Noen refleksjoner knyttet til Høyesteretts kjennelse 2007-00325A (sak nr. 2006/1449), Rocknes-saken v/advokat Trond Eilertsen.

Presentasjon om: "Noen refleksjoner knyttet til Høyesteretts kjennelse 2007-00325A (sak nr. 2006/1449), Rocknes-saken v/advokat Trond Eilertsen."— Utskrift av presentasjonen:

1 Noen refleksjoner knyttet til Høyesteretts kjennelse 2007-00325A (sak nr. 2006/1449), Rocknes-saken v/advokat Trond Eilertsen

2 2 Saken gjaldt begjæring om opprettelse av begrensningsfond etter ”Rocknes”’ havari og spørsmålet var om (1)reglene i kapittel 9, avsnitt II (1996-protokollen til London-konvensjonen), eller (2)reglene i sjølovens kapittel 9, avsnitt III (London-konvensjonen av 1976) skulle komme til anvendelse..

3 3 Både tingretten og lagmannsretten avgjorde at fondet skulle fastsettes etter reglene i sjølovens kapittel 9, avsnitt II, m.a.o. 1996-protokollen til London-konvensjonen. Høyesterett avsa følgende kjennelse: ”I anledning havariet av lasteskipet MS Rocknes 19. januar 2004 opprettes et begrensningsfond på 38 000 000 …. kroner ….”.

4 4 Sjøloven § 170; ”§ 170 virkeområdet for avsnitt II og avsnitt III Reglene i avsnitt II gjelder i alle tilfelle hvor begrensning av ansvar gjøres gjeldende ved norsk domstol, hvis ikke annet følger av annet ledd. Reglene i avsnitt III gjelder bare hvis den som gjør gjeldende begrensning av ansvar begjærer det, og vedkommende på det tidspunkt da begjæringen fremsettes har sitt hovedforretningssted eller, hvis vedkommende ikke har noe hovedforretningssted, har sin bopel, i en fremmed stat som er bundet av London-konvensjonen 1976 om begrensning av ansvaret for sjørettslige krav (1976-begrensningskonvensjonen), men ikke av endringsprotokollen av 1996 til 1976-begrensningskonvensjonen (1996- endringsprotokollen.”

5 5 “Rocknes” – Tidslinje 195719.01.0412.05.0420.02.01 01.11.06 13.05.0408.04.0502.03.04 1957- Konvensjonen ratifisert § 170 endret ved innføringen av ordet “fremmed” “Rocknes” gikk på grunn Refusjons- krav fremmet av Kystverket Sak anlagt mot staten, subsidiært krevd begrensning 96- Protokollen trådte i kraft Begjæring om opprettelse av begrensnings- fond 1976- Konvensjonen sagt opp for Norges del 05.05.05 Begjæring om opprettelse av begrensnings- fond Bergen tingrett 28.04.05 Forliksklage anlagt ved Bergen forliksråd 03.11.04 1976- Konvensjonen ratifisert 96-Protokollen ratifisert. Dobbeltsporet system innført 27.05.8301.07.00 Stevning til Bergen tingrett Begrensnings- fond NOK 90.000.000 opprettes 07.02.06

6 6 Rederiets anførsel; Hendelsestidspunktet og ikke begjæringstidspunktet må avgjøre hvilket regelverk som skal anvendes. Ellers foreligger det et brudd på Norges folkerettslige forpliktelser etter 1976-konvensjonen. Kapittel 9, avsnitt III, 1976-konvensjonen, gjelder for ansvarlige fra stater som da hendelsen inntraff var bundet av 1976-konvensjonen, og da selv om staten var bundet av 1996-protokollen da begjæringen ble fremsatt.

7 7 Statens anførsel; Staten anførte at ordlyden var klar og at det var tidspunktet for når begjæringen fremsettes som var avgjørende for valg av regelverk. Det ble spesielt lagt vekt på ønsket om å styrke skadelidtes vern så langt folkeretten ga anledning til det.

8 8 Hensynet til Norges folkerettslige forpliktelser er mye omtalt i forarbeidene til § 170, eksempelvis Ot.prp. nr. 90 (1989-99) side 9; Det ser dessverre derfor ut som om det kan ta noe tid før 1996-protokollen vil tre i kraft internasjonalt. Av hensyn til de skadelidte legger departementet opp til at Norge skal gi 1996-regelverket anvendelse allerede før protokollen trer i kraft internasjonalt, så langt dette kan la seg gjøre innenfor Norges folkerettslige forpliktelser etter 1976- konvensjonen.

9 9 Høyesteretts oppsummering av lovgivers mening (kjennelsen s. 5); ”Uttalelsene tyder på at det var lovgivernes mening at 1996-protokollens regler – før de trådte i kraft internasjonalt – bare skulle anvendes overfor ansvarlige fra stater som ikke var tilsluttet 1976-konvensjonen. Det er ikke noe som tyder på at man mente at reglene også skulle komme til anvendelse overfor ansvarlige fra stater som før ikrafttredelsen av 1996-protokollen var bundet av 1976-konvensjonen, i en overgangssituasjon hvor hendelsen skjedde før ikrafttredelsen av 1996-protokollen, mens begjæring om ansvarsbegrensning først ble satt frem etter ikrafttredelsen.”

10 10 Denne forståelsen er også uttrykt i 1996-protokollens artikkel 9 nr. 4; ”Intet i denne protokoll skal innvirke på forpliktelsen til en stat som er part i både konvensjonen og denne protokoll, i forhold til en stat som er part i konvensjonen men ikke part i denne protokoll.” Og når det gjelder hendelsestidspunktets betydning, se artikkel 9 nr. 3; ”Konvensjonen, slik den er endret ved denne protokoll, skal bare gjelde for krav som oppstår ved hendelser som finner sted etter at denne protokoll trer ikraft for hver stat som er part i protokollen.” (min understreking)

11 11 Staten anførte 1976-konvensjonens artikkel 15 nr. 1 som hjemmel for å la tidspunktet da konvensjonens regler ble påberopt for domstolene, være avgjørende; ”Kapittel IV. Virkeområde Artikkel 15 1. Denne konvensjon skal anvendes i alle tilfelle hvor en person som nevnt i artikkel 1 søker å begrense sitt ansvar ved domstolen i en kontraherende stat eller å oppnå løslatelse av skip eller annen eiendom eller frigivelse av sikkerhet stilt innenfor en slik stats jurisdiksjon. Dog kan enhver kontraherende stat utelukke helt eller delvis fra anvendelsen av denne konvensjon enhver person omhandlet i artikkel 1 som på det tidspunkt da konvensjonens regler blir påberopt for statens domstoler, ikke har sin bopel i en kontraherende stat eller ikke har hovedkontor for sin forretning i en kontraherende stat, eller ethvert skip som blir påberopt begrensingsrett for eller søkt løslatelse av, og som ikke på det foran angitte tidspunkt fører en kontraherende stats flagg.”

12 12 Den rettslige begrunnelse for artikkel 15 nr. 1 er uttrykt i Ot.prp. nr. 32 (1982-83) side 19; ”Begrunnelse for en slik regel er dels gjensidighetsbetraktninger, at en kontraherende stat ved sin domstol ikke skal gi fremmede statsborgere en beskyttelse som den kontraherende stats egne statsborgere ikke vil oppnå i vedkommende fremmede land, eventuelt fordi vedkommende fremmede land ikke har regler om begrensning. Dels er begrunnelsen å tilskynde andre stater til å ratifisere konvensjonen for derved å gi vedkommende lands borgere begrensningsrett ved domstolene i de land som har ratifisert konvensjonen.”

13 13 Høyesteretts konklusjon om forståelsen av artikkel 15 nr. 1 (kjennelsen s. 6); ”Jeg kan ikke se at formuleringen ”konvensjonens regler blir påberopt for statens domstoler” gjør at en stat står fritt til å velge begjæringstidspunktet og ikke hendelsestidspunktet som skjæringspunkt i en slik overgangssituasjon som vår sak gjelder. Bestemmelsen er plassert i kapittel IV om konvensjonens virkeområde og regulerer ikke ikrafttredelsesspørsmål av denne art.”

14 14 § 170 og lovendringen 19.01.2001; –1976-konvensjonen skal kun benyttes overfor ansvarlige som har sitt hovedforretningssted eller (i mangel av hovedforretningssted) sin bopel i en ”fremmed” stat som er bundet av 1976-konvensjonen (Ot.prp. nr. 12 (2000-01) side 3). –Ansvaret for norske ansvarlige ville da følge hovedregelen i § 170 første ledd – og 1996-protokollens ansvarsbegrensningsbeløp.

15 15 Begrunnelsen for lovendringens ikrafttredelse er inntatt i Ot.prp. nr. 12 (2000-01) side 4; ”Nærings- og handelsdepartementet uttaler: ”Når det gjelder ikrafttredelse tidspunktet som er foreslått til 1.07.00 har vi blitt gjort kjent med at tidspunktet kan skape problemer for en del av småskipsfarten fordi endringene nødvendiggjør reforhandlinger av forsikringsavtalene. Det er derfor anbefalt at ikrafttredelsen flyttes til 20.02.01, som er fornyelsesdatoen for forsikringsavtalene. Nærings- og handelsdepartementet vil understreke at det er ønskelig at den foreslåtte endring gjennomføres på en måte som ikke skaper for store problemer for næringen.” Departementet foreslår på denne bakgrunn at endringa i § 170 andre leddet trer i kraft 20. februar 2001. Dette er den datoen som Norges Rederiforbund har gått inn for.”

16 16 Om lovgivningsteknikken Det ”ensporede” system; Overgangen fra 1924-konvensjon til 1957-konvensjonen og fra 1957-konvensjonen til 1976-konvensjonen. Den eksisterende konvensjon ble sagt opp og lovgivningen basert på den nye konvensjonen trådte i kraft så snart oppsigelsestiden for den eksisterende konvensjon var utløpt (Ot.prp. nr. 32 (1982-82) pkt. 5.21, side 11 flg.).

17 17 Om lovgivningsteknikken Det ”dobbeltsporede” system (Ot.prp. nr. 21 (1994-95), side 9); Alternativ 1; Staten kan velge å tilhøre både den eksisterende konvensjon og den nye konvensjon. Overgangsperioden vil senest opphøre når den eksisterende konvensjonen må sies opp – og oppsigelsen er trådt i kraft (dobbelsporet system). Alternativ 2; Staten kan ratifisere den nye konvensjonen og samtidig erklære at ratifikasjonen ikke skal få virkning før den eksisterende konvensjon har opphørt å gjelde. Alternativ 3; Staten kan si opp den eksisterende konvensjon fra det tidspunkt den nye konvensjonen trer i kraft.

18 18 Overgangsreglene mellom 1976-konvensjon og 1996-protokollen; –1996-protokollen artikkel 9 nr. 4 hjemler det dobbeltsporede system. –Norge ønsket å tilhøre både det nye og det gamle ansvarsbegrensningsregime parallelt. –I tillegg kommer at Norge ønsket førtidig anvendelse av 1996-protokollen i Norge før den trådte i kraft internasjonalt og at 1976-konvensjonens anvendelse ble knyttet til begjæringstidspunktet.

19 19 Ot.prp. nr. 19 (1998-99) side 11; ”Slik ikrafttredelse før 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt er av relativt begrenset betydning, fordi Norge fortsatt vil være internasjonalt forpliktet til å anvende 1976- konvensjonens regler i forhold til alle ansvarlige fra 1976-konvensjonsstater, jf lovutkastet § 170. Reglene i avsnitt II i sjøloven kapittel 9 vil frem til 1996-protokollen trer i kraft internasjonalt, derfor bare kunne anvendes i forhold til ansvarlige fra stater som ikke er tilsluttet 1976-konvensjonen.”

20 20 Alternativ anførsel; om forståelsen av begrepet ”begjæring” i sjøloven § 170; –Begjæring om ansvarsbegrensning ble gjort av en ansvarlig bosatt i en 1976- konvensjonsstat før 1996-protokollen trådte i kraft internasjonalt. –Det kreves ikke at begrensning kun kan gjøres gjeldende som en innsigelse mot en kreditor som har tatt rettslige skritt for å inndrive kravet.

21 21 –Ordlyden i § 170 oppstiller ikke noen slik begrensning. –Ordlyden oppstiller ingen formkrav. –Utenrettslig ansvarsbegrensning må kunne begjæres, se NoU 1980:55, Begrensning av rederansvaret, side 39, hvorfra hitsettes: ”Her kan begrensningsretten gjennomføres på enklere måte enn via fondsopprettelse og begrensningssøksmål, enten utenrettslig eller i forbindelse med en ordinær prosess om selve ansvarsspørsmålene.”

22 22 Sjøloven § 180 fjerde ledd; ”Partene kan overlate beregningen og fordelingen av ansvarsbeløpet til dispasjør. 1 Tvist om riktigheten av dispasjørens avgjørelse kan bringes inn for domstolene. 1 Jfr. §467.” Rederiets stevning ved Oslo tingrett datert 12. mai 2004 (dagen før 1996- konvensjonen trådte i kraft internasjonalt) oppfylte under enhver omstendighet vilkårene.

23 23 Takk for oppmerksomheten!