Evalueringens resultater og Bygningslovutvalgets arbeid.

Presentasjon om: "Evalueringens resultater og Bygningslovutvalgets arbeid."— Utskrift av presentasjonen:

1 Evalueringens resultater og Bygningslovutvalgets arbeid

2 MANDATET Meget omfattende mandat. Noen utvalgte hovedpunkter, f.eks.: Redusere kompleksitet, forenkle, effektivisere Rollefordeling myndigheter – utbyggere, herunder for utbyggingsavtaler og andre samhandlingsområder Søknadssystem, saksbehandlingsregler førsteinstans og klageinstans, saksflyt, kommunikasjonsformer (elektroniske og digitale prosesser, teknologi), tidsbruk, organisering, kompetanse Lovstruktur, regelnivåer, lovformål, virkeområde (geografisk og saklig), lovrelasjoner, forholdet plansak/byggesak, forholdet til andre lover mv. Om byggetomta, bebyggelsen og særlige bygg og anlegg Forholdet til eksisterende bebyggelse Kostnadsfordeling, refusjon, gebyrer Tilleggsmandat fra KRD mars 2003 – ferdigstille eventuell lovregulering av utbyggingsavtaler (Hele mandatet: se utvalgets hjemmeside)

3 FREMDRIFT Utvalget oppnevnt 15. mars 2002 1. delinnstilling 21. oktober 2003 2. delinnstilling 28. juni 2005 Ferdigstillelsestidspunkt for Evalueringen ikke optimalt for Bygningslovutvalget

4 RELEVANT FOR MANDATET Lovutvalgets mandat mer omfattende enn byggesaksreformen. Hovedformålet er å forenkle, effektivisere – men opprettholde rettssikkerhet og kvalitet Mest oppmerksomhet om: Rollefordeling myndigheter – utbyggere Søknadssystem, saksbehandlingsregler førsteinstans og klageinstans, saksflyt, kommunikasjonsformer, tidsbruk, organisering, kompetanse

5 BETYDNINGEN AV FAKTA OG JUSS Gjeldende rett (de lege lata) og fremtidig rett Endring som ideologi eller endring som et resultat av analyse Endring for endringens skyld eller antatt forbedring som vilkår for endring Reglenes betydning og begrensninger mht effekten på virkeligheten Betydningen av å kunne bygge på så sikkert faktum som mulig – evaluering, spørreskjema mv

6 OPPFØLGING Ett utvalgsmedlem også med i Styringsgruppen for Evalueringen Lovutvalget har deltatt i Evalueringens temaseminarer. To rapporter fra Byggforsk: –Byggeregler og prosesskostnader (Torer F. Berg) –Evaluering av byggesaksreformen (Hege Ovesen)

7 VIKTIGE TEMA Søknad og saksbehandling Kontroll Tilsyn og ulovlighetsoppfølging Godkjenning og ansvarsrett Krav til tiltaket

8 SAKSBEHANDLING PRIORITERES Byggesakstider har høy politisk prioritet. Saksbehandlingen har høyest prioritet (i 93 % av kommunene) Forhåndskonferanser (40 %) Søknadsmottaket (44 %) Service til publikum (41 %) Bare 4 % av kommunene legger prioritet i tilsynet Den sterke prioriteringen (og innskjerpingen) av saksbehandlingen må ha fått konsekvenser for utvikling av andre tjenester, som utviklingen av tilsyn og andre virkemidler i plan- og byggesaksbehandlingen

9 HENVENDELSESTYPER I første delutredning NOU 2003: 24 stilte Bygningslovutvalget spørsmål om hensiktsmessigheten i de mange søknads- og meldingstypene: Søknad om rammetillatelse Søknad om igangsettingstillatelse Ett-trinns søknad Søknad om enkle tiltak Melding om mindre arbeid Melding om driftsbygning i landbruket Melding om midlertidige eller transportable bygninger Melding om byggearbeid innenfor en bedrifts område Disse er ikke medtatt i evalueringen.

10 FORHÅNDSKONFERANSE Mange kommunene praktiserte ulike ”forhåndskonferanser” eller småmøter tidlig i prosessen også før reformen. Formalisering av forhåndskonferanser har resultert i at denne tidlige dialogen mellom foretak og kommuner benyttes oftere. Forhåndskonferansen er blitt kommunenes viktigste verktøy for å spre informasjon på en uformell og mer utdypende måte enn i forhold til skriftlig informasjon, veiledere etc. Resultatene viser også felles trekk i forhold til innhold av forhåndskonferansen. Kommunene prioriterer i hovedsak tema som planbestemmelser og estetikk, da disse oppfattes som vesentlige for tiltakets rammer og har politisk interesse.

11 KONTROLL Kommunene godkjenner nesten alltid foreslått kontrollform (som er egenkontroll) og kontrollplanen Generelt planlegges og gjennomføres kontroll som forutsatt i regelverket. Det kan se ut til at uavhengig kontroll brukes mindre enn det som var intensjonen med reformen Flere aktører føler sterkere enn før at kontrollansvaret er blitt tydeligere. Dette kan forklares med krav til signatur på kontrollerklæringen og at det stilles formelle krav til å dokumentere kontrollen

12 KONTROLLPLANEN I evalueringsperioden har det skjedd store endringer knyttet til både godkjenning av kontrollplaner, planens innhold (fra detaljert til overordnet) og planens funksjon og status i kontrollarbeidet. Kommunene har også forskjellig praksis og fokus i forhold til å sikre at fysiske og estetiske kvaliteter blir ivaretatt i kontrollplanen. I de fleste tiltak er planen for generell og overordnet til at den har noen praktisk betydning for prosjekterings- og utførelseskontrollen. Kontrollplanen og kontroll av prosjekteringen dokumenteres ofte for å vise at ”papirene er i orden ovenfor bygningsmyndighetene”

13 KONTROLLFORMER Foretakene praktiserer kontroll svært varierende. De er også splittet i synet på egenkontrollsystemet. Dokumentert egenkontroll dominerer. Noen mener egenkontroll fungerer bra, mens andre mener dette er ”å sette bukken til å passe havresekken”. Foretakene benytter seg i liten grad av uavhengig kontroll, og kommunene setter sjelden krav til denne kontrollformen. Grunnen kan være at denne kontrollen synes å være kostnadsdrivende for prosjektet. Når kommunene setter krav til uavhengig kontroll, gjøres dette oftest overfor foretak som de har dårlige erfaringer med, når den formelle kompetansen er for svak, eller når det er tvil om at tiltaksklassen er for lav.

14 TILSYN Omfanget av det kommunale tilsynet varierer. De ansvarlige aktørene savner en omfattende, operativ tilsynsordning med sanksjoner slik at det ”svir” for dem som ikke følger regelverket, både for å avdekke foretak som ikke bruker sine styringssystemer, og for å avdekke manglende kontroll. Mange kommuner hadde i utgangspunket en oppfatning om tilsyn som noe meget omfattende som skulle gjennomføres etter gitte metoder. Flere av evalueringsprosjektene viser imidlertid at kommunene foretar stikkprøvekontroller av ulik art, men de kaller ikke dette alltid tilsyn. Evalueringen viser en klar forventning om at et økt omfang av tilsyn ved revisjoner og stikkprøver skal kunne sette fingeren på viktige svakheter og feil, eller forbedringsmuligheter.

15 ULOVLIGHETSOPPFØLGING Kommunene bruker sjelden sine sanksjonsmuligheter. Oppdager kommunene feil/ulovligheter i byggeprosessen, går de i hovedsak i dialog med ansvarshavende. Pålegg om retting eller en kort henvendelse om utbedringer eller forbedringer er i de aller fleste saker tilstrekkelig. Reaksjonsformene varierer. Noen gir tillatelse i ettertid. Flere kommuner griper inn med sanksjoner og krav om riving ved ulovlig bygging, som anses som alvorlige brudd på kommunale planer og bestemmelser. Oppfølgingen av slike saker er meget ressurskrevende og ”stjeler” mye av vanlig saksbehandlingskapasitet

16 ANSVARSSYSTEMET Ansvarsforholdene i prosjektering er i mange tilfeller uklare. Det er ofte uklart hvem som har ansvaret for tverrfaglige grensesnittsområder. Det er også slik at undersøkte fagområder ikke er definert som egne ansvarsområder og det blir dermed uklart om området er dekket med tilfredsstillende kompetanse. Et klart flertall av de prosjekterende mener imidlertid at reformen har bidratt til å tydeliggjøre ansvaret i byggesaker. Spesielt mener de at brannteknisk prosjektering er bedre ivaretatt en før.

17 PRIVAT AVTALE OG OFFENTLIG ANSVAR Reformens ansvarsregler var forutsatt å tilrettelegge for et bedre samsvar med de privatrettslige og offentlig rettslige forutsetningene. Evalueringen viser at dette skjer i liten grad. Foretakene mente at det ville være vanskelig å oppnå særlig forbedringer i kvalitet eller klargjøring av ansvar, dersom det ikke ble samsvar mellom kontraktskravene og kravene i regelverket (PBL). Det konkluderes med at det er kanskje her avstanden er størst mellom målsettingene i forarbeidene til reformen og dagens praksis.

18 ANSVARLIG SØKER Søkerens rolle som ”bindeledd” og ”den bygningsmyndigheten kjenner i tiltaket” er godt etablert. Både arkitekter, andre rådgivere, ferdighusforhandlere, byggherren selv eller hans prosjektadministrative tar søkerrollen. Byggesaksreformen har profesjonalisert søkerrollen. Manglende kompetanse hos søkerforetak kombinert med skjerpet mottakskontroll i kommunene viser at 30–35 % av total søknadsmengde hadde mangelfull dokumentasjon. Store variasjoner mellom kommunene.

19 GODKJENNINGSORDNINGEN Erfaringene fra utførte tilsyn viser at det ikke er noen sammenheng mellom sentralt godkjente foretak og kvaliteten i tilhørende tiltak Uten at evalueringsprosjektet har undersøkt kvaliteten i det som bygges, tyder resultatene på at godkjenningsordningen på dette området ikke fungerer helt etter intensjonen. Erfaringen med den sentrale godkjenningsordningen varierer fra kommune til kommune.

20 EGENERKLÆRINGER I flere prosjekter vises det til klare svakheter i godkjenningsordningen, og en brist i forutsetningene om at egenerklæringer skal fungere på en tilstrekkelig måte. Egendokumentasjon viser at personell i foretakene har formell utdanning og praksis, men den viser ikke organisering, myndighet og bruk av kvalitetssikringssystemer. Ordningen baserer seg på et tillitsforhold mellom offentlige myndigheter og de private foretakene. Den forutsetter at myndighetene gjennom tilsyn er i stand til å fange opp de tilfeller der tilliten brytes. Hvis dette ikke skjer, svekkes ordningens troverdighet og kvalitet.

21 NY TEK Parallelt med byggesaksreformen kom ny teknisk forskrift med funksjonsbaserte krav. Hensikten med var å gi rom for nye løsninger tilpasset det enkelte tiltaket. Erfaringene gjennom evalueringen er at det i hovedsak blir valgt løsninger fra veiledningen til forskriften eller annet veiledningsmateriale. Analyser av bruksmessige forhold og tekniske kvaliteter blir sjelden eller aldri lagt til grunn for valg av løsninger eller utvikling av nye løsninger.

22 TILGJENGELIGHET Kommunene mener at bedring i tilgjengelighet har en klar sammenheng med reformen, nå når ansvaret er klarere plassert enn tidligere. Foretakene mener likevel at reformen ikke representerer endret praksis. Evalueringen viser at det faktisk har skjedd en arkitektonisk og funksjonell forbedring for bevegelseshemmede, mens det for orienteringshemmede og miljøhemmede knapt har skjedd noen bedring. For hørsels- og synshemmede og kognitive funksjonshemninger er det like liten oppmerksomhet som før reformen trådte i kraft

23 ESTETIKK Evalueringen viser en økt bevissthet om estetikk. Estetikk har fått en markant styrket posisjon som tema i byggesaker Klagesaker på avslag eller krav om omarbeiding har ikke økt. Det kan tyde på at tiltakshaverne godtar avslag etter ”skjønnhetsparagrafen” og at det er lettere for kommunen å begrunne årsaker til avslaget. Stadig flere kommuner velger å ta i bruk lovverket mer aktivt. Dette gir byggverk med estiske kvaliteter og en bedre tilpasning til omgivelsene. En klart positiv effekt som vanskelig kan relateres til byggesaksreformen alene, men som en generell samfunnsutvikling med økt fokus på design, form og arkitektur.

24 Bygningslovutvalget oppnevnt ved kongelig resolusjon 15. mars 2002