Relasjon som utviklingsarena

Presentasjon om: "Relasjon som utviklingsarena"— Utskrift av presentasjonen:

1 Relasjon som utviklingsarena
Kan funksjonsstøttende kommunikasjon – Marte Meo bidra til å øke relasjonskompetansen hos omsorgsytere? HiØ Sissel Sollied og Marianne Munch Utvikling av demens eller kognitiv svikt får store konsekvenser for den som rammes, på mange områder. I denne sammenhengen vil jeg legge vekt på en del konsekvenser sykdommen får for personen, eller selvet, jeget, og hvilke utfordringer den demensrammede opplever i forhold til relasjonene til sine medmennesker og utfordringer i forhold til kommunikasjon. Konsekvenser for relasjon : Tap av srpåk

2 Personfokusert omsorg
” Mitt ønske er å forandre fokus i demensomsorgen fra fokus på sykdommen til et fokus på personen” (Kitwood 1997) Hele mennesket i fokus Sette den enkelte i stand til å bruke sine ressurser maksimalt Bidra til å opprettholde selvstendigheten Respektere den IDENTITET som personen har på hvert tidspunkt i demensforløpet

3 Personbegrepet Jeg tenker ergo eksisterer jeg ( Descartes)
Autonomi og rasjonalitet (Quinton) Personbegrepet bør i sterkere grad sammensettes med: følelser og evnen til å inngå i menneskelige relasjoner, og her er mennesker med demens ofte særdeles kompetente – til tider mer kompetente enn deres pleiere. (Post 1995) Personen med demens , som etter hvert mister evnen til å opprettholde sin egen identitet, hvor opplevelsen av jeg`t ofte kan være flyktig, vil møte med andre mennesker kanskje bli den arenaen som gir en opplevelse av å være i live. Altså vil personens opplevelse av å være , preges av kvaliteten i relasjonen til omsorgspersonene ”Alt liv er å møtes” (Buber 1937) Opprettholdelse av den personlig identitet består så vel psykologiske, som nevrologiske komponenter, kropp og sjel. Så vel kroppslige som psykologiske forhold kan enten styrke eller svekke identiteten. (Kitwood 1997)

4 Tap av kognitive funksjoner
Lang latenstid eller forkortet latens tid Evne til å abstrahere reduseres Blir konkret og bundet til det som skjer i nuet, og evne til symbol forståelse svekkes Evne til å snakke folk etter munnen Overlært og automatiserte kommunikative handlinger, fraser og floskler kan være en mestrings strategi (Fromm,Holland (1989)

5 Tap av Språk Både ordforståelse, ordfinnings og benevnings problemer
” Behovet for å kommunisere med andre, oppsummere egne opplevelser, utveksle erfaringer ligger dypt i oss alle. Ingenting tyder på at dette behovet blir mindre med årene, eller med demensutvikling...” ” Både mottaker - og sender funksjoner, evnen til å forstå og til å gjøre seg forstått, blir påvirket av en demensprosess. Til syvende og sist er trolig dette den største trusselen i en demensutvikling – det å ikke ha naturlig og lettvint tilgang og tilhørighet i et felleskap, det å bli stadig mer alene i sin egen verden.” ( Wogn-Henriksen 1997) ” Sammenbrudd i kommunikasjon er en av de fire mest slitsomme påkjenningene for omsorgsgivere til aldersdemente” (Ripich 1994)

6 Er en person med demens et meningskommuniserende individ?
” Til tross for språklige og kognitive begrensninger gir de fleste aldersdemente rent klinisk et sterkt inntrykk av at de lenge opprettholder en overordnet vilje til mening og kapasitet for mening. Dypere meningsstrukturer vil i mange tilfelle fortsatt være inntakt selv om et menneske har begrensninger i kommunikative ferdigheter. Hvilken urett, hvilket svik kan vi ikke lett begå om vi utelukkende forholder oss til et forkrøplet utsagn?” ( Wogn-Henriksen 1997) Eks. Anna som sier: ”...Jeg gjør det jo hver dag...” En gjenkjennelig situasjon som framkaller minnespor og som for henne skaper mening?

7 Om følelser Mange omsorgspersoner har erfaring med at når kognitive/ tankemessige funksjonene svikter, kan demens rammendes følelses utrykk øke. Mills (1997) hevder at demensrammende fortsatt har følelsesminner til disposisjon, selv om evnen til å formidle hva følelsene betyr, svikter. En sterk følelse i en situasjon kan utløse minner om en lignende situasjon tidligere i livet. Selv når den demens rammede ikke kan gjenkalle et minne , kan hun ”føle” dem, når hun blir fortalt dem, eller får oppleve noe lignende. Eks Eva med musikk, eller Mary og dråpen med fløte. Følelser som glede, sinne, sorg, angst, redsel, forakt, stolthet, skam, skyld, fornøyelse, interesse, hengivenhet, +++ , ser ut for å være tilstede selv om tankeprosesser svikter.

8 Måten ting blir gjort på, det: HVORDAN
” Når mann er hjelpeløst avhengig av andres hjelp, selv til den mest intime personlige hygiene, blir den dementes sensitivitet rettet mot de kvalitative signalene i samhandlingen. Hva formidler håndlaget, fraværenheten, tempoet, det utålmodige blikket, nyansene i stemmen? ( Wogn-Henriksen, 1997). Let etter mening, ikke bare av ord men av kroppsspråk. Uforståelig atferd og utsagn, kan defineres som symptomer eller uhensiktsmessig atferd. Med det rette blikket, innlevelse og tålmodighet kan atferden, eller utsagnene bli meningsfylte eller forståelige. Tenk deg at du forholder deg til den dementes uforståelige atferd som om det var utrykk for en fremmed eller ukjent kultur, som det kreves mer innsats å finne ut av. ( Sabat,1994,1995)

9 Elementer som påvirker samspill
situasjonen Relasjon Tilknytning Barns tilknyttingsatferd er medfødt, og i likhet med dyr er det en overlevelses strategi. Tilknyting har som formål blant annet å skape en ”trygg base”, å komme tilbake til ved opplevd fare. Tilknytningsatferd hos personer med demens kan misforståes avhjelperne, kan oppfattes som barnslig. Dette kan påvirke omsorgspersonenes syn på den demensrammede. Synliggjøring pasientens tilknytningsatferd på film, kan tydeliggjøre pasientens behov, noe som kan øke hjelperens tilknytning til pasienten og derigjennom utvikle relasjonen. Ved å styrke relasjonen mellom pasient og hjelper, kan pasienten oppleve trygghet i samspill situasjonen. representasjon

10 Automatiserte overlærte sosiale normer
Rammeverk som kan skape en trygg og gjenkjennende opplevelse , formen i seg selv skaper mening, selv om innholde ikke alltid er like lett forståelig, Eks Anna og tann puss, Eva med leppestift foran speilet, kvinne som holder og koser med dukke ... Og i vanlige p-adl funksjoner. representasjon Representasjoner er de indre bildene, forestillingene i vårt mentale jeg. Disse representasjonene bærer ikke bare foreldre (omsorgspersoner) men også barnet (personen med demens) på, sier Daniel Stern (1995). For foreldre( omsorgspersoner) er disse representasjonene sammen med det opplevde samspillet med barnet( personen med demens), men også deres fantasier, drømmer, redsler, minner fra egen barndom, modeller fra foreldre( kolleger) og tanker om barnets( den demente) sin framtid. For foreldre( omsorgspersoner) virker representasjonene sammen med den faktisk foreldre situasjonen. Samspillet med barnet( personen med demens) er derfor preget av både den ytre virkeligheten og av den indre representasjonene. Disse indre representasjonene , blir i følge Stern ”skjemaer for å være sammen med”. (Bearbeidet etter Hedenbro og Wirtberg, 2000).