Gjennomgang 13. november 2018 (14:15 – Storsalen O24) v/Jon Gauslaa

Presentasjon om: "Gjennomgang 13. november 2018 (14:15 – Storsalen O24) v/Jon Gauslaa"— Utskrift av presentasjonen:

1 Gjennomgang 13. november 2018 (14:15 – Storsalen O24) v/Jon Gauslaa
Fakultetsoppgave JUS 3212, Dynamisk tingsrett innlevering 22. oktober 2018 Gjennomgang 13. november (14:15 – Storsalen O24) v/Jon Gauslaa

2 Generelt om oppgaven Oppgaven ble gitt til eksamen på JUS 3212 høsten Omfang: 4 timer Stoffet er sentralt (boets beslagsrett, rettsvern, dobbeltsuksesjon). Det er relativt lett å identifisere oppgavens rettsspørsmål (partenes anførsler). Oppgaven tester evnen til analyse og problemformuleringer, men inviterer ikke til omfattende drøftelser. Del I er mer omfattende og teller nok noe mer. Som alltid i praktiske oppgaver: Gå rett på sak og skjær raskt gjennom når spørsmålene er enkle. Drøft mer nyansert når det er grunn til det (skjønnsmessige vilkår). Knytt fremstillingen til oppgavens faktum. Unngå generell teori. Hva som skal drøftes fremgår av partens anførsler og innsigelser. For eksempel faller det utenfor å drøfte omstøtelse når boet ikke har anført dette.

3 Generelt om oppgaven Sensorveiledningen er et legitimt hjelpemiddel ved skriving av fakultetsoppgaver, men den er en veiledning til sensorene, ingen mønsterbesvarelse eller fasit. For eksempel er den brede redegjørelsen for Rt s. 247 og Rt s. 586 på side 2-3 i veiledningen trolig ment som informasjon til sensorene. Det er unødvendig å redegjøre detaljert for saksforholdet i de avgjørelsene du viser til i en praktisk oppgave. Det er tilstrekkelig å gjengi den generelle rettsregelen (anført ratio decidendi) fra avgjørelsen, og bruke regelen på oppgavens faktum. Når det i Rt s. 586 – i motsetning til i Rt s. 247 – ble lagt til grunn at det ikke gjelder noe unntak fra rettsvernskravet i tinglysingsloven § 23 i tilfeller der selger ikke har hatt grunnboks-hjemmel, må det anses som gjeldende rett. Det er likevel greit å problematisere dette litt nærmere. Sensorveiledningen bruker ellers vel mye plass til rettsforholdet mellom Peder og Marte, og kunne tydeligere markert at konklusjonen bør bli at Marte har blitt eier av villaen. Den er også noe vag med hensyn til hvilket sett av rettsvernregler som får anvendelse. Konklusjonen er neppe så åpen som veiledningen gir inntrykk av.

4 Del I – Vater AS mot Kirkeruds konkursbo
Identifisering av oppgavens spørsmål: Vater AS «gjorde krav på Pengelensgata 1». Bostyreren mente at «Pengelensgata 1 gikk inn i boet» og at overføringen til Vater ikke «hadde rettsvern etter reglene for fast eiendom». Boet har ikke anført omstøtelse av avtalen av 3. juni 2013 om at prosjektet i Pengelensgata 1 skulle overføres til Vater. Omstøtelse skal derfor ikke drøftes. Det er også presisert at mulige konflikter mellom boet og Vold eller Ås ikke skal drøftes. Dette tilsier at spørsmålet om eventuell stansings-/hevingsrett for Ås ikke skal drøftes. Det som skal drøftes er dermed: i) om Pengelensgata 1 er omfattet av boets beslagsrett, jf. dekningsloven § 2-2. ii) om overføringen til Vater AS hadde rettsvern, og etter hvilke regler.

5 Del I – Vater AS mot Kirkeruds konkursbo
Boets beslagsrett – rettslige problemstillinger: Det følger av dekningsloven § 2-2 at boet kan ta beslag i ethvert formuesgode som «tilhører skyldneren» på beslagstiden. Spørsmålet er derfor om eiendommen reelt sett tilhørte Marte da det 7. juni 2013 ble åpnet konkurs hos henne. Dette vil for det første bero på om Marte i kraft av avtalen med Peder Ås fra januar 2013 hadde overtatt eiendomsretten til villaen fra ham. For det andre er det spørsmål om hennes disposisjoner tidlig i juni 2013, før det ble åpnet konkurs, medfører at eiendomsretten har gått over til Vater. Er eiendomsretten overført til Vater, kommer spørsmålet om rettsvern på spissen. De som legger til grunn at Marte var eier 7. juni slik at villaen går inn i boet, må da drøfte subsidiært (under forutsetning av at Vater var eier 7. juni) om Vater hadde rettsvern.

6 Del I – Vater AS mot Kirkeruds konkursbo
Boets beslagsrett – relasjonen Marte – Peder: Forhold som taler mot at Marte har overtatt eiendomsretten fra Peder: Hun har ikke betalt og har ikke grunnbokshjemmel. Denne skulle overføres direkte til den personen Marte solgte villaen til. Oppgjør/betaling skulle da skje mot tinglysning av skjøte. Dette er ikke avgjørende. Grunnbokshjemmel gir kjøperen rettsvern, men har ikke betydning for det underliggende rettighetsforholdet mellom selger og kjøper. Forhold som taler for at Marte har overtatt eiendomsretten fra Peder: Det rådende synet i norsk rett er at «kjøparen har stifta ein rett til eigedomen alt frå avtaleinngåinga», jf. Lilleholt, Allmenn formuerett, (2. utg.) 2018 s. 105. Hun har utøvd faktisk rådighet ved å pusse opp villaen for to millioner kroner av egne midler våren Det kan ikke da hevdes at hun opptrer som «mellommann» for Peder. Hun har utøvd rettslig rådighet ved å selge villaen til Ole Vold tidlig i juni, og ved at hun 3. juni avtalte med Vater at «prosjektet i Pengelensgata 1» skulle overføres til dem.

7 Del I – Vater AS mot Kirkeruds konkursbo
Boets beslagsrett – relasjonen Marte – Peder: Det bør konkluderes med at Marte har overtatt eiendomsretten fra Peder. Et spørsmål som har blitt reist under tidligere gjennomganger av oppgaven, er om Peder kan utøve stansingsrett etter dekningsloven § 7-2 og hvilke implikasjoner dette eventuelt vil få for vurderingen av om Marte har blitt eier av villaen og boets beslagsrett. Peder er imidlertid ikke part i noen av oppgavens tvister. Han retter ingen krav mot Marte. Dessuten er det presisert at eventuelle tvister mellom han og boet ikke skal drøftes. Det er derfor ikke nødvendig, og heller ikke noen grunn til å drøfte dette nærmere. Ei heller er det grunn til å drøfte om Peder kan heve etter avhendingslova § 5-3. Imidlertid ville ikke Marte vært eier av villaen 7. juni dersom Peder kan utøve stansingsrett/heve. Villaen ville da være unntatt fra boets beslagsrett etter dl. § 2-2. Dette kan kort påpekes, men det er ikke nødvendig slik oppgaven er formulert.

8 Del I – Vater AS mot Kirkeruds konkursbo
Boets beslagsrett – relasjonen Marte – Vater AS: Forutsatt at Marte overtok eiendomsretten fra Peder, er spørsmålet om hennes disposisjoner tidlig i juni gjør at hun ikke var eier da konkurs ble åpnet 7 juni. Marte solgte eiendommen til Ole Vold «tidlig i juni» og avtalte 3. juni med Vater AS at de skulle «overta prosjektet i Pengelensgata 1». Vater fikk med dette overført Martes rettigheter etter hennes avtaler med Peder og Ole. Spørsmålet er om avtalen mellom Marte og Vater 3. juni gjorde at ikke bare Martes pengekrav mot Ole ble overført til Vater, men også eiendomsretten til villaen. Vater utøvde ikke rådighet over villaen før konkursåpningen, men det kan ikke være avgjørende, jf. at tidspunktet for avtaleinngåelsen som hovedregel er avgjørende for rettighetsovergangen fra selger til kjøper (men derimot ikke for kjøpers rettsvern). Konklusjonen bør derfor bli at Vater, og ikke Marte, eide villaen 7. juni.

9 Del I – Vater AS mot Kirkeruds konkursbo
Rettsvern – rettslige problemstillinger: Forutsetning: Vater AS eide villaen 7. juni. Boet kan da ikke ta beslag etter dl § 2-2. Om Vaters erverv står seg mot boet, vil bero på om deres erverv av Martes rett etter avtalen med Ole Vold (og Martes krav mot Ole) har rettsvern. Det kan først drøftes om forholdet reguleres av rettsvernsreglene for enkle pengekrav eller for fast eiendom, jf. bostyrerens anførsel om at overføringen «ikke hadde rettsvern etter reglene for fast eiendom». Dette kan dels forstås som en anførsel om at reglene om fast eiendom ikke får anvendelse overhodet, og dels som en anførsel om at rettsvernvilkårene ikke er oppfylt. Deretter må det drøftes om de aktuelle rettsvernsreglene er oppfylt. Konkluderer man med at reglene for fast eiendom gjelder, kan spørsmålet om rettsvern drøftes subsidiært forutsatt at reglene for enkle pengekrav får anvendelse – og motsatt.

10 Del I – Vater AS mot Kirkeruds konkursbo
Rettsvern – hvilke rettsvernsregler regulerer forholdet? Et forhold som kan tilsi at reglene for enkle krav får anvendelse, er at Vater AS har et utestående pengekrav mot Marte (for ubetalt oppussing). Skyldforholdet mellom Vater og Marte gjelder dermed et pengekrav, og Vater trer inn i Martes posisjon som fordringshaver mot Ole Vold (betaling for villaen). Men avtalen mellom Vater og Marte gjelder reelt sett overdragelse av eiendoms-retten til en villa. Dette tilsier at reglene for fast eiendom får anvendelse. Det vil være rettsteknisk uheldig om forhold som nokså direkte gjelder fast eiendom i noen tilfeller skulle vurderes etter reglene for enke pengekrav. At Vater ikke har kjøpt eiendommen direkte, men fått overdratt et kontraktskrav på den, kan neppe endre på det. Se ellers Kåre Lilleholt, Allmenn formuerett, (2. utg.), 2018 s. 105. Konklusjonen bør derfor bli at reglene for fast eiendom får anvendelse.

11 Del I – Vater AS mot Kirkeruds konkursbo
Rettsvern – anvendelse av reglene for fast eiendom: Gjelder reglene for fast eiendom, er saken regulert av tinglysingsloven § 23. Etter § 23 har Vater ikke rettsvern. Overføringen er ikke dagbokført (tinglyst) senest dagen før konkursåpningen. Men det må drøftes om det gjelder unntak fra rettsvernkravet når selger aldri har hatt grunnbokshjemmel til eiendommen. Kjæremålsutvalget la dette til grunn i Rt s. 247 (Bygg og trelast), men avgjørelsen er kritisert. Den gjelder dessuten utlegg, mens oppgavens sak gjelder konkurs. I Rt s. 586 (Fagutleie) , som gjaldt konkurs, var det ikke rom for unntak. Høyesterett (i avdeling) viste til at formålet med § 23 og omgåelseshensyn tilsier at § 23 gjelder alle rettsstiftelser som kan tinglyses, også om selger ikke hadde hatt grunnbokshjemmel (avsnitt 34). Se også Rt s. 979. Konklusjonen er dermed klar. Vater har ikke rettsvern og boet får medhold.

12 Del I – Vater AS mot Kirkeruds konkursbo
Subsidiært: Rettsvern – anvendelse av reglene for enkle pengekrav Forutsatt at forholdet reguleres av reglene for enkle pengekrav, må det tas utgangspunkt i prinsippet i gjeldsbrevloven § 29 (1): Det pengekravet mot Vold som Vater erverver fra Marte (krav på kjøpesummen), er ikke knyttet til et gjeldsbrev. Men reglene for enkle gjeldsbrev gjelder analogisk for enkle krav uten slik tilknytning, jf. Rt s. 778 (sirkustelt) og Rt s. 504 (Factoring Finans). Prinsippet i § 29 (1) innebærer at erververen av pengekravet etablerer rettsvern når «skyldnaren har fått melding om avhendinga frå mottakaren eller avhendaren». I oppgavens tilfelle har «mottakeren» (erververen) av pengekravet (Vater) sendt melding til «skyldnaren» (Vold) samme dag som overføringen skjedde. Konklusjonen, forutsatt at forholdet reguleres av rettsvernsreglene for enkle pengekrav, er dermed at Vater AS har rettsvern og at boet ikke får medhold.

13 Del II – Høvel AS, Hammar AB og Martes konkursbo
Identifisering av oppgavens spørsmål: Oppgaven reiser en tvist mellom Høvel/Hammar og konkursboet om innholdet i rettsvernskravet ved overdragelse av enkle pengekrav. Boet mente det kravet mot Laura som Marte hadde overført både til Hammar og Høvel «gikk inn i boet». Hammar/Høvel mente overføringen hadde «vern mot konkursboet». Oppgaven reiser også en dobbeltsuksesjonskonflikt mellom Høvel og Hammar. Høvel gjorde «gjeldende rett til hele kravet» mot Laura. Hammar mente at de og Høvel «fikk dele likt» dersom kravet sto seg mot Marts konkursbo. Hvilken rekkefølge tvistene drøftes i, er ikke viktig. Men om tvisten mellom Høvel og Hammar drøftes først, unngår man at dette blir en subsidiær drøftelse.

14 Del II – Høvel AS, Hammar AB og Martes konkursbo
Tvisten mellom Høvel AS og Hammar AB (dobbeltsuksesjon) Marte overførte 6. juni 2013 sitt krav mot Laura, først til Høvel, og senere samme dag til Hammar. Spørsmålet er hvem av de to som vinner rett til kravet. Høvels erverv skjedde tidligere på dagen, og vil da gå foran etter prinsippet om «først i tid, best i rett», som bl.a. er uttrykt (indirekte) i gbl. § 25. Spørsmålet er imidlertid om prinsippet i gbl. § 29 (2) kan endre dette. Bestemmelsen lyder: «Er kravet avhendt til fleire som alle er i god tru, går den retten føre som skyldnaren fyrst får melding om». § 29 (2) gjelder for enkle gjeldsbrev, men som nevnt, får reglene om enkle gjeldsbrev analogisk anvendelse ved overdragelse av enkle pengekrav som ikke er knyttet til gjeldsbrev. § 29 (2) foreskriver en to-delt vurdering: i) Er erververne i aktsom god tro? ii) Hvilken av de to overdragelsene har skyldneren (Laura) først fått melding om?

15 Del II – Høvel AS, Hammar AB og Martes konkursbo
Tvisten mellom Høvel AS og Hammar AB (dobbeltsuksesjon) Det ingen indikasjoner på at Høvel og Hammar var i ond tro. De visste ikke om overføringen til den andre, og ingenting tyder på at de burde visst det. Skyldneren (Laura) har samtidig fått melding om overdragelsene (fra Marte). Prinsippet i Gbl. § 29 (2) gir derfor ikke grunnlag for å skille mellom Høvel og Hamar. Som følge av dette må vi falle tilbake på «først i tid, best i rett». Konklusjonen blir derfor at Høvel vinner frem i tvisten med Hammar. Hammars anførsel om at de «fikk dele likt» bygger trolig på en analogisk anvendelse av tinglysingsloven § 20 (2) om et rettserverv dagbokført samme dag er likestilt. Det er tvilsomt om det er grunnlag for å anvende dette prinsippet på enkle pengekrav, og i alle fall ikke i et tilfelle der verken Hammar eller Høvel – i motsetning til den situasjonen som § 20 (2) regulerer – har gjort noen sikringsakt.

16 Del II – Høvel AS, Hammar AB og Martes konkursbo
Tvisten mellom Høvel og konkursboet – rettsvern Tvisten står etter konklusjonen foran mellom Høvel og konkursboet. Martes krav mot Laura ble overført til Høvel dagen før konkursåpningen. Dekningsloven § 2-2 hjemler ikke beslag. Kravet tilhørte ikke Marte «på beslagstiden». Spørsmålet må derfor avgjøres etter reglene om rettsvern. Saken gjelder overføring av et pengekrav som faller utenfor ordlyden i gbl. § 29 (1), men denne gjelder analogisk for enkle krav som ikke er knyttet til et gjeldsbrev, jf. foran. Etter § 29 (1) er rettsvern betinget av at «skyldnaren har fått melding om avhendinga frå mottakaren eller avhendaren» av fordringen.

17 Del II – Høvel AS, Hammar AB og Martes konkursbo
Tvisten mellom Høvel og konkursboet – rettsvern Formuleringen «har fått» i § 29 (1) innbefatter et krav om at meldingen må ha kommet frem til mottakeren, men det gjelder ingen formkrav. Muntlig melding er derfor tilstrekkelig. Vilkåret er følgelig oppfylt når Laura (skyldneren) har fått melding fra avhenderen (Marte) om at fordringen er overdratt til to ulike kreditorer. § 29 (1) er taus om innholdet i meldingen, men notoritetshensyn tilsier at «melding om avhendinga» må tolkes slik at det kreves en individualisering, jf. Falkanger, Tingsrett, 8. utg. (2016) s Det må både fremgå at det har skjedd en avhending og hvem erververen er. Når Marte ikke har navngitt de to erververne er vilkåret ikke oppfylt. Konklusjonen er derfor at Høvel ikke har rettsvern og at kravet går inn i boet.

18 Takk for oppmerksomheten!
Lykke til på eksamen!