrika I årene som fulgte ble det meste av Afrika underlagt europeisk styre. Flere land tok del i koloniseringen. Frankrike Belgia Storbritannia Nå fulgte en ny europeisk erobringsbølge i Afrika. Storbritannia, Frankrike og Tyskland fortsatte å ekspandere i det afrikanske innlandet, men også Italia, Spania og Portugal tok del i koloniseringen. Det meste av Afrika ble lagt under europeisk styre fram mot år 1900. Tyskland Spania Italia Portugal Uavhengige land

13 Kappløpet om Afrika Bare to afrikanske land klarte å holde på sin selvstendighet. Liberia var beskyttet av USA som et land for hjemvendte slaver. Etiopia klarte å stå imot de italienske forsøkene på å kolonisere landet. I historien om kappløpet om Afrika hører det også med å fortelle om to land som klarte å holde på sin selvstendighet. Liberia var beskyttet av USA som et land for hjemvendte slaver, og landet levde således opp til navnet sitt, i og med at navnet betyr fritt land. Det andre landet som berget unna europeisk kontroll var Etiopia. For til tross for at italienske tropper forsøkte å underlegge seg landet, klarte den etiopiske keiseren å samle sitt folk til tilstrekkelig motstand slik at italienerne ble slått. Bilder: Venstre, kvinner i Liberia tidlig på 1900-tallet. Høyre: Keiser Menelik av Etiopia poserer i 1896.

14 Kappløpet om Afrika Koloniseringen bidro til å få slutt på slavehandelen i Afrika. Afrikanerne fikk tilgang til bedre teknologi, medisiner og jordbruksmetoder. Hverdagen ble tryggere mange mennesker. Koloniseringen av Afrika foregikk på ulikt vis. Selv om det nok ikke var uvanlig at det kunne komme til krig og konflikt idet europeerne banet seg vei i Afrika, var det like vanlig at løfter, trusler, glassperler og brennevin var nok til å sikre seg kontroll over enorme landområder. Samtidig skal det også sies at den europeiske koloniseringen ikke alltid var ensbetydende med undertrykkelse, for på enkelte områder ble forholdene bedre etter at koloniene var etablert. I mange tilfeller ble befolkningen behandlet bra, og med europeiske makters inntog ble det også i større grad slutt på lovløse tilstander som slavehandel og tilfeldig vold. Med europeerne kom bedre medisiner, infrastruktur, jordbruksmetoder og rettsvesen. Jernbaner, handelsstasjoner, dampskip, skoler, sykehus og industrianlegg gjorde snart sitt innhogg på det afrikanske kontinent. Samtidig skal det også sies at det i en del tilfeller kom europeere til Afrika som ikke hadde edle hensikter. Grådige handelsmenn, misjonærer uten respekt for afrikanernes kultur, overivrige soldater og kyniske spekulanter bidro neppe til det beste for kontinentet. Slike mennesker så nok i første rekke på Afrika og dets mennesker som en mulighet til rask profitt. Her fantes det neppe mange edle motiver. Ikke alle europeerne som kom til Afrika hadde like edle hensikter. Noen så først og fremst på kontinentet som en mulighet til å skaffe seg rikdom.

15 Kappløpet om Afrika Det verste eksemplet på europeisk undertrykking fant sted i Kongo. Landet var den belgiske kong Leopolds private koloni. Her ble befolkningen utsatt for slavearbeid, terror, tortur og massakrer. Enkelte steder ble den afrikanske befolkningen uhyrlig behandlet av kolonistene. Blant de verste eksemplene i så måte var den belgiske kong Leopolds private koloni, Kongo. Og det var ikke småtterier av landområder Leopold rådde over. Hans private koloni utgjorde om lag 1/13 av Afrika. Kongen plyndret landet for det som var av verdier. Gull, elfenben, gummi og kobber. Store deler av befolkningen ble pliktet til å arbeide under grusomme forhold, og dersom arbeiderne ikke leverte nok, kunne belgierne hugge både hender og føtter av dem. Rene massakrer av mennesker foregikk. Man regner med at ti millioner mennesker døde som en følge av det belgiske terrorveldet. Utbyttingen gav store inntekter til kongen, og pengene ble blant annet brukt til å bygge storslagne byggverk i Belgia. Samtidig var det også slik at Leopold var hodestups forelsket i en seksten år gammel prostiuert pike, og han overøste henne med overdådige gaver. Selv satte kong Leopold aldri sin ben i Kongo. Han nøyde seg med å skumme fløten av prosjektet, trygt i sitt hjemland. Da de grusomme forholdene i Kongo kombinert med skandalen knyttet til kongens forelskelse ble kjent i offentligheten, måtte kong Leopold kvitte seg med sin private koloni. Kongo ble etter det overtatt av den belgiske staten. Kong Leopold tjente store pengesummer på å plyndre Kongo for gull, elfenben, kobber og gummi.

16 Kappløpet om Afrika Hva tjente de europeiske landene på å kolonisere Afrika? Det gav økt prestisje å kontrollere andre land, men det økonomiske utbyttet var tross alt ganske lite. Imperialismen i Afrika hadde som kjent ført til at kontinentet med få unntak var underlagt europeiske stater, men hva hadde europeerne selv fått ut av det store kappløpet? Foruten den prestisje det innebar å kontrollere en rekke landområder i en tid hvor nasjonalismen stod sterkt, kan vi ganske sikkert konkludere med at fortjenesten var forsvinnende liten. Ut fra idealistiske perspektiver hadde man i stor grad fått slutt på slaveriet som lenge hadde hjemsøkt verdensdelen, men hadde man ikke i stedet fått et europeisk overherredømme som tross alt innebar et skifte fra en ufrihet til en annen? Og rent økonomisk var det ofte lite å hente i Afrika, siden Europa i liten grad hadde bruk for dets råvarer, samt at det afrikanske markedet ikke gav store inntekter for europeisk eksport. Et unntak fantes imidlertid, og det var det sørlige Afrika. Her var det enorme rikdommer i form av gull og diamanter, så det var kanskje ikke så merkelig at det var i dette området at Storbritannia møtte hardest motstand. Det er hevdet at koloniseringen av Afrika kostet mye svette og en del tårer, men lite blod. For til tross for at man en del steder møtte motstand, var tapstallene regnet i menneskeliv tross alt ganske beskjedne. Kappløpet om Afrika hadde først og fremst vært det som ordet antyder, et nærmest hodeløst race for å sikre seg landområder og sin egen nasjon en plass i solen. Bildet over taler sitt tydelige språk. Tysk politiker bæres av afrikanere. Foto fra 1907.

17 Kappløpet om Afrika Bilde: Lenke: Rettigheter: Forside
Rhodes Uavhengig Livingstone Slvaer Industri Keiserinne Slaver Suez Kart Krig Berlin Liberia Menelik Kongo Skip Arbeid Ro Bæres