Fritidsboliger i seterlandskapet

Presentasjon om: "Fritidsboliger i seterlandskapet"— Utskrift av presentasjonen:

1 Fritidsboliger i seterlandskapet
Tore Lahn, Hedmark fylkeskommune Vern og bruk hand i hand?

2 Setrene i fylket vårt. Kulturminne- og landskapsverdier
Fra ressursutnyttelse til forbruk (– og tilbake?) Seterhistorie. Halvnomadisk, fulgt fedrifta langs «østre melkevegen». Setring har sannsynligvis foregått like lenge som det har vært drevet fedrift i Norge. I alle områder i Europa der det har vært begrensede ressurser til beite og fôr, har man kunnet opprettholde et tilstrekkelig dyrehold gjennom halvnomadisk drift – dvs å flytte rundt med dyra en del av året, for å utnytte utmarksresursene til beite og slått, og samtidig spare den frodige jorda rundt garden fra beiting. Seterdrifta i Norge er knyttet til melkeproduksjon, og var en nordlig utløper av en mellom/østeuropeisk seterkultur, som omfatter alt fra dyreraser, melkeprodukter og syrningsbakterier, og praktiske ordninger for opphold og logistikk. I dag er ressursutnytting via setring ansett å være for kostbart, arbeidskrevende. Men de vakre landskapene som setringa har gitt oss, er attraktive områder for fritidsopphold. Overgangen fra seterstue til hytte kan være glidende, og fører i første omgang ikke til noen endring hverken for bygninger eller landskap. Men utviklinga fortsetter: Vi vil ha flere hytter i de attraktive seterområdene, og vi vil ha større og bedre hytter enn de gamle seterstuene. Setervollen, uthusa og seterlandskapet blir kulisser som ingen egentlig bruker, og derfor forfaller.

3 Ikke noe nytt: Turisme og fritid i seterlandskapet
Seterliv har vært kombinert med turisme og fritid i mer enn hundre år. Det er en glidende overgang mellom gardens bruk av setra til jakt,fiske og bærsanking, til dagens egenbruk og utleie til samme formål – men nå mer som fritidssyssel enn som matauk. Fjellvandrere og byfolk på ferie har tatt inn på setrene så lenge slike folk har eksistert. Bildet viser den utvida seterstua på Spellmovollen i Vangrøftdalen, ca 1930 og nå. Huset brukes fortsatt til fritidsgjester, og har hele tida blitt kalt «Turisten».

4 Hvorfor bevare setre og landskap?
Nostalgi, estetikk, kunnskap og opplevelse Et premiss i problemstillinga vi tar for oss, er at setre og seterlandskap skal tas vare på. Før man låser seg i bestemte løsninger kan det være lurt å tenke igjennom hvorfor vi bevarer, og hva. For folk flest er det en generell innstilling at noe av gleden ved å være på hytta, er å være litt i gamle dager, med tømmervegger og småruta vinduer, og et litt enklere levesett. Når folk i Norge bygger hytter, så etterligner vi jo de gamle seterstuene, med mer eller mindre hell. Det er en egen estetikk knyttet til drømmen om det gode liv i gamle dager. For kulturminnevernet er også opplevelsesverdien viktig, men i tillegg legger vi vekt på kunnskapsverdien: At kulturminnene kan fortelle mange historier og gi eksakt kunnskap, avhenngig av hvor gode vi som legfolk, fagfolk elelr forskere er til å lese dem, og av hvor autentisk kulturminnene er bevart. Vi i kulturminnevernet er også litt plagsomme med at vi legger så stor vekt på helhet og sammenheng, og vil ta vare på elementer som hyttefolket ikke alltid legger så stor vekt på. På bildet: Autentisitet, spor etter vind og vær, og mange års bruk. Dårlig dør, som forteller om lokalt snekker- og smedhåndverk, okerfarge fra området, et låsbeslag som har hengt ulåst i mange somre. På tømmeret kan vi lese innskrifter, vi kan datere huset etter etter årringene.

5 Hvordan kombinere bruk og bevaring?
1:Levende setermiljø Vi kan grovt dele inn setrene etter tilstand, eller stadier i en forfallshistorie. Ulike utgangspunkt gir ulike løsninger (Levende setermiljø – godt bevart miljø (men uten setring) – setermiljø i forfall) I Landskapsvernområdet Vangrøftdalen/Kjurrudalen i Os kommune, er 100 setre i bruk, 30 med melkeproduksjon, 60 med beite og slått. I planen for området nevnes ikke fritidsbruk – det er ikke en gang tema – selv om eierne selvsagt i stor grad også bruker setrene til fritidsbruk. . Her er meget strenge bestemmelser om bevaring. Eksempel på forvaltning: En overbygd terrasse som det ble søkt om i etterkant, ble av nasjonalparkforvaltninga og Fylkeskommunen forlangt revet, og er nå revet. Derimot er man åpnere for tiltak på fjøs og uthus for å kunne opprettholde setringa.

6 Hvordan kombinere bruk og bevaring?
2:Bevart setermiljø (Rømåsen seter i Ringsaker) Vollen holdes åpen ved beiting, men bygningene er bare i bruk til fritidsformål. Uthusene er forfalne, og vi ga nylig rivetillatelse for det eldste fjøset – som var i sterkt forfall. Men det hører med at eier tar vare på den nyere fjøset, som rehabiliteres med bl a nytt stikketak. Hytteområdet Rømåsen ligger ganske nær, men forstyrrer ikke direkte i landskapet.

7 Hvordan kombinere bruk og bevaring?
3:Setermiljø i forfall (Glomstøvollen, Våler: Gjengroing, uthus praktisk talt ruin, seterstua kan reddes– ønsker bevaring, tilbakeføring) Typisk for skogssetrene i Sør-fylket: Gjengrodd setervoll, alle uthus i ruin, seterbua har vært noe brukt som hytte. Eier søker midler til restaurering av stua. Her er det viktig å legge til rette for fritidsbruk, før siste rest av setra er helt borte. Uthusa er det for seint å redde her.

8 Vern og bruk av setermiljøene
Regionale og lokale forskjeller -Nord-Østerdalen (Os, Dalsbygda, Vingelen mm) -Trysil -Vestmarka (skogssetre) ( Rønevangen, Stange allmening) Det er markerte regionale forskjeller når det gjelder mulighetene for bevaring av seterbebyggelsen. Vi ser at noen områder –særlig i i nord, er livskraftige med aktiv setring, mens skogssetrene i sør er nesten forvunnet. Det gjenspeiles i planverket for de ulike områdene. Vestmarka-planen (Løten, Elverum, Våler, Åsnes, Grue, Kongsvinger, Sør-Odal, Nord-Odal og Stange ) har som målsetting å bevare seteranleggene, og plukker ut noen særlig viktige for autentisk bevaring. For de øvrige satser man på at de kan reddes gjennom bruk som fritidsbolig, med noe svakere restriksjoner. Ved å begrense mulighetene for nye hytteområder, økes attraktiviteten til seterstuer, og også skogskoier og andre utmarkshus, for fritidsbruk.

9 Setermiljøets ulike elementer
Seterstua Uthusene Setervollen Beitemarka Vi mener det er viktig å bevare ikke bare seterstuer som hytter, men helheten: Alle seterhusa, vollen, åpen beitemark. Og i tillegg de mindre synlige stedene utafor vollen som er vanskelige å se: Seterstier, krøtterstier, lokkeplasser, mjølkeplasser. Utmarksløer, utmarkslåtter, lauvingstrær, og så videre. Seterstuene har lokale og regionale preg, og egne betegnelser på rom og utstyr. – her eksempel fra den nylig fredete setra på Utistuvollen i Vangrøftdalen. Uthusa varierer, her er husa som i dag står på på Utisituvollen. Mange setre har tatt vare på andre typer hus, som løer, og kjølehus. Setre som lå langt fra garden kunne ha stall. Kan uthusa på nedlagte setre brukes? Vi har sett noen eksempler på at f.eks. fjøs er gjort om til fritidshus. Hvis det skjer på fjøsets premisser, så det ytre blir lite endra, kan det være en fin måte å gi forlatte kulturminner ny bruk. Vollen ble vanligvis slått, men makter fritidsfolket å opprettholde slåtten på vollen? Kan det gis tilskudd til å holde vollen åpen? Mange ønsker ikke beiting på vollen, fordi fritidshusets omgivelser blir fulle av dyremøkk. Likevel kan beiting mange steder være en god løsning.

10 Landskapet Setringa har formet landskapet. Kombinasjonen av beiting og veduttak til ystinga førte til store, treløse landskap, og fremelsket en egen vegetasjon. Landskapsendringa som fulgte med seterdrift var vel så dramatisk som den gjengroinga vi ser nå. De åpne seterlandskapene er nå bare bevart bitevis. Klimaendringene forsterker gjengroinga, som blir et økende problem. Landskapet består av setervoller, som regel inngjerdet, seterbygninger etter et visst mønster, og beitemarker mellom vollene. Så lenge beitemarkene er holdt åpne, er sammenhengen i og bruken av landskapet lesbart. Når vi i våre dager legger ut hytteområder i nærheten av setrene, vil de ofte gjøre liten forskjell visuelt, fordi vegetasjonen skjermer. Hvis vi har gitt opp å gjøre noe med gjengroinga, er det greit at vi bruker den som en buffer, og opprettholder setervollene upåvirket av nybygging. Men altså av en akseptert gjengroing.

11 Utsikt og innsikt Det er hyttenes plassering og utseende som i siste instans avgjør hvor mye de påvirker landskapet. Kravet om utsikt er i utgangspunktet lite forenlig med landskapshensyn. Dernest utseendet. Størrelse, høyde, glassflater i forhold til solvinkel. Dette er utfordringer som gjelder både i kulturlandskap og i naturlandskap. Hvis vi tenker oss at bildet over er tatt fra en setervoll (det er faktisk nesten det), forstår vi at det hjelper lite både med avstand og vegetasjon, fordi hyttene plasseres og bygges med det formål å trosse slike hindringer: Vi vil ha utsikt! Hyttebyen blir en del av seterlandskapet, og forandrer det i sitt bilde. Vegetasjon som forutsettes bevart i reguleringsplanen er en sårbar beskyttelse, motorsag et effektivt hjelpemiddel til å justere utsikt fra alle rom.

12 Skille setervoll og hytter
Her er en skisse fra en KU fra Ringsaker om plassering av et nytt hyttefelt, H108, ved Lauvlia seter. Buffersone imellom, Akomstveger er også holdt unna setervollen. Når vi legger på ortofoto ser vi at vegetasjonsbeltet ikke er spesielt bredt og robust. Det eksisterende og regulerte hytteområdet ligger i mer betryggende avstand, men i et åpent landskap. Hvorfor hytter akkurat i seter-områdene? 1. Tradisjon . 2)setrene ligger på de fineste setder (bra for dyr=bra for folk) 3) Infrastruktur (veier)

13 Fornying og tilpasning
Kulturvern – estetikk – arkitektur De fleste regulerte hytteområder har ganske detaljerte bestemmelser om utforming av hyttene. Størrelsebegrensing er selvsagt viktig, men også materialbruk og krav til landskapstilpasning. Men vi har også en tradisjon for at hus i utmark er nøkterne og enkle, og det kolliderer ofte med manges ønske om Drømmeslottet, kongsgården fra Asbjørnsen og Moe. En annen utfordring som må tenkes igjennom, er hvorvidt det skal være mulig å sette opp hytter som representeter nyskapende arkitektur. Strenge bestemmelser om takvinkel og –retning, materialer osv. kan hindre mange vanvittig utagerende og skjemmende bygninger i seterområdene, men de hindrer også nyskapende, høyverdig arkitektur. Skal fritidshus-bransjen være unntatt fra nyskaping og utvikling? Vi mener det må brukes skjønn for å slippe til også nye uttrykk også i og inntil seterlandskapene, men det må gjøres med respekt for de historiske og estetiske verdiene som lgger i disse områdene.

14 Styringsredskap Statlige føringer Fylkesdelplanen og regionale planer Kommuneplaner Kommunedelplaner Verneplaner Veiledere Eksempler på statlige føringer er stortingsmeldingene om kulturminnevern, den siste Framtid med fotfeste, men også norges tilsutning til europeiske landskapskonvensjon må vektlegges. Viktigste plan i Hedmark, synes vi, er gjeldende fylkesplan for kulturminner. Her er seterlandskapene framhevet som særlig viktige kulturlandksap og kulturmiljøer. Andre regionale planer som omhandler seterlandskapene, er Røros og Circumferensen, Vestmarka i sørfylket, og Verneplaner for bl.a. Femundsmarka og Forollhogna. Flere kommuneplaner, som Ringsakers, har egne bestemmelser om seterområdene. Endelig er det laget veiledere, som for skogssetrene i Nord-Odal, og for setrene i Nordøsterdal, samt boka Seterliv og Byggeskikk om setrene i Os.

15 Oppsummering Kulturminner med tidsdybde Lokale og regionale variasjoner Praktiske løsninger Ta vare på helheten Kombinasjon seter og fritid har lange tradisjoner – og kanskje nye muligheter i framtida. Fordi utgangspunktet er så forskjellig, må praksis bli forskjellig for hvor langt man går for å legge til rette for fritidsbruk av setervoller og seterlandskap. Praktiske løsninger og godt skjønn må supplere de mer generelle bestemmelser, og veiledere. Kunnskap om temaet hos saksbehandler gir grunnlag for godt skjønn. Vernet av viktige kulturmiljøer og kulturlandskap må være et grunnpremiss, og vern gjennom bruk må være et mulig redskap for det formålet.