02. oktober 2007 Thomas Ugelvik

Presentasjon om: "02. oktober 2007 Thomas Ugelvik"— Utskrift av presentasjonen:

1 02. oktober 2007 Thomas Ugelvik Thomas.ugelvik@jus.uio.no
Kjønn i kriminologien 02. oktober 2007 Thomas Ugelvik Velkommen alle! Gangen i seminaret: Først går jeg kjapt gjennom prosjektet og presenterer forarbeidet Deretter er ordet fritt – ustrukturert Navneendring!

2 02. oktober 2007 Thomas Ugelvik Thomas.ugelvik@jus.uio.no
Kjønn i kriminologien 02. oktober 2007 Thomas Ugelvik Velkommen alle! Gangen i seminaret: Først går jeg kjapt gjennom prosjektet og presenterer forarbeidet Deretter er ordet fritt – ustrukturert Navneendring!

3 Disposisjon 1: Kjønn og samfunn – kort og mangelfull teorioversikt
2: Mot et geografisk vokabular for å beskrive mannlighetsarbeid – for eksempel i Oslo fengsel

4 Hva er kjønn? ”Tokjønnsmodell”
Trad. forståelse: Arten menneske har to ulike kjønn med ulik biologisk oppbygning: Mann og Kvinne. Forskjeller mellom kjønnene forstås som varige og fundamentale. Biologisk utgangspunkt, men psykologiske, atferdsmessige og sosiale konsekvenser. Mannekroppen er laget for jakt, mens kvinnekroppens lår og rumpe er laget for å føde barn (og sitte stille mest mulig behagelig). Forskjellen har et biologisk utgangspunkt, men får psykologiske, atferdsmessige og sosiale konsekvenser. Med et blikk på en persons kjønnsorgan kan man i dette perspektivet si noe om hvordan personen tenker, føler, oppfører seg og passer inn i en videre sosial sammenheng. Kvinner og menn oppfattes i forlengelsen av kroppene sine som essensielt ulike, også på områder som ikke har med kroppens utforming å gjøre. Dette perspektivet kan meget lett få karakter av biologisk determinisme (jf. kapittel 1).

5 Sosialt kjønn? Året er 1965[1]. Supermaktenes kappløp mot verdensrommet er i gang. Satellitter farer rundt jorda som tegn på at tidligere absolutte grenser nå kan overskrides. Den første amerikanske tomannsekspedisjonen sendes ut i rommet med astronautene Grissom og Young om bord. Nede på jorda kjemper sydvietnamesiske og amerikanske tropper sammen mot Vietcong. Sovjetunionen retter sterk kritikk mot dette amerikanske nærværet i Vietnam. Her hjemme letes det etter olje i havbunnen utenfor sør- og vestlandet. Kritikerne hevder at det nå er investert så mye i dette sjansespillet at ingen tør å reise seg opp og rope at keiseren ikke har klær på. Over 800 millioner kroner er brukt uten at noen har sett en dråpe olje. Landets nye regjeringssjef Per Borten overtar nøklene til statsministerens kontor av sin forgjenger Einar Gerhardsen. To av 14 statsråder i regjeringen Borten er kvinner. Oslos befolkning terroriseres av granatmannen hele våren. Fem granatfeller detonerer på forskjellige steder i hovedstaden. Ingen er drept så langt, men flere er skadet. Kriminalpolitiet har ikke gitt opp håpet om å finne frem til den ansvarlige. Et radioprogram fra 1963 er fremdeles kontroversielt. I programmet Seksuell opplysning – hvordan og av hvem? hevder magister Eirik Grønseth at barn i folkeskolen bør lære om befruktningshindrende midler og at sex mellom ugifte ikke nødvendigvis er galt. Dr. philos Ruth Frøyland Nielsen er enig med Grønseth, men tar avstand fra hans forslag om at elevene skulle kunne få slike midler av skolelegen fra og med siste år av folkeskolen. Reaksjonene lar ikke vente på seg. Innlegg fra forargede lyttere er daglig å lese i avisene. Nesten alle som uttaler seg beklager at rikskringkastingen lar slike direkte angrep på kristen moral komme til orde uimotsagt. Det ender med at NRK setter opp et nytt program der de to som hadde forårsaket oppstandelsen blir konfrontert av en representant for et kristent moralsyn, for en mer ”balansert fremstilling”. Man gifter seg tidlig. 73,1 % av alle ekteskap inngås før kvinnen har fylt 25 år. Den gjennomsnittlige kjernefamilie har 2,3 barn. Barn født utenfor ekteskap er ikke med i oversikten. Kjell Bekkelund og Arve Tellefsen presenteres som nye, lovende navn i norsk musikkliv. Gymnasiasten og popstjernen Wenche Myhre kommer på tredjeplass i Melodi Grand Prix med melodien La meg være ung. Vålerengen[2] vinner hovedserien i fotball foran Lyn, med Sarpsborg på tredje plass. På filmlerretet ser det lenge stygt ut for James Bond, men han klarer til slutt å få viljen sin med Pussy Galore i Goldfinger. Tystnaden, Ingmar Bergmans nyeste film, skaper bølger allerede før den er vist. Er dette kunst eller er det pornografi? Bergmans tilhengere hevder at samleiescenene ikke må sees isolert, men i sammenheng med filmen for øvrig. Den settes til slutt opp på kino med 16 års aldersgrense, men 32 meter film ligger igjen på gulvet til Statens filmkontroll. Midten av sekstitallet var en brytningstid på flere måter. Femtitallets trygge tradisjonstro ble utfordret av tekniske nyvinninger, men også politisk og sosial uro. Internasjonalt ungdomsopprør og flower power lå rett rundt hjørnet. Sterk fremtidsoptimisme konkurrerte med frykt og angst for det ukjente. Illustrasjonen fra Hvem Hva Hvor 1965 (gjengitt side 57) oppsummerer tidsånden under overskriften ”Velferdsstatens velsignelser”. Teknologiske nyvinninger som jetfly, trådløse telefoner og ”tenkende” maskiner (elektronhjerner) skal gjøre hverdagen enklere. Verden er mindre enn før, ferie i Syden er innenfor rekkevidde for de fleste. Mulighetene er åpne, fremtiden er her i dag! Samtidig er det nye fenomenet stress et mindre hyggelig biprodukt. For kvinner gjør den ny teknologien husarbeidet enklere. Frossen mat, ny emballeringsteknologi og nye tekniske hjelpemidler i hjemmet gjør matlagingen til en lek. Dermed får kvinnen mer fritid, som hun kan bruke foran fjernsynet, sammen med barna sine (se også kapittel 5). Gevinstene hun skal høste av de mange nyvinningene er mer rettet innover, mot familielivet, enn ut mot fjerne himmelstrøk. Men det er slik hun vil ha det – hun smiler sitt bredeste smil over alle de nymotens hjelpemidlene mannen hennes nå har råd til å kjøpe til henne. Unntakene er to kvinner midt på tegningens nedre halvdel. Den ene er den nye yrkeskvinnen som kaster et lengselsfullt blikk over skulderen i retning av barnet hun forlater til fordel for arbeidslivet. Den andre er enebarnet som med nøkkel rundt halsen og trist mine gruer seg til sin ensomme tilværelse uten søsken i et hjem der mor er opptatt med å gjøre karriere. Disse to nye figurene representerer en frykt som hadde begynt å melde seg i 1965, frykten for at den nye tiden varslet kjernefamiliens oppløsning. 40 år senere.[3] Forsvarsminister Kristin Krohn Devold er i hardt vær etter at luftforsvaret øver med forbudte klasebomber på Hjerkinn. Hun er en av sju kvinnelige statsråder i regjeringen Bondevik II. Ti statsråder er menn. Christina, Pink og Britney konkurrerer om å vise mest mulig hud mens de vrikker seg gjennom musikkvideoene sine. Stadig flere kvinner får barn i 30-årene, og stadig færre får barn før de fyller 25. Leger advarer kvinner som utsetter barnefødsler til fordel for selvrealisering om at det plutselig kan være for sent. Prinsesse Märta Louise blir i godt voksen alder mor til ”50 gylne centimeter”, også kjent som Maud Angelica. Hun går inn i arverekken som nummer tre, bak sin mor og sin onkel kronprins Haakon. Haakon står på førsteplass på grunn av en lov som sa at menn går foran kvinner, uansett hvem som er eldst. Denne loven er senere endret, men ikke med tilbakevirkende kraft. Rosenborg vinner eliteserien i fotball for menn for n’te gang på rad. 30 år gamle Henriette Birkeland blir europamester i boksing. Mye er forandret siden Likevel er bildene som illustrerer årskavalkaden i Hvem Hva Hvor for 2004, som tilsvarende fotografier 40 år tidligere, nesten utelukkende av menn i dress og slips. [1] Bygger på Hvem Hva Hvor fra 1965 og 1966. [2] Hvem Hva Hvor benytter denne stavemåten. [3] Bygger på Hvem Hva Hvor fra 2004.

6 Hva har skjedd ? Kroppens oppbygging har neppe endret seg stort. Hvordan kan man forstå sammenhengen mellom kjønnede kropper og kjønnenes ulike sosiale posisjon?

7 Sex vs. Gender (Widerberg, Whitehead og Barret)
Sex og gender (biologisk og sosialt kjønn): todeling fra ca. 60-tallet som skulle forklare kjønnenes ulike sosiale posisjon uten henvisning til kroppen. Sex: mennesket som fysisk kroppsvesen. Blir et slags objektivt utgangspunkt. Gender: mennesket som sosialt kulturvesen. Mer kontekstuelt og flytende. Helt sentral innsikt for kvinnekampen: Kroppen og det sosiale livet kobles fra hverandre. Det at man vet hvordan en persons genetalia ser ut, betyr ikke at man vet hvordan denne personen kommer til å tenke, føle, handle, osv. Men: hvor ble det av kroppen? Fra 60-tallet av har en slik forståelse blitt problematisert. Siden har det vært vanlig i engelskspråklig kjønnsforskning å skille mellom sex og gender, der sex betegner mennesket som fysisk, kroppslig kjønnsvesen, mens gender fokuserer på kjønn som sosial, historisk og kulturell forståelses- og fortolkningskategori. Dette skillet lar seg dårlig oversettes til norsk. Forsøket med begrepsparet kjønn/genus har hatt begrenset gjennomslagskraft. I det følgende vil vi benytte på den ene siden fysisk eller biologisk kjønn, på den andre siden sosialt kjønn. Sex sees i denne sammenhengen som regel som en objektiv kategori, mens gender beskriver noe mer subjektivt, kontekstuelt og flytende.

8 Kjønnsroller Det sosiologiske rollebegrepet fokuserer på forventninger, normer og regler som er forbundet med en bestemt sosial posisjon eller oppgave. Rollebegrepet det alltid finnes visse forventninger til og føringer for sosiale aktørers atferd, tanke og handling. Som skuespillere på en scene, spiller (lever) sosiale aktører hele tiden ut de roller de tilskrives med utgangspunkt i sin sosiale posisjon. Rollen utgjør i dette perspektivet bindeleddet mellom enkeltpersonen og det sosiale systemet.

9 Sex vs. Gender: kritikk av den rene kroppen
Skillet mellom sex og gender forandrer biologisk kjønn til essens på en uheldig måte: ”Betraktet som essens blir biologisk kjønn noe urørlig, stabilt, koherent, stivnet, prediskursivt, naturlig og ahistorisk, en ren overflate som det sosiale kjønnets manuskript skal risses inn i” (Moi 1998: 22). ”If the immutable character of sex is contested, perhaps this construct called ’sex’ is as culturally constructed as gender; (…) with the consequence that the distinction between sex and gender turns out to be no distinction at all. (...) Indeed sex, by definition, will be shown to have been gender all along” (Butler 1990: 11). Skillet mellom sex og gender har blitt kritisert fra flere hold (for eksempel av West og Zimmerman 1987; Moi 1998) for å forandre biologisk kjønn til essens på en uheldig måte. ”Betraktet som essens blir biologisk kjønn noe urørlig, stabilt, koherent, stivnet, prediskursivt, naturlig og ahistorisk, en ren overflate som det sosiale kjønnets manuskript skal risses inn i” (Moi 1998: 22). For disse teoretikerne er den fysiske kroppen også et historisk og sosialt – og dermed flytende – fenomen. Med dette menes det ikke at kroppen er en ny oppfinnelse, men at vår forståelse av kroppen, dens form, farge og funksjoner, er sosial og historisk, og det er umulig å snakke om kroppen utenfor og utenom en slik forståelse (se også kapittel 1 om kriminalitet i et konstruktivistisk perspektiv). I andre samfunn til andre tider fortolkes kropper ved hjelp av helt andre kriterier og kategorier enn i dag og her: en kropp er dermed ikke bare en kropp, eller kroppen alene, kjønnet er alltid et produkt av et sosialt og historisk blikk som ser på kroppen.

10 Butlers Gender trouble
Den fysiske kroppen også historisk og sosial. Med dette menes det ikke at kroppen er en ny oppfinnelse, men at vår forståelse av kroppen, dens form, farge og funksjoner, er sosial og historisk, og det er umulig å snakke om kroppen utenfor og utenom en slik forståelse. En kropp er dermed ikke bare en kropp, eller kroppen alene, kjønnet er alltid et produkt av et sosialt og historisk blikk som ser på kroppen. Som sosiale mennesker leser vi en rekke kulturelle tegn som tegn på en kjønnet kropp, og i forlengelsen som tegn på et essensielt kjønnet indre. Dette skjer ”automatisk” og umiddelbart, selv om kroppene vi ser som regel er dekket av klær.

11 Å se en mann…

12 Et menneske = et kjønnet menneske. Naturalisert kunnskap, ”fordommer”
Maskuline verdier, oppfatninger, holdninger. Ser for eksempel verden i svart/hvitt, og er dårlig på å kommunisere følelsene sine

13 Gender trouble, forts Ifølge Butler finnes det et heteroseksuelt nett av kulturelle menings- og forståelseskategorier som har naturalisert en bestemt heteronormativ oppfatning av sammenheng mellom kroppslig kjønn og personens holdninger, følelsesliv og atferd. Dette nettet blir kun synlig i de sjeldne situasjonene hvor det er tydelig at det må gi tapt.

14 Poststrukturalistisk inspirert/konstruktivistisk kjønnsforståelse
Det finnes i dette perspektivet ikke noe naturlig eller selvsagt i hvordan henholdsvis menn og kvinner og det maskuline og feminine defineres i samfunnet. Det vi anser som kvinnelighet og mannlighet sitter ikke i kroppens utforming, men er (sosiale, kulturelle, historiske) egenskaper og handlingsmønstre som vi ”kler på” kroppene våre. Denne påkledningen er sammensatt – det er mer enn én måte både å være kvinne og mann på i vårt samfunn. Det betyr ikke at det er fritt frem – forventningene til enkeltpersoner som representant for et kjønn, gir rammer som det er mulig å bevege seg i, men som likevel angir grenser det som samfunnsmedlem er best å hold seg innenfor.

15 Å gjøre kjønn i sammenheng
West og Zimmerman (1987): Kjønn er ikke noe man har eller er, men noe man gjør. Å gjøre kjønn (”doing gender”) er en aktivitet kompetente menn og kvinner bedriver i bestemte sosiale kontekster. Kjønn er ikke noe man er født med, men noe man hele tiden oppnår. Denne prosessen må selvsagt forstås i sammenheng med individets sosiale og institusjonelle kontekst. Til en viss grad er det individet som gjør kjønn i samfunnet, samtidig som det er samfunnet som gjør kjønn i og gjennom individet (jf. habitusbegrepet). ”Rather than as a property of individuals, we conceive of gender as an emergent feature of social situations: both as an outcome of and a rationale for various social arrangements and as a means of legitimating one of the most fundamental divisions of society” (West og Zimmerman 1987: 126). Denne prosessen pågår kontinuerlig gjennom hele livet. West og Zimmerman (1987) ser konstruksjon og rekonstruksjon av seg selv som kjønn som et rutinemessig og kontinuerlig gjøremål. Kjønn er ikke noe man har eller er, men noe man gjør. Å gjøre kjønn (”doing gender”) er på denne måten en aktivitet kompetente menn og kvinner bedriver i bestemte sosiale kontekster. Kjønn er ikke noe man er født med, men noe man hele tiden oppnår. Denne prosessen må selvsagt forstås i sammenheng med individets sosiale og institusjonelle kontekst. Til en viss grad er det individet som gjør kjønn i samfunnet, samtidig som det er samfunnet som gjør kjønn i og gjennom individet (jf. habitusbegrepet over). Kjønn er produkter av historien, men også produsenter av historie: ”Rather than as a property of individuals, we conceive of gender as an emergent feature of social situations: both as an outcome of and a rationale for various social arrangements and as a means of legitimating one of the most fundamental divisions of society” (West og Zimmerman: 126).

16 Flytende kjønn, flytende forskjeller
En slik måte å forstå kjønn og kjønnskonstruksjon på, understreker det komplekse og flytende ved prosessen, det motsetningsfylte og dynamiske ved fenomenet kjønn. Kjønn forstås ikke her som allerede eksisterende (mer eller mindre) statiske roller som internaliseres av individet, men som samtidig sosiale og individuelle konvensjoner som kontinuerlig skapes, gjenskapes og forandres i kroppslig sosial praksis. Å gjøre kjønn er å skape forskjell. Etter at forskjellene er opprettet, brukes de til å bekrefte og gjenskape oppfatningen av kjønnenes essensielle (kroppslige) ulikhet. En slik måte å forstå kjønn og kjønnskonstruksjon på, understreker det komplekse og flytende ved prosessen, det motsetningsfylte og dynamiske ved fenomenet kjønn. Kjønn forstås ikke her som allerede eksisterende (mer eller mindre) statiske roller som internaliseres av individet, men som samtidig sosiale og individuelle konvensjoner som kontinuerlig skapes, gjenskapes og forandres i sosial praksis. Å gjøre kjønn er å skape forskjell. I vårt perspektiv er denne forskjellen ikke naturlig, essensiell, evig eller biologisk, men sosial og historisk. Etter at forskjellene er opprettet, brukes de til å bekrefte og gjenskape oppfatningen av kjønnenes essensielle (kroppslige) ulikhet. Maskulinitet og femininitet er relasjonelle konsepter. I dag er forholdet mellom kjønnene i relativt rask forandring, og systemet av maskuliniteter og femininiterer er mer komplekst og mangfoldig enn tidligere. De rammebetingelsene som menn og kvinner har å forholde seg til i dagliglivet når de gjør kjønn, er altså mer usikre og uforutsigbare, men også åpnere, enn før. Dette bør være et bakteppe for diskusjonen som følger.

17 Kjønn som forskjellsrelasjon – et poststrukturalistisk poeng
Identitetsarbeid er avgrensing og ekskludering. En identitet vil i dette perspektivet alltid være det den ikke-er. Derridas différance-begrep betegner en bestemt produktiv negativitetsrelasjon der den negativt definerte delen på den ene siden er en nødvendig del av den positive delens positivitet, på den andre siden og samtidig er en destabiliserende faktor. Enhver identitet er derfor alltid ustabil, ettersom den inkorporerer sin Andre, sin negativitet, som nødvendig del av identifiseringsprosessen.

18 Mann-og-kvinne er navnet på en maktrelasjon
Maskulinitet og femininitet er relasjonelle konsepter – de blir til i sammenheng med hverandre, de utgjør hverandres rammebetingelser. Kjønnene skriver seg inn i en rekke andre kulturelle dikotomier: Aktiv/passiv Sol/måne Kultur/natur Dag/natt Hodet/hjertet Far/mor Eks: Mannen er rasjonell og kalkulerende, mens kvinnen styres av naturen og følelsene sine. Kvinnen er (dermed) kompleks, mens mannen er enkel å forholde seg til: kvinnen er vanskelig å gjennomskue mens mannen er relativt gjennomsiktig. Begrepsparene forholder seg til hverandre og smitter over på hverandre på den måten at det å være en far i vår kultur samtidig er å være aktiv og rasjonell, mens mødre er passive og styres av hjertet, av naturen og av månen. Samtidig er ikke forholdet innad i et binært par likeverdig – den maskuline halvparten forstås som mer sentral enn den feminine. Dermed har Cixous’ teori et maktperspektiv. Forholdet mellom kjønnene er et forhold preget av over- og underordning. Selv om likestillingsprosjektet har kommet relativt langt i vår del av verden, betyr ikke dette at forholdet mellom kjønnene ikke lenger (også) er et maktforhold. Menn sees fremdeles som utgangspunktet, mens kvinner må forklares: kvinner er fortsatt, med S. de Beauvoirs berømte formulering (1992), det annet kjønn, det vil si det kjønn som er underordnet og mindreverdig.

19 Mot et geografisk vokabular for å beskrive mannlighetsarbeid – for eksempel i Oslo fengsel

20 Mot et geografisk vokabular for å beskrive mannlighetsarbeid – for eksempel i Oslo fengsel
Ikke-essensialistisk kjønns- og identitetsforståelse. Kjønn: i skjæringspunktet mellom individ og samfunn, resultat av alltid pågående kollektivt forhandlingsarbeid i bestemte sammenhenger med det mål å skape en (alltid midlertidig) opplevelse av varighet og stabilitet. Foreløpig definisjon: identitetsarbeid er situerte individers kontinuerlige sosiale forhandlinger med sikte på å bli, et arbeid som samtidig skaper en trygghet i å være. (fyll inn mann der det passer)

21

22

23

24

25 Gudinnen på t-banen I sentrum av det følgende står begrepet identitet, herunder kjønnsidentitet, herunder identitet som mann. Sentrale spørsmål: Hva betyr det at en person opplever at han eller hun er noe? Hvor kommer en slik opplevelse fra? Hvordan kan man som forsker beskrive mekanismene som gjelder for individets forhold til sine sosiale omgivelser og for hvordan mennesker skaper, former, produserer og iscenesetter seg selv og hverandre i konkrete situasjoner? Hvordan kan man videre skape muligheten for å beskrive hvordan individet knytter seg til og påvirkes av flere ulike forskjellsrelasjoner samtidig (interseksjonalitet)? Hva kjennetegner muligheter, ressurser og begrensninger som ligger i andre mennesker, bestemte situasjoner og i kroppen? Hva foregikk på t-banen den morgenen?

26 Hva er identitet? Nietzsche: individet er ikke ”ett med seg selv”. Eks: individet som gir et løfte. Mennesket som kan gi et løfte er mennesket som også i fremtiden skal forbli seg selv. Å avgi et løfte innebærer å forholde seg til seg selv som om man er ansvarlig, forutsigbar og konstant. Ved å gi et løfte antar man altså at det ”jeg-et” som gir løftet i dag er det samme som det ”jeg-et” som må innfri løftet i fremtiden (eventuelt som det ”jeg-et” som ikke makter å innfri, og som dermed får dårlig samvittighet). En del av perspektivene skiller seg ut ved å dele en skepsis knyttet til den moderne tanken om en enhetlig, helhetlig og integrert identitet, en mistro til individet som er ”ett med seg selv”. En slik skepsis skal være utgangspunkt i det følgende. Som rett og rimelig er, skal jeg derfor begynne innsvevringen av identitetsbegrepet hos Friedrich Nietzsche, den kanskje viktigste modernitetskritikeren av alle. Nietzsche (1993) tar utgangspunkt i individet som gir et løfte i sin behandling av selvets forhold til seg selv. Det å gi et løfte om fremtiden bærer med seg en rekke underliggende forutsetninger. Først og fremst må menneskene for å kunne love noe om seg selv og sine handlinger i fremtiden lære seg å tenke i årsaker og virkninger. Å tenke i kausalkjeder er en forutsetning for den forutberegnelighet og regelmessighet som er nødvendig for den reisen inn i fremtiden som ethvert løfte innebærer. Dette gjelder også i selvets oppfattelse av seg selv. Dernest forutsetter denne formen for selv-forhold et bestemt forhold mellom ordet og verden, eller mellom språket og virkeligheten, og en bestemt tanke om sannhet som korrespondanse mellom disse størrelsene, begge sentrale kjennetegn ved moderniteten. Denne sannheten (både om verden og om individet) oppleves som stabil. Mennesket som gjennom et løfte kan plassere seg selv i fremtiden er mennesket som også i fremtiden skal forbli seg selv. Et løfte innebærer å forholde seg til seg selv som om man er ansvarlig, forutsigbar og konstant. Den modneste frukt på dette selvdisiplineringens tre, skriver Nietzsche, er det suverene individet, det som opplever at det kun ligner seg selv. Det viktigste selvforholdsverktøyet i utøvelsen av denne selvets makt over selvet er ifølge Nietzsche samvittigheten. Et menneske som er seg selv og som vil forbli seg selv, som er tro mot seg selv og sin identitet, er et menneske som kan stole på seg selv nok til å kunne love noe om eller i fremtiden, som kan stole på seg selv nok til å tale sannhet om fremtiden. Ved å gi et løfte antar man altså at det ”jeg-et” som gir løftet i dag er det samme som det ”jeg-et” som må innfri løftet i fremtiden (eventuelt som det ”jeg-et” som ikke makter å innfri, og som dermed får dårlig samvittighet). Alt annet kan endre seg, men jeg er stabil, i hvert fall en del av meg, en kjerne, som forblir uforandret og kan ære det løftet jeg engang ga. Nietzsche snur på en radikal måte tvert om på dette: for ham blir et menneske med karakter og samvittighet til ”seg selv”, nettopp ved å gi løfter om fremtiden og deretter handle i forhold til sine løfter. Å holde sine løfter er i dette perspektivet ikke et utslag av et subjekt med samvittighet og karakter, subjektet (med samvittighet og karakter) er tvert imot resultatet av å love og å holde sine løfter. Subjektet er en størrelse som fortløpende blir til i og gjennom menneskelige handlinger: ”[D]er er ingen ’væren’ bag en gøren, virken, bliven til; ’den gørende’ er blot blevet tildigtet en gøren – men denne gøren er alt” (Nietzsche 1993: 47). Nietzsches tanker om subjektet som blir til gjennom sine løfter om fremtiden er interessante på flere måter når identitetsbegrepet skal fylles med innhold. For det første kan man se identitet som noe som oppstår mellom mennesker. Identitet er noe man gjør i møte med andre, ikke noe man er, alene og i og for seg. Identiteter er dermed sosiale og relasjonelle. Siden identitet er et resultat av individets møte med andre mennesker, kan man si at identitet er en størrelse som oppstår i skjæringspunktet mellom individ og samfunn. Den identitetsskapende sosiale samhandlingen foregår kontinuerlig der mennesker møtes. I forlengelsen av dette kan identitet forstås som et resultatet av et alltid pågående arbeid. Dette arbeidet foregår i bestemte sammenhenger med de mulighetene og overfor de begrensningene som individet møter i en gitt situasjon. Nietzsches forståelse er dermed samlet sett fundamentalt ikke-essensialistisk. I dette ligger det at identitet ikke en størrelse med en fast, uforanderlig kjerne som forblir uforandret på tvers av tid og situasjoner, identiteter er snarere ustabile og i bestandig endring. Utfordringen blir dermed å skape en opplevelse av varighet og stabilitet – en følelse av at jeg er den jeg er – det Anthony Giddens (1996) betegner med begrepet ontologisk sikkerhet. Som en foreløpig oppsummering kan identitet i et perspektiv inspirert av Nietzsche beskrives som individers relasjonelle, situasjonelle og sosiale arbeid med sikte på å bli den og det de opplever at de er, den løpende selv-fortellingen som skaper den trygghet og selv-bevissthet som er nødvendig i daglig sosial samhandling. Spørsmålet som melder seg, er da: hvordan kan dette arbeidet se ut i bestemte sammenhenger?

27 Nietzsches snuoperasjon
Nietzsche snur på en radikal måte tvert om på dette: for ham blir et menneske til ”seg selv”, nettopp ved å gi løfter om fremtiden og deretter handle i forhold til sine løfter. Å holde sine løfter er i dette perspektivet ikke et utslag av et subjekt med samvittighet og karakter, subjektet med (samvittighet og karakter) er tvert imot resultatet av å love og å holde sine løfter. ”[D]er er ingen ’væren’ bag en gøren, virken, bliven til; ’den gørende’ er blot blevet tildigtet en gøren – men denne gøren er alt” (Nietzsche 1993: 47).

28 Identitet er …oppstår mellom mennesker.
…er noe man gjør i møte med andre, ikke noe man er, alene eller i og for seg. …er sosiale og relasjonelle størrelser. …oppstår i skjæringspunktet mellom individ og samfunn. …oppstår i bestemte sammenhenger. …er ikke-essensialistiske størrelse. …er ustabile og i bestandig endring. …bærer likevel som regel preg av en oppfatning av ro og stabilitet.

29 Mot en romlig modell for mannlig identitetsarbeid
Hvordan ser denne prosessen ut, i dagligdagse, konkrete situasjoner? Hvordan kan det observeres og videreformidles? Identitetsarbeid er bevegelse i rommet – posisjonering (å finne, innta, opprettholde en posisjon) av seg selv i forhold til seg selv, sine medmennesker og sine historiske, sosiale og kulturelle omgivelser (Davies og Harré). Bevegelse i rommet blir en metafor for identitetsarbeid. I det følgende skal jeg utforske denne metaforen. Det løpende posisjoneringsarbeidet innebærer en rekke underprosesser. For det første må man lære seg å kjenne igjen de tilgjengelige posisjonene, deres styrker og svakheter, deres inkluderings- og ekskluderingsmekanismer. Dernest må man delta i ulike diskursive praksiser som tillegger de forskjellige posisjonene ulike former for mening. Dette kan for eksempel være den løpende forhandlinger om mannlighet, om mannlighetens ulike former og verdier. Deretter må man posisjonere seg selv i forhold til de forskjellige posisjonene, man må altså i bestemte situasjoner sette seg selv i sammenheng med noen posisjoner og i motsetning til andre, på måter som gir mening for andre deltakere i posisjoneringsspillet. Til slutt og over tid vil dette føre til en selvanerkjennelse av seg selv som en som innehar de karakteristika som gjelder for posisjonen, noe som deretter vil innebærer en videre investering i posisjonen, og så videre. Her har posisjoneringsteorien til Davies og Harré mange likhetstrekk med den såkalte stemplings- eller stigmateorien (se for eksempel Becker 1973), som handler om hvordan et stempel fra omgivelsene som avviker til slutt vil føre til en selvforståelse som avviker; man ser og forstår seg selv gjennom omgivelsenes briller. Posisjonering er dermed navnet på den prosessen der personer lokaliseres i sosial samhandling som eksempler på bestemte typer forståelige og helhetlige deltakere i den delte samhandlingsprosessen. Dette kan foregå enten interaktivt, ved at en person posisjonerer en annen, eller refleksivt, ved at en person posisjonerer seg selv, men vanligvis løper dette parallelt.

30 Hegemonisk maskulinitet – noe å strekke seg etter
Connell: Det finnes i en bestemt sammenheng et hierarki av ulike maskuliniteter. Øverst troner den hegemoniske maskuliniteten, den sosialt og kulturelt sett opphøyde (hegemoniske) formen for mannlighet, som samtidig er den som bidrar til patriarkatets fortsatte eksistens. De færreste menn inntar faktisk en slik posisjon, i hvert fall ikke over tid. Likevel er den viktig som kulturelt opphøyd målestokk. Medvirkende maskulinitet betegner det brede lag av menn som aksepterer den hegemoniske maskulinitetens hegemoni, og høster av fordelene. Underordnete og marginaliserte maskuliniteter er derimot ekskludert og satt i motsetning til hegemoniet. I det følgende skal jeg bruke noen eksempler fra filmer for å klargjøre og konkretisere noen poenger.

31 Mannlighets-arbeid: Å strekke seg mot toppen…
Den hegemoniske maskuliniteten skal eksemplifiseres ved hjelp av figuren fjellklatreren, nærmere bestemt slik de iscenesettes i filmen Touching the void. Touching the void (2003) er den sanne historien om de to fjellklatrerne Joe Simpson og Simon Yates som i 1985 klatret opp den ”umulige” vestsiden av Siula Grande-fjellet i Peru. Har noen sett den?

32 Fjellklatreren… I Touching the void (2003) setter to unge menn av gårde mot det farlige ukjente. De velger (selvsagt) den vanskeligste ruten, aldri tidligere klatrer av noen mann. De skal klare det umulige ved hjelp av sine topptrente kropper, ekspertviten, tekniske innsikt, fandenivoldske mot og klatreerfaring. De strekker seg mot toppen, sammen mot naturens overmakt. Bestevenner, kompiser, makkere. Her er det snakk om cowboymaskulinitet langt over grensen av det selvdestruktive – men cowboyer og andre helter er ikke feiginger opptatt av egen sikkerhet.

33 Fjellklatrerne og oss andre – den medvirkende maskuliniteten
Vi andre (dødelige) menn kan kikke opp mot fjellklatreren trygge i vissheten om at vi, på samme måte som alle nordmenn er født med ski på beina, utgjør et fellesskap av fjellklatrere, i hvert fall potensielle fjellklatrere. Som mann drar man altså i dette perspektivet nytte av at noen menn gjør sånt, samtidig som vi andre strever oss frem, opp, videre mot våre egne små topper. Dette er sånn som menn gjør

34 Fjellklatring som hegemonisk maskulinitet: Oppvurdering av Mannen, kontroll av kvinnen…
Slik viten om mannen brukes til å distansere menn fra deres binære opposisjonspartner kvinnen. Kvinner hadde jo aldri klart å klatre opp et slikt fjell. De må forhindres fra å prøve, siden det er altfor farlig. Det er nok tryggest at de blir hjemme. Dermed kontrolleres kvinner av idealbilder av mannen. Mannen plasseres i forhold til (i motsening til) kvinnen

35 …og av andre menn Idealbildet brukes også til å kontrollere andre menn. Man har menn som faktisk har vært på toppen. Så har vi de mennene som med større eller mindre grad av troverdighet fremstår som menn av samme type som dem som har vært på toppen. Så har man til slutt de mennene som ikke vil nå toppen, eller som alle andre skjønner, umiddelbart, aldri hadde klart å nå toppen. Connell knytter dette hierarkiet av menn historisk sett til undertrykkingen av homofile – alle skjønner jo at homser ikke har noe å gjøre på en slik tur…

36 Joe Simpson på vei ned igjen…

37 Å strekke seg etter den hegemoniske maskuliniteten = å forsøke å plassere seg selv i sentrum
Mannligheten har et sentrum. Dette utgjør det menn burde strekke seg etter, som menn. Det er her altså snakk om en romlig metafor: Mannlighetsarbeid er å søke en topp, å forsøke å plassere seg selv i sentrum, å plante flagget, så å si, som et (noen ganger konkret og fysisk) bevis for seg selv og omverden på at her har man med en Mann å gjøre. Tilbake til den romlige modellen

38 Frykten for umannlighet – redd for å falle!
Nordisk mannsforskning (Jonas Liliequist, Claes Ekenstam, Jørgen Lorentzen) har arbeidet med utgangspunkt i relasjonen mellom oppfatninger av det mannlige og det umannlige. Utgangspunktet for mannlig identitetsarbeid er her ”frykten for å falle ned i umannlighet” og det stadige bøtearbeidet på alle ”sprekkene i fasaden.” …for å sitere noen kjente formuleringer

39 Mannlighetsprosjektet som kanotur
Å navigere sitt identitetsprosjekt på reise i det sosiale er å padle i ukjent og farlig farvann. Plutselig tar strømmen deg, og bruset – snart brølet – fra fossen kommer nærmere og nærmere. Gode råd er dyre. Er man Mann for å komme seg ut av situasjonen? Mannligheten er truet fra alle kanter. Hvilke ressurser har man til å hjelpe seg? Hvilken åre holder mål? Hvilken rute skal man velge? Der den hegemoniske maskuliniteten eksemplifiseres av fjellklatreren, skal jeg bruke kanopadleren som bilde på mannen som er redd for å falle.

40 Å navigere i farlig farvann…
Tidenes suverent mest berømte kanopadlefilm

41 Padleren… Deliverance (Picnic med døden, 1972) har i utgangspunktet likhetstrekk med Touching the void – en gruppe menn skal sammen utfordre naturen. Men idet de setter seg i kanoen, er det allerede for sent, elven tar dem videre, de er i dens makt, de må bare la den føre dem med seg, og takle det som kommer som best de kan. Det viser seg snart at elven tar dem med mot stadig nye utfordringer, ikke minst utfordringer for mannligheten, noen ganger veldig konkret og kroppslig i Deliverance. Svaret for mennene blir i dette tilfellet vold – de må drepe både for å overleve, og for å overleve som menn, i den grad de makter dette siste. Metaforen er her å leve i et samfunn, i et sosialt fellesskap, er som å padle en elv.

42 Fokus på det kontinuerlige og dynamiske mannlighetsarbeidet
Mannligheten er aldri fullendt. Prosjektet må hele tiden videreføres og bearbeides. Å være mann er å kaste seg ut utfor strykene, og å (dermed) risikere alt som måtte komme. Fenstermacher og West beskriver det å gjøre kjønn som å risikere å bli holdt ansvarlig for sine handlinger som kjønnet person. Man kan ikke bli på bredden.

43 Topp og bunn – sentrum og periferi
Sett i sammenheng kan de to modellene sies å danne et landskap med et sentrum (den hegemoniske maskulinitet) og periferi (umannlighet). Mannlighetsarbeidet består i å jobbe seg inn mot sentrum, samtidig som forskjellige krefter hele tiden truer med å trekke deg ut i periferien. Knut Kolnar beskriver dette ved hjelp av begrepene sentripetale (mot sentrum) og peripetale (mot periferi) bevegelser.

44 Resultatet: en romlig modell
Et landskap/felt Med sentrum (Mannen) Med periferi (feks. ulike former for umannlighet) Med aktører som handler på og overfor seg selv og andre, i forhold til oppfatninger om sentrum og periferi Med krefter (strømninger) som påvirker aktørene i forskjellige retninger Mannligheten er slik sett resultat av pågående forhandlinger i skjæringspunktet mellom lysten til å være og frykten for å bli. Identitetsarbeid blir i denne modellen arbeidet med å plassere seg selv best mulig (i forhold til situasjon/kontekst) i dette landskapet.

45 Identitet som prosjekt
Identitetsarbeidet er et aldri fullendt prosjekt = pågår over tid, alltid. Prosjektet fullføres aldri. Man vil kunne ha ulike overordnete mål: hvor ønsker jeg å ende opp? (hva er min forståelse av sentrum?) Dette vil kunne endres over tid og i ulike situasjoner. Prosjektbegrepet innebærer at identitet er noe man må være aktiv overfor, innenfor de rammene man har. Dette betyr ikke at det bare er snakk om bevisst, rasjonell posisjonering. Man kan bruke ulike verktøy som vil være bedre eller dårligere egnet, alt etter den spesifikke situasjonen det er snakk om. Identitetsarbeid er i dette perspektivet noe man kan være mer eller mindre flink til. Men: Resultatet er uansett aldri garantert på forhånd – siden identitetsprosjektene er situasjonelle og kontekstuelle, er resultatet uforutsigbart.

46 Postrukturalistiske perspektiver på identitet – sentrum flyter!
Hva kjennetegner Mannen i sentrum? En vesentlig del av identitetsprosjektene er det stadige arbeidet med å gjenskape målet/sentrum. Sentrum i landskapet er nemlig ikke gitt på forhånd og én gang for alle, men er snarere resultat av kontinuerlige kollektive forhandlinger. ”Mannen” er i bevegelse. Det er altså i de forhandlingene den enkelte mann blir mannlig subjekt (posisjonerer seg i forhold til sentrum) at Mannen som ideal, Mannen i sentrum blir til. En vesentlig del av dette identitetsstrategiske arbeidet er en stadig gjenskaping av målet – Mannen. Målet er ikke gitt, men resultat av pågående forhandlinger: strukturen er uten andre sentra enn dem individer skaper gjennom å forholde seg til et sentrum som om det var et sentrum. Dette gjøres ved å plassere seg i forhold til et tomt/ikke-eksisterende sentrum ved hjelp av å knytte seg selv til flytende betegnere/noder som hjelper en til å holde seg selv fast og i forhold dette alltid midlertidige sentrum.

47 Tomme sentra Sentrum i feltet blir til sentrum i feltet ved og gjennom at vi (menn og kvinner) kontinuerlig forholder oss til det som om det var sentrum i feltet. Dette skjer gjennom performativ repetisjon (Butler) eller reiterasjon (Derrida) av sentrum som sentrum. Dermed lokaliseres individet i forhold til et (alltid midlertidig) sentrum i en prosess der både individet/subjektet og sentrum blir til. Subjektet konstitueres i diskurs (Foucault). Vi trenger sentra og vi trenger et felt. Det er nettopp gjennom en plassering i feltet, i feltets makt, at vi blir subjekter (jf. Foucault), med erfaringer, følelser, tanker som alle sammen er erfart, følt og tenkt fra en plassering.

48 Forankringspunkter Mer konkret skjer dette ved at individet plasseres og plasserer seg selv i forhold til et slikt midlertidig sentrum ved å knytte seg selv til forankringspunkter/nodalpunkter (Laclau og Mouffe). ”Mannen” er navnet på et (i utgangspunktet tomt) sentrum som kontinuerlig fylles med mening ved å settes i forhold (nærhet og/eller motsetning) til forankringspunkter som styrke, rasjonalitet, ære. Forankringspunkter må gjøre/artikuleres. Identitetsarbeid er kroppslig praksis. Enkeltmenn plasseres dermed i forhold til Mannen, begge i motsetning til kvinner og det umannlige. Identitet er navnet på et felt, det er snakk om en romlig/geografisk metafor/modell. ”Mann” og ”Kvinne” er navn på tomme sentra, som (kontinuerlig og uavsluttet) må fylles med mening. Ære, heder, dyd, styrke, rasjonalitet osv. er forankringspunkter/flytende betegnere, dvs. (konseptuelle, men ofte samtidig materielle) verktøy som kan brukes til å fylle/fiksere sentrumet ”Mann” (i forhold til andre sentra som ”Kvinne”) og knytte individet, den enkelte mann, til Mannen. Å artikulere et forankringspunkt (som for eksempel Ære) er en handling som (performativt) knytter mannen til Mannen, og som samtidig bidrar til å (gjen/re)skape både mannen, Mannen og Æren.

49 Et ustabilt felt Dette feltet er hele tiden i bevegelse. Andre aktører, hendelser, situasjoner, institusjoner, osv. forsøker å påvirke feltet. Sentra er i bevegelse, andre artikulerer (Laclau og Mouffe) forankringspunktene ”dine” på andre måter, osv. Mannlighetsarbeidet vil også alltid samtidig plassere enkeltmenn i forhold til andre sentra og periferier, som ung/gammel, norsk/innvandrer, osv. (interseksjonalitet). Noen forankringspunkter påvirker/motsier andre, noen bringer deg nærmere ett sentrum, men støte deg fra et annet, osv. = behovet for et kontinuerlig arbeid. Målet er å beskrive dette feltet, feltets bevegelser og logikk og aktørers arbeid på og i forhold til feltet. I dette tilfellet er feltet avgrenset i tid og rom (feltarbeid i Oslo fengsel). Forankringspunktene kan beskrives som ankerfester man kan knytte sitt identitetsprosjekt til. Denne tilknytningen er konkret, fysisk, kroppslig, i situasjonen, men også en artikulasjon på mer globalt nivå. Problemet er jo at bare at ankerfestene ikke er faste eller evige, som andre ankerfester beveger de seg (all den tid jordskorpa hele tiden er i bevegelse, frem og tilbake, opp og ned). At jordens overflate er det ultimate faste og evige (nå må du komme deg ned på jorda) er en illusjon tiden avslører. Så også ankerfestenes stabilitet – over tid skjer det store og dramatiske bevegelser selv om man akkurat her, akkurat nå opplever stabilitet og bestandighet. Bevegelsene kan jo komme raskt også, som jordskjelv (her møter metaforen sin grense: én manns jordskjelv kan være den andres stabilitet). Forankringpunktene (og sentrum?) er (stort sett?) abstrakte og konseptuelle – de må konkretiseres eller gjøres. Hvordan gjør man abstrakte, flytende forankringspunkter som handlerkraft, ære, selvbestemmelse etc. – forankringspunkter som (i en bestemt situasjon, overfor bestemte andre mennesker) kan brukes til å flytte en person nærmere sentrumet Mann? Kriminalitet kan være én måte, et bestemt verktøy som vil kunne få konsekvenser for plasseringen i forhold andre sentra, men som samtidig vil kunne utelukke bruk av andre forankringspunkter. Ett annet verktøy i særstilling vil være kroppen. Strukturell/kulturell/klassemessig posisjon påvirker innholdet i verktøykassa (tilgjengelige forankringspunnkter). Dette er i det hele tatt et komplekst og sammensatt arbeid der ingen noen gang kan vite resultatet.

50 Relasjonelt fengselsfelt
Betjenter Å krysse den røde linja er tilnærmet umulig Denne todelinga strukturerer alt som skjer i et fengsel Betjenter kan jo bli satt i fengsel – meget unntaktsvis Fanger kan ikke bli betjenter – men hva med JO? Fanger

51 Relasjonelt fengselsfelt
Betjenter Senke guarden Middag til betjentene Å krysse den røde linja er tilnærmet umulig Denne todelinga strukturerer alt som skjer i et fengsel Betjenter kan jo bli satt i fengsel – meget unntaktsvis Fanger kan ikke bli betjenter – men hva med JO? Middag til betjentene faller ikke i god jord blant alle Å senke guarden gjør man én og én, og bare hvis man er erfaren Fanger

52 Former for renslighet Vaske – profesjonelt: en jobb som alle andre. Gummihansker, bonemaskin, vannsuger. Teknikk, evne, ekspertviten. ”Han har ikke sertifikat ennå”. ”Bestemmer” over avdelingen. Maskulint. Vaske – tjeneste: del av gaveøkonomi, skriver seg ofte inn i fangehierarkiet. En underordnet som gir en tjeneste, en overordnet som mottar. Maskulint, men underordnet. Vaske – eget initiativ: når ”overdreven” renslighet har egen verdi. ”Støv på hjernen”, mistenkeliggjøres og femininiseres, både av betjenter og fanger. Verdsettes selvsagt av betjentene, men bare lattermildt.

53 Mannlige husarbeidsformer i fengsel
Vaske – eget initiativ Matlaging Vaske – profesjonelt Vaske – tjeneste

54 Matlaging i sentrum Evne, skills, ekspertviten
Å lure betjentene – og å komme unna med det Dele mellom venner Får tiden til å gå Kulturell tilknytning – godt vertskap, fengselets femtitallsmat Religion = fangen som lager de lekreste retter i og med fengselets begrensende rammebetingelser, er en dyktig fange med kontroll over egen situasjon, en fange som ikke lar fengselet endre seg, som beholder autonomi. Evne, skills, ekspertviten – menn kan kjenne seg igjen i dette Vanadiumstål Å lure betjentene – og å komme unna med det – klassisk fengselssport Dele mellom venner – på lik fot. Ikke være noens kokk. Får tiden til å gå – jeg gjør alt sakte. Tiden er hovedfienden. Å mestre kjedsomheten er sentral fangeverdi. Kulturell tilknytning – godt vertskap (hos oss er gjestene husets herre), fengselets femtitallsmat: matlaging skaper avstand til norsk ukultur. Religion – fengselsmaten er ikke halal. Fengselet legger ikke spesielt godt til rette for ramadan.