Fem års okkupasjon Tysk vaktpost ved Narvik.

Presentasjon om: "Fem års okkupasjon Tysk vaktpost ved Narvik."— Utskrift av presentasjonen:

1 Fem års okkupasjon Tysk vaktpost ved Narvik.
Foto: Deutsches Bundesarchiv

2 Fem års okkupasjon Quislings forsøk på å danne en varig regjering hadde mislyktes. Verken nordmenn eller tyskere hadde tiltro til ham. Det ble dannet et administrasjonsråd som skulle sørge for at samfunnet ikke kollapset i de tyskokkuperte områdene. Quislings forsøk på å bli Norges sterke mann og å danne en varig regjering hadde mislyktes. Det var strengt tatt ingen som ville ha noe med ham å gjøre. Verken næringsliv eller embetsverket hadde tiltro til ham. Ikke en gang de tyske myndighetene hadde noen tro på at han kunne samle noen særlig støtte. 15. april ble derfor dannet et administrasjonsråd. Rådet skulle ikke ha noen politiske oppgaver; det handlet om å holde hjulene i gang slik at samfunnet ikke kollapset i de tyskokkuperte områdene. Medlemmene av rådet var ikke nazifiserte nordmenn, men snarere folk som så at landet hadde behov for stødig styring i en tid full av forvirring. Administrasjonsrådet klarte å komme til enighet med tyskerne på flere punkter slik at man unngikk sammenbrudd i landets forvaltning. Likevel kunne dannelsen av rådet og samarbeidet med tyskerne også forstås som en aksept av okkupasjonsmakten. Bilde: Ikke alle foraktet Quisling. Den unge kvinnen på bildet er tydeligvis fornøyd med å få Quislings autograf. Foto: Deutsches Bundesarchiv

3 Fem års okkupasjon Tyskerne krevde at Stortinget skulle sammenkalles og avsette kongen og regjeringen. Etter hardt press gav Stortinget etter. Kongen og regjeringen avviste kravet. Tyskerne krevde nå at Stortinget skulle sammenkalles for å avsette kongen og regjeringen, og at det deretter skulle dannes en ny regjering. Under hardt press gav Stortingets presidentskap etter. Man foreslo ovenfor Stortinget at kongen skulle abdisere og at regjeringen skulle erstattes av et riksråd. Både kong Haakon og regjeringen avviste dette. De forstod at henstillingen var kommet som en følge av hardt press, og at å gå av ville være i strid med Grunnloven. Kongens nei var et av få lyspunkter sommeren Han klare svar ble til inspirasjon for folkets motstand mot de tyske okkupantene. Kongens nei var et av få lyspunkter sommeren 1940.

4 Fem års okkupasjon Tyskerne mente det var behov for en mer autoritær administrasjon i Norge. Josef Terboven ble utnevnt til landets leder. Høsten 1940 innsatte Terboven en regjering som for det meste bestod av NS-folk. Foto: Deutsches Bundesarchiv Tyskerne mente at det var behov for en mer autoritær administrasjon i Norge. Det ble derfor til at Josef Terboven ble utnevnt som Norges øverste leder med tittelen rikskomissær. Som rikskommissær var Terboven kun underlagt Hitler personlig. I realiteten hadde han diktatorisk makt over sivile saker i det okkuperte Norge. De regulære tyske troppene i landet stod ikke under Terbovens autoritet. Selv kommanderte han en styrke på mann. Som person har Terboven blitt beskrevet som en erketypisk nazist. Han hadde gjort karriere ved å være hensynsløs, effektiv, initiativrik og lojal mot nasjonalsosialismen. Det fortelles at Terboven ikke skydde noen midler i sin kamp for å tvinge det norske folket til lydighet ovenfor okkupasjonsmakten. 25. september 1940 innsatte Terboven et marionettstyre med konstituerte statsråder, de fleste fra Nasjonal Samling. Vidkun Quisling var ikke med i denne regjeringen, men senere skulle han bli en form for gallionsfigur med tittelen ministerpresident. Terboven proklamerte at konge og regjering var avsatt, og at alle politiske partier foruten NS ble forbudt. Terboven understreket at den politiske ensrettingen var kommet for å bli. Dersom nordmennene ville ha frihet og selvstendighet, gikk veien kun gjennom NS. Under Administrasjonsrådet hadde kanskje skillelinjene til det nazistiske styret kunnet virke uklare, for hvor gikk grensen mellom nødvendig og tilbørlig samarbeid med okkupantene? Nå ble det derimot lettere å vite hva man hadde å forholde seg til. Foto: Tyske offiserer i Bergen. Terboven er nr fire fra venstre. Som Norges leder var Terboven kun underlagt Hitler. I realiteten hadde han diktatorisk makt over alle sivile saker i landet.

5 Fem års okkupasjon Nå ble det gjort forsøk på å nazifisere Norge.
Man forsøkte å få personer fra rettsvesen, politi, skole, kirke og kultur over på sin side. Det ble gjort endringer i forvaltningen. Folkevalgte representanter fikk lite de skulle ha sagt. Dersom man skulle makte å styre Norge på en effektiv måte, var man avhengige av en viss tilslutning fra folket. Samfunnet måtte derfor nazifiseres. Quislings mål om et nazistisk samfunn innebar at man måtte få personer på alle nivåer innenfor politi, rettsvesen, skole, kirke og kultur over på sin side. Man ønsket lojale embets- og tjenestemenn, samtidig som organisasjonene måtte underlegges nazistisk kontroll. Quisling ville erstatte Stortinget med et riksting der representantene kom fra organisasjonene, en modell som blant annet var kjent fra det korporative Italia. Høsten 1940 ble det gjort endringer i forvaltningen. Det lokale selvstyret ble opphevet og lagt inn under det nye Innenriksdepartementet. Det ble oppnevnt nye, nazivennlige ordførere som fikk myndighet til å fatte vedtak i de fleste saker. Samtidig ble det innsatt lojale fylkesmenn. Fra nå av fikk kommunestyrer og fylkesting kun rådgivende funksjon. Likedan var det med skolestyrer og andre nemnder og utvalg. Nå ble deres stemmer tillagt liten vekt. Bilde: Stortinget i Nazistenes flagg vaier, det henger et banner hvor det står at Tyskland seirer på alle fronter. Vi kan også se V-tegnet. Stortinget fotografert i 1941.

6 Fem års okkupasjon Nazifiseringen møtte motstand på flere hold.
Høyesterett la ned sine embeter i protest. De fleste av landets lærere protesterte og nektet å oppdra barna innenfor nazistisk ideologi. Nazifiseringen møtte motstand innenfor flere samfunnsinstitusjoner. Høyesterett markerte sin misnøye da statsråden i justisdepartementet forbeholdt seg retten til å utnevne dommere. Terboven gjorde det imidlertid klart at han ikke ville bøye seg for høyesterettsdommerne, noe som førte til at disse la ned sine embeter. Det ble oppnevnt nye og mer samarbeidsvillige dommere, men for folk flest var det klart at disse ikke på noen måte representerte den allmenne lov og orden. Kirken skulle også gjøre motstand mot nazifiseringen av samfunnet. Biskoper protesterte mot det de oppfattet som brutal framferd fra hirdtroppene til Nasjonal Samling. Det ble sendt ut såkalt hyrdebrev til alle landets prester hvor man tok til orde for sin motstand og stilte spørsmålstegn ved statens maktutøvelse. Brevene ble lest opp i kirkene, de hadde en klar brodd mot nazismen, og på denne måten bidro kirken til en mobilisering av holdninger som innebar motstand. Okkupasjonsmaktens framferd betydde at kirkefolk med som i utgangspunktet hadde ulikt teologisk ståsted ble forent og stod samlet. Mange lærere protesterte mot okkupantenes krav om at skolen og barneoppdragelsen skulle nazifiseres. Man mente at det var i strid med deres samvittighet å skulle oppdra barna innenfor nazistisk ideologi. Av landets lærere sluttet de fleste seg til en parole som gav et klart uttrykk for motstand. Departementet truet med oppsigelser og sperret lønnsutbetalingene. Da dette ikke fikk noen effekt, ble skolene stengt i en måned. Senere ble 1100 lærere arrestert, hvorav flere ble sendt til tvangsarbeid ved Kirkenes. Tyskerne håpet at lærerne skulle gi etter, men etter hvert forstod man at man ikke kom noen vei med dem. Lærerne ble derfor satt fri og sendt sørover igjen. I 1941 leverte lederne for 43 yrkes- og interesseorganisasjoner et protestskriv mot styringen av landet. Til sammen representerte organisasjonene medlemmer, om lag en tredjedel av den voksne befolkningen i Norge. Terboven svarte med å arrestere flere av de tillitsvalgte og å sette inn nazister i deres stillinger. Dette førte til masseutmeldelser. Organisasjonene ble derfor tomme skall styrt av nazistene, mens de tidligere medlemmene i stedet dannet hemmelige nettverk som skulle få stor betydning i kampen mot okkupasjonsmakten. Fresvik kyrkje ved Sognefjorden. Kirken tok standpunkt. I landets kirker ble det lest opp brev som kritiserte nazismen.

7 Fem års okkupasjon Myndighetenes kontroll over massemedia innebar sensur og propaganda. En del aviser ble nedlagt da de nektet å utgi nazistisk propaganda. Andre aviser drev videre under nazistisk sensur. Det var ikke bare den materielle knappheten som gav tegn på at den norske samfunnshverdagen var endret. Myndighetenes kontroll over massemediene innebar sensur og propaganda, men også avisnedleggelser og inndragning av folks radioapparater. I 1940 fantes det 250 dagsaviser i Norge. Da krigen var over fem år senere var tallet nesten halvert. Enkelte aviser hadde blitt nedlagt da de nektet å innordne seg og å utgi nazistisk propaganda, mens andre drev det videre under redaksjonell kontroll fra nazistene. En del aviser ble nedlagt fordi de tilhørte venstresiden i norsk politikk. I mangelen på informasjon oppstod det illegale aviser, ofte drevet av Hjemmefronten. Med fare for livet ble disse ble spredt fra person til person. Tyskerne gjorde hva de kunne for å stoppe disse avisene. Mange nordmenn ble arrestert og drept. Bilde: Utstilling av Skrekkens hus i Kristiansand. Her hadde Gestapo sitt hovedkvarter i byen under krigen. I Skrekkens hus begikk gestapister tortur og fysisk og psykisk vold. Mange av ofrene ble sendt videre til fangenskap. Foto: Vervin I mangelen på informasjon, oppstod det illegale aviser. Med fare for livet ble avisene ble spredt fra person til person.

8 Fem års okkupasjon Nazistene brukte radioen til å spre propaganda.
Nordmennene kunne også motta regjeringens sendinger fra London. Nazistene bestemte derfor at bare NS-medlemmer fikk lov til å ha radio. Radioen hadde vokst fram som det nye, store mediet før krigen. Gjennom radioen kunne nazistene sende ut sin propaganda, men nordmennene kunne også motta regjeringens sendinger fra London. I en slik situasjon forsøkte tyskerne å forhindre at befolkningen fikk informasjon fra utlandet. Det ble bestemt at bare medlemmer av NS fikk lov til å ha radio, alle andre måtte innlevere sine apparater. Over en halv million radioer ble beslaglagt, men noen beholdt sine apparater og fortsatte å lytte til BBC i smug til tross for at det var blitt innført dødsstraff for dette i Det hevdes at nyheter aldri spredte seg så fort som etter at radioforbudet ble innført. Kulturlivet var ellers preget av sensur. Teaterforestillinger ble nøye gjennomgått før de ble godkjent, mens kinoene ikke lenger kunne vise britiske eller amerikanske filmer. Folk lånte bøker som aldri før på bibliotekene, kanskje fordi man hadde behov for stimulans eller en motvekt til den ensrettingen man opplevde i samfunnet. Over en halv million radioer ble beslaglagt i Norge i 1941.

9 Fem års okkupasjon Det tok ikke lang tid før vareknappheten ble merkbar. Det ble snart innført rasjonering på de fleste varer. Det tok ikke lang tid før vareknappheten ble merkbar. Utenlandske varer ble det dårlig med, for gamle handelsforbindelser var brutt. Frukt som bananer og appelsiner var ikke lenger å få tak i, sjokolade og annet godteri fantes ikke lenger i hyllene, mens god kaffe var en sjeldenhet. Vareknappheten medførte hamstring. Ikke minst gjaldt dette varer med lang holdbarhet, som for eksempel hermetikk. Det ble snart innført rasjonering på en rekke varer. Kaffe, hvetemel og sukker var blant de første varene som ble rasjonert, senere skulle rasjoneringen utvides til å gjelde de aller fleste varer. Skulle man ha kjøtt, fisk, egg, melk, grønnsaker, poteter, kakao, fett eller sirup, måtte man møte opp med rasjoneringskortet. Enkelte varer var det så stor knapphet på at det dannet seg lange køer dersom butikken fikk inn et parti av dem. Særlig gjaldt dette kjøtt og fisk. Når man manglet noe, måtte man lage noe som lignet. I løpet av krigen var det stor oppfinnsomhet når det gjaldt å lage nye matvarer. Kjøttpølser ble erstattet med fiskepølser, mens kaffe ble laget av erter som man knuste og brente. Mel ble i stor grad erstattet av poteter. Både brød, kaker og vafler ble laget ved at man tilførte poteter. I tillegg kunne man drøye melet ved å ha oppi fiskemel eller bark, samt drøye smøret ved å tilføre potetmos. Naturen kunne gi sårt savnet tilgang til matvarer. Under krigen ble det dyrket mer enn før. Folk tok i bruk det de hadde av jord for å dyrke poteter og grønnsaker. I byene ble parkene gjort om til potetåkre. Samlet økte arealet knyttet til potetdyrking med 45 prosent fra 1939 til 1944, Det var også viktig å komme seg ut i skog og mark for å plukke bær og sopp. For at man ikke skulle plukke bærene før de var modne, innførte myndighetene en dato for når plukkingen kunne ta til. Både byttehandel og svartebørshandel florerte under krigen. Hadde man noe, kunne man bytte det i noe annet. Både flesk, tobakk, brennevin, støvler og sko var populære varer. Fiskepølser, kaffe av erter, brød, vafler og kaker med potet. Når man manglet noe, måtte man lage noe som lignet. Å stå i kø ble dagligdags. Folk møtte opp grytidlig i et forsøk på å skaffe seg sårt tiltrengte matvarer.

10 Fem års okkupasjon Mange begynte å dyrke poteter selv. Det var ikke uvanlig at folk skaffet seg gris, kaniner og høns. En del mennesker avlet opp dyr for å skaffe seg kjøtt. Særlig var det populært med griser, kaniner og høns. Man skaffet seg som regel en gris i løpet av våren som man foret med rester fra husholdningen. Ved juletider ble grisen som regel slaktet. Nå kunne man lage seg mye god mat, og ingenting gikk til spille. Kjøtthungeren kunne også gi seg utslag i at det ble laget retter med ekorn, duer, kråker og måker. Bilde: Villagris i 1940. Foto: Eiliv C. Ranum

11 Fem års okkupasjon Befolkningen kunne deles i tre leirer.
Jøssinger kalte man folk som var mot tyskerne og okkupasjonen. Medlemmer av NS var på lag med tyskerne. Folk som prøvde å holde seg inne med begge parter ble kalt for ”stripete”. Under krigen var befolkingen i hovedsak delt i tre leirer. Man hadde tilhengere og motstandere av den nazistiske okkupasjonsmakten, samt mennesker som ikke tonet flagg. Folk som var mot okkupasjonen ble kalt jøssinger. Tilnavnet ble opprinnelig brukt som et skjellsord av NS-avisen Fritt Folk, knyttet til episoden i Jøssingfjorden i 1940, men framstøtet slo feil. Ordet jøssing ble raskt tatt i bruk av folk flest som en hedersbetegnelse. Man visste man skulle være forsiktig når det befant seg nazisympatisører i nærheten, men det var verre å vite hvor man hadde dem som ikke hadde vist hvor de stod i kampen. Folk som omgikk nazister uten å selv være medlem av NS ble kalt for ”stripete”. De stripete måtte man passe seg for, de var ikke helt til å stole på. De ble vurdert dit hen at de avventet krigsutfallet, og at de dermed prøvde å holde seg inne med begge parter. Foto: Rolf Gaustad

12 Fem års okkupasjon Motstaden mot okkupasjonsmakten kunne vises på flere vis. En kam i baklomma symboliserte at man greide seg selv. Den røde nisselua viste at man var gode jøssinger. Mange viste sin motstand ved å nekte å sitte ved siden av tyskere og norske nazister på tog, trikker og busser. Den sivile motstanden mot okkupasjonsmakten og Nasjonal Samling kunne observeres på flere vis. Kjent er bruken av symboler som binders på jakkeslaget, noe som skulle symbolisere at man holdt sammen. En kam i baklomma betydde at man greide seg selv, mens den røde nisselua kunne bety at man stod sammen i kampen og at man var gode jøssinger. Nazistene forbød røde luer. Ble man tatt med en slik lue, kunne man forvente at lua ble tatt eller man ble arrestert. Likedan forbød tyskerne julekort med nisser som hadde rød lue. Andre symboler, som H7 kunne skrives overalt og dermed vise hvor sympatien lå. Kongens fødselsdag ble markert med en blomst i knappehullet. Mange viste sin motstand ved å nekte å sitte ved siden av tyskere og norske nazister på tog, trikker og busser. Og selv om det var vanlig folkeskikk at barn hilste på de voksne, var det gjerne slik at de unge forsøkte å unngå nettopp det når man møtte NS-folk som man kjente. Barn kunne lide under foreldrenes valg av side under krigen. Det hendte at barn som hadde foreldre som var NS-medlemmer ble mobbet eller at vennskap tok slutt. Tyskerne ønsket gjerne at nordmennene skulle delta i idrettsarrangementer, men de fleste avstod fra å delta. Blant annet ble Holmenkollrennet avlyst da det ikke meldte seg deltakere. Det var stort sett nazister som deltok i de offisielle idrettsarrangementene. Enkelte nordmenn arrangerte egne stevner selv om det var forbudt. En binders på jakkeslaget betydde at man holdt sammen.

13 Fem års okkupasjon De militære motstanden i det okkuperte Norge ble kalt Milorg. Medlemmer av Milorg arbeidet i full hemmelighet. Milorg fikk tilsendt utstyr som våpen, mat og radioer fra England. Ble man tatt av Gestapo, kunne det vente tortur, fengsling og dødsdom. Den militære delen av motstanden i det okkuperte Norge ble kalt Milorg. Organisasjonen fikk sin start allerede i 1940, da det ble gjemt bort våpen etter det tyske felttoget. Rundt omkring i landet oppstod det isolerte grupper som etter hvert ble samordnet som en landsomfattende organisasjon. Til å begynne med var hensikten først og fremst å danne en pålitelig styrke som skulle mobiliseres når de allierte vendte tilbake. Milorg omfattet etter hvert mange tusen mann, men tyske opprullinger førte til at organisasjonen måtte reorganiseres flere ganger. Arbeidet foregikk derfor i full hemmelighet, hver enkelt visste bare om sine nærmeste medarbeidere. På denne måten sikret man seg dersom et medlem skulle bli tatt av Gestapo. Ble man tatt, kunne man vente seg tortur, opphold i konsentrasjonsleir eller i mange tilfeller dødsdom. Milorg fikk tilsendt utstyr fra England. Det kunne dreie seg om våpen, men også radioer og matforsyninger. Som regel slapp allierte fly forsyningene over avtalte steder langt fra bebygde områder. Når man hørte flyduren, tente man et lys. Deretter kunne man ta imot forsyningene som ble sendt med fallskjerm. For å unngå å bli oppdaget av tyskerne, handlet det om å komme seg raskt i skjul når varene var mottatt. Fra England kom det også folk med kompetanse innenfor våpenbruk og sprengning. Disse gav opplæring til medlemmene av Milorg. Man var lenge tilbakeholdne mot å gjennomføre sabotasje, noe som skyldtes frykt for tysk gjengjeldelse. Mot slutten av krigen fikk man tillatelse til å gjennomføre sabotasjeaksjoner, noe som medførte at Milorgs aksjonsvirksomhet steg sterkt. Det ble gjennomført sabotasjehandlinger så godt som hver eneste dag. Bilde: Måløyraidet. Her deltok britiske soldater og enkelte norske mannskaper fra i det som var en aksjon som hadde til hensikt å villede tyskerne. Måløyraidet. Britiske soldater og norske mannskaper gikk til angrep på tyskerne i 1941. Mot slutten av krigen gjennomførte Milorg mange sabotasjeaksjoner mot okkupasjonsmakten.

14 Fem års okkupasjon På Vemork ved Rjukan i Telemark lagde tyskerne tungtvann. De allierte fryktet at tyskerne skulle bruke tungtvannet til å lage atomvåpen. I 1943 deltok flere unge, norske menn i en sabotasjeaksjon mot fabrikken. Under krigen spilte en Norsk Hydros fabrikk på Vemork ved Rjukan i Telemark en sentral rolle i kampen om tungtvannet, et stoff som var viktig for Tysklands atomforskning og eventuelle planer om å produsere atombomber. De allierte fryktet at dersom de tyske vitenskapsmennenes lyktes med sitt arbeid kunne krigen med større sannsynlighet ende med tap. Det ble derfor satt i gang sabotasjeaksjoner mot den tyske tungtvannsproduksjonen i Norge. Norske, lokalkjente menn fra Kompani Linge landet med fallskjerm over Telemark. Her skulle de vente på hjelp fra britiske ingeniørsoldater, men dette gikk ikke etter planen da flere av flyene styrtet. De overlevende britiske soldatene ble tatt til fange og henrettet. Nordmennene måtte derfor vente på hjelp i flere vinterkalde måneder på Hardangervidda. Her overlevde de på mose, lav og reinsdyr. Det sies for øvrig at man også måtte spise innholdet i reinsdyrenes magesekker for å få nok næring. I februar 1943 landet en ny gruppe på Hardangervidda. Denne bestod av seks unge nordmenn. Etter noen dager ble de to gruppene forent. Nå kunne ni av dem ta seg fram til den bevoktede fabrikken og sprenge tungtvannscellene. Tyskerne merket ingenting før det hele var over. Senere ble det satt ut tyske soldater på Hardangervidda, men ingen av sabotørene ble tatt. De tyske myndighetene gav likevel ikke opp sine tungtvannsplaner, og fabrikken ble atter gjenoppbygd. Amerikanerne så på de tyske planene med stor uro, og bestemte seg for å bombe fabrikken. Den 16. november 1943 fløy 160 bombefly inn over Rjukan og bombet Vemork, kraftstasjonen og fabrikken. Mer enn 20 norske barn, kvinner og menn mistet livet ved angrepet. Tyskerne oppgav nå produksjonsplaner, men man hadde likevel noen reserver som man ønsket å ta med til Tyskland. Tungtvannet ble fraktet på ferge over Tinnsjøen, men før fergen gikk, hadde sabotørene sørget for å plassere en tidsinnstilt ladning om bord. Halvveis over sjøen eksploderte det, og fergen sank i løpet av noen minutter. Tyskerne gjenoppbygde fabrikken, men senere samme år ble den bombet av amerikanske fly.

15 Fem års okkupasjon Den norske handelsflåten skulle vise seg å bli Norges viktigste bidrag i kampen mot Tyskland. Norske skip bidro til at det ble fraktet krigsutstyr og drivstoff mellom allierte land. Tyske fly og ubåter bombet og torpederte mange skip. Regjeringen i London ledet Norges fortsatte kamp mot det nazistiske Tyskland. Ved utbruddet av 2. verdenskrig hadde Norge verdens fjerde største handelsflåte, bak Storbritannia, USA og Japan. Den norske handelsflåten skulle vise seg å bli Norges viktigste bidrag i de alliertes kamp mot aksemaktene. Man regner med at om lag nordmenn seilte om bord på norske skip under krigen. Skipene seilte på Middelhavet og Atlanterhavet, på Det indiske hav og Stillehavet. Den norske handelsflåten spilte en helt sentral rolle i krigen. Etter invasjonen i april 1940 ble bruksretten til norske skip utenfor tysk herredømme overført fra rederne til den norske regjeringen. Det nye rederiets hovedkvarter skulle ligge i London. Rederiet, som ble kalt Nortraship (The Norwegian Shipping and Trade Mission), var verdens største rederi. De norske skipene bidro i betydelig grad til transporten mellom allierte land. Fra USAs østkyst og over Atlanterhavet fraktet man krigsutstyr og drivstoff til De britiske øyer. I særlig grad spilte tankskipene en viktig rolle. På 1930-tallet hadde den norske handelsflåten blitt modernisert, man hadde fått et betydelig antall motordrevne tankskip, og nå kunne man frakte drivstoff til de alliertes styrker. Spesielt var tankbåtene viktige for britene. De fraktet drivstoff til de kjempende styrkene. Norske skip fraktet nesten en femtedel av all olje som ankom Storbritannia under krigen. Den britiske utenriksministeren Anthony Eden skal uttalte at den norske handelsflåten var mer verdt for de allierte enn en million soldater. Tyskerne ønsket selvsagt å få satt en stopper for tilførselen til Storbritannia. Fra sine baser i Benelux-landene, Frankrike og Norge satte tyske fly og ubåter kursen mot Atlanterhavet. Målet var å ødelegge mest mulig av den allierte skipsfarten. I begynnelsen av krigen manglet konvoiene støtte. Fiendtlige ubåter og fly kunne herje nærmest som de ville, noe som naturlig nok påførte de allierte landene store tap. Senere i krigen klarte man å få til skikkelig støtte til konvoiene, noe som bidro til at tapene ble mindre. Man regner med at om lag allierte sjøfolk omkom i løpet av krigen, herav nesten nordmenn. Mange krigsseilere fikk psykiske skader av opplevelsene og følte seg delvis sviktet av det offentlige etter krigen. Handelsflåten bidro ikke bare til at frakte forsyninger, militært materiell og drivstoff. Den omfattende skipsfarten gav kjærkomne inntekter til den norske regjeringen i London. Dermed kunne man betale både utefronten- og hjemmefrontens utgifter. Man regner med at nesten norske krigsseilere døde under krigen.

16 Fem års okkupasjon I løpet av krigen var om lag nordmenn medlem i NS. Nasjonal Samling anså kommunismen som sin største motstander. NS ønsket en sterk stat med en sterk leder på toppen. Man hadde ingen tro på demokratiet. Om lag nordmenn var medlem i Nasjonal Samling over en kortere eller lengre periode. Medlemstallet var på sitt høyeste i 1943 da mennesker stod i medlemsregistret. Rent ideologisk anså Nasjonal Samling kommunismen som sin største motstander og verste fiende. Som andre fascistiske partier var NS svært nasjonalistisk. Man kan hevde at partiet var sosialistisk i den form at man foraktet storkapitalismen som man mente ødela landet. Nasjonal Samling ønsket fellesløsninger med en sterk stat hvor makten gikk ovenfra og ned. Man hadde lite til overs for demokratiet, og ønsket heller en korporativ statsdannelse, inspirert av det fascistiske Italia. Innenfor partiet fantes det en kamporganisasjon, en kvinneorganisasjon og en ungdomsfylking. Man dannet også egne halvmilitære stormtropper etter tysk og italiensk mønster. Disse kaltes for Hirden. Hirdmennene bar svarte uniformer. De ulike avdelingene innenfor Hirden kunne ha forskjellige oppgaver. Det kunne blant annet dreie seg om vakthold og ordensvern, eller som livvakter og væpnede styrker. En del nordmenn ble vervet til å kjempe ved Østfronten mot Sovjetunionen. En stor del av frontkjemperne kom fra NS´ egne rekker. Mange falt under kampene under kampene på Østfronten. Bilde: Norske frontkjempere i Sovjetunionen i 1942. Norske frontkjempere i Sovjetunionen. NS hadde egne halvmilitære stormtropper. Disse kaltes for Hirden.

17 Fem års okkupasjon I 1940 kom nordmannen Henry Rinnan i kontakt med Gestapo i Trondheim. Man ble enige om at Rinnan skulle arbeide for det tyske hemmelige politiet. Rinnan avslørte mange nordmenn som arbeidet mot tyskerne. Etter hvert bedrev Rinnan og hans organisasjon tortur og drap på nordmenn. Gestapos beste agent, ble han kalt, Henry Oliver Rinnan. Født og oppvokst i Levanger i Nord-Trøndelag under vanskelige økonomiske kår, fortelles det at Rinnan befant seg langt nede på samfunnets rangstige. Han var mørk og liten av vekst, og således skilte han seg ut fra sine omgivelser. Det fortelles at Rinnan ble mye plaget, og at han møtte mye motgang i oppvekst og ungdomsår. Samtidig ble han av enkelte beskrevet som en bitter, ung mann. I 1940 kom Rinnan i kontakt med det hemmelige politiet Gestapo i Trondheim. Her ble det klart at Rinnan skulle arbeide med å kartlegge våpenlagre. I løpet av de neste årene bidro Rinnan ved å infiltrere illegale organisasjoner og avsløre flyktningtransporter. Mange mennesker ble arrestert, flere titalls personer ble skutt. Etter hvert endret Rinnan og hans organisasjon karakter. Der man tidligere hadde drevet etterretning for tyskerne, skulle man begynne med torturvirksomhet. Det ble rekruttert mange nye fjes til virksomheten, mange av dem var hjemvendte, arbeidsledige og desillusjonerte frontsoldater. Også Rinnan bidro i torturen som foregikk i det såkalte Bandeklosteret i Trondheim. Man antar at Rinnans avdeling drepte 83 personer, at den var ansvarlig for omkring tusen tilfeller av grov tortur, samt at gruppen medvirket til at omkring tusen nordmenn ble sendt til tyske konsentrasjonsleire. Henry Oliver Rinnan ( )

18 Fem års okkupasjon Fangeleiren Grini i Bærum skulle huse til sammen fanger i løpet av okkupasjonstiden. Mange ble sendt videre til andre konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen. Leiren ble hovedsakelig brukt for å oppbevare politiske fanger fra hele landet. En rekke kjente nordmenn satt på Grini, deriblant nobelprisvinnere, statsministre, professorer, vitenskapsfolk, idrettsfolk, politikere, kunstnere og kirkeledere. I tillegg til Grini fantes til sammen ikke mindre enn 500 fangeleirer rundt omkring i Norge. Grini fangeleir. Til sammen satt fanger i leiren i løpet av okkupasjonen.

19 Fem års okkupasjon Helt siden okkupasjonens begynnelse hadde jødene blitt trakassert av NS-regimet. Jøder ble arrestert og mishandlet, det ble drevet hærverk ovenfor jødisk eiendom. Quisling bestemte at jødene ikke hadde lov til å oppholde seg i Norge. Helt siden okkupasjonens begynnelse hadde jødene i Norge blitt utsatt for trakassering fra NS-regimet og tyskere. Det var blitt foretatt arrestasjoner og mishandling av jøder, man hadde gitt jødene yrkesforbud og drevet vandalisme og hærverk ovenfor jødisk eiendom. I 1942 ble det startet en systematisk registrering og kartlegging av jødene i Norge. Alle jøder måtte fylle ut- og registrere seg via et skjema. Samme år gjeninnførte Quisling den såkalte jødeparagrafen. Nå var det fastslått at jøder ikke hadde rett til å oppholde seg i Norge. Høsten 1942 gikk myndighetene til aksjon for å gjennomføre utsendingen av alle landets jøder. De arrestertes boliger ble forseglet. Alle deres verdier og eiendeler beslaglagt av nazi-styret. Gull, sølv, smykker og klokker ble overtatt av de tyske okkupasjonsmyndighetene. Før krigen levde det om lag jøder i Norge. Om lag av disse unnslapp nazistene ved å rømme til Sverige. I overkant av 700 nordmenn av jødisk ætt ble deportert, de fleste ble sendt til utryddelsesleiren Auschwitz. Bare 26 av jødene som ble deportert overlevde. I 1942 startet utsendingen av landets jøder. Mange rømte til Sverige, men over 700 norske jøder døde i tyskernes utryddelsesleirer.

20 Fem års okkupasjon Tyskerne fryktet nattlige flyangrep fra de allierte. Det ble bestemt at man skulle mørklegge alle hus ved hjelp av blendingsgardiner. Man ble straffet dersom man ikke blendet vinduene. Under krigen var det påbudt med blendingsgardiner i alle vinduer etter mørkets frembrudd. Årsaken til påbudet var at tyskerne fryktet nattlige flyangrep fra de allierte. Det ble derfor ansett som viktig å stenge inne alt lys og å mørklegge alle hus. Det holdt ikke med vanlige rullegardiner, for det skulle være svarte, tykke blendingsgardiner. Dersom man ikke blendet vinduene, kunne man vente seg besøk av øvrighet og tilhørende bot. Også billykter skulle blendes, for bare en liten stripe lys skulle slippe ut. Gatelyktene var også blendet, og det var heller ikke lov å bruke lommelykt når man var ute i mørket. For de som drev illegalt arbeid var mørket en venn som gjorde det lettere å holde seg skjult for tyskere og NS-folk. Bilde: Amerikansk bombefly over Tyskland. For de som drev illegalt arbeid var mørket en venn som gjorde det lettere å holde seg skjult for tyskere og NS-folk.

21 Fem års okkupasjon Hitler fryktet en alliert landgang i Norge.
Det ble derfor bygd en rekke festningsverk i landet. Kystfort, ubåtbaser, flyplasser og radaranlegg dannet til sammen Festung Norwegen. Festung Norwegen, kalte man det, festningsverkene som skulle danne en forsvarsmur mot en eventuell alliert invasjon. Festung Norwegen bestod først og fremst av installasjoner langs hele norskekysten, samt enkelte anlegg i innlandet. Fra Grense Jakobselv til Svinesund ble det opprettet mer enn 350 kystfort. I tillegg ble det bygd en god del ubåtbaser, flyplasser, radaranlegg og sperrestillinger. Bombesikre ubåtbunkere ble bygget i Trondheim og Bergen. Hensikten med disse var å sikre at tyskerne hadde et tilstrekkelig antall ubåter å sette inn i slaget om Atlanterhavet. Direktivene om Festung Norwegen kom fra toppen i Tyskland. Hitler fryktet gjennom hele krigen en alliert landgang i nord. Han ønsket at Atlanterhavsvollen skulle utgjøre en forsvarslinje fra Pyreneene til Nordkapp. Byggingsarbeidet ble for det meste utført av krigsfanger fra Polen, Sovjetunionen og Jugoslavia. Disse ble til tider utsatt for brutal behandling av de tyske og norske fangevokterne. Til sammen var det sovjetiske krigsfanger i Norge. Om lag av disse døde her i landet som en følge av sult, sykdom, hardt arbeid og underernæring, flere enn det samlede antall nordmenn som døde på grunn av krigen. Bilde: Ubåtbunkeren Dora i Trondheim. Byggingsarbeidet ble for det meste utført av krigsfanger fra Polen, Sovjetunionen og Jugoslavia.

22 Fem års okkupasjon Områdene lengst nord i Norge ble hardt rammet da krigen nærmet seg slutten. Tyskerne brente ned alt de kunne komme over i Finnmark og Nord-Troms. Mer enn bolighus, skoler, sykehus, fabrikker og kirker ble ødelagt. Veier og broer ble sprengt, fiskeflåten ble senket. Idet krigen gikk mot slutten, ble områdene lengst nord i Norge hardt rammet. Bebyggelsen i Kirkenes, Vadsø og Vardø ble bombet av allierte styrker for å ramme den tyske krigsmaskinen. Mot slutten av krigen ble store deler av bebyggelsen i Finnmark og Nord-Troms brent og ødelagt av tyskerne som en følge av at sovjetiske styrker hadde klart å komme seg over grensen. ”Den brente jords taktikk” kaltes den, strategien hvor formålet var å la minst mulig være igjen etter at man hadde forlatt områdene. Mer enn  bolighus, skoler, sykehus, fabrikker, båtnaust og kirker ble ødelagt, i tillegg til at store deler av fiskeflåten ble senket. På gårdene ble dyrene slaktet og redskaper ødelagt, veier og bruer ble sprengt, mens telefonstolper ble sagd ned. Om lag mennesker ble tvangsevakuert sørover. Enkelte klarte å gjemme seg, enten de søkte tilflukt på vidda, i huler eller i gruveganger. Om lag mennesker ble tvunget til å bli med tyskerne sørover.

23 Fem års okkupasjon Frigjøringen av resten av Norge gikk mer fredelig for seg. 7. mai kapitulerte tyskerne i Europa. De tyske styrkene i Norge overgav seg dagen etter. Etter fem år var det endelig fred og frihet i Norge. Mange hadde nok fryktet at tyskerne skulle klore seg fast, for ennå hadde man nesten soldater i Norge. Et annet skremmende scenario var det at de ville fortsette sin taktikk fra Nord-Norge. Men frigjøringen av resten av Norge gikk heldigvis mer fredelig for seg. Den 7. mai kapitulerte tyskerne i Europa. Samme dag ble Terboven avsatt og erstattet av general Böhme. Böhme fikk beskjed om å overgi sine styrker i Norge, en ordre han fulgte. Med det kunne Hjemmefrontens ledelse sende ut en erklæringen den 8. mai. –Vår kamp er kronet med seier, Norge er atter fritt. Samme dag kom medlemmene av Milorg fram fra sine skjulesteder, mens Terboven sprengte seg selv i luften. I en hel time ringte kirkeklokkene, det norske flagget vaiet mens folk samlet seg og sang Ja, vi elsker, Norge i rødt, hvitt og blått og andre sanger som før hadde vært forbudt. Blendingsgardinene ble revet ned og brent. Samme skjebne led plakater og materiell laget av NS. Samtidig ble fangene som tyskerne hadde sperret inne i fengsler og i fangeleirer som Grini sluppet fri. De eneste som manglet i folkefesten var kongefamilien. Den 7. juni 1945 kom kongen tilbake etter nøyaktig fem år i landflyktighet. Man anslår at mennesker var møtt opp ved havnebassenget i Oslo og langs ruten til slottet. Den 7. juni 1945 kom kongen tilbake til Norge etter nøyaktig fem år i landflyktighet. Man anslår at mennesker var møtt opp for å hilse ham velkommen.

24 Fem års okkupasjon Landssvikoppgjøret Nordmenn - Landssvik
Utlendinger - Krigsforbrytelser Dømt til døden 30 15 Dømt til frihetsstraff 17 000 66 Dømt til annen straff 3 450 Vedtatt forelegg på frihetsstraff 3 120 Vedtatt forelegg på annen straff 25 180 Frifunnet ved endelig dom 1 375 5 Påtaleunnlatelse 5 500 Henlagt etter bevisets stilling 37 150 261 Sum 92 805 342 Landssvikoppgjøret omfattet nesten saker. Etter etterforskning ble det bare reist tiltale i rundt halvparten av sakene. De fleste sakene endte med forelegg, men noen tusen måtte sone sin fengselsstraff. De aller mest alvorlige sakene endte med dødsdom. Quisling og to av ministrene ble skutt, men det fleste nordmenn som ble henrettet var torturister og drapsmenn, deriblant Rinnan. Tyskere som ble henrettet var blitt funnet skyldige i alvorlige krigsforbrytelser.

25 Fem års okkupasjon ilde: Lenke: Rettigheter: Forside
Quisling Grini Terboven Stortinget Dora Kø NS Rinnan Vemork Villagris Copyright©2007 Eiliv C. Ranum Skip Sjømann Jødene Kongefamilien Kapitulering Kirkenes Kirke Måløy Bombe Radio Binders Skrekkens hus