Presentasjon lastes. Vennligst vent

Presentasjon lastes. Vennligst vent

Kilder til opplevelse, innlevelse og erkjennelse: Noen betraktninger over skjønnlitterære tolkninger av nazismens fenomenologi HL-senteret 30. oktober.

Liknende presentasjoner


Presentasjon om: "Kilder til opplevelse, innlevelse og erkjennelse: Noen betraktninger over skjønnlitterære tolkninger av nazismens fenomenologi HL-senteret 30. oktober."— Utskrift av presentasjonen:

1 Kilder til opplevelse, innlevelse og erkjennelse: Noen betraktninger over skjønnlitterære tolkninger av nazismens fenomenologi HL-senteret 30. oktober 2013 Dag Fjeldstad ILS / UiO 1

2 To hovedkilder 2

3 Et utgangspunkt ”Jeg har alltid ment at det er de skjønnlitterære forfattere som er våre virkelige læremestere ” • Olof Lagerkrantz (1983) Min første krets. Gyldendal 3

4 Skjønnlitteratur som kilde som kunnskapskilde - 1 ”Det moderne gjennombrudds diktere – Skram, Kielland, Ibsen og Bjørnson – sto i et produktivt forhold til sin tids samfunnsvitenskap. De tok opp impulser fra datidens psykologi, sosiologi, kriminologi og evolusjonsteori, og maktet å omdanne dem til beskrivelser av samfunnslivet som ofte var mer innsiktsfulle enn de vitenskapelige teoriene de lot seg inspirere av.” ”Subjektiviteten er litteraturens domene, og den kan fremfor alt utdype de opplevelseskvaliteter som er en del av samfunnslivet.” • Fredrik Engelstad (1992) Kjærlighetens irrganger. Sinn og samfunn i Bjørnsons og Ibsens diktning. Gyldendal. 4

5 Jf. Generell læreplan … opplæringen må trene blikket og øve sansen for de opplevelsesmessige sidene ved alle fag 5

6 Skjønnlitteratur som kunnskapskilde - 2 «Eg brukar ofte å seia at eigentleg er eg ikkje noko særleg interessert i litteratur, og det er noko i det. Rein litteraturteori har aldri vore det som har fascinert meg mest. Men når litteraturen tematiserer verdikonflikter, meningskriser og meiningssamanbrott, då er eg med, fordi det rører ved det liv eg sjølv lever.» - Otto Hageberg (1994) På spor etter meining. LNU/Cappelen Fakta 6

7 W. von Humboldt (1767 – 1835) Dannelse er […] det selvstendige individ som av egen kraft setter scenen […] for sin selvskaping i møtet med verden, kulturen og lærestoffet. Dannelse – som hensikten med det vi driver med… 7

8 Skjønnlitteraturens aller viktigste (dannelses)funksjon? … å bidra til at det varme hjertet kan kobles til den kalde hjerne 8

9 ”Verden finnes. Samfunn og steder finnes. Der blir vi til. Der preges og preger vi. Der sanser og tenker vi. Der erfarer vi verden, hverandre og oss selv i lange, kryssende baner gjennom livet, ikke urørlig, men i bevegelse; jeg’et beveger seg, verden beveger seg, og med dette relasjonen mellom jeg’et og verden. Gjennom erfaringen, som omfatter både det levde og tenkte, er jeg’et og verden på godt og vondt forbundet. Denne forbundethet er ikke et fatalt bånd, men en potensiell forbindelse. Den er et krysningspunkt som knytter oss til de konkrete andre og gjør tilværelsen til en med-tilværelse”. - Karin Sveen (2000:9) Klassereise. En kunnskapsteori – i skjønnlitterær form… 9

10 10 Presisering av noen viktige kunnskaps- og ferdighetsområder i samfunnsfagene 1. Informasjonsbehandling •tekstforståelse- og tolkning 2. Verdi – handlingsforståelse 3. Kulturforståelse • kulturelle ”logikker” • perspektivisering 4. Kausalitet (årsak - virkning, grunn - følge) • strukturelle og egenskapsorienterte årsaker • grunnleggende og medvirkende årsaker • bakenforliggende og utløsende årsaker

11 Jf. Ofstad (1980) Ansvar og handling «Betrakter vi Hitler som et dårlig menneske med ubetinget negative karakteregenskaper allerede som barn og ung mann, som alle pekte mot en senere eskalerende ondskap, tilhører Hitler de andre, han er ikke en av oss, og da har vi et problem, for da er vi selv ikke forpliktet i forholdet til de ugjerningene han og Tyskland senere gjorde [… ] I patologiens og det determinertes natt finnes ikke den frie vilje, og uten den frie vilje, ingen skyld. Uansett hvor ødelagt et menneske er, uansett hvor skakkjørt dets sjel er blitt, er det også alltid et menneske som kan velge. Det er valget som gjør oss til mennesker. Bare det gir begrepet skyld mening.» - Knausgård 538 Nazismens fenomenologi … Harald Ofstad (1971) Vår forakt for svakhet 11

12 Forakten for svakhet … «Den best egnede lever videre, slik foredles stadig de livsbergende egenskapene, og siden livet er en stadig kamp, er de best egnede ofte de sterkeste, og den tanken, overført på det sosiale og sivilisasjonen, utgjør en av grunnpilarene i Min kamp, et av de urokkelige premissene resten av ideologien utgår fra. Naturen er overordnet kulturen. I naturen dør de syke, dør de svake, dør de langsomme, dør de skadede. Det brutale og grusomme ved å se det samme prinsippet som sentralt også i kulturen, ligger i at verdien av det menneskelige, altså det humane, senkes så radikalt. Et menneskeliv er ikke så mye verdt i Min kamp.» - 486 / jf. 745 12

13 Hitler: «Den evige natur hevner det ubønnhørlige, at dens bud blir brutt. Derfor tror jeg i dag at jeg handler etter den allmektige skapers vilje: Når jeg vegrer meg mot jødene, kjemper jeg for Herrens verk.» Knausgård: «Det viktigste retoriske grepet i dette resonnementet, som utgjør kjernen i Hitlers politiske ideologi slik han utformer den i Min kamp, […] er argumentene om at antisemittismen ikke er en følelsesbasert størrelse, men det motsatte, et rasjonelt standpunkt som han har kommet til ved fornuftens hjelp. Det er en helt avgjørende distinksjon.» - 744 13

14 «På våren i syvende klasse, da jeg var tretten år, så jeg bilder fra utryddelsesleirene for førte gang, jeg sto i biblioteket som lå i kjelleren på skolen, og det var et absolutt sjokk, jeg frøs. Men det var ikke antallet drepte eller deres lidelse jeg reagerte på, for jeg hadde lært om Holocaust og visste hva det var, det var selve bildet, en kvinne som var så utmagret at hun ikke så ut som et menneske, hun var naken, men det fantes ingenting seksuelt ved henne, og så var det bildet av en haug med lik, de var stablet som tømmerstokker og lemmer og kropper blandet seg, men jeg så likevel tydelig at det var mennesker. Frosten det skapte i meg, og den forferdelsen som jog gjennom meg, og som satte meg i en verdensfremmed tilstand flere timer etterpå, hadde ingenting med deres lidelse eller med det forferdelige over handlingen å gjøre, det hadde bare med kroppene å gjøre, måten de var ordnet på og hva de uttrykte, som jeg ikke hadde sett før og ikke ante fantes.» -466/67 Sammenlign s. 788/789 – om utryddelsens instrumentelle gjennomføring: Et konsentrert alternativ til Zygmunt Bauman og Hannah Arendt… 14 Det fysiske møtet med grusomheten…

15 • Moralisme og /eller formaning Troen på den verbale viljens kraft: Du skal, du må, du bør • Intellektuell analyse Kunnskapsrik, men kald? • Emosjonell rystelse Holdningspåvirkning gjennom katharsis • Verdiavklaringer Refleksjon over verdienes forankring i individ og kultur Mulige veier inn til verdi- og holdningsundervisningens vanskelige felt 15

16 Om forfatterens kilde «Min kamp kom ut i 1925 […] Det er vår tids mest beryktede bok, ikke på grunn av det som står der i seg selv, men på grunn av at det som står der, ble utført i virkeligheten, og det er umulig å lese Min kamp i dag uten å kjenne et sterkt ubehag, det hefter noe forferdelig og motbydelig ved den, som om den skulle vært skrevet av djevelen selv. Men dens forfatter, Adolf Hitler, var da han skrev den, en vanlig mann, han hadde ikke myrdet noen, ikke forordnet drap på noen, hadde ikke stjålet noe eller brent ned noe. [… ] men det som hendte i virkeligheten, farger også det som står der; ikke en setning kan leses eller siteres uten at man tenker på den industrielle utryddelsen av jødene som nazistene iverksatte, og de millionene som stupte i den andre verdenskrigen.» - 481 16

17 17 Grunnmotivet i Grense Jacobselv Nazistene som dannete bøller…

18 ”Når RH, som vi kalla Riksføraren, heldt appellar, var det to ting ”Der true Heinrich” alltid understreka. Gjennom viljen til å gjera det verste, viser ein viljen til å nå fram til det beste. Ved å våga å gå gjennom skitten, viser du ditt reine sinnelag. Jo lenger ned i skitten du klarar å gå, jo høgre hugsmål må du sjå framfor deg på den andre sida. Dei to Posen-talane RH heldt i 1943, var det sterkaste uttrykket for denne tankegangen, og kanskje dei einaste gongene han formulerte seg så direkte. Dei fleste av dykk, sa RH. Dei fleste av dykk om er samla her i denne prektige gamle gilde-hallen, dei fleste av dykk vil vita kva det vil seia, når det ligg hundrevis av døde igjen, der vi har fare fram. Tusenvis, tusenvis. Vil vita kva for ein påkjenning dette er. Å halda ut dette, og likevel bli verande klutiverte og anstendige tyske menn, det er lagnaden vår generasjon må bera. Det har gjort oss harde, men ikke hjartelause […] Ingen kjem nokon gong til å takka oss det vi gjer. Men ved å tåle desse påkjenningane har vi blitt de beste. Vi er blitt de beste ved å våga det verste. […]” ”Tenesta kravde ikkje berre fysisk styrke. Først og fremst måtte vi vera moralske atletar. Vi vaska oss i ein Jordan-elv av blod. Vi var reinvaske.” - 215/216 Utryddelsene som skjebnebestemt offerhandling… 18

19 ”Min jobb,” hadde Sturmbannführer Damaskus forklart, ”min jobb er å søke sanninga. Du trur at det er ditt moralske ansvar å skjula den. Du tror med andre ord at ditt moralske ansvar krev at du skal lyga. Men denne konstellasjonen gir meg eit moralsk overtak. For sanninga skal fram. […] Ingen veit betre enn oss i politiet at sanninga kan vera brutal, og kreva smertefulle inngrep. Det er derfor vi snakkar om den bitre sanninga. Men som sanningssøkarar står vi alle den store vestlege tradisjonen av føregnagsmenn som nådelaust har søkt sanninga på alle livsområde. Du visste kanskje ikkje at far til riksførar Himmler var ein framståande klassisk filolog, ein av dei kloke og lærde som særleg søkte sanninga innfor gresk filosofi og litteratur. Med god grunn er eg stolt over å ha hatt han som rektor og lærar ved gymnasiet i München. Og vår lysande sjef og riksprotektor […] Reinhard Heydrich kjem frå ein familie av berømte musikkpedagogar? Det eg vil fram til, er at vi kjem frå den høge, vesterlandske kulturen, som det er vår historiske oppgåve å forsvara. Det tredje riket har stilt seg fremst i åndskampen, mot jødedom og den asiatiske bolsjevismen […] Gripa inn og fjerna svulsten som trugar heile samfunnet. Her kan vi all bidra i kampen mot løgn og åndløyse. Eg såg på arrestanten, nikka og smilte oppmuntrande. ” - 208/209 Dannet forhørsmetodikk… 19

20 ”Ein av mine mest verdsette kollegaer, Harry Graf Terniff, arbeidde i si tid i KZ Jungfernhof i Riga. Ein av våre eldste kampfeller, ein fin mann, ein svært fin mann, ekte aristokrat. Han fortalde at ein gong bad han, lågmælt og utsøkt høflig, om eg kjenner han rett, ein jødisk fange om å springa rundt på appellplassen og ropa: ’Eg er ein jøde!’ I staden for å gjera slik han blei fortalt, og seie sanninga, retta fangen seg opp, såg min rettskafne kollega inn i augo, og sa frekt: ’Eg er eit menneske!’ Det var sjølvsagt ein utåleleg provokasjon. Min kollega avsikra revolveren og skaut fangen rett ned, og tømde deretter magasinet i kroppen og hovudet hans. I rein affekt må det ha vore. Det skulle svært mykje til for at Grev Tarniff gjekk til eit slikt skritt. Han var ein svært kultivert og avbalansert person. Ein hedersmann. Fangen hadde fått sjansen til å seia sanninga, men nekta. Og måtte ta følgene.” - 210 20 En konkretisering…

21 En parallell hos Knausgård «Da Jaspers spurte ham hvordan et så udannet menneske som Hitler kunne regjere, svarte Heidegger som en forelsket, han sa: Dannelse er helt likegyldig… bare se på hans vidunderlige hender! Bare anstendigheten kunne ha reddet ham, som alle de andre som fulgte med Hitler. Jaspers ble reddet av anstendigheten […] Men ikke Heidegger. Og i alle fall ikke Joseph Stangl, kommandanten i Treblinka. For ham var det anstendige å bli på sin post og sørge for at ti tusen mennesker kunne bli gasset og brent hver dag, slik at det ikke oppsto køer i systemet. […] I det tredje riket sa ikke samvittigheten: det er galt drepe, den sa: det er galt ikke å drepe […] Det ble gjort mulig gjennom en forskyvning i språket, som i sin reneste form viser seg i Min kamp, hvor det ikke er noe du, bare et jeg og et vi, som er det som gjør det mulig å gjøre de til et det. I du lå anstendigheten. I det lå ondskapen. Men det var vi som eksekverte den. - 790/91 21

22 Nazismens estetikk… «Der kom også mytologiseringen av det hverdagslige til sin rett. Og opphøyelsen av virkeligheten, hvor arbeidernes arbeid, grunnleggende kjedelig og monotont og trøstesløst, ble heroisk og storslått, og hvor fortiden gang på gang ble hentet opp, i form av parader med hester og middelalderfaner, i form av ritualer og eder, praktfulle, antikk-lignende bygninger og torg, i en gjenfortrylling av samfunnet, hvor langt på vei de fleste estetiske elementene ble hentet fra militæret og krigsverdenen; Uniformer, flagg, parader, alt enhetsskapende. Arbeiderne ble arbeider-soldater, skoleklassene til barnesoldater, idrettsstjernene til atlet-soldater […] […] virkeligheten ble omskapt og formet, direkte. Hitler gjorde Tyskland om til et teater.» - 603 22

23 «Det var ikke et spørsmål om å finne opp noe, konstruere en identitet ved hjelp av kostymer, flagg og opptog, det var spørsmål om å uttrykke noe som alltid hadde vært der […] Hitler var heller ikke en fanatisk-militaristisk teaterdirektør som tvang sin vilje på folket; de strengene han spilte på, var reelle, de følelsene som ble vekket, fantes i alle.» - 603 …og symbolenes emosjonelle ladning 23

24 Hitler som taler: det meningsfylte ords dådskraft OG den ordkraftige dåds meningsfylde «Når Hitler får tillit, og blir bedt om å tale, og han finner ut at han kan, at folk er interessert i det han sier, står han for første gang fri i forhold til sine evner. Han kan bruke det han har i sitt indre uten å gå veien om hodet, bare være i det, og den følelsen av beherskelse, av mestring og kunnen, må ha fylt ham til randen […], han har feilet med alt, mislykkes med alt, inntil nå, når han stiger opp på podiet og ser ut over menneskemengden […], den brokete skaren av mennesker som skriker og roper og hujer og slåss og ler, faller under hans tale til ro i seg selv og blir én. Det enkleste er det sanneste, og hatet mot jødene representerer det enkleste av alt […] Hitler var den store forenkleren.» - 692/712 24

25 «Hva var det ved Hitlers taler som gjorde at de vekket så sterke følelser? Hitler ga misnøyen retning. Versailles-skammen, november-forbryterne, den jødisk- marxistiske verdens-konspirasjonen, det var de tre punktene Hitler samlet sitt hat og sin vrede i, og det var han naturligvis ikke alene om, men hans begavelse var å løfte frem vreden og hatet i sine tilhørere, på en måte som virket fullkomment ikke-manipulatorisk.» «Og visst er det merkelig. At nettopp han, som ikke kjenner sine egne følelser, annet enn som noe som skyller gjennom ham og forblinder eller formørker hans sjel og vesen, skal bli de tyske følelsenes konge.» «(Men) viktigere enn både hva han sa og måten han sa det på, må det at det var han som sa det, ha vært. Altså hans persons nærvær, hans utstråling, det som kalles for karisma.» - 715/713/717 25

26 26 Avslutningsvis: Nazisme er humanisme «Uten omsvøp fastslo Heydrich at hans hovedmotstanderne i den nasjonalsosialistiske bevegelsen var primitive typer som Göring, Goebbels og Ley. Men selv om de var dekadente, brutale og rusmisbrukere, var de likevel nødvendige for å vinne makten i staten. Men, la Heydrich til, det er vi som har septeret i hånden, og det er vi som løfter det høyt over hodet. Dere vil finne at blant lederne i vår organisasjon kommer svært mange fra humanvitenskapene, slik som De selv gjør. De fleste av oss er jurister, historikere, filologer, germanister, folklorister, pressefolk. Vi er ikke borgere, men førere, ikke folkevalgte, men utvalgte. Og det profesjonelle utvalget er ikke tilfeldig. Metodebruken i realvitenskapene går dårlig sammen med vår måte å tenke på. Intellektualisme og liberalisme er like ille. Skal vi makte å oppfylle vår historiske oppgave, må vi vise betingelsesløs offervilje, og handle hardt og nådeløst, uten hensyn til og barmhjertighet av noe slag. Dette er den eneste logikken som kan rettferdiggjøre oss selv og våre handlinger. Ikke tradisjon, ikke religion. […] Først rykker vi frem, deretter feiler vi gulvet der vi har gått, for krypdyr og mindreverdige elementer. For å nå frem til en høyere livsform, en livsform som varer, må vi gå gjennom skitten og rydde opp etter oss […] Vår oppgave er å organisere negasjonen av negasjonen. Og denne […] innebærer utsletting av fienden. Den totale utsletting av fienden. Heil Hitler! Slik talte Ogruf. Reinhard Heydrich.» - Fløgstad, 64/65


Laste ned ppt "Kilder til opplevelse, innlevelse og erkjennelse: Noen betraktninger over skjønnlitterære tolkninger av nazismens fenomenologi HL-senteret 30. oktober."

Liknende presentasjoner


Annonser fra Google