Presentasjon lastes. Vennligst vent

Presentasjon lastes. Vennligst vent

Lov om smittevern Av Anne Kjersti Befring. Offentlig ansvar Myndighetene skal sette i verk nødvendige smitteverntiltak og samordne sin virksomhet (nødvendig.

Liknende presentasjoner


Presentasjon om: "Lov om smittevern Av Anne Kjersti Befring. Offentlig ansvar Myndighetene skal sette i verk nødvendige smitteverntiltak og samordne sin virksomhet (nødvendig."— Utskrift av presentasjonen:

1 Lov om smittevern Av Anne Kjersti Befring

2 Offentlig ansvar Myndighetene skal sette i verk nødvendige smitteverntiltak og samordne sin virksomhet (nødvendig med fordelt ansvar mellom kommuner, fylkeskommuner, FHI, Hdir og HOD). Myndighetene har ved lovgivning gitt oppgaver og myndighet til å «overvåke» situasjonen, skaffe kunnskap, samle inn informasjon og til å iverksette tiltak. Innsatsen innen folkehelsearbeid (samhandlingsreformen med to lover og en plan) skal forebygge blant annet smitte (hygieniske tiltak, matsikkerhet mv). Fra HDIRs nettsside: Særlig prioriterte områder innenfor smittevern er: forebygge antibiotikaresistens, redusere forekomsten av institusjonservervete infeksjoner i helsetjenesten redusere nysmitte av hiv og andre seksuelt overførbare infeksjoner, og at alle som lever med hiv skal sikres god behandling og oppfølging, tilby et godt nasjonalt vaksinasjonsprogram opprettholde en god smittevernberedskap

3 FHI Nasjonalt folkehelseinstitutt (FHI), er statens smitteverninstitutt, har viktige oppgaver innen slikt smitteoppsporingsarbeid. Arbeidet knyttet til forebygging av hiv og seksuelt overførbare infeksjoner følges blant annet opp gjennom en egen tilskuddsordning som forvaltes av Helsedirektoratet. En rekke frivillige organisasjoner får hvert år øremerkede midler til slik forebygging. Nasjonalt folkehelseinstituttHelsedirektoratet

4 Sunnhetsloven: Smittsomme sykdommer var etter loven gjenstand for «det offentliges særlige forsorg», og loven påla det offentlige et særlig ansvar for å forebygge og motvirke slike sykdommer. Sunnhetsloven erstattet fragmentert lovgivning knyttet til konkrete smittetrusler som lepra Sunnhedsloven var resultatet av økede behov for å regulere forebygging – og behandling av smitte, blant annet som følge av koleraepidemien som nådde Norge i I 1848 forslag til lov om karantenevesenet, som ble vedtatt av Stortinget samme år. En komité oppnevnt i 1850 så på spørsmålet om nye bestemmelser for bekjempelsen av smittsomme sykdommer. I 1858 ble det oppnevnt en kommisjon som skulle revidere sunnhetslovgivningen. lepralov ble gitt i 1877 (lov 26. mai 1877 om forsørgelse av fattige spedalske m.v.) og 1885 (lov 6. juni 1885 angaaende Spedalskes Afsondring og Indlæggelse i offentlig Pleie- eller Helbredelsesanstalt m.v.). Den siste lepraloven ble opphevet ved lov om sosial omsorg av 5. juni 1964 nr. 2

5 Sunnhetsloven 1860 Loven avløste sunnhetsloven av 1860 og syv særlover. Tidligere lover var til dels gamle og lite oppdatert i forhold til annen lovgivning og medisinsk og samfunnsmessig utvikling. De bygget på forskjellige prinsipper og saksbehandlingsregler, og var i noen grad uklare for eksempel med hensyn til vilkårene for bruk av tvang. I forarbeidene til smittevernloven ble det fremhevet at det i tillegg til behov for samordning av lovgivningen, var behov for en faglig og politisk drøfting av de spørsmål som smittsomme sykdommer reiser. Hiv-/aidsepidemien på 1980 tallet bidro til en debatt om de prinsippene smittevernet bør bygge på.

6 Hivepidemien på 1980 tallet medførte en diskusjon om smittevernlovgivning og i hvilken grad det dagjeldende regelverket var egnet i arbeidet med å forebygge spredning av hiv. Regjeringen besluttet i 1986 å utarbeide et utkast til en odelstingsproposisjon om lov om særlige tiltak mot hivinfeksjon, som ble sendt på høring i Utkastet ble ikke fulgt opp da det fikk stor motbør. I januar 1988 ble det fremmet en stortingsmelding, St.meld. nr. 29 (1987–88) Om HIV/AIDS-epidemien. Et av de viktigste spørsmålene var knyttet til behovet for nye regler vedrørende tvangsinngrep, herunder rettssikkerhetshensyn. Sosialkomiteen i Stortinget sluttet seg til at det var behov for et bredere grunnlag for tvanginngrep. Se omtale av lovutkastet og høringssvarene i NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smitteloven) s. 27 ff. Og omtale i Asbjørn Kjønstad og Fredrik Mellbye: Aids og juss – kampen mot smittsomme sykdommer – fra svartedauen til hiv-epidemien, Oslo, 1987, s. 77 flg., og Svein Slettan: Straff og enkelte andre restriktive tiltak mot AIDS, Lov og Rett 1987 s. 515–537 (s. 536). Innst. S. nr. 183 (1987–88).

7 Smittevern er regulert av flere lover. Folkehelseloven Lov om smittevern fra 1994 (lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer). Loven trådte i kraft 1. januar 1995.

8 Forarbeider NOU 1990: 2 Lov om vern mot smittsomme sykdommer (Smitteloven). Ot.prp. nr. 91 (1992–93) Om lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) Ot.prp. nr. 28 (1993–94) Om lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) Loven ble vedtatt i hovedsak i samsvar med forslaget. Det ble i forbindelse med stortingsbehandlingen foretatt endringer i § 2-2 (unntak fra taushetsplikt) og § 7-5 (om smittevernnemnd), jf. Innst. O. nr. 37 (1993– 94). Innst. O. nr. 37 ( ) Loven er senere endret flere ganger, sist ved lov 22. juni 2012 nr. 46, men lovens systematikk og grunnprinsipper består uendret Ny prp fordi forrige ikke var behandlet før valget av nytt Storting Lov 22. juni 2012 nr. 46 om endringer i helseregisterloven mv. (opprettelse av nasjonal kjernejournal m.m.). Endringene trådte i kraft straks.

9 Definerte behov å oppdatere lovgrunnlaget for smittevernarbeidet ut fra nyere medisinsk kunnskap, og å fjerne ubegrunnede forskjeller i håndteringen av de ulike sykdommene og å styrke rettssikkerheten for de personene som blir gjenstand for tiltak etter loven

10 Loven omfatter alle smittsomme sykdommer og skal gi en fleksibilitet i forhold til nye sykdommer og endrede epidemiologiske forhold. Men i loven skilles det på smittsomme sykdommer i sin alminnelighet og allmennfarlige smittsomme sykdommer. Ved en allmennfarlig smittsom sykdom er det rettslig grunnlag for mer vidtgående tiltak. Loven omfatter både personrettede og miljørettede tiltak.

11 Lovens formål er angitt i § 1-1. Loven skal verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge sykdommene og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i eller ut av Norge. Loven skal sikre at myndighetene setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet på området. Videre skal loven ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven.

12 Lovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for enhver som oppholder seg i Norge, med mindre annet er fastsatt. Det geografiske virkeområde kan utvides med forskrift. I smittevernloven § 1-2 fjerde ledd er det fastsatt at lovens bestemmelser «gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat». I Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 27 står det at hovedprinsippet må være at smittevernlovens bestemmelser skal gjelde for alle som oppholder seg i riket uansett statsborgerskap og uansett varigheten av oppholdet, og at dette vil være i samsvar med de folkerettslige forpliktelser Norge er bundet av. Her uttales det at eventuelle unntak for utenlandske statsborgere kun må gjelde for «opphold av klart midlertidig karakter» og at begrensningene i hovedsak må gjelde inngrep, ikke ytelser. Departementet gi forskrifter om anvendelse av loven på Svalbard, Jan Mayen og kontinentalsokkelen, og på norske fartøy og luftfartøy hvor de enn befinner seg. Loven er ikke gitt generell anvendelse for disse områdene, men det er gitt enkelte forskrifter knyttet til petroleumsvirksomhet. For Svalbard har man bestemmelser blant annet om «smittsomme syke» i forskrift 15. juni 1928 nr om læge- og sundhetsforholdene på Svalbard fastsatt i medhold av lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard. Se særlig forskriften §§ 2 og 13 til 16.

13 Hovedprinsipper i loven Smittevernarbeidet skal skje i samarbeid med de personene som er berørt, og skal som hovedregel være basert på frivillighet. Det forutsettes at frivillig medvirkning skal gjennomgående ha vært forsøkt før det eventuelt iverksettes mer inngripende tiltak. Smittede personer pålegges plikter, Hjemmel for bruk av tvang i enkelte sammenhenger.

14 Tvangstiltak skal ha en klar faglig begrunnelse og være nødvendige av hensyn til smittevernet. Tiltakene må kunne gjennomføres uten å påføre de berørte unødig stor skade eller ulempe og uten urimelig krenkelse av enkeltmenneskers integritet.

15 Loven gjelder alle smittsomme sykdommer, men har særlige regler for det som regnes som «allmennfarlige smittsomme sykdommer». Se for eksempel § 2-2 om unntak fra taushetsplikt, § 4-1 om møteforbud og stenging av virksomheter mv., § 5-1 om plikt til å la seg undersøke og §§ 5-2 og 5-3 om tvungen undersøkelse og isolering. Begrepet var nytt med smittevernloven, men har sin parallell i mange andre lands lovgivning

16 § 1-3.Definisjoner Med følgende uttrykk i loven her forstås: smittsom sykdom: en sykdom eller smittebærertilstand som er forårsaket av en mikroorganisme (smittestoff) eller del av en slik mikroorganisme eller av en parasitt som kan overføres blant mennesker. Som smittsom sykdom regnes også sykdom som er forårsaket av gift (toksin) fra mikroorganismer. en smittet person: en person som har en smittsom sykdom som nevnt i nr. 1. For kroniske infeksjonssykdommer gjelder at en person anses som en smittet person bare når vedkommende er smitteførende eller frembyr slike tegn på aktiv sykdom som medfører at personen kan være smitteførende. Som en smittet person regnes også en person som det etter en faglig vurdering er grunn til å anta er en smittet person.

17 Forts def allmennfarlig smittsom sykdom: en sykdom som er særlig smittsom, eller som kan opptre hyppig, eller har høy dødelighet eller kan gi alvorlige eller varige skader, og som – a) vanligvis fører til langvarig behandling, eventuelt sykehusinnleggelse, langvarig sykefravær eller rekonvalesens, eller – b) kan få så stor utbredelse at sykdommen blir en vesentlig belastning for folkehelsen, eller – c) utgjør en særlig belastning fordi det ikke fins effektive forebyggende tiltak eller helbredende behandling for den. alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom: et utbrudd eller fare for utbrudd som krever særlig omfattende tiltak. Sosial- og helsedirektoratet kan i tvilstilfelle avgjøre når det foreligger et alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Departementet fastsetter i forskrift hvilke smittsomme sykdommer som skal regnes som allmennfarlige smittsomme sykdommer.

18 Definisjonen av allmennfarlig smittsom sykdom innebærer at minst ett av grunnvilkårene i første ledd nr. 3 må være oppfylt, og at dessuten minst ett av tilleggsvilkårene i nr. 3 bokstav a til c må være oppfylt.

19 Departementet har i forskrift 1. januar 1995 nr. 100 om allmennfarlige smittsomme sykdommer fastsatt hvilke sykdommer som omfattes av dette begrepet. Forskriften omfatter en rekke sykdommer og sykdomsgrupper, blant annet seksuelt overførbare infeksjoner, hivinfeksjon, hepatitt A–E, botulisme, difteri, kikhoste, meningokokksykdom, miltbrann, rabies og tuberkulose. Forskriften ble sist endret ved forskrift 26. mars 2003 nr. 407 da alvorlig, akutt luftveissyndrom (SARS) kom inn på listen. Forskriften er inntatt som vedlegg 2.

20 Hvorvidt en sykdom regnes som allmennfarlig, er av vesentlig betydning idet mange av lovens bestemmelser kun gjelder ved disse sykdommene, og ikke kommer til anvendelse ved andre smittsomme sykdommer. De bestemmelsene som bare gjelder allmennfarlige smittsomme sykdommer, er imidlertid ikke samlet i en særskilt del av loven. Hver enkelt bestemmelse må derfor leses med blikk for om den gjelder smittsomme sykdommer generelt eller bare denne spesielle kategorien sykdommer.

21 Straffelovens regulering av allmennfarlig Straffelovens bestemmelser om smitteoverføring og smittefare gjelder også «allmennfarlige smittsomme sykdommer», jf. straffeloven 1902 § 155 og straffeloven 2005 § 237. Smittevernlovens definisjon gjelder ikke direkte utenfor smittevernlovgivningen, men vil være rettledende også i saker etter straffeloven, jf. punkt og

22 Alvorlige utbrudd av allmennfarlig I § 1-3 første ledd nr. 4 defineres begrepet alvorlig utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom. Særlige tiltak kan settes i verk i slike situasjoner, jf. blant annet smittevernloven § 3-8 om vaksinering, § 4-6 om gravferd og § 4-8 om mulighet for å pålegge massemedier å ta inn meldinger til befolkningen.

23 Smittsomme sykdommer Smittsomme sykdommer kan overføres (direkte eller indirekte) mellom mennesker, fra dyr til menneske eller fra miljø til menneske, for eksempel gjennom luft, vann eller næringsmidler,

24 Smittet person Definisjonen av begrepet «en smittet person» er for kroniske infeksjonssykdommer begrenset til å gjelde «bare når vedkommende er smitteførende eller frembyr slike tegn på aktiv sykdom som medfører at personen kan være smitteførende», jf. smittevernloven § 1-3 første ledd nr. 2. Det fremgår av forarbeidene at bakgrunnen for denne presiseringen er at en ikke ubetydelig andel av befolkningen er smittet med tuberkelbasiller, mens bare et fåtall av de infiserte utvikler tuberkuløs sykdom eller smittebærertilstand som innebærer smittefare, jf. Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 30. Tilsvarende vil kunne gjelde andre sykdommer.

25 Allmennfarlig smittsomme Begrepet «almennfarlige smittsomme sykdommer» kom etter inspirasjon fra andre land, men det varierer mellom land hvordan ulike smittsomme sykdommer er kategorisert og hvilke tiltak som kan iverksettes. Dette er ikke regulert gjennom internasjonalt samarbeid. Departementet bemerket i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 27 at bestemmelsen i første rekke vil ha betydning «som signal om at Norge vil ivareta sine forpliktelser overfor folkeretten og internasjonale avtaler». Smittevern i internasjonal sammenheng er omtalt i proposisjonen s. 19–21.

26 Informasjon til smittet Etter smittevernloven § 2-1 skal den undersøkende eller behandlende legen snarest mulig gi en smittet person med allmennfarlig smittsom sykdom, informasjon om: sykdommen, smittsomhet og smittemåter og om hvilke lover og bestemmelser som gjelder Det skal i tillegg gis «særskilt personlig veiledning om hva den smittede kan gjøre for å motvirke at sykdommen blir overført til andre (personlig smittevernveiledning)». Veiledningen skal tilpasses den enkeltes sykdom og livssituasjon.

27 Plikten til å motta informasjon Etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2, kan den enkelte motsette seg informasjon. Men i smittevernloven § 5-1 tredje ledd, er smittet person med allmennfarlig smittsom sykdom pålagt å ta imot den personlige smittevernveiledning som legen gir for å motvirke at sykdommen blir overført til andre.

28 Unntak fra taushetsplikten Smittevernloven gjør unntak fra taushetsplikten i § 2-2 og pålegger meldeplikt for leger og varslingsplikt for sykepleiere og jordmødre etter smittevernloven i § 2-3. Helsepersonell er pålagt taushetsplikt iht helsepersonelloven § 21 og pasienter vern mot spredning av opplysninger, jf pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6.

29 Konfidensialitet og opplysningsansvar Ble drøftet i forarbeidene med utgangspunkt i HIV smitte Flertallet i sosialkomitéen understreket at taushetsplikten fortsatt skal overholdes strengt av hensyn til personvernet og tillitsforholdet mellom helsearbeider og pasient, men mente at en klargjøring og presisering av vilkårene for og nødvendigheten av unntak ville gi bedre veiledning for helsepersonell og sikre en ensartet praksis, jf. Innst. O. nr. 37 (1993–94) s. 6.

30 § 2-2.Enkelte unntak fra taushetsplikt Når det er overveiende sannsynlig at det er eller har vært fare for overføring av en allmennfarlig smittsom sykdom fra en smittet person, og det av hensyn til smittevernet er behov for å gi opplysninger underlagt taushetsplikt, skal legen så langt råd er, søke å oppnå medvirkning eller samtykke fra den smittede slik at nødvendige opplysninger kan bli gitt. Er det ikke mulig å oppnå tilstrekkelig medvirkning eller samtykke fra den smittede, kan det gis opplysninger om smittestatus og andre helt nødvendige opplysninger uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Legen kan gi opplysningene til

31 Forts § 2-2 a.helsepersonell som har ansvar for oppfølging av pasienten eller som har ansvar for at annet personell, andre pasienter eller besøkende ikke smittes, når det er overveiende sannsynlig at helsepersonellet, pasientene eller de besøkende er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom, b.annen lege i sammenheng med smitteoppsporing etter § 3-6, c.den som med overveiende sannsynlighet er i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom, d.den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom, når opplysningene kan motvirke at sykdommen blir overført til andre, eller er avgjørende for å kunne begynne medisinsk behandling av den smitteutsatte, eller e.den som med overveiende sannsynlighet har vært i fare for å få overført en allmennfarlig smittsom sykdom fordi den smittede har opptrådt klanderverdig. Dersom faren for overføring etter bokstav c er overhengende og innlysende, skal opplysningene gis, med mindre legen vet at en annen lege gir opplysningene eller at opplysningene allerede er kjent for dem som skal ha dem.

32 Brudd på opplysningsplikten/taushetsplikten Brudd på opplysningsplikten vil kunne straffeforfølges som brudd på smittevernloven, men legen vil neppe kunne gjøres strafferettslig ansvarlig etter straffeloven 1902 § 155 for smitteoverføring/-fare som følge av pliktbruddet. Det kan også være grunnlag for reaksjoner etter helsepersonelloven kapittel 11. Se Svein Slettan: Straff og enkelte andre restriktive tiltak mot AIDS, Lov og Rett 1987 s. 515–537 hvor spørsmålet drøftes i tilknytning til opplysningsplikt etter legeloven § 26 og hjelpeplikt etter straffeloven § 387 (s. 527).

33 HPN Statens helsetilsyn meddelte en lege advarsel etter helsepersonelloven § 56 for brudd på blant annet forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4, og Statens helsepersonellnemnd opprettholdt vedtaket fordi legen «ved sin håndtering av informasjon om pasientens HIV-smitte til ektefellen har brutt sin varslingsplikt etter smittevernloven § 2-2 tredje ledd og sin informasjonsplikt etter helsepersonelloven § 10, jf. pasientrettighetsloven § 3-5.» Legen hadde ikke i tilstrekkelig grad sørget for at pasientens ektefelle ble gjort kjent med at pasienten var hivpositiv, og hadde blant annet brukt pasienten som tolk i forbindelse med informasjon til ektefellen til tross for at han visste at pasienten var motvillig til å informere sin ektefelle om hivsmitten. Helsepersonellnemnda fant ut fra forholdene i saken at legen først hadde opplysningsrett etter smittevernloven § 2-2 andre ledd bokstav c, og senere fikk opplysningsplikt etter § 2-2 tredje ledd.

34 EMD: 77144/01 og 35493/05 Colak og Tsakiridis mot Tyskland. Avveining mellom legers taushetsplikt og opplysningsrett/-plikt i tilknytning til smittefare, var tema i en sak for Den europeiske menneskerettsdomstolen. En kvinne ble smittet med hiv av sin partner, som senere døde av aidsrelatert sykdom. Partneren hadde ikke informert kvinnen om sin smittestatus og hadde bedt familielegen om ikke å fortelle til noen at han var hivpositiv. Kvinnen mente at legen burde ha informert henne om partnerens smittestatus uten hinder av taushetsplikt. Hun mente legen hadde eller burde hatt plikt til å gi opplysninger av hensyn til hennes mulighet for å unngå en dødelig sykdom. EMD vurderte blant annet om det var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 2 eller 8 at Tyskland ikke hadde klare regler om opplysningsrett eller opplysningsplikt ut fra en avveiing av de kryssende interessene i slike tilfelle. EMD fant ikke brudd på EMK og viste til at det for slike komplekse forhold ikke hadde vært mulig for lovgiveren å regulere alle tenkelige konfliktsituasjoner i forkant.

35 § Plikter for en person som er smittet med …. Den som har grunn til å anta at han selv eller noen han har omsorgen for, er smittet med en allmennfarlig smittsom sykdom, 2 skal snarest gi beskjed til lege og oppsøke legen for nødvendig undersøkelse. En smittet person 3 med en allmennfarlig smittsom sykdom 2 har plikt til å gi nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra. Dersom overføringen kan ha skjedd ved miljøsmitte, f.eks. drikkevann, matvarer eller dyr, har vedkommende også plikt til å opplyse om dette. Dessuten har vedkommende plikt til å opplyse hvem han eller hun selv kan ha overført smitten til. Opplysningene skal gis til den undersøkende legen eller til kommunelegen. 4 En smittet person 3 med en allmennfarlig smittsom sykdom 2 har plikt til å ta imot den personlige smittevernveiledning som legen gir for å motvirke at sykdommen blir overført til andre og plikt til om nødvendig å la seg isolere.

36 Opplysningsplikt for smittede personer En smittet person har ikke generell opplysningsplikt om smittefare men har: iht § 5-1 andre ledd plikt til å gi de nødvendige opplysninger om hvem smitten kan være overført fra og til. Den smittede skal spørres om dette samt når og på hvilken måte smitten kan være overført. Både den eller de personen(e) den smittede nevner som mulig smittekilde, og den eller de som har vært utsatt for fare for videre smitte, skal kontaktes og undersøkes med mindre det godtgjøres at dette allerede er ivaretatt. Smitteoppsporingen skal skje i samråd med den smittede og på en måte som så langt råd er, ikke virker krenkende. Den smittede kan selv sørge for oppsporing. Ved inngåelse av ekteskap iht ekteskapsloven § 5: en forutsetning for å inngå ekteskap at man har opplyst om eventuell smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang.

37 § 2-3.Meldingsplikt for leger. Varslingsplikt for sykepleiere og jordmødre En lege som oppdager en smittet person, har meldingsplikt etter forskrifter gitt i medhold av fjerde ledd uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. En sykepleier eller jordmor som i sin virksomhet oppdager en smittet person har varslingsplikt etter forskrifter gitt i medhold av fjerde ledd uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Den som etter første ledd mottar opplysninger undergitt taushetsplikt, har samme taushetsplikt som dem som gir opplysningene. Når en lege som er meldingspliktig etter bestemmelsen i første ledd, gir en melding som identifiserer en person, skal legen informere den meldingen angår, om hvem som skal få meldingen og hva den skal brukes til. Kongen i Statsråd kan gi forskrifter om behandling av helseopplysninger, herunder om bruk av navn, fødselsnummer eller andre personidentifiserende kjennetegn i samsvar med helseregisterloven. Forskriftene skal angi formålet med behandlingen av opplysningene, og hvilke smittsomme sykdommer som skal meldes eller varsles. Kongen i Statsråd kan også gi forskrifter om meldingsplikt for bivirkninger av forebyggende tiltak, og om undersøkelse, behandling og andre tiltak etter loven. Kongen kan gi nærmere bestemmelser om hvem som skal melde eller varsle, og om formkrav, meldingsskjemaer og frister for meldingene og varslene, herunder om hvem som kan eller skal motta meldinger og varsler. Uten samtykke fra departementet kan verken private eller offentlige sette i verk meldingsordninger for smittsomme sykdommer hos mennesker. Dette gjelder ikke interne systemer. Ved utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom, eller når det er fare for slikt utbrudd, og når det er nødvendig av hensyn til smittevernet, kan Sosial- og helsedirektoratet 1 med øyeblikkelig virkning pålegge personer som nevnt i første ledd midlertidige meldings- og varslingsplikter som fraviker fra forskrifter etter fjerde ledd uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

38 Å utsette en annen for smittefare uten å informere: straffeloven § 155 Samtykke fra den som utsettes for smittefare, fritar etter gjeldende rett ikke for straff, men det vil kunne tillegges vekt i straffutmålingen. I praksis: saker hvor det ikke er informert om smittefaren, som er blitt gjenstand for straffeforfølgning. Straffeloven 1902 § 156 gjelder brudd på smittevernlovgivningen m.m., men så lenge denne lovgivningen ikke pålegger den smittede å opplyse seksualpartnere om sin smittestatus, vil ikke § 156 ramme tilfeller hvor opplysning ikke er gitt.

39 § 5-2.Tvungen legeundersøkelse - innleggelse.. Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom 1 eller motvirke at den blir overført, skal legen eller eventuelt kommunelegen 2 be en smittet person 3 om å la seg undersøke av lege. Dersom en smittet person 3 motsetter seg undersøkelse etter første ledd, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til legeundersøkelse og eventuelt til kortvarig isolering. Slik tvungen legeundersøkelse eller kortvarig isolering kan bare gjennomføres for å klarlegge om det foreligger en allmennfarlig smittsom sykdom, 1 og dette er nødvendig for å motvirke overføring av en slik sykdom til andre og såfremt undersøkelsen kan skje uten fare. Tvungen isolering kan vedtas for opptil sju dager. 4 Når det er forsvarlig å foreta legeundersøkelsen uten innleggelse i sykehus ut fra hensynet til den smittede 3 eller dem som skal undersøke, kan undersøkelsen gjøres poliklinisk eller på et annet egnet sted. Før det blir gjort vedtak om tvungen legeundersøkelse eller kortvarig isolering, skal den smittede personen 3 gis varsel slik at han eller hun får uttale seg om spørsmålet. Varsel kan sløyfes når det ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at undersøkelsen eller isoleringen ikke kan gjennomføres. Vedtak etter andre og tredje ledd skal gjøres av smittevernnemnda, se §§ 7-5, 7-6 og 7-8, etter reglene i §§ 5-5 til 5-7. Se likevel § 5-8 om hastevedtak. Det har ikke utsettende virkning dersom vedtaket bringes inn for tingretten.§ 5-8

40 § 5-3.Tvungen isolering i sykehus 1 Når det er nødvendig for å forebygge en allmennfarlig smittsom sykdom 2 eller motvirke at den blir overført, skal legen, eventuelt kommunelegen 3 be en smittet person 4 om å la seg isolere. Dersom en smittet person 4 motsetter seg isolering etter første ledd og andre tiltak som kan forebygge eller motvirke overføring av sykdommen har vært forsøkt eller det er overveiende sannsynlig at slike tiltak ikke vil føre frem, kan det gjøres vedtak om at vedkommende skal legges inn på sykehus til isolering. Slik tvungen isolering kan bare gjennomføres når dette etter en helhetsvurdering er den klart mest forsvarlige løsningen i forhold til faren for smitteoverføring og den belastningen som tvangsinngrepet må antas å medføre, og det er overveiende sannsynlig at andre ellers vil bli smittet. Vedtak etter denne paragrafen kan gjøres for opptil tre uker. Ved nytt vedtak kan isoleringstiden forlenges med opptil seks uker om gangen inntil et år fra første vedtak. I sammenheng med forlengelse av isoleringstiden kan det vedtas tvungen medikamentell behandling når dette kan redusere isoleringstiden vesentlig. Tvungen medikamentell behandling kan bare gjennomføres når den kan gjøre en smittet person 4 smittefri og er uten fare eller større ubehag. Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om behandlingen. Vedtak om tvungen isolering i sykehus og medikamentell behandling gjøres av smittevernnemnda, se §§ 7-5, 7-6 og 7-8, etter reglene i §§ 5-5 til 5-7. Det har ikke utsettende virkning dersom vedtaket bringes inn for tingretten. Tvangsvedtaket skal oppheves av avdelingens overlege så snart vilkårene for innleggelsen ikke lenger foreligger. Smittevernnemnda 5 skal varsles så tidlig som mulig, og senest tre døgn før den smittede blir utskrevet.

41 Hjemmel for forskrift for undersøkelser av befolkningen Bestemmelser i smittevernloven §§ 3-1, 3-2 og 3-4 gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om undersøkelse av befolkningen eller grupper av den, eller at personer i visse livssituasjoner skal gjennomgå undersøkelse, jf. også § 3-9 med nærmere angivelse av hva forskrifter knyttet til disse og andre bestemmelser i kapittel 3 blant annet kan regulere.

42 Beredskapshjemmel Det uttales at bestemmelsene – med unntak for tuberkulose – er «beredskapshjemler som bare er aktuelle i særlig alvorlige situasjoner som når en epidemi truer med å gå ut av kontroll». Forskrift 13. februar 2009 nr. 205 om tuberkulosekontroll er fastsatt i medhold av smittevernloven §§ 3-1 og 3-2 og bestemmelser i andre kapitler. Alle kommuner og regionale helseforetak skal ha et tuberkulosekontrollprogram, jf. forskriften kapittel 2

43 Krav om undersøkelse før innleggelse i helseinstitusjon Etter smittevernloven § 3-3 kan en «helseinstitusjon kreve at en pasient skal la seg forhåndsundersøke når det gjelder en smittsom sykdom, før det blir foretatt en diagnostisk utredning, og før pasienten får behandling eller pleie». Slik forhåndsundersøkelse kan ikke fastsettes som rutine for alle pasienter, og må ikke føre til at behandlingen av pasienten blir alvorlig forsinket, eller til at han eller hun blir utsatt for fare eller urimelig ulempe. På samme måte som etter § 3-1, omfattes ikke visse mer inngripende undersøkelsesmetoder.

44 Plikt til oppmerksomhet og oppsporing av smitte Smittevernloven §§ 3-5 og 3-6: leges plikt til å foreta undersøkelse av smittede personer og til å foreta smitteoppsporing. Begge bestemmelsene gjelder allmennfarlig smittsom sykdom. Alle leger skal være særlig oppmerksom på muligheten for at pasienter har slik sykdom. Lege som får mistanke om at en pasient lider av en allmennfarlig smittsom sykdom, skal etter samtykke fra pasienten foreta eller sette i verk de undersøkelser som er nødvendige for å bringe på det rene om det foreligger en slik sykdom. Om nødvendig må pasienten henvises til spesialist. Ved allmennfarlig smittsom sykdom «skal legen straks og i samråd med den smittede pasienten gjøre sitt for å motvirke at sykdommen blir overført til andre». Ved tvil om det foreligger allmennfarlig smittsom sykdom eller hvordan situasjonen for øvrig skal håndteres, skal legen uten hinder av taushetsplikt ta kontakt med kommunelegen som skal overta den videre oppklaring og oppfølgning dersom den første legen ikke har de nødvendige forutsetninger for arbeidet. Bestemmelsen i § 3-5 om legens plikter må sees i sammenheng med § 2-1 om informasjon og smittevernveiledning til smittede personer og kapittel 5 om plikter for smittede personer, herunder tvangstiltak, jf. punkt Det fastslås i § 3-5 at lege plikter å foreta undersøkelser etter vedtak fra smittevernnemnda om tvungen undersøkelse i medhold av § 5-2 når undersøkelsen kan gjennomføres uten fare. Plikten til smitteoppsporing etter § 3-6 gjelder allmennfarlig smittsom sykdom som overføres «fra en person til en annen».

45 Involvering av kommunelegen Smitteoppsporing kan overlates til kommunelegen, jf. § 3-6 tredje ledd første og andre punktum, dersom legen ikke har muligheter for å gjennomføre tiltaket. Dette gjelder bare dersom hensynet til smittevernet etter en konkret vurdering krever det. jf. spesialmotivene i Ot.prp. nr. 91 (1992–93) s. 136.

46 Vid adgang til tvang Hvordan har loven vært benyttet? Hva er behovet i 2014?

47 T. W Steen og T. M. Arnesen, 2014 Gjennomgikk alle saker som har vært behandlet i den nasjonale smittevernnemnda fra 1995 til utgangen av De kontaktet leger i regionale helseforetak for opplysninger om eventuelle hastevedtak. De innhentet opplysninger fra Tuberkuloseregisteret om behandlingsresultat i tuberkulosesakene og undersøkte hvor mange tuberkulosepasienter som forsvant fra behandling 1995 – RESULTATER Smittevernnemnda har behandlet 15 saker, fordelt på 12 personer. Ni hadde smittsom lungetuberkulose, en primær tuberkulose, en mistenkt tuberkulose og en hiv. Tre av tuberkulosepasientene hadde multiresistent tuberkulose. Nemnda traff to vedtak om tvangsundersøkelse/kortvarig isolering og ni om tvungen isolering samt to vedtak om forlenget isolering. Det er ikke truffet vedtak om tvungen behandling. Bare fire av de ni pasientene med smittsom lungetuberkulose fullførte behandlingen. Det er truffet ett hastevedtak etter FORTOLKNING Tvangsbestemmelsene har vært praktisert restriktivt. Det bør vurderes å gjøre endringer i dem, det gjelder særlig adgangen til å treffe hastevedtak om isolering for personer med kjent diagnose. Det er behov for klarere regler om forlenget isolering. Saksbehandlingstiden ved begjæring om vedtak i smittevernnemnda bør forkortes.


Laste ned ppt "Lov om smittevern Av Anne Kjersti Befring. Offentlig ansvar Myndighetene skal sette i verk nødvendige smitteverntiltak og samordne sin virksomhet (nødvendig."

Liknende presentasjoner


Annonser fra Google