Presentasjon lastes. Vennligst vent

Presentasjon lastes. Vennligst vent

Rehabilitering, rehabilitering og rehabilitering!

Liknende presentasjoner


Presentasjon om: "Rehabilitering, rehabilitering og rehabilitering!"— Utskrift av presentasjonen:

1 Rehabilitering, rehabilitering og rehabilitering!
Nordnorsk Fagnettverk Hørsel, Helse Nord Bodø , oktober 2013 Steinar Birkeland – Fagsjef Prosjekt Merete Orholm – Interessepolitisk leder Takk for muligheten til å delta på en så konkret samhandlingsarena. Så vidt vi har kunnet bringe på det rene er Nordnorsk Fagnettverk Hørsel i Helse Nord, tuftet på den statlige handlingsplanen «Et helhetlig rehabiliteringstilbud til hørselshemmede» fra 2002 og departementale bestillerdokument fra 2004 og 2005 som påla Helse nord RF om å følge denne opp, noe som skjedde ved at nettverket i 2006 fikk støtte gjennom en kronikersatsing. Hørselssentralen ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) fikk da ansvar for å etablere det faglige nettverket, som ble formelt dannet på et møte ved UNN i Tromsø 24. og 25. august Deltakere på det første møtet representerte Spesialistlegesenteret i Karasjok, UNN (ØNH-avdelingen og Lærings- og mestringssenteret), sykehusene i Harstad og Narvik, Nordlandssykehuset Bodø, Helgelandssykehuset Rana og Sandnessjøen og Helse Nord RHF. Dette må kunne sies å være en foregripelse av samhandlingsreformens intensjoner om samhandling, om enn kommunene (helse- og sosial) ikke ble inkludert i nettverket.

2 Gjeldende takst for tildelere
2009: Samarbeidsavtale mellom de regionale helseforetakene og Arbeids- og velferdsdirektoratet om høreapparatformidlingen med tilhørende forskrifter Minimumsstandard: 2011: CEN Standard for høreapparatformidling NS-EN ”Tjenester tilknyttet formidling av høreapparater” : Teknisk-medisinsk og psyko-sosialt innrettet Forplikter Norge Gullstandard: 2013: ICF Core Set for Hearing Loss Forskningsbasert om alle berørte livsområder ved hørselshemming Godt forankret i skandinavisk audiologi (prof. Berth Danemark) Formell standard: Samarbeidsavtalen fra 2009 stadfester etablert praksis, herunder avtalespesialister, oppfølgingsansvaret overfor kommunene samt føringer på tverrfaglighet og samarbeid med brukerorganisasjonene. Det er like fullt liten tvil om at rammebetingelsene økonomisk-administrativt gjør det utfordrende å levere alt som forventes levert av kvantitet og kvalitet. Et lite oversiktelig felt her er avtalespesialistene. HLF, sammen med Leverandørforeningen, er p.t. i gang med en kartlegging av fordelingsbrøken av tilpasninger mellom sentralene og avtalespesialistene. Det er indikasjoner på at de sistnevnte alt håndterer over halvparten av tilpasningene, og at denne trenden tiltar. Det gjør det naturlig å reise spørsmål om kvalitetssikring av avtalespesialistene. Videre: Hva betyr den tiltakende tildelingen i regi av avtalespesialister for oppfølgingen overfor kommunene (f eks opplæring og melderutine for ferdigbehandlede pasienter) og samarbeidet med brukerorganisasjonene? CEN: CEN Standard for høreapparatformidling NS-EN ”Tjenester tilknyttet formidling av høreapparater” er utarbeidet med norsk representasjon gjennom NASU. Forplikter Norge, men har kun veiledende kraft. Det er i dag ukjent hvorvidt standarden er kjent og brukes på sentralene og hos avtalespesialistene. Her er det behov for kartlegging. Innholdsmessig er den bra på særlig to måter: Den er uhyre konkret på hva som skal leveres av hvem og hvordan, og den ser det teknisk-medisinske i sammenheng med det psyko-sosiale – herunder med tydelighet på flerfaglighet og tverrfaglighet samt betydningen av kompetanse på klinisk kommunikasjon. ICF: ICF er en forkortelse for International Classification of Functioning, Disability and Health. Organisasjonen samarbeider med WHO. Den har for tiden gående et hørselsprosjekt med basis I et globalt estimat på 278 millioner personer med hørselstap på 40 dB. HL. På hjemmesiden er det mulig å laste ned den foreløpige listen over hva det vil si å være hørselshemmet, så vel teknisk-medisinsk som psyko-sosialt. Det som her fremkommer indikerer klart og tydelig at å få en hørselshemming er en kompleks affære som krever helhetlighet i tilnærmingen. I norsk sammenheng omfatter dette flerfaglighet, tverrfaglighet, brukerinvolvering, nærpersoninvolvering og involvering av spisskompetanse, lokal kompetanse (les; kommunene) og brukerorganisasjonen (les; informasjon, likemannsarbeid og ev rehabiliteringskurs i regi av HLF Briskeby).

3 Reperatørene kommer – igjen!
Samhandlingsreformens tre reperatører: Andrelinjen: HS - HMS – NAV - Statped Førstelinjen: Kommunal helse og sosial Nultelinjen: Likemenn og egeninnsats Gir dette mer rehabilitering? Gir dette bedre rehabilitering? Samhandlingsreformen kan sees som Pompel og Pilt-serien – som vel kjent hadde den mottoet «To reperatører er bedre enn en reperatør», som om det betydde at de fikk gjort så mye… Det gjorde ikke saken bedre med den byråkratisk nitide Gorgon vaktmester som innimellom dukker opp med forvirrende direktiver. Overført til samhandlingsreformen: Staten har gitt andrelinjen vaktmester Gorgon-rollen, dvs. å påse at førstelinjen gjør sin jobb. Førstelinjen kan sammenlignes med storebroraktige Pompel, som ikke unnser seg for å sende den noe naive lillebror Pilt ut i felten slik likemenn i dag blir ledet ut i det kommunalt minefeltet – da kan en lett komme til å miste det prinsipielle fokuset på at likemenn primært er tiltenkt å skulle spille en supplerende rolle sett i forhold til det offentlige audiologiske tilbudet. Spørsmålet er om dette opplegget, med tre aktør- eller reperatørnivåer fungerer i praksis: Blir det mer og bedre rehabilitering? I denne presentasjonen vil dette spørsmålet bli belyst ved å så på praktiske utfordringer og muligheter.

4 Tre utfordringer og ett PS
Klarer 2.-linjen å rehabilitere og veilede? Klarer kommunene å rehabilitere (godt) nok? Slipper profesjoner/institusjoner likemenn til? PS: Hvor blir det av forebyggingen? En hver omorganisering har sine utfordringer, så også samhandlingsreformen – her går det primært på følgende: Klarer andrelinjen, ved siden av å håndtere lange køer med dagens nokså teknisk-medisinsk innrettede takster, å tilby rehabilitering til sine pasienter og i tillegg veilede kommunene? En særlig utfordring er det statlige samhandlingskravet om at tilbud ikke skal flyttes over til 1.-linjen før et nytt og like godt tilbud er på plass. Klarer kommunene å sikre nok kapasitet og kompetanse på rehabilitering, så vel allmenn rehabiliteringskompetanse (jf. individuelt planarbeid) som diagnosespesifikk kompetanse på hørselsrehabilitering? Det er en kjent sak fra samfunnsvitenskapelig forskning at profesjoner/institusjoner innen helse- og sosialfeltet ikke har tradisjon, kultur eller prosedyrer for å samarbeide med frivillige i substansiell skala. Tvert om, sier forskerne, er det klare indikasjoner på obstruksjon av og ambivalens overfor glade amatører. Slik sett kan samhandlingsreformen sies å ha gjort opp regning uten vert. Det er mulig regjeringen har tenkt at om bare helse- og sosialfeltet gjør som innen brann, redning og kultur – hvor frivillige brukes i stor skala – så får vi nok hender til å møte eldrebølgen. Så enkelt er det nok ikke i praksis. PS: Sist, men ikke minst ut fra samhandlingsreformens primærintensjon; hvordan skal 1.- og 2. linjen, med dagens lange køer, evne å forebygge at behov for behandling og rehabilitering oppstår? Og, endelig: Hva skal brukerorganisasjonens rolle være i forebyggingsarbeidet?

5 Helgelandsprosjektet post mortem
Nøkkeldata om Helgelandsprosjektet: Modellforsøk Finansiert av Sosial- og helsedirektoratet Prosjektledelse: Rehab-Nor Formål: Helhetlig rehabilitering for tunghørte Reperatører: Alstahaug, Vefsn og Brønnøysund kommuner Helgelandssykehuset HF, avd. Sandnessjøen HLF: Lokallag – særlig HLF Brønnøy – og likemenn Helgelandsprosjektet kom i stand på initiativ av HLF Brønnøysund ved Harry Nøstvik, som koblet inn Helgelandssykehuset HF, avdeling Sandnessjøen, og så kontaktet HLF som ble bindeleddet til Rehab-Nor. Søknad ble utviklet og fremmet overfor Sosial- og helsedirektoratet, som på det tidspunktet var moden for en slik søknad som utkvittering av nettopp rapporten som ligger til grunn for opprettelsen av Fagnett Nord: «Et helhetlig rehabiliteringstilbud til hørselshemmede.» Formålet med prosjektet var å få på plass et helhetlig rehabiliteringstilbud for tunghørte i Sør-Helgeland. Det nyskapende grepet i prosjektet var målrettede samordnede innsatser for å få til samhandling mellom de tre typene reperatører: Kommuner, sykehus og brukerorganisasjon. I det følgende skal de viktigste resultatene presenteres, deretter en evaluerende rapport som HLF Nordland laget i 2012: «Rehabilitering for høreapparatbrukere». Her så å si dissekeres Helgelandsprosjektet post mortem, for å avklare hva som fungerte, hva som havarerte og hva som er blitt stående.

6 Nøkkelfunn i sluttrapporten I
Det trengs like så mye allmenn kompetanse på rehabilitering som på hørselsrehabilitering (13) Profesjonene er skeptiske eller negative til å samarbeide med frivillige, og kommunene mangler rutiner, erfaring og metoder (14) Svært tungt å få til melderutine mellom 1.- og 2.-linjen til tross for meldeplikt – det er svært kritisk å implementere en sjekklisterutine (17+43) LMS-kursene ble prosjektets største suksess mens prosjektet foregikk (18) Gå gjennom kulepunktene. Obs: Tallene i parentes refererer til sidetall i sluttrapporten.

7 Nøkkelfunn i sluttrapporten II
LMS og rehabilitering: Behov for mer fokus på det psyko-sosiale enn teknisk-medisinsk (33+34) Til tross for vekt på ledelsesforankring ble mål-oppnåelse svak pga. ressursmangel ( ) Suksessoppskrift: Forankring, ressurser, bredt samarbeid og ens kommunikasjonssyn (30-31) Kritisk å sikre tilstrekkelig samtalekompetanse hos kommunale hørselskontakter (36-39) Gå gjennom kulepunktene.

8 Nøkkelfunn i sluttrapporten III
Individuelt planarbeid oppfattes svært ulikt i kommunene: Statisk liste vs. prosessplan (39) Kommunal hørselskontakt må balansere å være generalist og hørselsfaglig – urealistisk med kommunal audiograf nasjonalt (40) HS er så pass ensidig teknisk-medisinsk i sin tilnærming at valgte løsninger lider under at psyko-sosiale hensyn ikke ivaretas nok (44) Gå gjennom kulepunktene.

9 Nøkkelfunn i sluttrapporten IV
HSenes tidspress og DRG-systemet motvirker de helhetlige rehabiliteringsintensjonene (44) LMS er kritisk å involvere – to utfordringer (46): Gjøre kursene tilgjengelige for brukerne Gjøre kursene forståelige for brukerne Den ideelle hørselsomsorgsmodellen er et trekantsamarbeid mellom kommune, HS og LMS, med entydige statlige føringer (51-54) Gå gjennom kulepunktene. Legg særskilt merke til at det siste kulepunktet trekker opp en arbeidsmodell som er sammenfallende med intensjonene i samhandlingsreformen.

10 HLF Nordlands evalueringsrapport
Evalueringsrapporten «Rehabilitering for høreapparatbrukere» fra 2012: Basert på spørreskjemaundersøkelse tilsendt lokallag, HS og LMS Arbeidsgrunnlaget for undersøkelsen er særlig Sosial- og helsedirektoratets 2007-rapport «Å høre og bli hørt» som beskriver brukerrelaterte problemer som følger: Mangelfull opplæring og oppfølging ved tilpassing av høreapparat samt informasjon om rettigheter i tilpasningsprosessen. Manglende eller mangelfull informasjon om rettigheter og muligheter innen hørselsomsorgen, deriblant om hørselstekniske hjelpemidler. Fragmentert tjenestetilbud uten noen form for koordinering. Manglende rehabiliteringstilbud som inkluderer psykososiale konsekvenser av hørselshemming, kommunikasjon og høretaktikk. Videre trekkes det veksler på samhandlingsreformen (St.meld. 47 ( )) og HLFs statsstøttede likemannsordning Rapporten sjekker ut status på blant annet grensesnitt mellom 2.- og 1.-linjen og mellom likemenn og kommuner/LMS HLF Nordland har på eget initiativ og for egen regning gjennomført et evalueringsprosjekt, hvor de har sett på hva som har skjedd siden Helgelandsprosjektet. Studien er basert på spørreskjema tilsendt involverte ”reperatører”: Lokallag, HS og LMS. Det viktigste kunnskapsgrunnlaget for arbeidet, ved siden av Rehab-Nors sluttrapport var «Å høre og bli hørt», som gir en brukermessig problembeskrivelse og har anbefalinger nokså sammenfallende med hva som fremkommer i Rehab-Nors sluttrapport. Det blir dessuten trukket veksler på stortingsmeldingen om samhandlingsreformen og HLFs statsstøttede likemannsordning. Med dette i bunn sjekker HLF Nordland i sin evalueringsrapport ut status på blant annet grensesnitt mellom 2.- og 1.-linjen og mellom likemenn og kommuner/LMS.

11 Konklusjon fra HLF Nordland i 2012
«Prosjektet har i liten grad fått lokale konsekvenser verken når det gjelder spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten eller HLFs opplegg. Det eneste merkbare er at Lærings- og mestringssenteret ved Sandnessjøen sykehus med ujevne mellomrom har kjørt et høreapparatkurs som prosjektet overtok fra HLF Brønnøy.» Konklusjonen til HLF Nordland er like konsis som den er nådeløs; det eneste som kan sies å stå igjen lokalt er en viss styrking av kurstilbudet i regi av ett LMS. Om dette virkelig er tilfelle er det nokså oppsiktsvekkende, spesielt ettersom Helgelandsprosjektet på mange måter foregrep intensjonene i samhandlingsreformen.

12 HLF Nordland anbefaler
Spesialisthelsetjenesten: Informasjon, utprøving, opplæring, samtykke om å informere hjemkommune og samarbeid med 1.-linjen Kommunehelsetjenesten: Kommunale planer for hørselsrehabilitering og hørselsfaglig kompetanse i kommunene HLF: Lokallag og likemenn samt påvirkning, fylkeslag på hugget mot 1.- og 2.-linjen, HLF sentralt kurser likemenn og jobber politisk mot sentrale myndigheter HLF Nordland kommer med spesifikke anbefalinger til spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og HLF – det eneste laget ikke går spesifikt inn på fra Rehab-Nors sluttrapport er sistnevntes sterke etterlysning av vilje til å satse metodisk på individuelt planarbeid forstått som prosess. Nedenfor siteres hele anbefalingsdelen av 2012-rapporten: 7.2 Spesialisthelsetjenesten Informasjon til pasientene Utvalget vil foreslå at det utarbeides skriftlig informasjonsmateriell om hvilke rettigheter pasienten har. Dessuten må det informeres om hva som skal skje og hvilke muligheter for innstillinger som finnes i høreapparatene i det første møte med hørselssentralen. Videre vil vi tilrå at det utarbeides skriftlig materiell om høreapparater og annet hørselsteknisk materiell som pasientene får på et passende tidspunkt slik at de kan foreta informerte valg av høreapparater og annet utstyr. Valg av høreapparater og hørselsteknisk utstyr Utvalget vil presisere at helseforetakene sikrer seg at pasientene får tilbud om og anledning til å prøve ut flere typer høreapparat. Det må også informeres om hørselsteknisk utstyr som kan være aktuelle for pasienten. Opplæring av nye høreapparatbrukere Alle høreapparatbrukere med pårørende tilbys lokale kurs bruk og stell av høreapparat, hørselstekniske hjelpemidler, psykososiale forhold og høretaktikk. Kursene tilrettelegges og markedsføres av spesialisthelsetjenesten i samarbeid med HLFs fylkes- og lokallag. Helseforetakene må ta ansvar for at pasienter som tildeles høreapparat fra avtalespesialister også får nødvendige opplæring. Alle nye høreapparatbrukere skal ha en samtale med kompetent fagperson i spesialisthelsetjenesten for å komme frem til et omforent personlig rehabiliteringsopplegg. Helseforetakene må ta ansvar for at pasienten får dette og får en individuell oppfølging. Samtykkeerklæring Alle som får diagnose som hørselshemmet i spesialisthelsetjenesten må når de er ferdig behandlet der, anmodes om å underskrive en samtykkeerklæring angående orientering av hjemkommunen for evt. videre rehabilitering Samarbeid med kommunehelsetjenesten For å oppnå en geografisk lik helhetlig rehabilitering av hørselshemmede, må det etableres en grunnleggende forståelse av omfanget av arbeidet. Denne forståelsen legges til grunn for fordelingen av oppgaver og ansvar mellom spesialisthelsestjenesten og kommunene. 7.3 Kommunehelsetjenesten Kommunale planer for hørselsrehabilitering Det må stilles krav til kommunene om å utarbeide planer med plassering av konkrete oppgaver og ansvar for gjennomføringen av rehabiliteringen av hørselshemmede. Om nødvendig må HLF sentralt og kontrollmyndigheter trekkes inn for å få dette gjennomført. Hørselsfaglig kompetanse i kommunene Det tilrådes at kommunene tilsetter hørselsfaglig kompetanse for bl.a. å ivareta den voksende gruppe med aldersrelatert hørselssvekkelse. Dette kan i mange områder skje gjennom regionalt ansatt personell som dekker en passende gruppe kommuner/innbyggere.  7.4 Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) Lokallagenes brukerkompetanse Lokallagene sørger for at alle kommuner hvor de har medlemmer, dekkes av likemannsordningen for høreapparatbrukere på en planmessig måte. Lokallagene innleder samarbeid om likemannsordningen med alle kommuner hvor de har medlemmer. Lokallagenes styre har ansvar for å finne frem til kandidater til likemannsordningen og interessepolitiske medvirkere overfor kommunene på de aktuelle områdene. Siden hvert lokallag som oftest dekker medlemmer i flere kommuner, så må lagene bygge opp kompetanse for hver enkelt kommune om både medvirkning i kommunale råd og også medvirkning i å bygge opp den kommunale rehabilitering av hørselshemmede. Fylkeslagenes oppgaver Fylkeslagene må i samarbeid med lokallagene finne frem til gode kandidater for interessepolitiske verv. Fylkeslagene har et hovedansvar for opplæringen av kandidater til interessepolitiske verv både på kommunenivå og fylkesnivå. Fylkeslagene må aktivt arbeide for at rehabiliteringen av hørselshemmede fungerer i spesialisthelsetjenesten og om nødvendig ta initiativ på aktuelle områder. Fylkeslaget må etablere et samarbeid med hørselssentralene om planleggingen av kursvirksomheten Oppgaver i HLF sentralt HLF fører videre sitt arbeid for å få et lov- og regelverk som gir grunnlag for den nødvendige rehabilitering av hørselshemmede både sentralt, i fylkene og i kommunene. HLF lager kursoppleggene for på aktuelle områder som fylkes- og lokallagene har behov samt sørger for at kursene fyller behovene både kvalitativt ogkvantitativt. HLF setter i gang et aktivt arbeid for å støtte fylkes- og lokallagene med opplæring, retningslinjer og råd i forbindelse med gjennomføringen av Samhandlingsreformen. HLF arbeider videre med hvordan innføringen av Samhandlingsreformen kan skje lokalt og for legge til rette for en mest mulig lik gjennomføring i de forskjellige deler av landet. HLF må arbeide videre med å opparbeide selvstendig fagkompetanse på hørsel gjennom bl.a. Briskeby og prosjektarbeid.

13 Nye møteplasser – nye muligheter
HLFs handlingsprogram To fokusområder: Rehabilitering Forebygging Fem prioriterte tiltaksområder: Organisasjon – FoU Likemannsarbeid – HLF Briskeby Interessepolitikk HLFs tilnærming for å møte disse utfordringene, som er til stede i hele landet, er i inneværende handlingsprogram – «Nye møteplasser – nye muligheter» – å fokusere parallelt på rehabilitering og forebygging. Det gjør forbundet innen fem prioriterte tiltaksområder: Organisasjon, likemannsarbeid, interessepolitikk, FoU og HLF Briskeby. Her jobber HLF sentralt, HLFs lag og utvalg samt HLF Briskeby målrettet for å medvirke og påvirke på så vel tradisjonelle som nyere møteplasser som samhandlingsreformen har åpnet opp for. Her er det mye som potensielt samler hørselsfeltet, ikke minst de felles behovene for økte offentlige ressurser til forebygging og rehabilitering. Sett fra brukersiden omfatter dette alle diagnoser, alle livsarenaer og hele livsløpet. Her er det med andre ord mye å ta tak i – sammen! En interessant nyere møteplass i så måte er NASU Norsk audiologisk samarbeidsutvalg, som består av de audiologiske profesjonsforeningene og de to brukerorganisasjonene NDF og HLF. NASU, som har HLF som sekretariat, møtes to ganger årlig for å utveksle informasjon og koble profesjonsforeningens fagpolitikk sammen med brukerorganisasjonenes interessepolitikk.

14 HLFs mål i relasjon til helse
En god og helhetlig offentlig hørselsomsorg Rehabilitering og forebygging blir prioritert Hørselsfaglig kompetanse i kommunene / kommunale hørselskontakter Tilrettelagt dialog og kommunikasjon mellom bruker og helsetjenesten Hørsel inn på nasjonale helsestatistikker Brukermedvirkning og behandlingslinjer Offentlig og frivillig samhandling til beste for bruker Opplæringsansvaret for sansetapgruppen og finansiering av høreapparater forblir hjemlet i folketrygden og overføres ikke helseforetak/kommunehelsetjenesten Om dialog: Å kunne kommunisere med andre er vesentlig gjennom hele livsløpet. Er en hørselshemmet er det ekstra viktig at det legges til rette for at den kommunikasjonen som skjer og at den informasjonen som gis oppfattes så korrekt som mulig. For hørselshemmede er det viktig at informasjonen gis på en slik måte at den kan oppfattes og forstås på en god måte. Derfor må en sikre at informasjonen som gis muntlig skjer i omgivelser som er tilrettelagt med hørselstekniske løsninger og at informasjonen i tillegg gis skriftlig. For en høreapparatbruker er det viktig at apparatet virker optimalt, at batteriene virker og utstyret renses og holdes ved like. Det er viktig at helsepersonellet har kompetanse i det å møte en person med hørselstap. I tillegg er det viktig at det legges til rette for egne varslingshjelpemidler for hørselshemmede for økt grad av trygghet, enten hjemmesituasjon eller på institusjon. Selv om dette er en rettighet og finansieres over folketrygden er det ikke en selvfølge at bruker er kjent med denne. Hjelpemidler som kompenserer for hørselstap er viktig, men vel så viktig er å sørge for at den enkelte bruker har kompetanse i å ta det i bruk og mestre det. Slik at det faktisk brukes og ikke bare blir lagt i en skuff. Et nyere norsk phd-studie[1] gjort i aldersgruppen år med et aldersbetinget hørselstap viser en klar sammenheng mellom grad av hørselstap og praktiske og sosiale begrensninger. Tekniske forhold og målinger alene er ikke nok, en må se hele brukerens situasjon og problemstillinger som ikke angår selve høreapparatet. En tett oppfølging og etterkontroller er viktig. Opplæring av helsepersonell på institusjonene og i hjemmehjelpen er også viktig.   [1] Solheim, Jorunn. Hearing loss in the elderly. Consequenses of hearing loss and considerations for audiological rehabilitation”, 2011. Skrivetolkning i konsultasjon og behandling er vesentlig for de grupper som trenger det. Skriftlig informasjon generelt er viktig, både i forkant, under og etter konsultasjonen. Det er helsepersonells plikt plikt å sørge for at informasjonen som gis oppfattes på en god og forståelig måte.

15 PS/NB: Hvert øre teller!
Hvert øre teller-kampenjen 2012: Samarbeid med Norsk audiografforbund: Opplæring av frivillige Deltakelse på stands 75 stands over hele landet Stor oppslutning i alle HLF-lag Stor interesse i befolkningen: Over 2000 fikk tatt veiledende hørselstest besøkte Mange lokallag fikk politikere inn i boksen Utallige medieoppslag i lokale aviser og på nett Det er fristende å runde av med et positivt eksempel på samhandling i praksis – dertil et skoleeksempel på forebyggingssamarbeid mellom brukerorganisasjonen og fagmiljøet: Vårens vakreste hørselseventyr er Hvert øre teller!-kampanjen. Den kjøres nasjonalt på forsommeren, og i 2012 tok det helt av: 74 stands, hørselsmålinger, godt over to hundre tusen hjemmesidetreff og utallige oppslag i lokale avisers papir- og nettutgaver. Mao. en formidabel synliggjøring av hørselssaken. Spesielt positivt – og fullstendig i samsvar med samhandlingsreformens intensjoner – er det at kampanjen skjer lokalt, opplyser, forebygger og kjøres som et samarbeid mellom fagmiljøet og brukerorganisasjonen. Dette bærer i seg spiren til ytterligere samhandling, også når det gjelder rehabilitering hvor HLFs likemenn alt i dag gjør en formidabel innsats og HLF Briskeby er i ferd med å bygge ut sitt rehabiliteringstilbud både internt på huset og regionalt. Her har HLF i 2013 lagt om strategien fra å satse på nybygg til å jobbe direkte opp mot helseregionene og kommunene med stedlig tilpassede kurs- og veiledningstilbud.

16 Likemannsarbeid: Hjelp til selvhjelp!
Takk for oppmerksomheten! Til sist en påminnelse til oss alle om at rehabilitering først og fremst handler om brukerens egen prosess mot myndiggjøring og mestring. Disse to fotografiene illustrerer dette tydelig – likemannen viser vei, men det er som alltid brukeren som er den viktigste reperatøren. Tilsvarende er det selvsagt også for forholdet mellom fagfolk og bruker; profesjonell hjelp teller men det er brukerens egen motivasjon og innsats som til sist bestemmer utfallet. Likemannen og den profesjonelles rolle er først og fremst å lytte og vis vei – det er brukeren selv som må gå hele veien hjem for å leve det gode liv. Takk for oppmerksomheten!


Laste ned ppt "Rehabilitering, rehabilitering og rehabilitering!"

Liknende presentasjoner


Annonser fra Google