Presentasjon lastes. Vennligst vent

Presentasjon lastes. Vennligst vent

Anders Vassenden, seniorforsker

Liknende presentasjoner


Presentasjon om: "Anders Vassenden, seniorforsker"— Utskrift av presentasjonen:

1 «Man må ha en plass å bo» En sosiologisk studie av vanskeligstilte i et boligeierland
Anders Vassenden, seniorforsker International Research Institute of Stavanger

2 Bakgrunn Finansiert av Husbanken: program om boligens rolle i velferdssamfunnet Bolig marginalt tema i velferdsdebatten og – forskningen Fraværende i forskning på sosial ulikhet Vanskeligstiltes «livsverdener» lite studert; få studier «nedenfra» og «innenfra»; få kvalitative studier som sammenligner ulike grupper om bolig velferdsdimensjon og boligens rolle i velferdssamfunnet få studier nedenfra; lite om boligsituasjon og identitet; forskningen er som regel ovenfra av vanskeligstilte (dvs. som studerer flere enn en)

3 Prosjektet Norge et boligeierland (8 av 10 eier bolig)
Boligpolitikken hviler på et selveierideal, som også er kulturelt (tungt) forankret En sosiologisk studie av «sosiale ståsteder» hvor man er avskåret fra å eie bolig («vanskeligstilte») «selveierideologiens tapere» «nedenfra» og «innenfra» Livssituasjon, medborgerskap, identitet, navigasjon og mestringsstrategier, innenfor gitt strukturell innramming eiermarked, privat leiemarked, kommunal leiesektor Residual velferd: Offentlige boligtiltak skal fange opp de som markedsmekanismene ikke kan hjelpe (liberalistisk modell)  Bolig som Norges avvik fra den sosialdemokratiske velferdsstatsmodellen (universelle ytelser og tjenester) Ikke lovfestet rett til bolig Likhetsideologien et bakteppe; eierlinjen var et utjevningsprosjekt Av forskjellige årsaker, det være seg økonomiske, helsemessige (somatiske og/eller psykiske), rusrelaterte, sosiale eller kulturelle, evner ikke personene i disse ståstedene å leve opp til idealet i den norske boligpolitikken, som er at flest mulig eier den boligen en bor i.

4 Datamateriale (kvalitative intervjuer)
27 kvalitative intervjuer med forskjellige grupper av «vanskeligstilte i boligmarkedet». Oslo og Stavanger (landets kanskje to mest pressete boligmarkedet) «Vanskeligstilte i boligmarkedet» er en stor kategori, som vi har bevisst nærmet oss bredt, for å danne oss et mest mulig helhetlig bilde: uføre med lav trygd, flyktningfamilier, rusavhengige (og tidligere avhengige), personer med psykisk lidelse, utskrevne fra fengsler, enslige forsørgere, familier som har opplevd en personlig konkurs, og også med personer uten andre livsutfordringer enn at de har en svak økonomi som ikke tillater dem å kjøpe sin egen bolig. Noen av disse opplever seg som permanent avskåret fra boligeierskapet, andre ser situasjonen som midlertidig.

5 Terrenget man tar seg frem i
Alternativer til boligeierskapet Det private leiemarkedet Relativt sett små boenheter; domineres av privatpersoner som utleiere; et gjennomgangsmarked. 15% av befolkn. Den kommunale leiesektoren For de «aller mest vanskeligstilte»; knapt gode og trangt nåløye. Sterk (dels økt) vekt på behovsprøving og tidsbegrensning. 4% av befolkn. I Sverige og Danmark bor hhv. 24 og 20 % i offentlig eid bolig. I Norge er bolig RESIDUAL VELFERD!

6 Problemstillinger Erfaringer og tilpasningsstrategier?
Verdiene boligen representerer? Hva er «det gode liv»? Hvorfor står boligeierskapet så sterkt i folks ønsker? Mangler ved hhv. privat leiemarked og kommunal leiesektor, i å skape «gode liv»? Velferdsmessige dilemmaer når man manøvrerer boligeierskapets alternativer (leiesektorene)? Boligsituasjonens innvirkning på identitetsforvaltning, opplevelse av stigma og medborgerskap (tilhørighet og deltakelse)? hhv. kommunal og privat leie?

7 Teoretisk orientering
Lite studert  «Nedenfra» og «innenfra» (‘grounded theory’)  Identitet og livsverden Medborgerskap deltakelse og tilhørighet Empowerment Symbolske grenser Stigma synlig? kjent? Lite studert => åpen og fleksibel tilnærming => Grounded theory. Runddans mellom teori og data; teoretisk sensitivitet Empowerment: Kontroll over egen helse og samfunnsdeltakelse; kontrollere egen verden Medborgerskap: Formelt medlemskap og substansiell tilhørighet og deltakelse Symbolske grenser: hvem er innenfor og utenfor sosiale og kulturelle fellesskaper. Stigma: Sosial informasjon om diskrediterende trekk ved en person; betydning for identitetsforvaltning.

8 Idealtypiske portretter
Flyktningen Rusmisbrukeren og den psykisk syke Enslig (ung) mor; eks-misbruker med psykiske problemer Eks-innsatt med rushistorie Psykisk syk Den deklasserte Ung og syk Langtidstrygdet forsørger Eneforsørger i livskrise Mest enhetlig bilde blant informanter som er å plassere i (1), dvs. problemer og behov er langt på vei de samme mellom informanter, dernest i (2). (3) er den mest blandete gruppen. RAPPORT S

9 Flyktningen – stikkord
Mange barn; lav inntekt, eneforsørgere. Negativ «klassereise»: stolt boligeier i hjemland, «nomadisk underklasse» i Norge. Begrenset tilgang i private leiemarked og konstant flytting («ufrivillig nomadetilværelse»), gir manglende trygghet  barns skolegang svekkes; vennskap brytes. Sterk boligeierdrøm (eie = «bli norsk»; integrering); men utenfor rekkevidde, pga. økonomi & (for noen:) islamske renteforbud). Kommunal bolig for å skape trygghet for familien?  unngår «ufrivillig nomadetilværelse»; men behovsprøving: ikke tjene for mye (fornye kontrakten?)  velferdsdilemma (fattigdomsfelle). Ikke stigma forbundet med kommunale boliger. «Du er ikke i Norge før du eier […] De som bor i privat leie, de flytter hele tiden. Og barn mister tilhørighet, de føler seg ikke … Og de skaffer seg ikke faste venner som de vokser opp sammen med. Så stabiliteten … det blir ikke noe harmoni og stabilitet i familien.» («Aswad», alenefar) Begrensete muligheter i leiemarked av flere grunner: mange barn, hudfarge og språk (dårlig norsk), og hvis «sosial garanti». Ikke KB-stigma: 44 % av somaliere bor i kommunal bolig + kun 16 % eier egen bolig.

10 Rusmisbrukeren/psykisk syk - stikkord
Hvis «synlig stigma»; ekskludert fra private leiemarked – (også vanskelig pga. økonomi) Kan drømme om å eie bolig, men innser at langt utenfor rekkevidde (økonomi + «økonomisk rasjonalitet» kan være vanskelig) Låst boligsituasjon: Kommunale boliger eneste reelle alternativ for mange; kan gi mer trygghet enn private leiemarkedet, men ofte preget av miljø med konsentrasjon av rusavhengige (rusomsetning; uro)  kan ha betydning for avhengighetsspm. Hefter tydelig stigma ved bolig, men blir ofte ikke tematisert Andre stigma (rus) som er sterkere + vant til å håndtere + de fleste bekjente vet om og deler stigma Møter på samme måte som innvandrere – minus psyk syke uten synlig annerledeshet – hindringer i leiemarkedet => flere føler seg nødt til å søke om kommunal bolig. MEN: KOMMUNAL BOLIG ER UANSETT EN VESENTLIG OPPGRADERING FRA DET I PRAKSIS OFTE ER SITUASJONEN: HOSPITSER ELLER GATEN. SELV OM UENIGHET: FOR NOEN ER KOMM.BOLIG BARE EN FORTSETTELSE AV HOSPITSTILVÆRELSEN (HVIS STERK KONSENTRASJON AV RUSMISBRUKERE); FOR ANDRE EN TILNÆRMELSESVIS «NORMALISERING» (HVIS I ORDINÆRT BORETTSLAG)

11 «Deklasserte» – stikkord
Variasjon: Uføre pga. somatisk sykdom; «vanlige familier» på nedtur; enslige forsørgere; traumatiske samlivsbrudd; personlige konkurser «Mindre vanskeligstilte» enn de to øvrige portrettene Sterk boligeierdrøm – eneste som «teller» Sårhet over ikke å nå opp Trygghet, tilhørighet, identitet Nærmere «boligeierkulturen» (kan være mer smertefullt enn for de øvrige portretter) – referansegruppen er boligeiere. «Svak versjon» av flyktningfamiliers usikkerhet i private leiemarked (barn og trygghet)  midlertidigheten/flyktigheten Ikke synlige tegn på marginalitet (hudfarge, levesett, slitasje e.l.)  bolig eneste stigma («informasjonskontroll») Kommunale boliger oftest ikke en mulighet (identitetsmessig + kvalifiserer ikke)

12 «Det gode liv» og boligeierdrømmen
Så godt som alle informanter bærer en drøm om en gang å bli boligeiere – hvorfor? Verdiene som boligen skal oppfylle: TRYGGHET (ikke minst for barn) FRIHET (fri fra avhengighet + gjøre som en vil med bolig; bygge identitet) TILHØRIGHET (familie, nabolag, større kulturelle fellesskap – «norskhet») ØKONOMI (her og nå + sparing & arv) VERDIGHET (samlebetegnelse) Et «hjem» = trygghet, autonomi, identitet og sosial tilhørighet S TRYGGHETEN ER DET VIKTIGSTE FOR DISSE; OG DET SOM MANGLER; SÆRLIG I DET PRIVATE LEIEMARKEDET.

13 Søken etter trygghet et helt dominerende mønster
«Den der usikkerheten som du går med, den er vel egentlig det verste» («Katrine»; eneforsørger; leier privat; deklassert) «Rotløsheten ved det: Du veit at dette her kommer ikke til å vare» («Geir»; eneforsørger; leier privat; deklassert) Søken etter trygghet et helt dominerende mønster Dominant pattern Explains why they would cherish homeownership + points to their present disadvantage in (especially:) private renting; where feelings of temporariness and vulnerability are strong. (More than in social housing

14 FRIHET «Å eie hus, det er frihet» («Ebyan», flyktning fra Somalia, flere barn; leier kommunalt) «Jeg føler at det å eie sin egen bolig er den motvirkningen man har mot å liksom alltid være i et avhengighetsforhold til noen andre, da. For noe som du er helt avhengig av, ikke sant? Det er derfor det blir et sånt kanskje usunt avhengighetsforhold, og jeg tror det er derfor alle i Norge ser på liksom at noen … at det er noe man bør, at man bør kunne delta i det markedet fordi … ja, for å liksom sikre sin egen fremtid og ha den der … at det har noe med frihet å gjøre, da. Selvbestemmelsesrett og ikke være avhengig.» («Camilla»; uføretrygdet, leier privat; deklassert) + FRIHET TIL Å BYGGE IDENTITET! GJØRE BOLIGEN OM TIL ET «HJEM»; PUSSE OPP, INVESTERE I, VEDLIKEHOLD; ALT MAN HAR INTERESSE AV SOM BOLIGEIER, MEN IKKE SOM LEIETAKER. + TILLATT AV HUSEIER? HAR MAN INTERESSE I Å INVESTERE EMOSJONELT DER MAN KANSKJE MÅ FLYTTE? => «DEN MIDLERTIDIGE FØLELSEN» FØRER TIL TAP AV HJEMMEORIENTERTE IDENTITETSBYGGENDE AKTIVITETER. HJEMMET SOM JEGETS FORLENGELSE.

15 TILHØRIGHET: «En plass hvor vi kan skape en … familiær trygghet. Hvor du har en … hvor grunnsteinen for familien ligger. Slik som jeg har med mor sitt hus – jeg kommer alltid hjem dit. Du har alltid et hjem å komme til. Ikke sant? En plass hvor du kjenner at når du går inn de dørene, så er det liksom som at … hele livet ditt går forbi, ikke sant? Jeg kjenner at ’her hører jeg til’. Du får en tilhørighet som du aldri klarer å finne … Om du aldri så mye leier i ti år på samme plassen, så får du ikke den tilhørigheten, for du vet at én dag, så må du gi slipp på det. Ikke sant? Én dag, så er du nødt til å flytte ifra den plassen.» («Katrine»; eneforsørger; leier privat) «[Når] du ikke eier, så du føler du at du er gjest. […] Når du eier, du føler at du tilhører der, at du bor i det land som du bor i, at du er en del av samfunnet. Ikke sant? En del av familie og av nærmiljøet. » («Aiesha»; enslig mor fra Somalia; leier kommunalt) «[Hvis jeg eide, så] skulle jeg ha vært veldig glad. Jeg skulle ha følt at jeg bor i Norge. Nå er jeg på flyttefot hele tiden». («Dawaad», enslig far fra Somalia, leier privat) TILHØRIGHET: Hjemmet som familiens tilhørighet (Katrine) Nabolaget som sosial og symbolsk fellesskap (Aiesha) Større kulturelle fellesskaper (nasjonal identitet; jf. Dawaad), men også «fornuftige mennekser» (deklasserte), fordi det anses som ufornuftig å leie Symbolske grenser – både rundt boligeierskapet, men også vis-à-vis kommunale boliger og boligmiljøer Dernest også ØKONOMI! Som jeg ikke skal gå nærmere inn på her (billigere; rentefradrag + sparing; arv og identitet) VERDIGHET: TRYGGHET OG FRIHET I ETT

16 Analytisk modell: Den vanskeligstiltes tilpasninger og alternativer
Når vi har beskrevet hva materialet vårt forteller om hvorfor personer med problemer i boligmarkedet skatter så høyt det å eie sin egen bolig, så har vi samtidig både sagt og antydet at de ser klare mangler ved sin situasjon i dag. Gitt at man så er avskåret fra å eie bolig, søker man å gjøre det beste ut av alternativene. Gjennom å prøve å nå flest mulig av målene listet foran – trygghet, frihet, tilhørighet, økonomi, verdighet – der sosiale grupper varierer etter hvilke de ønsker/kan nå, navigerer man i terrenget som utgjøres av det private leiemarkedet og kommunale boliger. Her prøver man å få til «det nest beste liv». Private leiemarkedet: Vanskelig å oppnå trygghet og forutsigbarhet (korte kontrakter; oppsigelse hvis eier tar i bruk selv) => ”nomadisk underklasse”. Dyrt + Sårbart for den som utleiere ikke har tillit til: Viktige faktorer er da hudfarge/ikke-norske navn, rusmisbrukere, mange barn, sosial garanti. + vanskelig å finne stor nok bolig til barnefamilier => De som kan, søker seg ”oppover” til eiermarkedet. De som må & kan, søker seg ”nedover” til kommunale boliger, fordi disse kan simulere noen av egenskapene ved boligeierskap; lengre horisont + for mange eneste sted man får innpass (rusmisbrukere; noen innvandrergrupper). Kommunale boliger Kommunal leie fremstår på sin side mer som en sektor for de som ikke selv evner å skape liv med stabile rammer i det private boligmarkedet. Dette gjør at de som har boligeiere som referansegruppe ikke vil assosieres med kommunal leie. Samtidig kjennetegnes kommunal leie i vårt materiale av høyere grad av stabilitet og lengre horisont enn det private leiemarkedet. <Dette gjenspeiler også funn fra annen forskning (Nordvik): I Norge er det langt større bostabilitet for kommunale leieboere enn for private leieboere.> Kommunal leie, for de som er villig til dette og som kvalifiserer og får tilgang på dette knappe godet (jf. boligkø) har altså den fordel at midlertidigheten er mindre presserende. Grupper som kan oppleve utestenging i det private leiemarkedet møter heller ikke dette her; snarere omvendt: DET SOM UTESTENGER DEG I PRIVAT LEIE, KAN VÆRE DET SOM KVALIFISERER DEG TIL KOMMUNAL BOLIG (FATTIGDOM; RUS, PSYK, INNV.STATUS) Men kommunale boliger har sine mangler for det gode liv: Hvis en kommunal bolig ligger i et «vanlig nabolag», så simulerer den noen sentrale aspekter det gode liv i eid bolig, særlig trygghet (men ikke sparing og til dels tilhørighet). Men hvis «problemkonsentrasjon», så gir boligen et tak over hodet og et relativt forutsigbart leieforhold, men vil kunne være svært destruktivt for den som vil endre livsførsel (marginalisering, undergraver rusfrihet pga dealing i gangene; støy og uro som destruktivt for den psykisk syke) Men politisk sett er tendensen nå at kommunale boliger i økende grad tenkes som midlertidig tilbud; beboere bør motiveres til å ta spranget over i eiersektoren. Dette ser ut til å få konsekvenser for tilpasningsstrategier (se rapport): Samspillet mellom på den ene siden det private leiemarkedets midlertidighet og nærhet mellom utleier/leietaker og på den andre siden kommunale leiesektorens relative trygghet, men stadig trangere nåløye (og dens økte fokus på gjennomstrømming og ny behovsprøving ved fornyelse av leiekontrakt), skaper noen velferdsmessige dilemmaer, ikke minst knyttet til innelåsingsmekanismer.

17 Private leiemarkedets mangler for «det gode liv» for vanskeligstilte
Vanskelig innpass med synlig annerledeshet (f.eks. hudfarge/«ikke-hvithet», «ikke-norske» navn, rushistorie, mange barn, svak økonomi, kommunal garanti) Få store nok boliger til overkommelig pris (barnefamilier) Manglende forutsigbarhet i boligsituasjon «Deklasserte»: (b) og (c) største problem; dels også (a) «Rus/psyk»: (a) og (c) «Flyktninger»: (a), (b) og (c) (og i konsentrert form)  Ufrivillig mobilitet og «nomadic housing underclass»? Rusmisbruker og psykisk syk må her deles inn etter hvor synlig deres stigma er (Goffman: Discredited og discreditable). Og psykisk syk som har familie og som er godtfungerende, kan godt plasseres i deklassert. Det private leiemarkedet preges altså av små boliger som det i det store og hele ikke er ment at man skal bo i over lengre tid => + bevegelse mot mer FLYKTIGHET. OG PRIVATPERSONER SOM LEIER UT; ÅPNER FOR DISKRIMINERING/FORSKJELLSBEHANDLING & UTLEIERE SOM SKAL VURDERE EGET NABOSKAP (INTIMITET) For mennesker som søker å etablere en trygg grunn i boligen, «et fundament i tilværelsen» som noen informanter sa det, så ser vi at det private leiemarkedet ofte er dårlig egnet for mange grupper. (For andre grupper i samfunnet, og i flere av livets faser, slik som for studenter og næringslivets ukependlere, kan det derimot være velegnet, men de er ikke tema for denne studien.) For å realisere målet om trygghet vil de som har ressurser til det som regel søke seg «oppover», mot eiermarkedet. De som ikke har ressurser til dét, og kanskje få ressurser overhodet, vil derimot søke seg «nedover», til kommunale boliger, som vi skal se i neste avsnitt. Dette er indikert i figur 1’s høyre side, gjennom de to vertikale pilene ut av det private leiemarkedet.

18 Kommunal leiesektor Mer trygghet og forutsigbarhet enn privat leie
Men: vekt på gjennomstrømning og midlertidig tilbud (politisk mål å løfte grupper fra KB til boligeierskap) Problemkonsentrasjoner «gettoisering» og underklasseproblematikk, med klare «lyspunkter» (særlig KB i «ordinære borettslag») Stigmatisert boligform Knapt gode – trangt nåløye behovsprøving og ventelister (c) Gjør at deklasserte ikke vil identifisere seg med. (d) => (b) => (c) (a) Får den som (1) er villig, jf. stigma, (2) kvalifiserer, og (3) får Grupper som utestenges i private leiemarkedet møter heller ikke det i kommunal: (utsiling, men ikke pga privatpersons overveielser) Innpass i privat leie og kommunal sektor kan være ”omvendt proporsjonale”; det som diskvalifiserer deg i privat leie (rusmisbruk, flyktningbakgrunn, mange barn) kan være det som gjør deg berettiget til kommunal leie. MANGLER FOR GODE LIV: PROBLEMKONSENTRASJONER (DESTRUKTIVT FOR DEN SOM VIL ENDRE LIVSFØRSEL; RUS) BLANT ALLE VÅRE INFORMANTER ER DE MEST TILFREDSE DE FAMILIER SOM HAR EN KOMMUNAL BOLIG SOM LIGGER I ”ET VANLIG NABOLAG” Utviklingen i øvrig velferdspolitikk (generell avinstitusjonalisering) fører også til (d), (b) og (c). I ØKENDE GRAD ET TILBUD FOR DE ALLER MEST VANSKELIGSTILTE & ØKENDE VEKT PÅ MIDLERTIDIG TILBUD => NÅ REVURDERING ETTER LEIEKONTRAKTENS UTLØP ER BETYDNINGSFULLT => BOLIGENE MISTER NOE AV DEN TRYGGHETEN SOM DE HAR HATT VIS-À-VIS PRIVATE LEIEMARKEDET. FÅR BETYDNING FOR TILPASNINGSSTRATEGIENE

19 NOEN VELFERDSPOLITISKE DILEMMAER
Mange vanskeligstilte navigerer mellom privat leie og kommunal leie  sektorene betinger hverandre  dilemmaer Innelåst i fattigdom/sykdom? (et «trygghetens dilemma») (i) Boligeierskapets uoppnåelighet + (ii) private leiemarkedets flyktighet og utestenging + (iii) kommunale leiesektorens strenge behovsprøving  handlingsfelt med incentiver for innelåsing? Fastlåst i avhengighet/marginalitet? (Problemkonsentrasjoner – den som vil ut av destruktiv livsførsel og marginalitet; «avinstitusjonalisering» – «fra vandelsattest til rulleblad» + behovsprøving  de aller mest vanskeligstilte på ett brett) Betinger hverandre vil si at det som ekskluderer deg i privat leie (rus, psyk, fattigdom) er det som kvalifiserer deg i kommunal bolig. Og vice versa: Hvis det antas at du har en sjans i det private leiemarkedet, så vil man mange steder automatisk få avslag på KB. Barns integrasjon: De familiene i vårt utvalg som er mest fornøyd med sin boligsituasjon, bor i kommunale boliger som ligger i ”vanlige nabolag”, dvs. ikke i problemkonsentrasjon. Disse, både slike med flyktningbakgrunn og de uten, er vesentlig mer tilfreds enn familier som leier i det private leiemarkedet, hvor faren for å måtte bytte skoler og venner osv. er en konstant redsel for mange (ufrivillig nomadetilværelse som hinder for barns, og voksnes, tilhørighet). Særlig var dette situasjonen hos flyktningfamiliene, men det er tydelig også hos de mange av de deklasserte. KB i konsentrasjon: mange som enten har barn i barnevern eller som ikke har omsorg (skilsmisse) vil ikke ta barna med på besøk i bolig => hinder for å gjenoppta kontakt for rehabiliterte rusmisbrukere. Fattigdomsfelle: dilemmaet når leiekontrakten med kommunen skal fornyes – må velge mellom barns integrasjon (tilhørighet og skole) & egen integrasjon gjennom arbeidsmarkedet. Problemet ser ikke ut til å være at offentlige ordningen er ”for god”, men snarere at målet (boligkjøp) er utenfor rekkevidde, samt alternativet (private leiemarkedet) ”ulevelig”. Å leie bolig privat fører med seg vesentlige vansker, og å kjøpe bolig privat er omtrent umulig. I den situasjonen fortoner kommunal leilighet som attraktivt, selv om det bare oppfattes som det nest beste. Kommunal bolig gir grunnlag for større stabilitet for familien og er økonomisk overkommelig med bostøtte. Den kommunale boligkontrakten må imidlertid fornyes hvert tredje år og tildeles etter inntektsnivået. F.eks. den somaliske familien kommer da i klemme. Tjener de for mye, risikerer de å miste den kommunale leiligheten og henvist til privat leie eller å investere i egen bolig, men da med lån som er haram. I den situasjonen kan man få interesse i ikke å tjene mer, for eksempel ved ikke å være aktive i arbeidsmarkedet og satse på en yrkeskarriere. Kommunal bolig representerer trygghet, forutsigbarhet og stabilitet for barna. Alternativene er vanskelige; nye runder på privat leiemarked eller det kostbare, og for mange det uoppnåelige eiermarkedet. MAN KAN UT FRA DETTE REISE SPØRSMÅLET OM EN DEL GRUPPER VIL GJØRE SEG FATTIGERE OG/ELLER SYKERE ENN DE ELLERS VILLE GJORT? PÅ SØKNADSTIDSPUNKT? PÅ FORNYELSESTIDSPUNKT? + «FRASKILT PÅ PAPIRET» OGSÅ PGA BOLIG?

20 BIDRAR BOLIGPOLITIKKEN TIL SOSIAL EKSKLUSJON?
Selveierpolitikk + «residuale» leiesektorer  To former for eksklusjon i norske storbyområder: Mangel på trygghet, frihet, tilhørighet og økonomisk selvhjulpenhet. Opplevelse av å stå utenfor, identitetsmessig, på feil side av fellesskaper (nærmiljø, nasjon, det «normale»). Blant svake grupper: potensielle «nomadiske underklasser». Potensiell fastlåsing i marginalitet. Satt på spissen kan noen måtte velge mellom den kommunale boligens relative trygghet og egen myndiggjøring i form av arbeidsdeltakelse. Vanskelige boligsituasjoner bidrar til svake medborgerskap. Betinger hverandre vil si at det som ekskluderer deg i privat leie (rus, psyk, fattigdom) er det som kvalifiserer deg i kommunal bolig. Og vice versa: Hvis det antas at du har en sjans i det private leiemarkedet, så vil man mange steder automatisk få avslag på KB. Barns integrasjon: De familiene i vårt utvalg som er mest fornøyd med sin boligsituasjon, bor i kommunale boliger som ligger i ”vanlige nabolag”, dvs. ikke i problemkonsentrasjon. Disse, både slike med flyktningbakgrunn og de uten, er vesentlig mer tilfreds enn familier som leier i det private leiemarkedet, hvor faren for å måtte bytte skoler og venner osv. er en konstant redsel for mange (ufrivillig nomadetilværelse som hinder for barns, og voksnes, tilhørighet). Særlig var dette situasjonen hos flyktningfamiliene, men det er tydelig også hos de mange av de deklasserte. KB i konsentrasjon: mange som enten har barn i barnevern eller som ikke har omsorg (skilsmisse) vil ikke ta barna med på besøk i bolig => hinder for å gjenoppta kontakt for rehabiliterte rusmisbrukere. Fattigdomsfelle: dilemmaet når leiekontrakten med kommunen skal fornyes – må velge mellom barns integrasjon (tilhørighet og skole) & egen integrasjon gjennom arbeidsmarkedet. Problemet ser ikke ut til å være at offentlige ordningen er ”for god”, men snarere at målet (boligkjøp) er utenfor rekkevidde, samt alternativet (private leiemarkedet) ”ulevelig”. Å leie bolig privat fører med seg vesentlige vansker, og å kjøpe bolig privat er omtrent umulig. I den situasjonen fortoner kommunal leilighet som attraktivt, selv om det bare oppfattes som det nest beste. Kommunal bolig gir grunnlag for større stabilitet for familien og er økonomisk overkommelig med bostøtte. Den kommunale boligkontrakten må imidlertid fornyes hvert tredje år og tildeles etter inntektsnivået. F.eks. den somaliske familien kommer da i klemme. Tjener de for mye, risikerer de å miste den kommunale leiligheten og henvist til privat leie eller å investere i egen bolig, men da med lån som er haram. I den situasjonen kan man få interesse i ikke å tjene mer, for eksempel ved ikke å være aktive i arbeidsmarkedet og satse på en yrkeskarriere. Kommunal bolig representerer trygghet, forutsigbarhet og stabilitet for barna. Alternativene er vanskelige; nye runder på privat leiemarked eller det kostbare, og for mange det uoppnåelige eiermarkedet. MAN KAN UT FRA DETTE REISE SPØRSMÅLET OM EN DEL GRUPPER VIL GJØRE SEG FATTIGERE OG/ELLER SYKERE ENN DE ELLERS VILLE GJORT? PÅ SØKNADSTIDSPUNKT? PÅ FORNYELSESTIDSPUNKT?

21 Takk for oppmerksomheten!


Laste ned ppt "Anders Vassenden, seniorforsker"

Liknende presentasjoner


Annonser fra Google