Taushetsplikt Eystein Præsteng Larsen

Presentasjon om: "Taushetsplikt Eystein Præsteng Larsen"— Utskrift av presentasjonen:

1 Taushetsplikt Eystein Præsteng Larsen
Juridisk rådgiver Nordlandssykehuset HF/

2 Helsepersonelloven § 21 Hovedregel : ” Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.” Ikke noe er så ødeleggende for tillitsforholdet mellom pasienter og helsepersonell som at uvedkommende får tilgang til følsomme opplysninger. I sin ytterste konsekvens kan dette føre til at pasienter ikke oppsøker for eksempel helsestasjonen når de trenger hjelp, eventuelt holder tilbake viktig informasjon for sin behandler. Bestemmelsene om taushetsplikt er blant de rettsregler som har størst betydning for forholdet mellom pasient og helsepersonell. Til grunn for reglene ligger blant annet et ønske om å verne forholdet mellom pasient og behandler. Tanken er at pasienter skal kunne betro seg til sin behandler i tillit til at informasjon ikke bringes videre, og behandler skal kunne motta opplysninger med visshet om at han/hun slipper å gi disse videre. Taushetsplikten skal med andre ord bidra til slik fortrolighet mellom pasient og behandler som i de fleste situasjoner er nødvendig for at pasienten skal få god helsehjelp. Ønsket om å beskytte tillitsforholdet mellom pasient og behandler er ikke nytt. Taushetsplikten for leger er omtalt allerede i skrifter fra ca. 800 år f.Kr. og i den hippokratiske legeed fra ca. år 400 f.Kr. En lovmessig forankring av taushetsplikten fikk vi først for ca. 150 år siden. Taushet har altså vært en etisk plikt lenge før den ble en rettslig plikt.

3 Helsepersonelloven § 22 - Samtykke
- Utg pkt : 16 år er helserettslig ”myndighetsalder” - Presumert (antatt) samtykke Bestemmelsen innebærer at helsepersonell gis en opplysningsrett, men ingen opplysningsplikt når den som har krav på taushet eller den som opplysningene angår gir samtykke til at opplysninger om en selv gis. For at samtykke skal være gyldig, forutsettes det at vedkommende har fått informasjon om hvilke opplysninger det gjelder, hvordan disse skal anvendes og eventuelle konsekvenser av dette. Samtykket må m a o være informert. Helsepersonell kan likevel nekte å gi opplysninger uten nærmere begrunnelse for dette. Samtykket behøver ikke å være skriftlig. Også indirekte og underforstått samtykke vil kunne være tilstrekkelig. Det er viktig at samtykket er gitt under omstendigheter som sikrer at det er skjedd frivillig, etter moden overveielse og med full oversikt over konsekvensene. Hvis det åpenbart er i pasientens interesse, men vedkommende av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi samtykke, kan slikt samtykke presumeres (forutsettes). Med åpenbart menes utvilsomt. Det må vurderes utfra opplysningenes art og vedkommendes formodede (antatte) vilje. Den mest aktuelle situasjonen er hvor en pasient er bevisstløs og hvor opplysningene er nødvendige for en adekvat medisinsk behandling av vedkommende. Det kan dessuten være opplysninger som er nødvendige ut fra etterforskning av en alvorlig forbrytelse. Kommunikasjonsadgang til andre i situasjoner der pasienten ikke er i stand til å samtykke (hypotetisk samtykke) faller inn under bestemmelsen om samarbeidende personell i § 25. Hovedregelen er at barn mellom 12 og 16 år kan gi samtykke sammen med den eller de som har omsorgen. Bestemmelsen er en videreføring av prinsipper om medbestemmelse i barneloven og barnevernloven. Den åpner for at det kan gis særskilte bestemmelser med andre aldersgrenser. Det vises til pasientrettighetsloven §§ 4-3 og 4-4 med motiver. 3

4 Journal - døde pasienter
Prl§ 5-1 : Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en pasients død, om ikke særlige grunner taler mot dette. Hva med kopi? Journalopplysninger før 2001 4

5 Helsepersonelloven § 23 Oppregning av situasjoner hvor taushetsplikten ikke gjelder Særlig § 23 nr 4: ”at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre” "tungtveiende private eller offentlige interesser". Angir den interesseavveining som skal foretas. Hensynene som taler for å bryte taushetsplikten, må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet, i alminnelighet vil det være nødrettsbetraktninger. Det vil være tilfeller hvor videreformidling av informasjon er egnet til å motvirke skader av et visst omfang, for eksempel hvis et helsepersonell får kunnskap om at pasienten er en kriminell som er til fare for sine omgivelser. Derimot vil ikke ethvert brudd på straffelovgivningen tilsi at taushetsplikten må vike. Ved spørsmål om mishandling, har det i praksis blitt vektlagt hvorvidt fornærmede selv "ønsker" saken anmeldt, samt overtredelsens omfang. Det er antatt at taushetsplikten først kan vike hvis det dreide seg om grov legemsbeskadigelse etter straffeloven. Et annet eksempel på at noe kan være en tungtveiende offentlig interesse er der en pasient er påvirket av alkohol, narkotika eller legemidler med bedøvende virkning, men likevel har tenkt å kjøre bil eller andre motorfartøyer. Helsepersonell vil da ha et ansvar for å forsøke å stanse vedkommende. Dersom en person som besitter våpen er i psykisk ubalanse og helsepersonellet blir kjent med dette, vil tilsvarende gjelde. Det kan skje ved konkrete råd, men hvor pasienten ikke er lydhør om dette, bør politi varsles. I disse situasjoner settes taushetsplikten til side av hensyn til å motvirke risiko for alvorlig skade på andre mennesker. Denne risiko må anses som en mer tungtveiende interesse enn taushetsplikten. Det er et moment i denne sammenhengen at pasienten står overfor en reell valgmulighet med hensyn til innrettelse. Hvis det er mulig, bør helsepersonell varsle pasienten om at politi kontaktes hvis f eks vedkommende setter seg bak rattet for å kjøre. 5

6 Opplysningsplikt - Helsepersonelloven § 31 – opplysninger til nødetater - Helsepersonelloven § 32 – opplysninger til barneverntjenesten lege/ psykolog/ optiker hpl § 34 Smittevernloven Straffeloven § 139 Straffeloven § 172 - Opplysningsplikt til politi ifm etterforskning? - Illegale rusmidler funnet under opphold Til § 31 I bestemmelsen åpnes det for at helsepersonell kan gi opplysninger for å avverge alvorlige skader på mennesker. Denne opplysningsretten vil normalt ikke gå lenger enn det som følger av det generelle unntaket i § 23 nr 4, se kommentarer til denne. Den innebærer imidlertid at helsepersonell kan gi opplysninger ut-over det som følger av opplysnings-plikten i straffelovens § 139. Dette kan f eks være aktuelt for å avverge forbrytelser som ikke er oppregnet i denne bestemmelsen, eller hvor øvrige vilkår ikke er oppfylt. Det kan f eks være for å hindre at en person som verbalt eller fysisk gir uttrykk for å ville utøve vold - får utfolde seg. Bestemmelsen åpner også for at helsepersonell kan kontakte politiet for å hindre at en person som er påvirket av legemidler, narkotiske stoffer eller alkohol kjører bil. Til § 34 Meldeplikt til fylkesmannen vedrørende opplysninger i forbindelse med førerkort og sertifikat (gitt egen forskrift, samt rundskriv) Meldeplikten gjelder for lege, psykolog og optiker Meldeplikten omfatter også pasienter som er rusmisbrukere – Avgjørelse juni 2011 Advarsel for brudd på meldeplikten. Erstatning ved ulykker? § 172. Med Bøder eller med Fængsel indtil 1 Aar straffes den, som, skjønt det kunde ske uden at udsætte ham selv, nogen af hans nærmeste eller nogen uskyldig for Tiltale eller Fare for Liv, Helbred eller Velfærd eller for Tab af den borgerlige Agtelse, undlader at oplyse Omstændigheder, der godtgjør, at en for en Forbrydelse tiltalt eller dømt er uskyldig, eller som medvirker til saadan Undladelse. Etter straffeloven § 139 har enhver plikt til å forsøke å avverge at visse særskilt nevnte alvorlige forbrytelser blir begått eller gjentas. Bestemmelsen pålegger helsepersonell som får pålitelig kunnskap om at en pasient planlegger en av de forbrytelser som nevnt i § 139, en plikt til å gripe inn for å hindre at forbrytelsen blir utført. Blant de forbrytelsene som er nevnt i straffeloven § 139, som det i praksis er mest aktuelt for helsepersonell å avverge, er forbrytelser etter straffeloven § 192; voldtekt, § 195; seksuell omgang med barn under 14 år, § 231; betydelig legemsbeskadigelse og § 233; drap. Vilkåret ”pålitelig kunnskap” innebærer ikke at helsepersonellet må vite at det skjer forbrytelser som omtalt over, men på den annen side kreves det mer enn en mistanke. Helsepersonellet må holde det for mest sannsynlig at en slik forbrytelse vil skje. Det forutsettes her en konkret vurdering basert på den kjennskap helsepersonellet har til den aktuelle situasjonen. Hvis helsepersonellet har hatt barn som har blitt mishandlet til behandling, og barnet skrives ut til hjemmet, vil det normalt være grunn til å tro at mishandling vil fortsette. Det vil da kunne foreligge en opplysningsplikt for å avverge videre legemsbeskadigelse. Det stilles strengere krav til visshet for at helsepersonellet skal ha opplysningsplikt etter straffeloven § 139, enn for at helseopplysninger skal gis etter helsepersonelloven § 31. Videre vil plikten som følger av straffeloven § 139 være begrenset til de forbrytelser som er nevnt i bestemmelsen. 4. Illegale rusmidler på institusjon Illegale rusmidler på institusjon, både i form av bruk, oppbevaring og salg, er et økende problem innen det psykiske helsevernet. Hovedregelen er at helsepersonell har taushetsplikt overfor politiet i forbindelse med narkotikasaker. Opplysninger om lovbrudd må anses å være undergitt helsepersonells taushetsplikt og det samme må gjelde kunnskap om en pasients narkotikamisbruk, samt faktiske funn av narkotika9. Taushetsplikten vil derfor som hovedregel være til hinder for at helsepersonell gir opplysninger tilpolitiet om narkotika som blir funnet i pasientens besittelse. Det kan imidlertid tenkes at meddelelse til politiet vil være nødvendig for å avverge alvorlig skade, enten på pasienten selv eller andre pasienter. Vilkårene vil kunne være til stede i en akutt situasjon, hvor meddelelse av opplysninger tilpolitiet fremstår som eneste utvei for å redde noens liv eller hindre alvorlig helseskade. Ved kunnskap om at pasienten er i besittelse av ”urent stoff” hvor skadepotensialet er stort, er det grunn til å tro at helsepersonellet rettmessig vil kunne melde fra. I slike situasjoner vil helsepersonellet for øvrig også kunne ha anmeldelsesplikt etter straffeloven §139, jf. forgiftningsalternativet i strl. § 153. Det kan videre tenkes situasjoner der en klar og overhengende fare for nye alvorlige narkotikaforbrytelser gjør det rettmessig for helsepersonell å melde fra til politiet. 6

7 Diverse saker Klage Fylkesmannen på at helsepersonell har brutt taushetsplikten Bruk av sosiale medier Erstatningssaker Straffesaker Hvert år er det 1-2 saker (oftest: klage på at man mistenker at helseprsonell på fest/ privat har gitt opplysninger) Melding til barnevern-- klage fra foreldre Faceboksaker- helsepersonell uttaler seg om venner om helsetilstand (kunne gi uttrykk for at man fikk opplysninger på jobb, selv om fått private, skal man være ekstra forsiktig når man er helsearbeider- kan stille spml ved dette) Hva når pasienten kontakter helsepersonell via mail/ Facebook?? En lege ved Rikshospitalet hadde formidlet taushetsbelagt informasjon om en pasient med en genetisk betinget sykdom til et TV-team som laget et innslag om forsikringsselskapers bruk av geninformasjon. Høyesterett kom til at pasienten ikke hadde avgitt informert samtykke, og at legen ikke kunne bygge på et slikt samtykke, jf legeloven § 32. Legens brudd på taushetsplikten i legeloven § 31 ble ansett for å være en krenkelse av privatlivets fred som ga grunnlag for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-6. 7

8 Forbud mot snoking Helsepersonelloven § 21a:
”Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift” Forbud mot snoking Mai Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift. (Også antatt at dette galt også før, men ikke tilstrekkelig lovhjemmel til straff - imidlertid er det praksis for at dette både var og er hjemmel for oppsigelse, dersom grovt nok) Bakgrunnen for lovforslaget var en anmeldelse av en arbeidsgiverrepr. ved Helgelandssykehuset som hadde gått inn i de ansattes journaler og lest disse. Politisaken ble henlagt ift personen som gikk inn i journalen fordi det ikke var klar nok lovhjemmel til å gi straff. Saken endte med at Helseforetaket fikk forelegg for manglende sikring av pasientjournaler.

9 Pasientrettighetsloven
Rett til vern mot spredning av opplysninger Innsyn i egen logg Retting/ sletting av journal Sperring av journal Egen bestemmelse i prl § 3-6: Opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skal behandles i samsvar med gjeldende bestemmelser om taushetsplikt. Opplysningene skal behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den opplysningene gjelder. Innsyn i egen logg 10 år siden var spml om dette var en del av journal og om pasienten hadde rett til innsyn. I dag- antatt at pasienten har rett til slik innsyn. (Innsyn i egen logg betyr at man kan se hvem som har vært inne i journalen og når) Prl § 5-2 rettigheter i f m retting/ sletting i journal (detaljerte regler i hpl/ journalforskriften) Sperring av journal- Risiko for pasient - viktig med info til denne før sperring blir gjort. Generell sperring av alt journalinnhold inkludert administrative data, og åpning av hele journalen for enkeltpersoner. Sperring av alt journalinnhold (inkl administrative data) for enkeltpersoner Sperring av enkelte dokumenttyper Sperring av enkeltdokumenter Tidsbegrenset sperring