Helsestasjon for ungdom – til terningkast sex

Presentasjon om: "Helsestasjon for ungdom – til terningkast sex"— Utskrift av presentasjonen:

1

2 Helsestasjon for ungdom – til terningkast sex
Astrid Grydeland Ersvik Leder, Landsgruppen av helsesøstre NSF Narvik 6.-7.november 2012 Først og fremst: GRATULERER TIL NARVIK MED 20ÅRS JUBILEUM – OG EN FLOTT KONFERANSE! Overskriften kan sees som et billig retorisk poeng, men er valgt med omhu. Jeg mener oppriktig at HFU er en tjeneste som står til terningkast 6, og skal forsøke å utdype det i innlegget mitt.

3 Agenda Litt historikk Lovgrunnlag Hva skal HFU være?
Hva vet vi om effekt og brukertilfredshet? De neste 20 årene

4 Mitt utgangspunkt Foto: Marte Kruse Min fagbakgrunn er helsesøster gjennom mer enn 20 år, de siste av dem som fagleder og prosjektleder for Familiens Hus. Jeg er spesialist i sykepleie, og har en videreutdanning i veilednings- og konsultasjonsmetodikk. HFU har vært hjertebarnet mitt gjennom alle år som helsesøster. HFU i Kristiansund startet i 1978 og har altså drevet i 34 år! Jeg har vært så heldig å blitt æresruss to ganger – det skyldes arbeidet gjennom HFU. For meg har det vært en udelt glede å få jobbe med ungdom i så mange år, og uansett hvor sliten jeg var da jeg troppet opp på HFU kl på onsdag ettermiddag, så gikk jeg oppløftet hjem kl – da hadde møtene med ungdommen utfordret, inspirert og gledet meg. Ungdom som i grupper eller i klassesammenheng kunne fremstå eller oppfattes som vanskelige, usympatiske eller avvisende var hyggelige, lydhøre ungdommer som det var spennende å være i dialog med. Jeg er helt sikker på at dere kjenner dere igjen i denne beskrivelsen! Så har jeg også vært så heldig å ha tre egne ungdommer i hus! De har vokst opp med kondomesker i bilen og en mor som stadig stakk hodet frem i offentligheten i forhold til ungdom og helse, ungdom og seksualitet. Det har helt sikkert til tider vært utfordrende! Det gjorde i alle fall at de tidvis ble i tvil om min prinsippfaste oppdragelse – som da eldstemann lettere engstelig kom hjem med melding fra skolen etter at han og kompisene hadde forsynt seg av mors midlertidige lager av kondomer, blåst opp en betydelig mengde av disse og sluppet i bassenget under klassens svømmetrening. Han forventet en irettesettelse og opplevde i stedet at mor brøt sammen i uhemmet latter over ungdommens kreativitet!

5 HFU – en suksessrik rebell!
På grunn av: Lokale og kompetente ildsjeler Behov definert av ungdom selv HIV og Aids på 80-tallet Satsing på 90-tallet Forskriftsfesting Til tross for: Mangelfull prioritering lokalt Begrenset tilgjengelighet Uklar prioritering fra sentrale helsemyndigheter Som Arild Myrberg belyste i sitt åpningsinnlegg i går, var det HIV og Aids-epidemien på 80-tallet som for alvor satte ungdom og seksualitet på den norske helseagendaen. Da hadde lokale ildsjeler flere steder i landet allerede sørget for opprettelse av prevensjonskontor – forløperen til dagens HFU. Det var også ildsjeler i helsedirektoratet som reiste rundt, sørget for opplæring og dialog med de lokale kompetansemiljøene- primært i forhold til HIV og Aids, etter hvert like mye i forhold til SOI, uønsket graviditet og abort. Den gang var det en tettere kontakt mellom «sentralmakten» og distriktene enn det vi nok opplever i dag. At HFU – på linje med helsestasjon for barn og skolehelsetjenesten- ble forskriftsfestet i 2003 har hatt betydning for fremveksten av HFU’ er i et flertall av norske kommuner. En vesentlig suksessfaktor har vært at ungdom selv har vært med å definere innhold og utforming av tjenesten. Her har vi enda et forbedringspotensial i å trekke ungdommen inn i videreutviklingen av tilbudet, slik at det møter de behov de opplever å ha – parallelt med at tilbudet skal ivareta de føringene myndighetene legger på tilbudet. Det er også forhold som har bremset utviklingen. Til tross for at det er lett å få oppmerksomhet – både blant politikere og media når man spiller seksualitetskortet – så avspeiles interessen ikke alltid i økonomisk prioritering. Helsestasjons- og skolehelsetjenesten generelt drives for «knapper og glansbilder», så også HFU. Hadde det ikke vært for kreative, dedikerte og kompetente fagfolk i de enkelte kommunene ville tilbudet vært langt dårligere. Dette er folk som liker å jobbe med ungdom, og som er gode å jobbe med ungdom! Når HFU er åpen annen hver onsdag fra sier det seg imidlertid selv at det ikke er et tilbud som svarer på ungdoms behov! For å være tilgjengelig må HFU ha en åpningstid som er forutsigbar og tilstrekkelig, gjerne flere dager pr. uke i de største kommunene, den må være lokalisert slik at ungdom lett kommer seg dit og den må være bemannet slik at ungdom får den hjelpen de har behov for – uten å måtte gå til fastlegen for GU, til helsesøster for p-piller. Jeg vil også påstå at prioriteringen fra sentrale helsemyndigheter har blitt mindre tydelig. Prioriteringen gjenfinnes i Handlingsplan - Forebygging av uønskede svangerskap og abort strategier for bedre seksuell helse med ett innsatsområde. (referer til denne). Jeg mener det blir vesentlig ikke bare å synliggjøre de forebyggende tjenestenes arbeid med seksuell helse i ny forskrift, men å tydeliggjøre hva tjenesten faktisk skal innebære. I dag spriker tilbudet i mange retninger, og ungdom som flytter fra en kommune til en annen gjenfinner ikke nødvendigvis likeverdige tilbud begge steder.

6 Lovmessig forankring Barnekonvensjonens artikkel 24 Helse
Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2, Proposisjon 91 L Forskrift nr. 430 – se spesielt § 1-2 Folkehelseloven Foto: Eline Karlsdatter Fladseth HFU er et tilbud som er regulert gjennom flere lover og forskrifter. Barnekonvensjonen – som står over norsk lov – artikkel 24 sier blant annet i pkt. 2: Partene skal arbeide for full gjennomføring av denne rettighet og skal særlig treffe egnede tiltak for å: f) utvikle forebyggende helseomsorg, foreldreveiledning, og undervisning og tjenester innen familieplanlegging. Den nye helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2. som ble gjeldende fra 1.januar i år, sier om: Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester For å oppfylle ansvaret etter § 3-1 skal kommunen blant annet tilby følgende: 1.Helsefremmende og forebyggende tjenester, herunder: a.)helsetjeneste i skoler og b.)helsestasjonstjeneste I helsestasjonstjeneste inngår både helsestasjon for barn og helsestasjon for ungdom. For å få mere «mat» på lovbestemmelsene kan det være en god ide å lese lovproposisjonen: Helsestasjons- og skolehelsetjenestens opplysnings-, veilednings- og rådgivningsvirksomhet overfor målgruppene gravide, barn og unge og deres foreldre om barns fysiske og psykiske utvikling, utgjør sammen med helseopplysning generelt en vesentlig del av kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid. Sentrale oppgaver for helsestasjon, helsestasjon for ungdom og skolehelsetjeneste i grunn- og videregående skole, er helseundersøkelser, vaksinering, opplysningsvirksomhet, rådgivning, veiledning og tiltak for å styrke barn og unges egen mestring og foresattes mestring av foreldrerollen. Undersøkelser viser at foreldre, barn og ungdom har stor tiltro til helsestasjons- og skolehelsetjenesten, og at tjenesten når grupper som ikke fanges opp av øvrige offentlige tjenester. Forskning på helsetjenestebruk blant barn og unge tyder på at bruken av spesialisthelsetjenester øker med lengden på foreldrenes utdanning, mens dette ikke er tilfellet for bruken av helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Dette gjelder også helsestasjon for ungdom. Videre: Selv om det er enkeltindivider som undersøkes og følges opp i tjenesten er den faglige begrunnelsen for undersøkelsene basert på gruppe- og befolkningsmessige vurderinger av potensialet for forebygging. Individbaserte medisinske vurderinger av indikasjon på mulig sykdom er bare en liten del av tjenesten. På mange måter kan en si at helsestasjons- og skolehelsetjenesten har et «friskfokus» og ser like mye etter ressurser og sterke sider hos brukerne, som etter risikofaktorer og problemer og sykdom. Støtte, bekreftelse og oppmuntring er like viktig som å korrigere og avdekke skjevutvikling og sykdom. I denne tjenesten betyr ikke forebygging bare å oppdage sykdomstegn på et tidlig stadium som en «sykdomsjakt». Det er like viktig å bidra til at sykdom og problemer ikke oppstår. Forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten: Arild kommenterte at forskriften er uklar på om HFU faktisk inngår. Jeg er ikke helt enig i det, selv om vi kunne ønsket oss en enda tydeligere ordlyd. Imidlertid sier den i paragraf 1-2 at virkeområde er a) innen kommunens helsestasjon for barn og ungdom. HFU er en viktig aktør for å bidra til kommunens folkehelsearbeid, slik det er regulert i Folkehelseloven, også den gjeldende fra 1.januar i år.

7 Noe av æren…… Forbruket av prevensjon har økt og abortraten har gått tydelig tilbake. Forekomsten av klamydia er gått tilbake med 4% fra 2009. Utviklingen er mest tydelig blant tenåringene. Til tross for tidligere samleiedebut er tenåringsfødsler gått ytterlige ned. Abortraten er falt fra 18 pr 1000 i 2008 til den laveste abortrate i aldersgruppen 15 – 19 år noen sinne og på nivå med Finland, som har den laveste forekomst av svangerskapsavbrudd i Norden. HFU skal ikke ta all æren for den positive utviklingen innenfor ungdomsseksualitet de seneste årene, men jeg påstår at HFU og det arbeidet som gjøres der med veiledning, undervisning, smitteoppsporing og kunnskap om reproduktiv helse har vært avgjørende for mye av det som er oppnådd.

8 Hva skal HFU være? Med Helsedirektoratets egne ord:
Tilbud til ungdom år (noen steder til 25 år) Supplement til skolehelsetjenesten Drop-in tilbud Mange aktuelle tema Naturlig lokalisering, enkelt å oppsøke Åpningstid tilpasset ungdoms behov Sårbare grupper Som jeg var innom da jeg snakket om lovforankringen: HFU er noe langt mer enn bare et tilbud om lett tilgjengelig og subsidiert prevensjon, og veiledning på seksualitet. Jeg minner igjen om hva departementet skrev i lovproposisjonen: Sentrale oppgaver for helsestasjon, helsestasjon for ungdom og skolehelsetjeneste i grunn- og videregående skole, er helseundersøkelser, vaksinering, opplysningsvirksomhet, rådgivning, veiledning og tiltak for å styrke barn og unges egen mestring og foresattes mestring av foreldrerollen. Dette er viktige styringssignal å ta med seg når drift og tilbud skal planlegges og utvikles. HFU skal være et supplement til skolehelsetjenesten, ikke en erstatning for en ofte mangelfull sådan. Selv om det på denne konferansen er hovedsøkelys på ungdom og seksualitet, må vi være klar over at landets HFU’er har en annen og mer utvidet funksjon enn for eksempel Sex og Samfunn. Det gjør at ansatte skal ha kompetanse på mange sider ved ungdoms liv og helse, ikke bare det som omhandler seksualitet. Det er også viktig å vite at HFU ikke er en enkeltstående tjeneste, men at den inngår i kommunens helhetlige helsestasjons- og skolehelsetjeneste. Skal man slåss for HFU, må man slåss for tjenesten som helhet!

9 Skremmer guttene Om de lave guttetallene ved andre helsestasjoner for ungdom, har Øverland Tøsse og hennes kolleger en forklaring: – Mange helsesøstre har en tendens til å ville utnytte øyeblikket: Har de først en gutt på kontoret, skal de spørre om alt fra mobbing til spisevaner og om de har kjøpt sex. Det får guttene til å skygge banen. – En gutt fortalte at han rakk å fortelle navnet sitt til helsesøster. Så kom han ikke til orde. Det var spørsmål om alt mulig. Til slutt sa han irritert: Jeg har vondt i kneet. Kan jeg få snakke om det? Så kunne vi tidligere i år lese i Sykepleien at helsesøstre skremmer guttene! Vi har en tendens til å ville utnytte øyeblikket…. Vi har også blitt «anklaget» for å drive med for mye annet enn seksualitet. Disse utsagnene kan bero på realiteter, men også manglende kjennskap til de føringene som ligger for HFU. Vi skal jo tilby «mye annet», selv om seksualitet, prevensjon, graviditet, abort og SOI sannsynligvis alltid vil være hovedtema for innsatsen. Det innebærer også å måtte «utnytte øyeblikkene» og få en dialog rundt andre tema enn det som rent umiddelbart presenteres som «bestilling». Dette skal selvfølgelig ikke arte seg som en ren utspørring for å få vite mest mulig, men må ha en klar hensikt basert på kjennskap til ungdommen. Mange helsesøstre kjenner allerede disse jentene og guttene fra både barne-, ungdoms- og videregående skole – av og til helt fra helsestasjon for barn! Da sitter man gjerne med så mye bakgrunnsinformasjon at man vet når det er klokt å gå litt dypere enn den rene kondom- eller p-pillebestillingen som presenteres. Vi jobber ikke i et vakuum, like lite som ungdom lever i et vakuum der de kun er opptatt av seksualitet. Kommunikasjon med ungdom krever kunnskap – både på det rent faglige og på det relasjonelle, ydmykhet, raushet og humor. Helsesøstre eller andre fagpersoner som ikke er trygge på dette, bør ikke jobbe ved HFU – eller man må legge en systematisk plan for utvikling av disse sidene hos seg selv. Gode kompetanseplaner kan bidra til systematisk kompetanseutvikling over tid og gjøre prioriteringene enklere og tydeligere. I de minste kommunene er det klokt om man samarbeider over kommunegrensene, etablerer faglige nettverk som også gir tid og anledning for jevnlig refleksjon over og diskusjon av praksis. Blant annet her i Nord-Norge er det flere eksempler på slike nettverk.

10 Hva vet vi om ungdoms erfaringer med HFU?
«Unge kvinner strømte til helsestasjonene på en slik måte at kapasiteten var sprengt allerede etter to måneder», sitat fra SINTEF-rapport 2001. Vi vet lite Brukerundersøkelser Forskning Vi vet svært lite, basert på norsk forskning på dette. Sitatet her er fra en SINTEF-rapport i 2001, og vi vet ut fra empiri at tilstrømningen er stor også i dag. Noen steder er det gjort brukerundersøkelser, men totalt sett har vi et svært begrenset kunnskapsgrunnlag. Her har vi en utfordring som både lokale og nasjonale helsemyndigheter bør ta fatt på. En standardisert brukerundersøkelse som kunne vært gjennomført ved alle landets HFU’ er over en gitt periode, kunne gitt oss viktig kunnskap om hva brukerne er fornøyde med og hva som må utvikles eller forbedres. Her mener jeg Hdir burde ha en pådriverrolle og bidra med utvikling av standardiserte undersøkelser, som man evt. kan supplere med lokalt tilpassede spørsmål. Ved bruk av standardiserte undersøkelser vil vi kunne skaffe oss nødvendig kunnskap både på lokalt og nasjonalt nivå. Videre trengs det forskning på mer detaljerte tema, både i forhold til brukernes erfaringer, ansattes opplevelser av arbeidet og av effekt.

11 Hva vet vi om effekt? «Det ser ikke ut til at tiltak for seksuell avholdenhet samt sikre sexstrategier er effektive for å forebygge seksuelt overførbare infeksjoner eller graviditet hos barn og unge»…. Vi vet svært lite Forskning er påkrevd! Om effekt – både av tilbudet som helhet og av spesifikke satsinger - vet vi også svært lite. Kunnskapssenteret har utgitt noen rapporter, hvorav den siste omhandlet effekten av helsefremmende og forebyggende tiltak på kosthold, fysisk aktivitet og overvekt g seksuell helse hos barn og unge. Den ene konklusjonen vedr. tiltak i forhold til seksuell helse sier vel det meste om at man her ikke har funnet mye norsk eller skandinavisk forskning å se hen til! Det er en utfordring når vi har så lite relevant forskning å vurdere tilbudene ut fra. HFU er et særnordisk, for ikke å si særnorsk tilbud som vi trenger å vite mer om. Jeg er også kritisk til hvilket kunnskapsgrunnlag vi baserer driften av HFU på. Sex & Samfunn gjør en strålende og viktig jobb for å bidra til et felles kunnskapsgrunnlag, men det kan ikke være slik at «fordi jeg synes det er en god ide» – enten det kommer fra Sex & Samfunn eller en helsesøster på en HFU – er godt nok til å bli gjeldende prosedyrer og praksis. Erfaringsbasert kunnskap er viktig (og har vært helt nødvendig i utviklingen av dette tilbudet), men vi må også ha forskningsbasert kunnskap å lene oss på, og brukererfaringer. Hdir kan ikke overlate kunnskapsutviklingen til Sex & Samfunn, men må selv ta ansvar for utvikling av nasjonale faglige retningslinjer som omhandler hele feltet HFU skal romme – ikke bare seksualitet. Det vil også være behov for utdypende håndbøker/veiledere.

12 Å like misjonærstillingen er helt OK
Forventninger om og respekten for det vanlige det mer uvanlige Bevisst forhold til det «politisk korrekte» Overskriften er et sitat av meg fra en artikkel i Sykepleien, og den kan illustrere de dilemmaer vi ofte står i. I sommer var det en del mediestøy rundt en ny brosjyre om BDSM, som Helsedirektoratet har støttet utvikling og utgivelse av. Jeg skal ikke gå nærmere inn på den her, men bruker den som en illustrasjon på en del av de utfordringene vi møter i forhold til seksualitet og ungdom. Som voksne kan vi lett stå i fare for å overføre våre egne tanker, holdninger og preferanser til ungdommen – og forvente en «voksen»holdning til og modenhet rundt seksuelle spørsmål. Det er stor forskjell på å råde en utforskende 14åring til å prøve ut BDSM og snakke om «trygge signaler», enn å gjøre det samme overfor en 34-åring! Kanskje bidrar vi tidvis til å strekke grensene for deler av ungdomsgruppa lengre enn de selv ønsker. Kanskje er vi tidvis med på å lage rammene trangere enn de bør være. Det er i denne «skvisen» vi opererer i de daglige møtene med unge mennesker på leit etter en god og utviklende seksualitet. Da skal vi både ivareta respekten for «det vanlige», og innse at de fleste av ungdommene – i likhet med oss voksne – har ganske ordinær sex, og er stort sett fornøyde med det. Vi skal også ivareta respekten for «det mer uvanlige» og møte ungdom som har andre preferanser enn «mainstream» på en innsiktsfull og klok måte. I dette må vi ha evne til å kritisk vurdere egen praksis. I det mener jeg at vi også må være villige til å se og diskutere andre synspunkt enn de rent umiddelbart politisk korrekte, basert på –litt forenklet sagt - at «alt som er godt for deg, er tillatt». Vi har en stor andel unge som har en annen kulturell bakgrunn en den norske eller vestlige, noe som åpner for mange spennende og krevende diskusjoner, der det kanskje ikke er like selvsagt at det er «vi norske» som sitter med alle fasiter. Jeg velger å tro at disse diskusjonene fører oss frem til enda bedre tjenester for ungdom, og ikke minst en tryggere, bedre og gladere seksualitet for alle.

13 De neste 20 årene Penger og politisk vilje til prioritering
Utvikling av tilbudet i dialog med ungdom Tilbud for utsatte grupper Utvidet forskrivningsrett Forskning Systematisk kvalitets- og kompetanseutvikling Utnytt lokale kompetansemiljø! Ildsjeler trengs fortsatt! Vi feirer HFU Narvik sine første 20 år. Når vi møtes igjen om 20 år – kanskje ikke alle av oss, riktig nok, alderen tatt i betraktning – håper jeg at HFU landet over har hatt en rivende utvikling og fortsatt står til terningkast 6! Skal det skje, trenger vi en reell politisk vilje til å prioritere dette unike lavterskeltilbudet, vi trenger at denne viljen også viser seg i de økonomiske bevilgningene. Så lenge kommunene kun får rammeoverføringer og ansatte skal bruke mye av arbeidstiden til å rigge og søke prosjektmidler for å ivareta ordinær drift, vil utviklingen stå i fare for å stagnere. Uansett hvor morsomt ordførere og rådmenn synes det er å få utdelt kondomer, fører det ikke nødvendigvis til en anstendig bevilgning på det lokale budsjettet – der er det barnevern og sykehjem som seirer år etter år. Som ansatte kan vi ikke være redde for å kreve ressurser, selv om vi synes vi har fått brukbare rammer og er noe bedre stelt enn nabokommunen. Vi har en plikt til å peke på brukernes rettigheter og hva vi skal tilby. De fleste HFU’er langt fra å oppfylle kravene som ligger i dagens forskrift. HFU’ene må i større grad enn i dag lytte til brukerne og hva de ønsker seg av tilbudet. Et ledd i det er å starte med å opplyse ungdom om de faktiske rettighetene de har i forhold til HFU- da er det også enklere for ungdommen å stille krav til både oss og politikerne i forhold til det de ikke får. Det må utvikles langt flere og bedre tilbud for utsatte grupper. Det krever en helt annen ressurssituasjon enn det vi har i dag, og et utstrakt samarbeid med andre fagmiljø og frivillige organisasjoner. Forslaget om utvidet forskrivningsrett for helsesøstre og jordmødre må løftes ut av skuffen i helse- og omsorgsdepartementet som er merket «Vern om legers særinteresser». Ut fra det vi vet i dag er det ingen faglige begrunnelser for at denne ordningen ikke for lengst skulle vært trådt i kraft. At så ikke har skjedd tør jeg påstå handler om vern av profesjonsinteresser fremfor vern av brukerinteresser. Så har Hdir gitt oss forhåpninger om at noe skjer på dette området. Det må satses langt sterkere på forskning, slik jeg tidligere har omtalt. Det må satses på systematisk kvalitets- og kompetanseutvikling for ansatte i tjenesten – her har helsedirektoratet et stort ansvar i samarbeid med både fagorganisasjonene, fylkesmennene og utdanningsinstitusjonene. Større grad av dialog for å avdekke behov og muligheter er ønskelig. Denne konferansen har vist oss behovet for å komme ammen, få faglig påfyll, faglige diskusjoner og skape uformelle nettverk. Stafettpinnen som Elisabth Mohn ga Hdir i går i forhold til å tilby jevnlige konferanser av denne typen, håper jeg dere tar! Jeg er også opptatt av at man i langt større grad enn i dag må utnytte de lokale kompetansemiljøene. Sex og samfunn har en definert funksjon og tilbyr bla. hospitering. Jeg mener at mange av de mest erfarne og veldrevne HFU’ ene landet over kunne hatt tilsvarende funksjon. Vi har HFU’er i Stavanger, Bergen, Kristiansund, Trondheim, Narvik, Tromsø og Kirkenes – for å nevne noen- som har lang erfaring og tung kompetanse på det vi driver med. bruk disse som regionale fyrtårn, og støttehjul for de som er ferske og trenger råd og veiledning. Her ønsker jeg også at Hdir i langt større grad enn i dag kommer på banen og er pådrivere og støttespillere. Jeg vil også oppfordre dere til å bruke LaH og andre profesjonsorganisasjoner som informasjons- og formidlingskanal ut til de som jobber på HFU. Sist, men ikke minst: skal vi få terningkast 6 om 20 år vil vi fortsatt være helt avhengige av lokale ildsjeler – slik vi blant annet finner det her i Narvik og Nordland. Ildsjelene trenger drivstoff for å brenne videre – og det drivstoffet utgjøres etter min mening primært av punktene over. Til alle som jobber med ungdom og seksualitet; lykke til videre med et viktig, krevende, givende og spennende arbeid! Dere er priviligerte som får jobbe med all den flotte ungdommen vi har landet over! Dere kan bety en positiv forskjell!