Tilrettelegging av spisesituasjonen

Presentasjon om: "Tilrettelegging av spisesituasjonen"— Utskrift av presentasjonen:

1 Tilrettelegging av spisesituasjonen
Eldreomsorg, Ernæring, Kommunehelsetjeneste, Kronisk sykdom Maten er halve føda Publisert i Sykepleien nr. 17/1999 Aldersdemente kan risikere ikke å få oppfyllt sitt ernæringsbehov. Sykepleiere står overfor store utfordringer og muligheter i denne sammenhengen. Artikkelen setter fokus på hva demente trenger for føle seg trygge og ivaretatt når evnen til å spise og drikke svekkes på grunn av sykdommen. Les artikkelen Leserne mener Skriv nytt innlegg Hvordan bruke diskusjonsforumet Nytt innlegg i diskusjonen Hvordan bruke diskusjonsforumet   Overskrift på innlegget ditt: Innlegg: Ditt navn: E-post: Sykepleien.no sin policy for diskusjonsfora • Du er personlig ansvarlig for innholdet i innleggene du publiserer, og holder ikke Sykepleien.no som ansvarlig for eventuelle krav fra tredjeperson som følge av dine debattinnlegg. • Du kan ikke skrive, linke til eller på annen måte publisere noe som kan medføre straffeansvar eller på annen måte er i strid med norsk lov. • Du kan ikke kopiere artikler som er publisert i andre medier.  Du kan imidlertid sitere korte utdrag med tydelig referanse til hvor artikkelen har vært publisert og hvem som har skrevet den. • Det er ikke tillatt å poste innlegg som inneholder reklame, forsøk på å selge produkter, verving til organisasjoner og lignende. • Sykepleien.no forbeholder seg retten til på et hvilket som helst tidspunkt å trekke tilbake innlegg vi mener er i strid med våre grunnregler eller som ikke holder seg til temaet i den diskusjonen det er postet til. Vennligst tips hvis du ser et innlegg som du mener ikke skulle vært publisert i våre diskusjonsfora. Jeg har lest og godtar vilkårene.     Les artikkelen Tilbake Leserne mener Har du lyst til å gi din spontane reaksjon på en fagartikkel du nettopp har lest? Ønsker du å diskutere artikkelen med forfatteren slik at andre kan følge med på det? Eller vil du utveksle erfaringer med andre lesere, med utgangspunkt i fagartikkelen? Sykepleien.no vil gjerne stimulere til meningsutveksling blant sine lesere. Gå inn i fagartikkelen og klikk på ”Skriv nytt innlegg”. Innlegget ditt skal være kort og poengtert. Husk å få med navn og epost-adresse. Les vilkårene for publiseringen av innlegget og godkjenn disse. Du vil deretter få en e-post med en lenke. Klikk på lenken for å aktivere innlegget ditt. Av Ann-Kathrin Moen Johansen, spesialsykepleier i geriatri, Landfalløya bo- og sevicesenter i Drammen. Tema for denne artikkelen er samspillet i spisesituasjonen mellom den aldersdemente pasienten og sykepleieren . Blant de sykdommer som oppstår i høy alder, er demenssykdommer de hyppigst forekommende. Grovt sett forekommer demens hos omlag 5% i aldersgruppen over 65 år, og 15% i gruppen over 75 år. Forekomsten øker med stigende alder. Med bakgrunn i nevnte tall betyr dette at det finnes demente i Norge i dag (1). Aldersdemens er en ervervet hjerneorganisk sykdom hos en eldre person, som kjennetegnes ved svekket mental kapasitet, og som medfører svikt i kognitive prosesser som språkevne, læring, hukommelse og tenking. Sykdommen er kronisk, kan ikke kureres og forverrer seg ofte over tid (1). Mer enn «drivstoff» Mat og måltider har en sentral plass i alle menneskers liv. Vi spiser fordi vi er sultne og fordi mat smaker godt. Behovet for mat og drikke er et grunnleggende fysiologisk behov. Sykepleiens mål er å sørge for at grunnleggende behov blir ivaretatt. Eldre har nedsatt energibehov og spiser ofte mindre enn før. Hvis de i tillegg har nedsatt matlyst eller manglende initiativ, kan kroppen utsettes for kritisk mangel på viktige næringsstoffer. Sykdom og traumer øker energibehovet (2). Man vet ikke i hvilken grad dårlig kosthold kan påvirke utvikling av demens. Det man vet, er at mennesker med redusert hukommelse ofte spiser lite, og at kosten ofte er feil sammensatt. Dette kan føre til en forverring av symptomene (3). Men mat er mer enn bare drivstoff. Måltider har også med fellesskap, trygghet, nærhet og tilhørighet og gjøre. For mange demente er måltidene dagens høydepunkter. Matlyst er livslystens viktigste indikator, og glede ved livet er ofte kjennetegnet av matlyst (4). «Maten er halve føda» er et gammelt uttrykk. Demens gjør det vanskelig å få dekket ernæringsbehovet. For å kunne spise må man mestre motoriske ferdigheter som å føre skjeen til munnen, gape, tygge og svelge. Man må kjenne apetitt eller sult, og ikke minst være motivert til å spise. Hos demente kan mange trinn i denne kompliserte prosessen være affektert (5). Enkelte spiser så lite at de blir underernærte, andre spiser for mye. Begge deler kan føre til forverring av tilstanden, og årsakene kan være mange og komplekse. Den demente glemmer å spise, kjenner ikke sultfølelse, husker ikke hvor maten er, eller greier ikke å tilberede og spise den. Noen pasienter er konstant sultne, og spiser ved alle anledninger (3). Svekket funksjon De ulike typer demens gir forskjellige utslag av mental, følelsesmessig og nevrologisk karakter. Disse vil utdypes i det videre. Oppmerksomhet Ved demens blir oppmerksomheten nedsatt og prestasjonsevnen svekket, for eksempel i forhold til problemløsning og hukommelse. Sviktende oppmerksomhet ved demens gir seg uttrykk i redusert evne til å skille mellom viktig og uviktig stimulering og gir utfall både fokusert og delt oppmerksomhet. Fokusert oppmerksomhet er evne til å holde oppmerksomheten rettet mot en ting over tid, for eksempel det å spise opp all maten på tallerkenen. Delt oppmerksomhet er evnen til å rette oppmerksomheten mot flere ting samtidig, for eksempel det å spise og samtidig føre en samtale (1). Neglekt er svekket oppmerksomhet for stimuli fra den ene siden av kroppen, og i de fleste tilfellene har neglekt sammenheng med en hjernesvikt i høyre hjernehalvdel. Dette fører til redusert oppmerksomhet for venstre side. Det finnes to former for neglekt; kroppsneglekt der pasienten «overser» den ene siden av kroppen, og visuell neglekt der sanseinntrykk fra omverdenen er svekket enten fra høyre eller venstre side. Et typisk eksempel er den demente som ikke ser sin egen middagsmat foran seg, men begynner å forsyne seg av naboens mat. Et annet eksempel er pasienten som ser kniven, men ikke gaffelen ved et dekket bord (3). Hukommelse Evne til å huske hva man tidligere har lært er en forutsetning for mestring i hverdagen. Man skiller mellom korttidshukommelse og langtidshukommelse. Korttidshukommelsen svikter først. Som følge av redusert hukommelse, får pasienten problemer med å lære nytt. I tillegg er innprentingsevnen redusert. Det er derfor nytteløst å lære demente nye ting. (1). Språkproblemer Demenspasienten kan ha vansker med å oppfatte og forstå det som blir sagt, eller har selv problemer med å uttrykke seg. Man skiller gjerne mellom to former for afasi (3). Motorisk afasi er svikt i selve ordproduksjonen der det er vanskelig å finne ordene som skal brukes. Det er også vansker med å snakke i hele setninger. Når den demente ikke lenger finner ordene, sier de ofte «den der» eller «det der» om ting i omgivelsene. Det ser vi spesielt ved matbordet; ved spørsmål om hva den demente ønsker på brødskiva, ender det som regel opp med peking på en eller annen påleggssort og et «den der». Vedkommende får problemer med å formidle til andre det han tenker. Ved sensorisk afasi kan pasienten formidle noe, men innholdet blir utydelig eller oppleves innholdsløst for mottakeren. Pasienten har i tillegg vansker med å forstå eller oppfatte hva andre sier. Apraksi Apraksi betyr manglende evne til å utføre praktiske handlinger til tross for full førlighet og forståelse av det som skal gjøres (1). Ved uttalt apraksi vil måltider være et problem. Den demente gjenkjenner bestikket og glasset, men vet ikke hvordan man skal bruke det. Eller pasienten vet ikke lenger hvordan man tygger og svelger (oral apraksi). Men det er viktig å huske på at pasientens problemer vel så mye kan skyldes dårlig kommunikasjon mellom pleier og pasient, eller agnosi (3). Agnosi Agnosi er sviktende evne til å identifisere gjenstander og lyder. Pasienter med agnosi kan ikke lenger tolke det som var en selvfølge tidligere, og svikten gjelder også tolkning av lukt, smak og følelse. Dette er årsaken til at man kan finne den demente spisende på stearinlys, blomsterjord og andre uspiselige ting. Det skyldes ikke feil med sansene, men hjernen klarer ikke lenger å bearbeide og tolke inntrykkene. Pasienten ser ikke hva som er mat og hva som ikke er det (5). Angst og usikkerhet Av følelsesmessige endringer vil angst, usikkerhet, inaktivitet og isolasjon ofte forekomme. Den demente merker at han ikke lenger evner å sanse og tolke livet rundt seg, at han glemmer, og ikke greier å uttrykke det han mener. Det blir vanskelig å forholde seg til andre mennesker (1). Situasjoner kan oppfattes skremmende og uforståelige. Når holdepunktene i tilværelsen blir borte, kommer angsten for det ukjente (3). Kroppslig stivhet Et stykke ut i sykdomsforløpet kan vi ofte se at pasienten får en nevrologisk svikt. Dette kan skyldes affekterte områder i hjernebarken, og gir seg utslag i kroppslig stivhet og parkinsonlignende symptomer. Dette kan medføre økt falltendens og balansesvikt (6). Ofte kan man se at den demente «sklir» ut av stolen, eller nedover i sengen i løpet av måltidet, fordi kroppen er så stiv. Pasienten må hjelpes til en god sittestilling. Krevende måltider Måltidene utgjør en stor del av den dementes tilværelse, og blir mer krevende jo lengre sykdommen er kommet. Da måltidet er en samhandling som gjentar seg flere ganger i løpet av en dag, blir dette en sosial situasjon som bør utnyttes blant annet til å kartlegge pasientens funksjonsnivå. Gjennom systematisk observasjon kan man finne ut om pasienten har agnosi, apraksi, neglekt, finmotorikk, grovmotorikk, evne til konsentrasjon, og til å oppfatte verbal kommunikasjon. Klarer han å spise selv? Tåler han å sitte sammen med flere, eller blir det for mange stimuli (3)? Uro som smitter Ro under måltidet er svært viktig for de aldersdemente. Unødig støy fra radio, tv, snakk og så videre, vil lett distrahere pasientene og gjøre dem urolige. Av erfaring vet man at når en pasient blir urolig, smitter dette fort over på de andre. I utgangspunktet bør kun én snakke av gangen, men det som er aller viktigst er at man snakker til pasientene, og ikke over hodet på dem. Det kan gi dem en følelse av å ikke bety noe; være til overs, være til bry (3, 5). For å bidra til en rolig og avslappet atmosfære under måltidet, kan personalet avtale på forhånd hvem som skal reise seg fra bordet hvis det blir behov for det. På institusjon er det viktig å ha faste bordplasser. Dette gir en opplevelse av identitet og tilhørighet. Personale som sitter til bords sammen med pasientene, bør spre seg rundt bordet, og sitte slik at de kan hjelpe flest mulig. Aldersdemente trenger lengre tid til å spise enn mentalt friske eldre. På mange institusjoner spiser disse to pasientgrupper sammen i en felles matsal. Mentalt friske spiser maten sin fort. Innen de demente har fått sin mat, kan de andre være ferdig. Ofte rekker demente bare å spise et par biter før de andre reiser seg og går. De demente vil reise seg og følge etter. De gjør det de andre gjør fordi de mangler holdepunkter i tilværelsen som tillater dem å spise ferdig, be om mer mat og så videre. Om dette skjer ved de fleste måltider, vil pasientene etter hvert tape vekt og kunne bli underernært. Dette vil igjen kunne føre til konfusjon (3). I pasientens sko Enhver samhandling med pasienten må være preget av respekt, ærlighet og medinnlevelse. For at pasienten skal opprettholde selvfølelse og egenverd, må han føle seg sett, hørt og akseptert. Personalet må forsøke å sette seg inn i pasientens sted gjennom å forsøke å forstå hva han formidler gjennom sin adferd. Personalet må tenke: «Hvordan ville jeg ønske å bli behandlet om jeg var i pasientens sko?». Når man av og til må skjerme enkelte pasienter på grunn av søl, utagerende adferd eller språkbruk, er dette like mye av hensyn til pasienten som til medpasientene. Det er uverdig å bli beglodd og kommentert av medpasienter på grunn av utfall som skyldes sykdommen (3, 5). Vikarer og nyansatte må få veiledning i hvordan man takler «unormal» atferd hos de demente. Slik kan man unngå at pasienter får korreks på atferd som skyldes sykdommen. Personalets fremste oppgave er å skape trygghet og tillit. Grip inn Demente bør i utgangspunktet alltid få forsyne seg selv med mat. Da kan de ta det de har lyst på, og det de orker å spise. Situasjonen tilrettelegges slik at nederlagsfølelse unngås. Dette kan gjøres ved at pasientene sitter plassert slik at de utfyller hverandre rundt bordet. Det er viktig å gi dem nok tid til å utføre en handling. Likevel bør man gripe inn i situasjoner de ikke mestrer før katastrofen er et faktum. Prøv å dempe oppstuss rundt slike episoder (3). Når den demente ikke lenger klarer å forsyne seg selv, må personalet tilberede maten slik at den demente kan spise den. Kartlegging av pasientens funksjonsevne vil avgjøre om maten bør serveres i små porsjoner, eller om det er lettere å spise når det er mye på tallerkenen, om maten må skjæres opp, eller kanskje moses. Maten skal se delikat ut selv om den er ferdig oppskåret. Det er viktig å finne ut hvilken type bestikk pasienten liker. Ikke alle liker å spise med skje; fordi de synes det blir som å være et lite barn igjen. Kanskje kan man bruke det bestikket pasienten har vært vant til å bruke hjemme, eller spesialbestikk som en ergoterapeut kan skaffe. Hvis pasienten ikke klarer å bruke bestikk, kan han kanskje få spise med fingrene. Det er ikke alle pasienter som opplever det godt å bli matet (3). Om pasienten til stadighet velter glass eller har problemer med å drikke av glass, kan en tutekopp være til god hjelp. Det samme gjelder kopper med blybunn. En plastkant rundt tallerkenen kan hjelpe pasienter som ofte søler mat utenfor. Noen kan også ha nytte av «sklikker» under tallerkenen som holder den på plass. Dette er ting ergoterapeuten kan ordne (3). Demente bruker ofte medisiner, og disse deles som regel ut under måltidene. Kanskje er en bedre løsning å gi ut medisiner i forkant, slik at måltidet kan konsentreres kun om maten . Forvirrende synsinntrykk Bruk rolige, gode kontrastfarger på brikker, duk og dekketøy. Unngå mønstrete underlag og mye pynt på bordet under måltidene. Dette kan virke forstyrrende. Det bør helst brukes en mørk, ensfarget duk eller kuvertbrikke. Lyst bord og lyse tallerkner kan gi for dårlig kontrast. Godt lys er en forutsetning for å kunne se maten. Hvis man vil bruke bordkort, må man passe på at det blir god kontrast mellom underlag og bokstaver. Pasientens navn skrives på begge sider, slik at medpasientene ser hvem de sitter sammen med. Det er viktig at helhetsinntrykket er pent, oversiktlig og rolig.(3). Tutekopper og plastsmokker I sykdommens sluttstadium begynner mange demente å suge på bestikk og annet som kommer i nærheten av munnen. Grunnen er at den cerebrale hemningen av sugerefleksen oppheves (5). Det er gjort forsøk på å utnytte disse sugerefleksene. Resultater viser at tutekopper med plastsmokker konstruert for den voksne munn, kan hjelpe enkelte pasienter i en begrenset periode. Videre at metoden er vel verd å prøve i sykdommens sluttstadium (7). Etter hvert som demenssykdommen utvikler seg, får den demente behov for stadig mer hjelp. Mange får svelgvansker. De som får leve lenge nok, får til slutt behov for å bli matet. Små tegn og signaler Den som mates og den som mater må ha gjensidig tillit til hverandre. Hjelper og pasient må kjenne hverandre, og hjelperen må kjenne pasientes spisevaner inngående. Kommunikasjon mellom hjelper og pasient under matingen skjer primært gjennom kroppsspråk og øyekontakt. Hjelperen må formidle ro og god tid, og samtidig ha øyne og tanker på rett sted (5, 8). For å kunne tolke den dementes små tegn og signaler, må pleieren ha stor kunnskap om demens og om pasientens historie. Man må se den demente som det kompetente og ansvarsbevisste menneske han en gang har vært, et menneske med et helt liv bak seg. Dette skjer lettest om man har fulgt pasienten over tid og i tillegg har et åpent og godt forhold til de pårørende (9). Når pasienten kan kommunisere verbalt, er det viktig at pleieren lærer seg ord som pasienten ofte bruker og ser ut til å forstå. Etter hvert som nonverbal kommunikasjon tar over, må pleieren være sensitiv overfor og lære seg betydningen av de små tegn og signaler pasienten gir. Det trygge holdepunkt Måltider er viktige, og for de fleste knyttet til sosialt liv. Å tilhøre et fellesskap er godt. Måltider gir anledning til samhandling og kommunikasjon, og har ofte en symbolsk verdi i tillegg til å skulle dekke behovet for mat og drikke. For aldersdemente vil måltidet kunne representere det forutsigbare og regelmessige, det normale og gjenkjennbare som skjer til faste tider daglig. I denne artikkelen har jeg forsøkt å vise hvordan måltidet kan legges til rette, slik at det blir det trygge holdepunkt som det har mulighet for å være i den forvirrende verden den demente lever i. LITTERATUR 1. Engedal K, Haugen PK. Aldersdemens - fakta og utfordringer. Sem: INFO-banken Kristiansen E. Det er maten vi lever av. Delrapport 1. Sentralsykehuset i Rogaland. Stavanger, Solheim K. Demensguide - holdninger og handlinger i demensomsorgen. Oslo: Tano, Thorsen K. Maten i livet. GerArt nr.3. Oslo: Norsk Gerontologisk Institutt, Norberg A, Zingmark K, Nilsson L. Att vara dement. Stockholm: Bonnier, Solheim K. Omsorg for aldersdemente i institusjon. Oslo: Tano, Asplund K, Norberg A. Bottle feeding for the elderly demented? Sjukskøterskan 1984; nov.: Bjerkreim T. Væske og Ernæring. I: Jahren Kristoffersen N. red. Generell Sykepleie 3. Oslo: Universitetsforlaget, 1996: Athlin E, Norberg A. Interaction between the severely demented patient and his caregiver during feeding. Scand J Caring Sci 1987; 1 (3-4): Utskriftsvennlig versjon     Send artikkelen til noen     Ergoterapeut Svein Erik Bakke-Larsen, St.Olavs hospital

2 Skjellettet – mekaniske prinsipper
Alt henger sammen… Hvor skal man da begynne?

3 Tilrettelegging – Sittestilling
Hvilken av disse er riktig i spisesituasjonen?

4 Hvorfor er sittestilling viktig?
Ved sammensunket sittestilling påvirker dette store deler av kroppen… Quickfix: legge en pute i ryggen Tilting av bekkenet fremover sørger for at ryggraden strekker seg opp og ”åpner opp” overkroppen Ideelt: overflytting fra rullestol til stol med armlen på ved alle måltider. Bruke skråpute for å få en aktiv/oppreist sittestilling og for komme nærmere maten.

5 Variasjon funker best Viktig med balanse mellom aktiv sittestilling og mulighet for å hvile. Fysisk funksjonsfriske vil endre sittestilling etter relativt kort tid når de kjenner at de blir slitne Funksjonshemmede trenger ikke å merke at de blir slitne/eller ikke klarer å flytte på seg

6 Forslag sittestilling i rullestol
Det er ikke alltid nok med tilt for å få en aktiv sitte/spisestilling

7 Drikke væske - hjelpemidler

8 Spise mat - hjelpemidler

9 Spise mat – hjelpemidler

10 Lage mat – hjelpemidler

11 Lage mat – hjelpemidler
Fixeringsbrett