Presentasjon lastes. Vennligst vent

Presentasjon lastes. Vennligst vent

Midtveis fra begynnelse (Skrivings på norsk og engelsk) Skrevet av Judith A. Molka-Danielsen Tegning av Eirik M. Danielsen, Gry A. Danielsen og Judith.

Liknende presentasjoner


Presentasjon om: "Midtveis fra begynnelse (Skrivings på norsk og engelsk) Skrevet av Judith A. Molka-Danielsen Tegning av Eirik M. Danielsen, Gry A. Danielsen og Judith."— Utskrift av presentasjonen:

1 Midtveis fra begynnelse (Skrivings på norsk og engelsk) Skrevet av Judith A. Molka-Danielsen Tegning av Eirik M. Danielsen, Gry A. Danielsen og Judith Molka-Danielsen

2 2 Innhold Mellom tvillingtårn s.3 Ulike møters.4 Sonet on Searching and Retreivals.5 Bremnes søskenene på Furøya, Tvedestrands.6 "Om ei kvinne og en alder”s.9 Running Down the Hills.10 Dedikert til Evan Gen Molka og Alexander Lambert Copyright © 2001

3 3 Mellom tvillingtårn (Nov. 11, 2001) Jeg trenger ikke å se på CNN fordi det hjelper ikke. Kilder på nyhetene er små gullklumper som alle tygger på, og alle nyhetsbyrå vil prøve å selge de samme gamle poteter. Det går lenge mellom hver gang jeg ser på nyhetene. Nyheter skal nok finne meg hvis de blir viktige nok. Jeg vet ikke de siste antall av anthrax tilfeller. Men jeg vet at der er flere. Jeg vet ikke de siste tall på de som er døde av krigen, men jeg vet at det er en daglig hendelse. Og jeg føler sorg over denne virkelighet. Når jeg reiser tilbake til mine folk, kommer jeg ikke til å se de to tvillingtårnene som jeg har sett så mange ganger før. Hver gang jeg reiste tilbake, har jeg sett vekten av alder tynge mer på dem. Og nå frykter jeg at når tårnene er borte, vil der bli en merkbar reduksjon av liv i dem. Jeg har hørt det i deres stemmer. De hadde tiltro til deres livsmetoder. De hadde jobbet mye og sett alt hadde vokse. De har lange erindringer også. De husker en start da de hadde mindre, men tenkte de at de hadde effektive livsmetoder, at de hadde gjort noe riktig. Mine folk er enkle mennesker også. Vi hadde alltid tenkt at finanssenteret i det store eplet var i fokus. Det var en stolthet, men der var ikke en av oss med ego stort nok som kunne ta æren for det. Vi trodde at vi hadde erfaring med å blande ulike kulturer i et samfunn, og at toleranse av ulike kulturer var viktig. Men mine folk, likhet med mange andre der, la ikke spesielt mye innsats i å huske hvordan man levde og tenkte i gamlelandet. Det var glemt for flere generasjoner siden. Å blande ulike kulturer i et samfunn er faktisk en god formel for en suksessrik økonomi med homogene krav. Men vi som et samfunn hadde lært å assimilere kulturer og hadde brukt ganske lite ressurser på å lære om andre kulturer. Media-maskinen har bygget så sterke metoder for å produsere og sende ut en mønstergyldig livsstil slik at veldig lite kan gå mot strømmen. Da kommer 11. september. Så sa vi at det som skjedde var ute av vår kontroll. Og vi tenker at det var en urettferdig angrep på våre idealer, i det minste. Jeg må vente før jeg får se dem igjen. Hva skal jeg se neste gange? Noen som har reist tilbake har sagt, ``Det er virkelig en `annerledes´ by vi opplever nå – mindre støyende, dominert av frykt.´´ To måneder etterpå, og brannstasjoner på ``lower Manhatten´´ overdynges av blomster, minneord, og levende lys. En annen har også sagt til meg, hvis du reiser bort fra ditt hjemland, så skal du se det fra et annet perspektiv, men jeg vet ikke hvilket perspektiv det er.

4 4 Ulike moter (11.mai.01) Min søster er sterkere enn meg Ho er sterkere fordi ho holdte tanker imot våres foreldres pressende meninger Ho er sterkere fordi ho ropte ho høyt til meg fra hver store samling Ho er sterkere fordi ho trives i livets blanding av to hus, to familier, og alt for mye kjørsel med to biler. Min søster er svakere enn meg Ho er svakere fordi ho tok søte kjeks med for barna da vi reiste Ho er svakere fordi ho gråt en gang da jeg skubbet henne Ho er svakere fordi ho er der for foreldrene våres når jeg er borte.

5 5 Sonnet on Searching and Retrieval (Oct. 18, 2001) You don’t know how I think, wandering through Databases looking for a link, the time I spend searching for a name, that has no Reference to the main, could excluding My desires ever contain, and I sigh. You don’t know how I strive, resigned without Confidence requires thought, the query My vision that you could be brought, over With reasoning and well sought, by others Pledged less to concede we live, and I doubt. A starting point, a reference, a mouse A lions heart in presence, with stronger Minds peace need we research, the new idea When given a birth, is still a rare spouse.

6 6 Bremnes søskenene på Furøya, Tvedestrand (12.july.01) Det var en pilgrimstur. Vi tok fly fra Molde til Kristiansand, leide en bil, og dro til et pensjonat utenfor Tvedestrand. Selvfølgelig var passasjerene trøtte. De kunne slappe av på pensjonatet da Ketil og jeg gikk videre for å se etter en båt til Furøya. Vi hadde fått et råd fra pensjonateieren om vi skulle prøve å ta en tidlig båt. Vi begynte to timer før konserten. Båten var stor, gammel, noe fra Tin-Tin, med et kjempe skrog. Vi satt ute på skipsdekket for det begynte med blåsende regn. Hele kvelden, skyer kom, det regnet, og skyer gikk bort igjen. Men det betyr ingenting. Jeg har for lenge siden låst Ketil til denne reisen, med bare et klikk på Web. Vi hadde også høyteknologi jogge klær som kan puste og disse holdt oss varme nok gjennom sju timer ute i naturen denne kvelden. Vi sitter på bløt grunn og har det hyggelig, like bra som seler. Furøya hadde nylig blitt gitt til kommunen. Der var en stor bygning, kanskje et pensjonat fra før, et rødt bonde hus, flere små hus, hvor et ga tak for bandet. Mange mennesker hadde tatt sin båt med til denne øya, og knyttet dem til kaia eller steiner. Vi satt på marka. Vi så Ola og Lars forberede lydsystemer med andre medlem i bandet. Kari kikker inn en kort stund for å også se på settinger på lydbord. Ho har på et skjerf knyttet rundt seg selv og ser på dette store telt som scenen var laget av og som fyltes med luft som et kjempeseil. Litt over klokka 6 begynte bandet Pamyua. Navn deres betyr "hale" som i "siste del av sangen", det som vi repeterer, et dakapo. De var fra Alaska, med ei jente fra Grønland som snakket dansk. Keyboard mannen var også dansk. De sang i morsmål, med mange gjentatte lyder, og brukte ofte melodier fra gospel og jazz. Jeg tenkte at det var mindre originalt. Men de smilte til oss. De sa at de må spille alle sangene de kjenner. Klokka var da en times pause ble signalisert. Mange mennesker hadde tatt med mat, og spiste brødskiver, potetsalat, og drakk vin. Vi fant suppen fra Tvedestrand Hotel var helt topp og svært velkommen på denne tid.

7 7 Da pausen gikk mot slutten bestemte jeg for å ikke gå tilbake til min plass på marka. Folk hadde bygd opp en by av stoler, og hadde nesten sittet på mine føtter. Ei dame drysser aske over hodet mitt. Nei, jeg ville lete etter en bedre plass på marka. Endelig kommer Bremnes søskenene frem med bandet. Gjermund Silset var bass spiller på samme mote som på Soløye CD. Bengt Hanssen var keyboard spiller, og på CDen, og han var endra bedre enn den gang vi så han i Lillehammer. Ottar Nesje var på perkusjon. Både Ola og Lars spilt gitar og munnspill gjennom kvelden. Lars spilte en teknisk saksofon til en sang. Alle tre sang. Mange sanger var fra Soløye CD som var laget i oktober 2000, og tidligere inspirert fra en Hurtigrute reise/ TV program, som jeg hadde sett på mitt norske språkkurs, da jeg først ble interessert i dem. De hadde "funket" opp flere musikalske arrangement til sanger, og hadde dialoger mellom sanger. Der var en balanse i fokus i presentasjoner av sanger. Når brødrene Bremnes skulle synge, ville Kari sitte bak en søyle, ute av syne fra publikum. Ho ville lukke øyene sine og sitte og vente til neste stikkord. Energien måtte hun konservere, så hun kunne dra av den senere. Hennes bevegelser var mere yndefulle enn brødrenes, men alle jobbet hardt med stemmene. Hvis der var en sang med følelse, da ble blikket hennes indre og fjernt. Jeg kaller det fokusering på en tanke, ikke på omgivelsene. Men holdt henne en øvde posere. Det var en sang, da en kvinne skrek et bifall. Kari løftet opp sine øyenbryn og glimtet til Lars. Etterpå kavet hun med neste introduksjon. Lars ville ofte se ned på sin egen gitar eller le til en uvanlig kommentar. Ola er mest rett frem med publikum. Han fortalte de fleste historiene. Tørt vidd var planen. Mange var fornøyde. Kari introduserte en sang basert på et dansk dikt. Ho sa at der var to menn i en kvinnes liv. En som elsker henne og en som ho elsker. En gang i et hundre år var de to den sammen mann. For det meste er du mellom to, og til sist er de dine brødre. Sangen fulgte uten den siste delen. Jeg tenkte at ho har mest beundring for Ola og at det er Lars som ser opp til henne. Ola fortalte historien om hvordan han ga konserter. Etterpå ropte noen, "Kor har du gjort av søstera di?" Og så var det samme spørsmål om broren en annen gang. Så begynte han å stemme gitaren på en uvanlig måte. Han spilte den alltid uferdige sang om en kvinnesykkel på Risøyhamn. Etterpå var der en sang om "lugger" med mye tramp fra brødrene. Kari sier de var barnslige. Ho erter Ola med at han er ikke en kvinnemagnet, men en dag på en dans var der ei dame som var spesielt interessert i musikken til Petter Dass. Det var begynnelse til en sang hvor ei dame spurte, "Ikkje gå, kan du ikkje føle musikken?" Ola begynner med en historie om en kommune som bygget en tunnel. Så trenger de ikke en ferje. Men tunnelen kommer ut i et farlig rasområde. En mann jobber på veien. En turist som kjørte gjennom stoppet og spurte, "Er du ikke redd for at du skal bli tatt av ras?" Han svarte, "Nei, men hvis Æ fant meg i midten av den, så kunne Æ reflektere på det." Jeg prøvde å lytte til ordene men jeg mistet mening i det siste. Men Ketil ler av det. Han sier det er i forteller måten. Jeg vet at det er en Nordlands historie, og at det bli selv sarkastisk (og ironisk). Jeg setter pris på den etterpå.

8 8 De sang hver sang fra CDen, og de andre tidligere beskrevet. En var med tekst fra "fiolina". I dakapoet sang de, "I'm leaving on a Jet Plane." Men den siste sang var "Kjølvann." Jeg så Karis jakke i tilbaketog, bak om telt, gjennom trærne, opp til det røde huset. Bak oss så vi et hav av mennesker. Og så bestemte vi å prøve å gå rundt bak sceneteltet, som andre begynte å gjøre. Men Ola var ikke borte. Han sto i døren til teltet. Han sluttet å prate med noen og snur å går inn. Plutselig tar jeg skulderen hans. Han snur rundt igjen, og vil gjerne gå, men jeg ser ikke så farlig ut, og jeg presenter ei bok. Jeg hadde tatt boken med meg i tilfelle. Den var kjøpt i Lærdal. Boka heter, "Nordnorsk Visekunst - 'Nu vil vi lægge ud!' - Viser i utvalg ved Kari og Ola Bremnes." Meste parten av melodier og tekster var skrevet av Ola. Han ler og sa, "Ah den gamle boken er fra 1984." (Den hadde copyright i 1983, men det kan ta litt lengre for ei bok å bli publisert.) Jeg var overrasket at han husket det med en gang. Jeg må jobbe for å huske min korte liste over publikasjoner. Jeg spurte, "Vil du signere på min bok?" Han svarte, "La meg skrive inne og ikke merke på omslaget." (På omslaget var en tegning av ham og Kari.) Han kikker kort gjennom boka og på siden med Molta sangen erklærer at det var han som har gjort alle tegninger. (Alle tegninger var merket med "Ola -81".) Mine svar var korte, men så sa jeg takk. Jeg sa takk fordi han har skrevet i boka min, men også fordi han tok øyekontakt, og at de alle hadde gitt mye i deres utførelse. Det regner av personlig energi at og jeg synes at det er lik den følesen jeg har etter jeg har forelest. Han hadde et rett fremad syn med tillit, fagmessighet, kunnskap og menneskelighet. Jeg var imponert. Så er jeg ofte når jeg treffe en som er dannet i sitt fag. Jeg var også fornøyd med meg selv fordi jeg tok på meg en handling som var så uvanlig dristig for meg. Etterpå spurte Hanny hvorfor liker jeg deres musikk. Jeg sier at jeg har ikke talent i musikk, men jeg liker deres dikt. Det er inni teksten til sanger og i folkemusikk lyder. Til meg, er sangene deres ikke en kopi av kultur, men noe nytt, en skapelse eller bygging av levende kultur. Stein, sol, familie og slektskap kan de bruke til inspirasjon. Når de synger sammen er det pent og naturlig. Vi kan se kommunikasjon i glimtene mellom dem i presentasjonen. Vi tenker de er lik oss og vi kan reflektere over oss selv. Ketil og jeg venter på den andre store båten tilbake til Tvedestrand. Det regner igjen og vi lar inntrykkene synke i hodet og lar hukommelsen bygge seg selv opp.

9 9 "Om ei kvinne og en alder" ( ) Til kjære Wenche som er endelig 50! Hjertelig fra Judith Ho het Marie, men for meg var ho Nana. Nesten hver søndag var min familie på besøk hos min mors mor. Vi kjørte til henne fordi ho aldri trengte et førerkort eller noe annet kort. Hennes leilighet var i en "senior-citizens" bygning. Det var ikkje et pensjonshjem men en bygning hvor alle som kjøpte leilighet måtte være over 45 år. Ho bodde der minst 22 år med sin søster Margaret fordi begge hadde mistet mennene sine i tidlig alder. Æ husker, når vi var alle barn, at vi seks, (mor, far, og søsken), gikk gjennom korridoren. I denne første del av korridoren var der alltid en sterk lukt av tysk mat. Av og til skulle vi fire springe foran foreldrene, gjennom korridoren, gjennom døren, til den andre del av bygningen. Da begynte vi å lukte fra Nanas kjøkken og det luktet godt. Ho hadde åpnet døren til sin leilighet fordi ho hørte oss lenge før vi kom. Vi kysser alle og hilser hverandre og går inn. Først snakker vi alle høyt og på en gang. Så etterpå, finner vi en plass. Æ tar med ei bok i handa. Nana sier at æ er alltid med nesa i boka, men æ kan lytte til samtalen likevel. De prater om skole, om noen som har laget noe, om noen som er syk, og om noen som har det bra, men de klager likevel. Snart er det tid for middag. Denne dagen er det salat og pasta og mør kylling (bakte i ovn med litt vin og vann). Når vi begynner å spise så er det stille for første gang. Etterpå tar vi en tur ned korridoren. Vi henter avisen i postrommet og Nana gikk alltid fort foran oss. Vi kan gå rundt bygningen og se på roser, og har lov til å ta flere inn. Vi kan besøke Maries søster Theresa, opp i tredje etasje. Men onkel Mike, mannen til Theresa, liker ikkje bygningen. Det er fordi der er bare gamle mennesker her og de prøver å snakke med ham og han har ikkje lyst å snakke med dem. Så de skal flytte snart. Nana ser ei venninne i korridoren. "Ser du, dette è mine barnebarn og min datter." (Pappa er ikke med, men i leiligheten og ser på en amerikansk fotballkamp.) "Å så nydelig", sier venninnen. De sier at moren min også ser ut som et barn og mamma smiler. Vi gikk tilbake til leiligheten og har dessert med kaffe til voksne. Nana og mamma vasker opp. Æ gjemme meg i min bok men ofte vil Nana ha en ryggmassasje fra meg etterpå. Tiden går og vi spiller kort. Så kommer kvelden. Vi kysser og vinker, til neste søndag. Vi sitter i bilen, ser på lys i veien, lytter til radioen og sier ikkje så mye mer.

10 10 Running Down the Hill (Jan. 06, 2001) Running is never enjoyable in the beginning. It hardly ever feels like it gets easier. The run begins in the ski paths up behind the Træff house in Molde. Even walking up begins the hard breathing. Is it muddy today? The air has not been so cold. Can I smell the berries today? Can I hear some boys in the woods? Climbing over the stony dirt path. The dirt always erodes away. What will the path be like in a year? Will they fill it in? I start to run. Basically up now. But up and down. It is difficult. It can be slippery. Must avoid getting the shoes very wet. Worn out roots where everyone has gone. Look at the waters over the small bridges. Breathing, breathing. Over the road and up a bank. The colors change on the hillside, but also in the air and in the waters. And there is different waters on the path side, and the streams are high or low, noisy or still. Someone passes with a dog. You look for a while until they are close. Sometimes you have seen them before. I mop my nose and brow. The smell of wood from one bridge reminds me of the boardwalks by the seashore. In the steepest part I allow myself to walk. Breathing hard to put oxygen back into my chest and legs. Now I have to start up again on the flat. The path bends around. It begins to go up and down. I am beginning to see the view down now. I know the good part is coming, the free part of the run. The legs start to move again in a pace. They are hardly above the ground. The ground comes up to my feet. I merely move them forward. I feel like I am flying. Gliding. It is not so fast. It should not be fast. It is just smooth. I look at the path. I look at the rocks. I look at my feet. I plan the path. I know the rocks. I am running down the hill. I see someone ahead. When I get closer I know the face from town. But I hardly give a nod. I am just watching the path and going, going down the hill. The end of the path is tricky. I approach the streets again. My head is in a mystic state. The ground is still gliding under my feet. I can go right to the door of my home. I am very satisfied now.


Laste ned ppt "Midtveis fra begynnelse (Skrivings på norsk og engelsk) Skrevet av Judith A. Molka-Danielsen Tegning av Eirik M. Danielsen, Gry A. Danielsen og Judith."

Liknende presentasjoner


Annonser fra Google