IV: MOTSTRID OG HARMONISERING.

Presentasjon om: "IV: MOTSTRID OG HARMONISERING."— Utskrift av presentasjonen:

1 IV: MOTSTRID OG HARMONISERING.
Begreper: Motstrid uttrykk for konflikt: Ulike rettskildefaktorer knyttet til samme rettsregel taler for ulik forståelse av denne, ulike rettsregler angir ulike løsninger på ett og samme rettsspørsmål.

2 I. HARMONISERING AV RETTSKILDEFAKTORER
A Motstrid mellom likeartede rettskildefaktorer. Lovtekst. Harmonisering av ord og uttrykk i én og samme lovtekst. Ses normalt ikke som motstrid, idet vi forutsetter (evt. fingerer) at det ligger en enhetlig tanke bak. Mrk. at vi ikke vil snakke om harmonisering av lovtekst i ulike bestemmelser. Her vil problemstillingen være harmonisering av rettsreglene, ikke av tolkingsmomenter - tekstbiter.

3 Ulike uttalelser i forarbeider.
Det formelle utgangspunktet: Lovgivervilje sterkere jo senere i prosessen Strengt tatt kan vi jo ikke snakke om lovgivervilje annet enn hvor klart at Stortinget har gitt sin tilslutning I praksis er det vi arbeider med lovkonsipistvilje Den inverse kvalitetsvurdering: Kvaliteten og intensjonsdybden ikke sjelden fallende ut fra en juridisk synsvinkel jo lenger ut i prosessen vi kommer. Motstrid mellom ulike uttalelser i forarbeider. Det formelle utgangspunkt - lovgivervilje sterkere jo senere i prosessen, brytes med kvalitetsbetraktninger. Kvaliteten og intensjonsdybden ikke sjelden fallende ut fra en juridisk synsvinkel jo lenger ut i prosessen vi kommer.

4 Publikumssedvaner, rettsoppfatninger
Nyere går foran eldre Men den nye sedvanen må beskrives: Supplerer den, erstatter den eller slår den bare den eldre sedvanen i hjel? Spesialregel, ny regel eller bare sammenbrudd i opinio iuris og/eller fast praksis? Publikumssedvaner, rettsoppfatninger Her er motstrid ikke noe egentlig problem, nyere gå ganske enkelt foran eldre så langt de rekker. Men to problemer: a) Erstatter eller supplerer den nye publikumssedvanen den eldre? (Spesialregel eller ny generell norm?) b) Skapes det en ny sedvane, eller slår den nyere praksis bare den eldre i hjel, uten selv å avgjøre rettsspørsmålet? men konklusjonen kan også bli at nyere slår eldre i hjel, uten selv å skape et alternativ - opinio iuris er ikke lenger entydig?

5 Rettspraksis. Trinnhøyere og nyere går foran.
Problem: Tolking av nyere dom Bare en begrenset modifikasjon av eldre praksis, eller et brudd eller en innvarsling av et brudd? Høyesteretts gradualistiske fremgangsmåte utydeliggjør utsletting av prejudikater Rettspraksis. Enkle normer i utgangspunktet - trinnhøyere og nyere går foran. Men særlig i forhold til Høyesterett rom for betydelig usikkerhet når det gjelder eldre dommers status; er den nyere dommen bare en begrenset modifikasjon av eldre praksis, eller er det tale om et brudd, eller en innvarsling av et brudd? Høyesteretts gradualistiske profil utydeliggjør dette, vi må i betydelig utstrekning gå ut over det retten sier, og prøve å finne ut hva den egentlig mener- eller snarere, hva det er sannsynlig den vil mene.

6 B Motstrid mellom ulikeartede rettskildefaktorer
Ingen enkel 7 på topp liste, men ulik vekt i utgangspunktet: Lovtekst og høyesterettspraksis tyngst Forarbeider normalt også tunge Annen rettsanvendelsespraksis varierer Rettsoppfatninger, reelle hensyn: Lav status som argument, men stor reell betydning? Motstrid mellom ulikeartede rettskildefaktorer Ingen enkel 7 på topp liste, Noen har som utgangspunkt høyere status og større vekt enn andre: lovtekst og høyesterettspraksis på topp, deretter forarbeider. Reelle hensyn bør også nevnes her hvis vi ønsker å gi et treffende bilde av hva som i realiteten er de viktigste momenter ved standpunkt til rettsspørsmål, men har lav status som argument. Til dels omstridt hvor viktig reelle hensyn er. Egentlig tre beslektede problemer: Hvor stor frihet er det mht. premisstilfang når man vurderer ut fra reelle hensyn? Hva skal vi kalle reelle hensyn og hva analogi, hensyn til konsekvens og harmoni m.m.? Hvor stor vekt har hensyn til konsekvens og harmoni i rettskildebildet? Dette er problemstillinger vi skal komme tilbake til senere i forelesningene.

7 Formålsløst å foreta en abstrakt rangering.
Nesten alltid spørsmål om samspill mellom flere faktorer. Reelle hensyn med betydelig tyngde slår ofte igjennom: Hvis ikke andre rettskildefaktorer trekker i motsatt retning med særlig styrke Hvis en eller flere andre rimelig tunge rettskildefaktorer støtter den løsning som disse tilsier. Men andre forhold enn rettskildefaktorenes karakter vil være langt viktigere. Men egentlig formålsløst å prøve å oppstille en abstrakt rangering. For det første nesten alltid spørsmål om samspill mellom flere faktorer. Og kommer reelle hensyn inn i bildet med særlig tyngde, vil løsningen oftest gå i denne retning hvis ikke andre rettskildefaktorer trekker i motsatt retning med særlig styrke, og selv da vil reelle hensyn ofte slå igjennom, hvis en eller flere andre rettskildefaktorer støtter den løsning som disse tilsier. Men allerede det som her er sagt blir for generelt til at man kan legge særlig vekt på det. Andre forhold enn de involverte rettskildefaktorers karakter vil være langt viktigere.

8 Særlig viktig Hvor sterkt og entydig vedkommende rettskildefaktorer trekker i den aktuelle retning. Høyesterettsdommer En eller flere? Nye eller gamle? Plenumsdommer? Dissens? Særlig viktig; hvor sterkt og entydig vedkommende rettskildefaktorer trekker i den aktuelle retning. Er det én eller flere høyesterettsdommer hvor vedkommende regelforståelse er lagt til grunn? Er det tale om nye eller gamle dommer? Plenumsdommer? Dissens?

9 Uttalelser i dommer eller forarbeider:
Hvor klare og utvetydige er de aktuelle uttalelsene? Står de sentralt i dommen eller forarbeidene? Har de øvrige dommere eller lovkonsipister og lovgivere har sluttet seg til dette? Hvor klare og utvetydige er de uttalelser i dommer eller forarbeider man vil bygge på? Står de sentralt i dommen eller forarbeidene? Kan man bygge på at de øvrige dommere eller lovkonsipister og lovgivere har sluttet seg til dette?

10 Forvaltningspraksis Hvor fast og langvarig?
Hvor stor grunn er det til å legge vekt på den? Hvilke interesser blir skadelidende hvis man fraviker den det tolkingsstandpunkt som er lagt til grunn i forvaltningspraksis nå det gjelder et bestemt rettsspørsmål? Hvor fast og langvarig er forvaltningspraksis? Hvor stor grunn er det til å legge vekt på den?

11 Reelle hensyn: Hensyn som er tillagt en sentral rolle i loven eller dens forarbeider? Hensyn som har kommet til uttrykk andre steder i lovverket? Hensyn som vi er internasjonalt forpliktet til å ivareta? Sentrale og allment aksepterte verdier, eller mer kontroversielle hensyn av perifer karakter? Hvor stor betydning konkret? De reelle hensyn det er tale om, refererer de seg til hensyn som er tillagt en sentral rolle i loven eller dens forarbeider? Er det tale om ivaretakelse av sentrale og allment aksepterte verdier, eller om mer kontroversielle hensyn av perifer karakter? Hvor vesentlig er den aktuelle regelforståelse for realiseringen av vedkommende hensyn?

12 Sedvaner og rettsoppfatninger:
Hvor fast og utbredt? Hvor store skadevirkninger vil det kunne få om vi nå fraviker denne ved rettsanvendelsen? Hvor fast og utbredt er en sedvane eller rettsoppfatning? Hvor store skadevirkninger vil det kunne få om vi nå fraviker denne ved rettsanvendelsen?

13 Lovteksten Hvor stort og drastisk avvik fra lovtekstens naturlige forståelse er det spørsmål om? Vil avvik kunne virke som en felle for borgerne? Hvor store skadevirkninger? Kommer hensynet til legalitetsprinsippet inn i bildet? Vet vi noe om lovgivers holdning til spørsmålet? Bevisst valgt formulering? Upresis språkbruk? Uriktige forutsetning, rettslig eller faktisk? Jf. Finanger-dommen (Rt. 2000, s. 1811) Vet vi hva lovgiver mener nå?

14 Rettskildemessig vekt et «produkt» av:
Generell rettskildemessig vekt rettskildefaktorens «egenvekt» og Konkret utsagnsstyrke hvor sterkt eller svakt denne gjør seg gjeldende i den konkrete sammenheng Med andre ord: Selv lovtekst kan «gjøre liten motstand» når avviket fra det språklige uttrykket er lite eller ikke opplagt. Og gjennomslagskraften av reelle hensyn i ekstrem grad avhengig av hvor sterkt disse gjør seg gjeldende i den konkrete sammenheng Vi må mao. se ikke bare på hva slags rettskildefaktor vi har for oss og dennes «egenvekt», men også på den konkrete «utsagnsstyrke», hvor sterkt eller svakt rettskildefaktoren taler for eller imot en bestemt løsning. Den konkrete rettskildemessige vekt en funksjon av disse to variabler: Re x Us. Og rettskildemessig “egenvekt” er altså igjen en funksjon av sammensatte vurderinger, i første rekke av rettskildefaktortype, rettsområde, rettsregelens karakter, og i hvilken retning vedkommende rettskildefaktor trekker (til borgerens gunst eller skade, i retning av større eller mindre avtalefrihet m.m.)

15 II. LEGALITETSPRINSIPPET SOM RETTSKILDEFAKTOR
Begrep Legalitetsprinsippet er ingen materiell rettsregel annet enn på det rent konstitusjonelle plan, slik at vi kan taleom motstrid mellom dette og andre rettsregler Det er heller ingen rettskildefaktor som sier noe om innholdet av den konkrete rettsregel. Derimot er det en rettskildenorm som sier noe om det nødvendige rettskildemessige grunnlag for å legge til grunn at en rettsregel av et bestemt innhold foreligger, og dermed også om avveiningen mellom ulike rettskildefaktorer. Legalitetsprinsippets ideologiske forankring Legalitetsprinsippet har sin historiske bakgrunn i frykt for en overmektig forvaltning. Lovgiver skal ha best mulig kontroll med hvordan denne farer frem overfor borgerne, og ganske spesielt med myndighetsutøvelse - beslutninger som griper inn i borgerens rettsstilling. I dag kan vi se legalitetsprinsippet like mye som en saksbehandlingsregel som en kompetanseregel - poenget er ikke ar Stortinget skal kunne holde forvaltningen i ørene, men at borgerne har krav på en særlig betryggende beslutningsprosess når man vil gjøre inngrep i hans eller hennes rettsstilling. Lovgiverforrang og lovgivermonopol Lovgiverforrang: Den utøvende makt er bundet av lovgivers vedtak - loven har forrang - er lex superior - i forhold til forvaltningens egne beslutninger. Lovgivermonopol: Det rettsstatlige legalitetsprinsippet ett skritt lenger: En viss type avgjørelser kan overhodet ikke treffes av forvaltningen uten forutgående bemyndigelse fra lovgiver. Den tradisjonelle lære om legalitetsprinsippet er en slik lære om et lovgiverforbehold eller lovgivermonopol; en enekompetanse for lovgiver på visse områder. Området for denne enekompetanse er angitt på forskjellige måter i forskjellige land og til forskjellige tider, men i sitt kjerneområde er den knyttet til den historiske erfaring for de farer for den enkelte borgers rettssikkerhet som kan utgjøres av et forvaltningsapparat som etter eget forgodtbefinnende kan gjøre inngrep i hans eller hennes frihet og eiendomsrett. Borgernes rettssikkerhet skal sikres ved et krav om at slike inngrep bare skal kunne skje i medhold av et forutgående vedtak fra den folkevalgte lovgiver. I Sverige er spørsmålet regulert i Regjeringsreformen av 1974, hvor det i § 1:4,2.ledd fastslås at det er Riksdagen alene som vedtar lover, og i § 8:1-3 angis en rekke spørsmål som bare kan reguleres ved «lag», bl.a. «[f]öreskrifter om förhållandet mellan enskilda och det allmänna, som gäller åligganden för enskilda eller i övrigt avser ingrepp i enskildas personliga eller ekonomiska förhållanden». Behandles nå i første rekke i forvaltningsretten Legalitetsprinsippet behandles nå i første rekke i forvaltningsretten. Dette avspeiler at man nå legger hovedvekten på dets funksjon som vern av borgerne - som en begrensende faktor på forvaltningens fullmakter. Her skal bare kort nevnes noen hovedpoenger ut fra en rettskildemessig betraktningsmåte. Legalitetsprinsippet - fra statsrettslig kompetanseregel til rettskilderegel. Historisk utgangspunkt: Eneveldet forente lovgivende, dømmende og utøvende myndighet på én og samme hånd. Maktfordelingslæren innebærer at den utøvende makt må finne seg i de begrensninger som oppstilles i dens kompetanse i form av lovvedtak, og at en tredje instans, domstolene, har det siste ord mht. hvordan disse og andre rettsregler (herunder Grunnloven) er å forstå. Domstolenes prøvingsrett overfor forvaltningens myndighetsutøving ingen nødvendig, men en nærliggende konsekvens av dette, og slår raskt igjennom i Norge. Rettslig grunnlag for kravet om hjemmel i lov. Forskjellige begrunnelsesmodeller; Grunnlovens § 96 dekker strafferetten. Problemet andre inngrep. Her vises det gjerne til Grl. § 3 («Den udøvende Magt er hos Kongen»), § 49 («Folket udøver den lovgivende Magt ved Storthinget») og § 75a («Det tilkommer Storthinget at give og opphæve Love...») m.m. Synspunktet er at et «materielt» lovbegrep er forutsatt i Grunnloven, jf. også § 17 som man kanskje kan hevde forutsetter et «lovgiverforbehold»? Mer abstrakte synspunkter på hva som «følger av» maktfordelingslæren. Vanligste begrunnelse idag: sedvanerettslig rettsregel av konstitusjonell karakter. Idag i alle fall i sitt kjerneområde et rettskildemessig problem; hvilke krav skal vi stille til det rettskildemessige grunnlag for å legge til grunn at det foreligger en heteronom kompetanse (kompetanse til binde andre)? Slik stilt et spørsmål om grunnlag for rettslige disposisjoner, påbud, forbud, og ikke om skranker for faktiske handlinger. I praksis flyter imidlertid de to problemstillinger i ikke liten grad over i hverandre. II. LEGALITETSPRINSIPPET SOM RETTSKILDEFAKTOR Legalitetsprinsippets rettslige status Ingen materiell rettsregel annet enn på det rent konstitusjonelle plan Vi vil dermed ikke få motstrid mellom dette og andre rettsregler Ingen rettskildefaktor som sier noe om innholdet av den konkrete rettsregel. En rettskildenorm som sier noe om nødvendig rettskildemessige grunnlag for rettsregel om heteronom kompetanse Og dermed også om avveiningen mellom ulike rettskildefaktorer.

16 Praktisk viktigere konsekvenser for konkret rettskildebruk
Spørsmål om når det foreligger en heteronom kompetanse og om hvor langt denne rekker Et spørsmål om krav til grunnlag for rettslige disposisjoner, påbud, forbud, ikke om skranker for faktiske handlinger. I praksis flyter imidlertid de to problemstillinger i ikke liten grad over i hverandre fordi all opptreden på det offentliges vegne, også rene uttalelser eller faktiske handlinger (eks. overvåking) må ha en hjemmel i form av beslutning fra kompetent organ. Jf. Sitronsaftdommen (Rt. 1962, s. 193) Idag i alle fall i sitt kjerneområde et rettskildemessig problem; hvilke krav skal vi stille til det rettskildemessige grunnlag for å legge til grunn at det foreligger en heteronom kompetanse (kompetanse til binde andre)? Slik stilt et spørsmål om grunnlag for rettslige disposisjoner, påbud, forbud, og ikke om skranker for faktiske handlinger. I praksis flyter imidlertid de to problemstillinger i ikke liten grad over i hverandre. Krav om hjemmel eller krav til hjemmel? All heteronom kompetanse må ha et grunnlag - en hjemmel. Her er det to muligheter; tildeling av heteronom kompetanse ved «privat» dispositivt utsagn, og rettsregel. Problemstillingen blir forskjellig avhengig av hvilket av de to grunnlag som påberopes Avtale som grunnlag for kompetanse i) Hva er avtalt og hva kan med bindende virkning avtales om utøving av myndighet til å binde andre ved påbud, forbud m.m.? Hvilket rettskildemessig grunnlag foreligger, og hvilket rettskildemessig grunnlag må foreligge for legge til grunn at det foreligger en rettsregel om heteronom kompetanse?

17 Offentligrettslig heteronom kompetanse
(a) Hvilket rettskildemessig grunnlag må foreligge for en rettsregel om heteronom kompetanse? (b) Hvilken slik hjemmel foreligger konkret? Særtilfelle av generell rettskildemessig problemstilling: Foreligger det tilstrekkelig rettskildemessig grunnlag for knesette en bestemt rettsregel? Andre problemstilling et særtilfelle av et spørsmål vi stadig møter i all rettsanvendelse; foreligger det her tilstrekkelig grunnlag for knesette en bestemt rettsregel (her: heteronom kompetanse), eller må vi legge et annet alternativ til grunn (her: ikke-kompetanse).

18 Spørsmålet om tilstrekkelig rettskildemessig grunnlag som en generell problemstilling ved all rettsanvendelse Forelå det en ulovfestet regel om bytterett i forbrukerkjøp? Forelå det en kutyme for at kjøper må akseptere opp til 15% kvantumsavvik ved saltkjøp? Problemstillingen mao. ikke enestående for forvaltningsretten. Hvorfor denne særregulering av temaet her? Selv om problemstillingen altså er om en regel foreligger, er den reelle diskusjon knyttet til spørsmålet om det foreligger tilstrekkelig rettskildemessig grunnlag for knesette denne. Som eksemplene viser, er dette ikke en problemstilling som er enestående for forvaltningsretten. Spørsmålet er da; hva er det som er så spesielt med dette rettsområdet rettskildemessig sett?

19 Det praktiske problem:
Ikke om det finnes en lovbestemmelse, men om den lovregel som påberopes dekker den aktuelle myndighetsutøving. Spørsmål om skjerpet krav til det foreliggende rettskildemateriale begrunnet i vern av borgeren. Det praktiske problem er imidlertid ikke om lovgiver har vært inne på banen - om det finnes en lovbestemmelse som kan påberopes, men om den lovregel som påberopes dekker den aktuelle myndighetsutøving. I denne situasjon er vi igjen tilbake til den alminnelige rettskildelæres skjønnsmessige analyse og vektlegging av det foreliggende rettskildemateriale, men nå altså med et skjerpet krav til dette.

20 Regelens begrunnelse styrer dens anvendelse.
Jo alvorligere inngrep, jo strengere krav til det rettskildemessige grunnlag (samlet) Krav om «klar» eller «særlig klar» hjemmel i lov Lovbestemmelser blir tolket innskrenkende fordi inngripende Forvaltningsrettens krav til vedtaks tilblivelse skjerpes når stort inngrep, jf. dommer om skjerpet krav til begrunnelse for enkeltvedtak Forholdsmessighetsprinsippet I denne situasjon er det nærliggende å legge til grunn at denne analysen og vektlegging like lite her som ellers kan være upåvirket av innholdet av den rettsregel det er spørsmål om eksistensen av. Jo alvorligere inngrepet er overfor borgeren, jo strengere krav må det stilles til det rettskildemessige grunnlag for rettsregelen. Vi opererer med krav om «klar» eller «særlig klar» hjemmel i lov, og vi ser også at lovbestemmelser blir tolket innskrenkende uten noen annen påviselig begrunnelse enn den aktuelle rettsregels inngripende karakter. Myndighetsmisbrukslæren er en serie slike eksempler på innskrenkende tolking; krav om at vedtak skal fremme bestemme formål og ikke ta hensyn til utenforliggende hensyn, krav om likebehandling, og til og unntaksvis rimelighetskontroll ut fra forholdsmessighetsbetraktninger. Men også utenfor denne ser vi eksempler på en til dels meget nyansert vurdering av lovbestemmelser materielle innhold som utgangspunkt for en innskrenkende tolking i forhold til ordlyden. Isene-dommen (Rt s. 745) (skjerpet krav til begrunnelse når vedtaket fremtrådte som svært strengt mot parten Rt s Stopleskog-saken) Begrunnelsesplikten i sak om bruk av forkjøpsrett ansett overholdt. Pirnsipielle uttalelser om varierende krav til begrunnelsen dannet grunnlag for avgjørelsen i Rt s (Skotta-saken) Ugyldighet på grunn av mangelfull begrunnelse.

21 Rettskildestandard i forvaltningsretten:
Rt s. 1350: Tannlege utdannet i Tyskland kunne pålegges plikttjeneste i Nordland i medhold av en midlertidig beordringslov. Ordlyden klart i retning av at dette kunne gjøres To dommere: Uttalelser i forarbeidene og reelle hensyn fører til at loven ikke kommer til anvendelse her. Flertallet: Avgjørende vekt på at plikten ikke var så byrdefull, godt avlønnet under tjenestegjøringen. Eksempel: - Rt s.1350 om spørsmålet om hvorvidt en tannlege utdannet i Tyskland, men med norsk tilleggseksamen og autorisasjon, kunne pålegges plikttjeneste i Nordland i medhold av en midlertidig beordringslov. Ordlyden pekte klart nok i retning av at dette kunne gjøres, men to av rettens medlemmer ville likevel - på grunnlag av uttalelser i forarbeidene og reelle hensyn - legge til grunn at loven ikke kom til anvendelse her. Flertallet kom til motsatt resultat og la etter alt å dømme avgjørende vekt på at plikten ikke var så byrdefull, i og med at vedkommende ville bli godt avlønnet under tjenestegjøringen.

22 Rt. 2002 s. 1298 (foringsstansdommen)
Tvangsmulkt for brudd på foringsforbud ved lakseoppdrett. Fiskeoppdrettsloven § 13: «Departementet kan gi nærmere forskrifter til utfylling og gjennomføring av reglene i loven, herunder om anleggenes størrelse, bruk av for, og krav til faglig kompetanse.» Høyesterett siterer lagmannsretten med tilslutning (s. 1305): Hjemmelskravet «må nyanseres blant annet ut fra hvilket område en befinner seg på. arten av inngrepet, hvordan det rammer og hvor tyngende det er overfor den som rammes» Her OK, ganske klar hjemmel og begrenset inngrep (s. 1306) Men bestemmelsen i forskriften om adgang til å legge tvangsmulkt hjemlet ikke slikt mulkt som ble pålagt etter at forholdet hadde opphørt, da ble det straff og ikke tvangsmiddel. (s. 1307) Beslektet problemstilling i strafferetten. Rt s. 1610 Spørsmål om tolking av Strl. § 145, 2. avsnitt, med straff for : «den som ved å bryte en beskyttelse eller på lignende måte uberettiget skaffer seg adgang til data eller programutrustning som er lagret eller som overføres ved elektroniske eller andre tekniske midler.» Produksjon av piratfiltre som gjorde det mulig å ta inn TV 1000 uten vanlig dekoder. Utstyret fjernet den innlagte forstyrrelsen i TV-signalet. Basert på ide fra teknisk tidsskrift. Solgte 123 enheter á kr. 350. Forarbeidene som støtte for skjerpet hjemmelskrav 2. avsnitt tilføyet i Ot.prp. nr. 4, : «Med "meddelelser” tenker man her særlig på telekommunikasjonsmessig overføring av stoff (telegram, telex, data m.v.)» Av dette slutter retten at «eksemplene [viser) at man ikke har hatt fjernsynssignaler eller fjernsynsprogrammer i tanken» Her talte både ordlyd og reelle hensyn for anvendelse, men skjerpet hjemmelskrav om støtte også i forarbeidene Jf. mindretallet i Røstad-dommen som langt på vei stiller samme krav for at Avtl. § 36 skal kunne benyttes til å justere avgift etter festeavtale. Se nå Strl. 262 (tilføyd ved lov 7. april 1995 nr. 15) som direkte forbyr salg og formidling av «dekodningsinnretning»

23 III. MOTSTRID MELLOM RETTSREGLER.
A. Når foreligger det motstrid mellom rettsregler? III. MOTSTRID MELLOM RETTSREGLER. A. Når foreligger det motstrid mellom rettsregler? Motstrid: samme anvendelsesområde, forskjellig løsning. Kan være total, total-partiell eller partiell. Kan være motstrid mellom handlingsregler, mellom handlingsregler og kompetanseregler, og mellom kompetanseregler. Til dels klart at skal leses i sammenheng, slik at ingen motstrid mellom regler. Fvl. § 16, 1. og 3.ledd (regel og unntak), Straffelovens alminnelige og spesielle del (grunnvilkår for anvendelse av regler). Konflikt mellom hensynet til språklig forståelse av enkeltord og hensynet indre sammenheng (Strl. § 228).Eckhoffs eksempel om de to sektene og plikt til å ta av seg hatten eller til å beholde den på. Mulig å unngå overtredelse av noen av rettsreglene ved å ikke passere. Avgift etter den gamle jaktlov og Selfangstloven. Poenget at klart i konflikt med lovgivers intensjoner med regelen om straff eller dobbelt avgift på denne ene gruppe. Ellers et spørsmål hvorvidt vil vil formulere spørsmålet om motstrid på grunnlag av helt isolert fastlegging av de respektive rettsreglers innhold, eller om vi vil unnta de situasjoner hvor det er naturlig å trekke den ene rettsregel inn som rettskildefaktor ved fastleggingen av innholdet av den andre. I en del situasjoner er vel det siste den klart mest nærliggende betraktningsmåte, som f.eks. jaktlov/ selfangstlov, som ble vedtatt på samme dag, eller hvor det er spørsmål om å tolke en lovbestemmelse på en måte som ikke kommer i konflikt med Grl. Overgangen fra disse situasjoner til tilfelle hvor det klart er en konflikt mellom de to regeldannelser er imidlertid flytende, og vi vil derfor la drøftelsen av dette spørsmålet utstå til vi har sett litt nærmere på de prinsipper som er blitt oppstilt for klare motstridsituasjoner. Rettspraksis - HR tidligere praksis ligger alltid under HR kompetanse (men det kan forekomme at HR formulerer forutsetning om ikke-motstrid, d v s det blir et tolkningsspørsmål å posisjonere avgjørelse nr 2 i forhold til avgjørelse nr 1). Underordnede domstoler kan ikke binde HR, hverken ex post eller ex ante. M a o Høyere og nyere domspraksis går foran. Nyansering som harmoniseringsmetode. Forvaltningspraksis eller sedvaner spriker, ulik rettsoppfatning eller reelle hensyn trekker i flere retninger. Spørsmål om hva vedkommende rettskildefaktor skal tas til inntekt for, og om vekten avsvekkes av motstriden. Total motstrid Partiell motstrid Total/partiell motstrid

24 Problemsituasjonen: Sammenfallende forhold på vilkårssiden, artsforskjellige rettsvirkninger på vilkårsiden (Rv 1 og Rv 2) Løsningsmuligheter: (1) Kumulative virkninger Rv 1 + Rv 2? (F. eks. ved å avvise at Rv 1 er uttømmende eller ved å avvise antitese) (2) Innskrenkende tolkning av en eller begge normer (3) Motstridsregel avgjør Den ene normen skyver den andre til side, uten å endre denne. Noe om begrepsbruken: Motstrid i et normsystem må presiseres: Forutsetning: Sammenfallende forhold på vilkårssiden (V) Regel: Artslike eller artsforskjellige rettskilder/rettskildefaktorer regulerer ett og samme faktum (deduksjon, subsumsjon, induksjon) Motstrid: Artsforskjellige rettsvirkninger på vilkårsiden (RV1/RV2) Løsningsmuligheter: Kumulative virkninger, dvs mulighet for RV1 + RV2? (f eks ved å avvise at RV1 er uttømmende/avvise antitese?

25 Vår tema: Reelle motstridsregler
Trinnhøyde- eller andre kollisjonsnormer for rettskildebruken (i) Harmonisering: Vilkår Kumulerte rettsvirkninger Innskrenkende tolking Rettsv. 1 Rettsv. 2 Innskrenkende tolkning av en eller begge normer? Kan være uklart om HR har anvendt motstridsregler eller harmoniseringsregler - "Kløfta"-debatten og fra nyere tid på privatrettsområdet «Bergrådveien-dommen» Rt (ble husleielovens § 38 satt til side i forhold til avtl § 36?) Fra privatretten: Kontraktsteknikker for å løse rangorden og trinnhøydespørsmål, f eks innen kontraktsdokumentasjonen, formkrav o l til endringsavtaler, "entire contract" klausuler m v. Reelle motstridsregler: Trinnhøyde eller andre kollisjonsnormer for rettskildebruken (emnet i det følgende) Motstridsregler som del av gjeldende rett - dvs lovfestede, kontraktsfastsatte eller emne for ikke-lovfestede regler og prinsipper fastsatt i domspraksis (HR) eller ved sedvanerettsdannelse. Mao: Ikke noe mystisk eller særegent ved denne del av læren om rettsanvendelse. Relatert til skjemaet REGEL/PRAKSIS/SKJØNN kan motstridsspørsmål angripes ved alternative argumentgrupper:  regel uttrykt av lovgiver eller kontraktsskrivere om trinnhøyde ex ante eller ex post  praksis (f eks HR-dommer eller annen mønsterdannelse) avdekker hvordan kollisjonsspørsmålet blir håndtert av rettsanvendere, saksbehandlere eller rettssubjekter som berøres  rettsanvenderens eget skjønn (rasjonalitet, rettferdighet, reelle hensyn av statisk eller konsekvensorientert karakter) preger resultatet Siktepunktet: Lokalisere og identifisere motstridsregler av typen regel, praksis eller skjønn - fortrinnsvis hensyn, prinsipper og regeldannelser («synspunkter») av mer almen karakter. Ytterligere presiseringer: Motstrid mellom artslike eller artsulike rettskildefaktorer: Ved avgjørelsen av innholdet av en bestemt rettsregel trekker rettskildefaktorer i forskjellig retning. Motstrid mellom artslike eller artsulike rettsregler: Etter at vi har konstatert eksistensen og innholdet av to eller flere rettsregler, viser det seg at disse er i konflikt med hverandre. Forskjell i metode: konflikt mellom rettskildefaktorer løses ved en konkret avveining (unntaksvis kontekst i tilknytning til regel»giveren»), konflikt mellom rettsregler løses i prinsippet ved kollisjonsnormer; normer som bestemmer hvilken regel som har forrang ut fra generelle prinsipper: Harmonisert rettsregel

26 (ii) Motstrid Vilkår Rettsv. 1 Rettsv. 2
Rettsv. 1 og 2 kan ikke forenes Hel eller delvis motstrid Én av dem må vike Men hvem? Lex superior Lex posterior Lex specialis Noen ikke-lovfestede særlig kjente rettanvendelsesprinsipper for løsning av særlig lovkollisjoner:  Lex superior-prinsippet - trinnhøyere rettsregel går foran trinnlavere.  Lex posterior-prinsippet - nyere rettsregel går foran eldre rettsregel av samme trinnhøyde.  Lex specialis-regelen - eldre spesialregler kan gå foran nyere generelle regler på samme eller høyere trinn. Bemerk fra IP-området: Interlegale spørsmål med regelfragmenter (d v s kvalifikasjonsnorm + regelfragment) eller angivelse av «individualiserende» tolkningsteknikker («Irma Mignon»), mer om dette under VI. Lovtekster - NB: det er en del av «lovoppskriften» for Justisdep lovavd å påse at forholdet til andre (kjente eller ukjente) potensielle lovregler blir avklart, enklest og typisk ved at den nye lov gis lavere virkningstrinn enn tidligere og senere trinnhøyere lov. Ellers i prinsippet alltid kompetanse til å erklære trinnhøyde for senere og nyere lovgivning. Særlig velkjente trinnhøydelovregler strl § 3 og fra nyere tid: EØS-lovens «aquis»-regel i § 2. Se ellers forslag til trinnhøyderegulering i utkast til lov om EMK-systemet i norsk lovgivning - NOU 1993:18 (Lovgivning om menneskerettigheter) § 3 «Bestemmelsene om rettigheter og grunnleggende friheter i konvensjoner som er nevnt i § 2, skal gå foran lovbestemmelser som gir svakere vern av de samme rettigheter og friheter.» For øvrig: til dels klart at skal leses i sammenheng, slik at ingen motstrid mellom regler. Fvl. § 16, 1. og 3. avsnitt. Straffelovens alminnelige og spesielle del. Konflikt mellom hensynet til språklig forståelse av enkeltord og hensynet indre sammenheng (Strl. § 228). Rettspraksis - HR tidligere praksis ligger alltid under HR kompetanse (men det kan forekomme at HR formulerer forutsetning om ikke-motstrid, d v s det blir et tolkningsspørsmål å posisjonere avgjørelse nr 2 i forhold til avgjørelse nr 1). Underordnede domstoler kan ikke binde HR, hverken ex post eller ex ante. M a o Høyere og nyere domspraksis går foran. Nyansering som harmoniseringsmetode. Forvaltningspraksis eller sedvaner spriker, ulik rettsoppfatning eller reelle hensyn trekker i flere retninger. Spørsmål om hva vedkommende rettskildefaktor skal tas til inntekt for, og om vekten avsvekkes av motstriden. Kan være uklart om HR har anvendt motstridsregler eller harmoniseringsregler - «Kløfta»-debatten og fra nyere tid på privatrettsområdet «Bergrådveien» dommen Rt (ble husleielovens § 38 satt til side i forhold til avtl § 36?) Fra privatretten: Kontraktsteknikker for å løse rangorden og trinnhøydespørsmål, f eks innen kontraktsdokumentasjonen, formkrav o l til endringsavtaler, «entire contract» klausuler m v. Når rettsanvendelsen i hovedsak skjer på grunnlag av diskresjonært skjønn, blir det vanskelig å skille mellom skjønn og motstridsregler. Motstrid forutsetter f eks kollisjon mellom regel og skjønn, eventuelt to hjemler for å utløve skjønn har uforenlig innhold, f eks henvisning til forskjellige grupper av momenter (slik som i «Bergrådvei-dommen»).

27 B Motstrid mellom skrevne rettsregler
Lex superior-regelen Et uttrykk for kompetansepyramiden. B Motstrid mellom skrevne rettsregler Lex superior-regelen.. Et uttrykk for kompetansepyramiden. Grunnlov - lov - forskrifter i medhold av vedkommende lov. Uttrykk for en tidsdimensjon - en årsakskjede Lex superior har en tidsdimensjon, særlig ved beskrivelsen av lovgiverkompetansen. Lex superior beskrives best som en kompetanseregulering innenfor rammene av gjeldende norsk rett. Kompetanseskranker: Kan lovgiver sette seg ut over tidligere svært kategoriske lex superiorregler uttrykt på samme trinnivå med sikte på fremtiden? (f eks EMK og EØS). Er det kommet elementer av «bordet fanger» i norsk lovgivervirkelighet? Lovgiver kan fravike lex superiorprinsippet ved ulike former for unntak i loven; dispensasjonshjemmel, adgang til å gi bestemmelser om tvilsspørsmål, adgang til å gi utfyllende regler. Derogasjon, tildeling av fullmakt til å gi regler som avviker fra lovens, typisk på et geografisk eller saklig avgrenset område. Deklaratorisk lov - trinnlavere enn avtale.

28 Lex posteriorregelen Uttrykk for kompetansesystemets hjemmelskjede.
Kompetanse til å gi ny lov = kompetanse til å sette til side eldre. PROBLEM: HVOR LANGT HAR MAN MENT Å GJØRE DETTE I DET KONKRETE TILFELLE? Konkret tolking. Ofte en tanke bak når ikke formell oppheving Motsatt: Presumsjon for at Forvaltningslovens regler er «gulvet» for krav til saksbehandlingen Fører over i:

29 Lex specialisregelen En tolkingsregel som modifiserer lex posterior-prinsippet. Den senere lov kan alltid gå foran om lovgiver så vil, men en presumsjon for at generelle lover ikke er ment å gripe inn i mer spesiell regulering diktert av helt spesielle hensyn på vedkommende sektor. Kan skape uklarhet. Hva mente lovgiver? Kan forbrukerkjøperen fremme direktekrav mot kommittenten? Kommisjonslovens § 56 (bare krav mot kommisjonæren) sammenholdt med Kjøpslovens § 84 (rett til å gjøre krav gjeldende mot tidligere salgsledd). Lex specialis en tolkingsregel. som modifiserer lex posterior-prinsippet. Den senere lov kan alltid gå foran om lovgiver så vil, men en presumsjon for at generelle lover ikke er ment å gripe inn i mer spesiell regulering diktert av helt spesielle hensyn på vedkommende sektor. Eksempel på reglenes utilstrekkelighet: Hva skal gjelde når lex specialis bryter med lex posterior? Og hva er i tilfelle «specialis» i et lovgiveranliggende? Kan forbrukerkjøperen fremme direktekrav mot kommittenten? Kommisjonslovens § 56, 1. avsn. tredjemann får fordring kun mot kommisjonæren, ikke mot kommittenten) sammenholdt med Kjøpslovens § 84 (kjøpers rett til å gjøre krav gjeldende mot tidligere salgsledd).

30 Den internasjonale dimensjon:
Særlig velkjente trinnhøydelovregler : Strl. § 1 andre avsnitt, Strprl § 4, Tvml. § 36, EØS-loven § 2, Menneskerettsloven § 3. Grl. § 110 c: “Det paaligger Statens Myndigheter at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsættes ved lov.» Hvilken rettskildemessig styrke har denne ved konflikt med ikke inkorporerte menneskerettskonvensjoner? Kompetanseproblemet: Kan lovgiver sette seg ut over lex superior og lex posterior ved internasjonal avtale? Særlig velkjente trinnhøydelovregler: Strl. § 1 andre avsnitt «Straffelovgivningen gjelder med de begrensningene som følger av overenskomst med fremmed stat eller av folkeretten for øvrig.» Strprl § 4: «Lovens regler gjelder med de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat.” EØS-loven § 1: «Bestemmelsene i hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde skal gjelde som norsk lov, med de endringer som følger av protokoll om justering av avtalen av 17. mars Det samme gjelder artikkel 1 til 3 i avtalens Protokoll 25 om konkurranse innen kull- og stålproduksjon.» Menneskerettsloven § 2; «Følgende konvensjoner skal gjelde som norsk lov i den utstrekning de er bindende for Norge: …» Inkorporerer:EMK, FN øk., sos.&kult., FN siv.&pol. Kan lovgiver sette seg ut over lex superior og lex posterior ved internasjonal avtale? Menneskerettsloven § 3: § 3: “Bestemmelser i konvensjoner og protokoller som er er nevnt i § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.” «Aquis»-regelen i EØS-loven § 2: «Bestemmelser i denne lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, skal i tilfelle konflikt gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold. Tilsvarende gjelder dersom en forskrift som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, er i konflikt med en annen forskrift, eller kommer i konflikt med en senere lov.»

31 C. Gjennomslagskraften av ulovfestet rett i motstridsituasjoner
Gjennomslagskraften av publikumssedvaner. Prinsipielt av lovs kraft, både offensivt og defensivt: Egentlig sedvanerett kan sette lov til side, og kan selv settes til side av lov eller i medhold av lov. I praksis skal det svært mye til for at en sedvane skal kunne trenge lov til side, selv rent lokalt. Gjerne kutymelignende regler; normer som bare kan trenge deklaratorisk lovgivning til side, og ikke alltid er i stand til det heller. Praksis vedrørende forholdet mellom de øverste statsorganer. Høy terskel for at anses som bindende rettsregel Normalt av grunnlovs kraft, offensivt og defensivt. C. USKREVNE RETTSKILDER - SÆRTREKK A) PUBLIKUMSSEDVANER. Prinsipielt av lovs kraft, både offensivt og defensivt: Egentlig sedvanerett kan sette lov til side, og kan selv settes til side av lov eller i medhold av lov. Men i praksis skal det svært mye til for at en sedvane skal kunne trenge lov til side, selv rent lokalt. I ikke liten grad nærmest spørsmål om kutymelignende regler; normer som bare kan trenge deklaratorisk lovgivning til side, og ikke alltid er i stand til det heller.

32 D. Gjennomslagskraften av domstolspraksis
Domstolene skal i prinsippet følge rettsreglene, ikke skape dem. Rent prinsipielt - teoretisk - har domstolspraksis ikke offensiv kraft overfor rettsregler på noe plan. Men realiteten er en annen: Høyesteretts egen forståelse av rettsregelens innhold til enhver tid bestemmende. Læren om prejudikater impliserer at høyesterettspraksis har offensiv kraft i forhold til den regelforståelse som er lagt til grunn ved tidligere rettsanvendelse eller i tidligere teori. Domstolene skal i prinsippet følge rettsreglene, ikke skape dem. Rent prinsipielt - teoretisk - har domstolspraksis ikke offensiv kraft overfor rettsregler på noe plan. Men realiteten er en annen, i den forstand at det er Høyesteretts egen forståelse av rettsregelens innhold til enhver tid som er bestemmende. Læren om prejudikater impliserer at høyesterettspraksis har offensiv kraft i forhold til den regelforståelse som er lagt til grunn ved tidligere rettsanvendelse eller i tidligere teori. Klart nok at lovgiver har kompetanse til å endre tidligere domstolsskapt rett, men spørsmålet er i praksis ofte: Kodifiserer loven praksis, er det tale om avklaring av eldre stridsspørsmål - eller er det genuint skapt en ny rettstilstand? Jfr eksemplene med panteloven, konkursloven osv. Rettspraksis liten defensiv kraft: Lovgiver har kompetanse til å endre tidligere domstolsskapt rett Men hensyn til etablert rettsoppfatning og praksis kan tale mot slike inngrep i rettstilstanden Spørsmålet i praksis oftere: Kodifiserer loven praksis, er det tale om avklaring av eldre stridsspørsmål - eller er det genuint skapt en ny rettstilstand? Jf. eksemplene med Panteloven, Konkursloven, Legelovens regler om journalinnsyn, Røstad-dommen.

33 Rettspraksis har samme trinnhøyde som den rettsregel den omhandler
Høyesteretts tolking av Grunnloven Rettsregelen er Høyesteretts forståelse av denne I alle fall for Høyesterett Høyesteretts bundethet dermed ikke et spørsmål om trinnhøyde, men om prejudikatlærens innhold og praktisering Defensivt samme har domstolspraksis samme styrke som den rettsregel man uttaler seg om innholdet av. Høyesteretts tolking av Grunnloven er lex superior til loven, tolking av loven lex superior til forskrifter i medhold av denne lov. Ulovfestet rett fastslått av høyesterettsdom kan settes til side ved lov eller forskrift i medhold av lov, hvis ikke det er tale om konstitusjonell sedvanerett. Sagt på en annen måte Høyesteretts tolking av en bestemmelse er rettsregelen.

34 Gjennomslagskraften av forvaltningspraksis:
Hovedproblemstilling; skillet mellom (i) Forvaltningspraksis som angår utøving av forvaltningsskjønnet , og (ii) Forvaltningspraksis som er rettsanvendelsespraksis og følgelig av potensiell rettskildemessig vekt. Utgangspunkt og dominerende hovedregel: Forvaltningspraksis bare rettskildemessig vekt hvor klart adressert til et rettsanvendelsesspørsmål: Lovtolking Anvendelse av ulovfestede rettsregler (mer sjelden) : Om vilkårene for omgjøring til skade for en part Om voteringsrekkefølge i kollegiale organer. Utgangspunkt og dominerende hovedregel at forvaltningspraksis bare vil kunne ha rettskildemessig vekt hvor denne klart adresserer seg til et rettsanvendelsesspørsmål, lovtolking eller (mer sjelden) anvendelse av ulovfestede rettsregler, f.eks. om omgjøring til skade for en part eller voteringsrekkefølge i kollegiale organer. Forvaltningspraksis som angår avgjørelser som ikke er normert i lov, forskrift eller etablert ulovfestet rett, vil bare helt unntaksvis kunne danne grunnlag for nye rettsregler på sedvanemessig grunnlag. Se imidlertid Rt s. 932 og 1953 s. 24 om sedvanemessig basert rett for suspenderte embetsmenn til lønn i suspensjonstiden - en rett som imidlertid ikke ble ansett å ha grunnlovs rang selv om den utfylte bestemmelsene om vern mot avskjed i Grl. § 22. Ellers skal det mye til for at forvaltningspraksis får lovs kraft - det være seg offensivt; til å trenge lovbestemmelser til side eller oppfylle kravet om lovhjemmel, eller defensivt, slik at lovvedtak må til for at organet skal kunne fravike praksis. Forvaltningspraksis om spørsmål som ikke er normert i lov, forskrift eller etablert ulovfestet rett Bare helt unntaksvis grunnlag for nye rettsregler på sedvanemessig grunnlag. Se imidlertid Rt s. 932 og 1953 s. 24 Sedvanemessig basert rett for suspenderte embetsmenn til lønn i suspensjonstiden Ble imidlertid ikke ansett å ha grunnlovs rang selv om den utfylte bestemmelsene om vern mot avskjed i Grl. § 22.

35 Det skal mye til for at forvaltningspraksis får lovs kraft
Dette gjelder både : offensivt; til å trenge lovbestemmelser til side eller oppfylle kravet om lovhjemmel, og defensivt, slik at lovvedtak må til for at organet skal kunne fravike praksis.

36 Forvaltningspraksis som ikke klart er rettsanvendelse, normalt bare vernet av likhetsprinsippet.
«Trinnhøyden» er forvaltningsvedtak, bevisst beslutning om å legge om praksis er nok. Men av og til tale om et «sterkt» likhetsprinsipp, generelt prinsippvedtak nødvendig for å legitimere avvik (drosjebevilling, Jehovas vitner). Vi kan si at i disse tilfellene har forvaltningspraksis fått «forskrifts kraft».

37 Forvaltningspraksis som grunnlag rettsregel av lovs kraft .
Tolkingspraksis Kan være så fast at bare kan fravikes hvis nye forhold. Særlig aktuelt til borgernes gunst Ulovfestet praksis som grunnlag for rettsregeldannelse Eks. krav til saksbehandling. Etablerer en norm som er lex superior til forvaltningskompetansen Høyesteretts tolking av lov lex superior til forskrifter i medhold av denne lov Ulovfestet rett fastslått av Høyesterett Må vike for lov eller forskrift hvis ikke konstitusjonell. Men i praksis er rettsregelen Høyesteretts tolking av den.

38 E. BØR VI SONDRE MELLOM MOTSTRID MELLOM RETTSKILDEFAKTORER OG MOTSTRID MELLOM RETTSREGLER?
Tolkingsmodellen. Den ene rettsregel som rettskildefaktor ved fastleggingen av innholdet av den andre. En variant av hensynet til konsekvens og harmoni i rettssystemet som rettskildefaktor. Ikke bare er den eldre regel tolkingsfaktor for den senere - lovgivervilje m.m., men også motsatt. Når nye reelle hensyn og endrede forhold kan være relevant, naturlig at også nye regler eller ny regelforståelse. BØR VI SONDRE MELLOM MOTSTRID MELLOM RETTSKILDEFAKTORER OG MOTSTRID MELLOM RETTSREGLER? Tolkingsmodellen: Vi bruker den ene rettsregel som rettskildefaktor ved fastleggingen av innholdet av den andre. En variant av hensynet til konsekvens og harmoni i rettssystemet som rettskildefaktor. Anvendelig ikke bare som den eldre på den senere - lovgivervilje m.m., men også motsatt. Når nye reelle hensyn og endrete forhold, naturlig at også nye regler.

39 a) I hvilken utstrekning dette skal skje.
SPØRSMÅL OM a) I hvilken utstrekning dette skal skje. b) Om denne teknikken skyver de to tunge og prinsipielt firkantede motstridsreglene, lex superior og lex posterior, til side Om vi i stedet for avgjørelse av motstrid ved hjelp av regler i ordets snevrere forstand, bør snakke om harmonisering ved hjelp av retningslinjer, hvor trinnhøyde og tid inngår som komponenter i helhetsvurdering, ikke som tvingende normer. Spørsmål om a) I hvilken utstrekning langt dette skal skje. b) Om denne teknikken medfører at den gamle modellen med de to tunge og prinsipielt firkantede prinsippene, lex superior og lex posterior, ikke lengre er en adekvat måte å beskrive rettskildebruken på; om vi i stedet for avgjørelse av motstrid ved hjelp av regler i ordets snevrere forstand, bør snakke om harmonisering ved hjelp av retningslinjer hvor trinnhøyde og tid inngår som komponenter i helhetsvurdering, ikke som tvingende normer.

40 I forhold til lex posterior-prinsippet kurant:
Spørsmål om å tolke den siste lov i lys av de eldre - og det må vi. Problemet lex superior: Klart at eldre lex superior påvirkes av yngre lex inferior, eks. Grl. § 105. Men er det formålstjenlig å trekke dette så langt som til å si at det ikke er grunn til å sondre mellom utgangspunkt og påvirkende kraft? Problemstillingen er ikke: hva sier Grl. § 105 om skrankene for lovgivers kompetanse, men hva er summen av § 105 og Ekspropriasjonserstatningsloven. mht. statens plikt til å betale erstatning? Til syvende og sist et fremstillingsmesig hensiktsmessighetsspørsmål. I forhold til lex posterior-prinsippet er denne synsmåten grei nok, spørsmål om å tolke den siste lov i lys av de eldre - og det må vi.. Problemet lex superior: Klart at også eldre lex superior påvirkes av yngre lex inferior, eks. Grl. § 105. Men er det formålstjenlig å trekke dette så langt som til å si at det ikke er grunn til å sondre mellom utgangspunkt og påvirkende kraft? Skal vi kunne si at her har vi en rekke rettskildefaktorer, hvorav Grl. § 105 og Ekspropriasjonserstatningsloven er to, og hvor problemstillingen ikke er hva sier Grl. § 105 om skrankene for lovgivers kompetanse, men hva er summen av § 105 og Ekspropriasjonserstatningsloven. mht. statens plikt til å betale erstatning? Tankemessig klart nok mulig å operere med dette, poenget er at resultatet vil kunne bli det samme hvis vi bare gir Grl. den ekstra vekt som etter tradisjonell teori følger av at det er denne som tolkes. Men grunnen til at så er tilfelle vil fortsatt være at den er lex superior, og det kommer vi ikke utenom ved å si at det er teksten som har denne egenskap, for det er klart at praksis omkring § 105 også vil kunne ha denne styrke. Jf. legalitetsprinsippet og domstolenes prøvingsrett overfor forvaltningsvedtak og lover, som ingen basis har i lov. Og oppgir vi lex superior-prinsippet, må vi si at det ikke er § 105 vi har tolket, men en ny regel Eksprl. Hva så med § 105 i andre relasjoner, må dette avgjøres ut fra en samlet analyse av § 105, Eksprl. + lov X? Og hvilke konsekvenser får det for den generelle tolking av § 105 om vi senere opphever eller endrer de aktuelle bestemmelser i Ekspr.l.? Til syvende og sist et fremstillingsmesig hensiktsmessighetsspørsmål. Bedre å knytte regelbegrepet til den enkelte bestemmelse, ellers blir det floket. Og da gir det nok den mest treffende og lettest forståelige forklaringsmodell om vi benytter lex superior-prinsippet til å beskrive den avveining som foretas.