Ytringsfrihetens avgresning Hatefulle ytringer

Ytringsfrihetens avgresning Hatefulle ytringer
RINF 1100 Ytringsfrihetens avgresning Hatefulle ytringer

Ytringsfrihed bør finde Sted

Ytringsfrihetens avgrensning
Personvern Diskriminering Ytringsfrihet Ytringsfrihet Ytringsfrihet Injurier Privatlivets fred Personopplysninger Rasisme Seksuell legning Kjønn Religion Etc

Ærekrenkelser Ærekrenkelser er ikke lenger straffbare
Man kan kreve erstatning for ærekrenkelser

Skadeserstatningsloven § 3-6 a.(erstatning for ærekrenkelser)
Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste. En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget. Reglene i § 3-6 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

Den som uaktsomt har satt frem en ytring som er egnet til å krenke en annens ærefølelse eller omdømme, skal yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten ut fra den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. Dersom den krenkede døde mindre enn 15 år før krenkelsen etter første ledd fant sted, kan krav om oppreisning settes frem av hans nærmeste.

Krenke ærefølelse Man kan si noe direkte til en person, som krenker dennes æresfølelse Kan sies offentlig, eller i nærvær av andre

Krenke omdømme Omdømme Det er hvordan andre personer oppfater en.
For at noe skal krenke ens omdømme, må det formidles til andre Som regel: Ytres offentlig

Vurdering og beskyldninger
Man står fritt til å mene hva man vil, og til å ytre det man mener. Vi kan mene at en bok er elendig

” Akkurat i det jeg har begynt å få litt fot og komme i stemning ødelegges det hele av et langt Hendrix-gjesp, det hjelper ikke at Steffensen spiller gitar med tennene når det ellers ser ut som om han spiller i et bulgarsk danseband. På slutten av låt fire angrer jeg på at jeg takket nei til den konjakken jeg ble tilbudt tidligere på kvelden”

Man står fritt til å mene hva man vil, og til å ytre det man mener. Vi kan mene at en bok er elendig Å beskylde noen for handlinger m.m. er noe annet Å beskylde noen for ikke å være forberedt Å beskylde noen for korrupsjon Å beskylde noen for seksuelle overgrep

http://www. nrk. no/ostfold/montelius-mot-grindaker-i-retten-1

Vi kan ikke avgjøre om vurderingene er sanne eller ikke sanne. Dere liker musikken Jeg liker den ikke (eller omvendt) Beskyldninger Kan avgjøres om det er sant eller ikke

En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.

Interesseavveining Ytringsfrihet Personvern

En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget.

Reglene i § 3-6 annet og tredje ledd gjelder tilsvarende.

§ 3-6. (erstatning for krenking av privatlivets fred) (annet og tredje ledd)
Ansvaret etter første ledd omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk fremstilling eller formidling av ytringen. Er noen som har handlet i tjenesten til en eier eller utgiver av et massemedium ansvarlig etter første ledd, hefter også eieren eller utgiveren for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning, med mindre retten av særlige grunner fritar dem. Eieren eller utgiveren kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten i forhold til dem finner rimelig.

Privatlivets fred

Straffeloven § 267. Krenkelse av privatlivets fred
Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som bare har deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift produsert i riket. Tilsvarende gjelder for kringkastingssendinger. Straff etter første ledd kan bortfalle dersom meddelelsen var fremkalt av den fornærmede selv ved utilbørlig atferd, eller meddelelsen er blitt gjengjeldt ved en krenkelse av privatlivets fred eller en kroppskrenkelse.

Den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Straff etter første ledd kommer ikke til anvendelse på den som bare har deltatt ved teknisk bistand eller distribusjon av et blad eller tidsskrift produsert i riket. Tilsvarende gjelder for kringkastingssendinger.

Straff etter første ledd kan bortfalle dersom meddelelsen var fremkalt av den fornærmede selv ved utilbørlig atferd, eller meddelelsen er blitt gjengjeldt ved en krenkelse av privatlivets fred eller en kroppskrenkelse.

§ 3-6. (erstatning for krenking av privatlivets fred)
Den som har krenket privatlivets fred, skal, såfremt han har utvist uaktsomhet eller vilkårene for straff er oppfylt, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. I dom som går ut på straff, kan retten pålegge domfelte å betale til fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen. Ansvaret etter første ledd omfatter ikke den som bare har deltatt ved teknisk fremstilling eller formidling av ytringen. Er noen som har handlet i tjenesten til en eier eller utgiver av et massemedium ansvarlig etter første ledd, hefter også eieren eller utgiveren for erstatningen. Det samme gjelder oppreisning, med mindre retten av særlige grunner fritar dem. Eieren eller utgiveren kan også pålegges slik ytterligere oppreisning som retten i forhold til dem finner rimelig.

§ 3-6. (erstatning for krenking av privatlivets fred)
Den som har krenket privatlivets fred, skal, såfremt han har utvist uaktsomhet eller vilkårene for straff er oppfylt, yte erstatning for den lidte skade og slik erstatning for tap i fremtidig erverv som retten under hensyn til den utviste skyld og forholdene ellers finner rimelig. Han kan også pålegges å betale slik erstatning (oppreisning) for skade av ikke-økonomisk art som retten finner rimelig. I dom som går ut på straff, kan retten pålegge domfelte å betale til fornærmede et beløp til kunngjøring av dommen.

EMK Art 8.Retten til respekt for privatliv og familieliv,
1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse. 2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

EMD Caroline the guarantee afforded by Article 8 of the Convention is primarily intended to ensure the development, without outside interference, of the personality of each individual in his relations with other human beings ...

59 … the actual case does not concern the dissemination of « ideas », but of images containing very personal or even intimate « information » about an individual

(sitert etter RT 2007 s. 687) Deretter viser retten i premiss 60 til at retten må balansere vernet av privatlivet opp mot ytringsfridommen, og at retten « has always stressed the contribution made by photos or articles in the press to a debate of general interest ... ». Retten uttalar vidare i premiss 63 at det er « a fundamental distinction » mellom å omtale fakta tilknytt ein politikar som del av ein diskusjon i eit demokratisk samfunn og å omtale detaljar av privatlivet til nokon som « does not exercise official functions »

65. As in other similar cases it has examined, the Court considers that the publication of the photos and articles in question, of which the sole purpose was to satisfy the curiosity of a particular readership regarding the details of the applicant's private life, cannot be deemed to contribute to any debate of general interest to society despite the applicant being known to the public ... .

66. In these conditions freedom of expression calls for a narrower interpretation ... .

76. As the Court has stated above, it considers that the decisive factor in balancing the protection of private life against freedom of expression should lie in the contribution that the published photos and articles make to a debate of general interest. It is clear in the instant case that they made no such contribution since the applicant exercises no official function and the photos and articles related exclusively to details of her private life.

77. Furthermore, the Court considers that the public does not have a legitimate interest in knowing where the applicant is and how she behaves generally in her private life even if she appears in places that cannot always be described as secluded and despite the fact that she is well known to the public.

Even if such a public interest exists, as does a commercial interest of the magazines in publishing these photos and these articles, in the instant case those interests must, in the Court's view, yield to the applicant's right to the effective protection of her private life.

78. Lastly, in the Court's opinion the criteria established by the domestic courts were not sufficient to ensure the effective protection of the applicant's private life and she should, in the circumstances of the case, have had a « legitimate expectation » of protection of her private life.

Rt 2007 s. 687 – Big Brother (17) Reportasjen i nr. 25/2003, som var omtala på framsida av bladet, hadde overskrifta: « Big Brother B er blitt ungkarskvinne: Dramatisk brudd med A.» Vidare stod det: « Sjalusidrama på nattklubb.» Reportasjen var illustrert med to badebilde frå Hellas-ferien, eit bilde framfor peisen frå hyttereportasjen og to bilde med tilknyting til Big Brother. Teksten inneheldt utsegner frå tidlegare frå dei to, omtale av rykte om brot og ein omtale av korleis forholdet mellom dei skal ha teke til å skrante. Endeleg var det omtale av episoden på Geilo vinteren 2002.

(19) I Se og Hør nr. 26/2003 var det ein reportasje om parforholdet mellom B og A og om kravet dei hadde fremja mot Se og Hør. Reportasjen hadde to sidestilte overskrifter over eit bilde av paret frå festen på Dyna fyr. I den eine heitte det: « A: Ja - vi er sammen » og i den andre: « B: Nei - det er brudd.» Det var også ei mindre overskrift med ein tekst om at dei kravde Se og Hør for kroner. Teksten gjaldt i stor grad kravet framsett av advokat Eggen. Det var i tillegg ein del tekst som gjaldt forholdet mellom dei to. Det var såleis uttala at « Til tross for at B bekreftet bruddet med eks-kjæresten A, krever BB-stjernene i oppreisning fra Se og Hør », » Forrige mandag hadde Se og Hør en lengre samtale med B, der hun ga sin godkjennelse til at vi trykket saken om bruddet » og « Hun godtok også et honorar for at vi trykket et flott badebilde av henne en gang til ».

(20) Den tredje av dei omtvista reportasjane stod i Se og Hør nr
(20) Den tredje av dei omtvista reportasjane stod i Se og Hør nr. 27/2003, og gjaldt ei jente frå Skien. Se og Hør betalte henne kroner for reportasjen. Reportasjen som var omtala på framsida av bladet, var på ei side. I tillegg til bilde av jenta og ei venninne av henne, var det også eit lite bilde av A teke på Hellasturen. Overskrifta var: « E er BB-stjernens hemmelige flørt: A sa han var singel.» I ingressen stod det: « E (21) fra Skien hadde flere hete stevnemøter med A i april og mai. - Vi ble raskt mer enn gode venner, sier hun til Se og Hør. » I teksten vart det sagt at ho, som var singel, møtte « Big Brother-stjernen på et utested i Porsgrunn. I de to påfølgende månedene hadde de to flere hete stevnemøter ».

Vidare vart det sagt at ho kom på besøk til han og overnatta hos mor hans som A då budde hos. Det stod også i teksten at A først hadde sagt til journalisten frå Se og Hør, som ville ha ein kommentar, at han ikkje visste kven ho var, men at han deretter hadde ringt opp igjen og sagt at han kanskje hadde peiling på dette, men at ho ikkje hadde vorte med han heim.

Rt 2007 s. 687 – Big Brother (78) Frå Se og Hør er det halde fram at B og A sjølv valde rampelyset, også om sine personlege tilhøve, og at dei då må ta konsekvensane av det også i ettertid. Eg ser at det godt kan vere at dei som ein konsekvens av dette måtte finne seg i nærgåande omtale under Big Brothersendingane og også ei tid etter dette. Men eg kan ikkje sjå at det same må gjelde to år etter at sendingane var slutt og om lag eitt år etter at dei hadde slutta å gi intervju.

(79) Sjølv om det nok kan vere slik at den som har « stilt seg til skue i det offentlige liv », jf. Rt på side 517, må finne seg i meir enn dei som ikkje har gjort det, kan eit slikt synspunkt ikkje ha innverknad på vurderinga i høve til B og A. Det er ikkje dokumentert i saka at B og A har vore sentrale i pressa. Dei sentrale oppslaga kom i Se og Hør, i hovudsak etter avtale i den første tida etter Big Brotherprogramma. Ein slik avtale kan ikkje - utan klare haldepunkt - oppfattast som klarsignal til seinare publisering som oppfølging av dei avtala reportasjane. Andre media hadde meir nøytrale oppslag, og det var også i stor grad tale om omtale av hendingar som B og A var med på. Om dette viser eg til den temmeleg utførlege omtalen av presseoppslag som eg har gitt tidlegare.

(80) Det må også kome inn kva slags informasjon det er tale om
(80) Det må også kome inn kva slags informasjon det er tale om. Ei nøytral melding om at eit ekteskap eller sambuarskap er avslutta, når dette er heilt på det reine, ville nok i eit tilfelle som det aktuelle kunne forsvarast. Det er derimot ikkje akseptabelt at ein publikasjon går ut med ein reportasje om at eit forhold er avslutta, der det ikkje er på det reine eller der det er ein usikker fase mellom partane. I ein slik situasjon treng privatlivet vern, også når det gjeld formidling av sanne opplysningar. Kjerneområdet for vernet etter straffelova §390 gjeld nettopp formidling av sanne opplysningar om personlege tilhøve. Men privatlivets fred treng sjølvsagt også vern mot usanne opplysningar. Og reportasjen om eit forhold til ei jente i Skien hadde klart ingen aktverdig grunn og var urettmessig, og det utan omsyn til om opplysningane var sanne eller ikkje.

(81) Det sentrale for vernet er om det ligg føre ei krenking av privatlivs fred, og ikkje om opplysningane er sanne eller ikkje. Lagmannsretten har karakterisert dei to første reportasjane som sladder, og det er eg einig i. Se og Hør har nytta anonyme kjelder, og det let seg då ikkje i noko tilfelle vurdere om dei har handla aktsamt eller ikkje. Etter mitt syn har det som regel også mindre interesse for spørsmålet om reportasjar krenkjer privatlivets fred om innhaldet skulle vere sant. Dette må i høgaste grad gjelde for den tredje reportasjen, som Se og Hør ikkje i noko tilfelle kunne ha aktverdig grunn til å trykkje.

(82) Det er nok slik at det vil vere eit spørsmål om ei nedre grense for sensitivitet for at det skal ligge føre ei krenking, og eg ser såleis ikkje bort frå at terskelen for kva som er sensitivt vil vere noko heva for personar som har vore med på program av typen Big Brother, jf. særleg det eg har sagt om omtale i den første tida etter programma var sende. I så måte må det ha vekt at programmet innebar ei sterk fokusering av privatlivet. Men med det innhaldet og på det tidspunktet dette vart trykt i Se og Hør, var det ei klar krenking av privatlivets fred å skrive om eit mogeleg samlivsbrot.

(85) Min konklusjon så langt er såleis at dei tre omtvista artiklane ikkje gav noko tilskot til den offentlege debatten. Ei rettsstridsavveging i denne saka må då falle ut til fordel for personvernet.

(90) Omtale av at eit sambuarforhold er opphøyrt, må i dag reknast som lite sensitivt. Det same gjeld ikkje for slike påstandar på eit tidspunkt der dette ikkje er på det reine, og spesielt ikkje på eit tidspunkt der eit forhold er problematisk. Publisering av dette vil direkte kunne påverke forholdet mellom partane.

Rt Plata Dommer Endresen: Saken gjelder krav om oppreisning for krenkelse av privatlivets fred. Foranledningen til saken er at NRK viste et filmopptak som blant annet inneholdt en sekvens der den ankende part sammen med sin stedatter på 5 år ble ledet til politiets lokaler på Sentralbanestasjonen i Oslo, etter at han var blitt pågrepet for kjøp av en mindre brukerdose heroin.

Siden 1999 har Oslo politidistrikt hatt fjernsynsovervåkning av Oslo sentralbanestasjon og området rundt, herunder på stedet som har fått navnet ”Plata”. Formålet er å forebygge ordensmessige problemer og å gjøre det tryggere for publikum å ferdes der. ”Plata” hadde i lang tid vært et tilholdssted for narkotikamisbrukere, og det var alminnelig kjent at det foregikk omsetning av stoff der. Etter forutgående overveielser bestemte politiet seg for å gjennomføre en aksjon mot ”Plata” mandag 7. juni Medio april samme år hadde politiet laget et sammendrag basert på en del opptak fra overvåkningskameraene rundt ”Plata” på cirka 10 minutter. Sammendraget var laget for i annen sammenheng å vise hvor alvorlige forholdene på ”Plata” var blitt.

Samme dag som aksjonen fant sted, tok Oslo politidistrikt kontakt med NRK med tilbud om at NRK kunne vise filmen. Det ble avtalt at NRK kunne vise filmen samme kveld i forbindelse med et program på Redaksjon En som skulle ta for seg problemene på ”Plata”. Politiet satte som forutsetning at filmen ble tilstrekkelig sladdet før visningen.

NRK redigerte de mottatte opptakene ned til tre minutter og sendte den nedkortede versjon før diskusjonsprogrammet. Denne versjonen, viste blant annet A mens han leide sin samboers datter. De var i følge med to polititjenestemenn – en på hver side av A og jenta. Begge var fotografert med ryggen til kamera, men på veien inn til politiets lokaler på Oslo sentralsbanestasjon snudde jenta på hodet slik at man også fikk et glimt av ansiktet – hennes høyre profil. Hele filmsekvensen med A og stedatteren varte 23 sekunder.

Politimester Anstein Gjengedal:
Opptaket fra ”Plata” var ledsaget av følgende utsagn: ”Det er mange som går til grunne her. Det gjør vondt å se bilder som dette der en mann etter politiets rapporter har tatt med seg sin fireårige datter for å kjøpe heroin. Politimester Anstein Gjengedal, når vi ser slike bilder her, en fireåring sammen med faren, vi ser ungdom med skolebager og ransler. Hvordan vil du karakterisere forholdene? Politimester Anstein Gjengedal: Nei, det er dessverre blitt slik at i enkelte miljøer er det nærmest blitt oppfattet legalt å oppsøke ”Plata” og kjøpe stoff. Det har vært mye diskusjon om vi må bevare ”Plata” av hensyn til slitne narkomane, men det vi ser er jo at det har vært en økning i rekruttering av barn og unge. I fjor så hanka politiet inn 537 stykker. Og det er det vi setter fokus på. Og vi ser at det har vært en økende omsetning der. Før så hadde vi slitne narkomane, men det vi har i dag er et mye mer nyansert bilde. Vi har slitne narkomane og vi har ungdom som rekrutterer ”Plata”. De kommer omtrent rett fra skolen for å kjøpe stoff og drar igjen .”

(41) Skadeserstatningsloven § 3-6 gir en fakultativ adgang for domstolene til å tilkjenne oppreisning ved krenking av privatlivets fred. (42) Bestemmelsen tar i hvert fall i første rekke sikte på overtredelser av straffeloven § 390, og det må først vurderes om det som ble formidlet angår ”privatlivets fred”. Det som kan skape tvil om dette, er at den aktuelle filmsekvens knytter seg til at A ble pågrepet for et straffbart forhold.

Problemstillingen behandles i forslaget til ny utforming av Grunnloven § 100, NOU 1999: 27 ”Ytringsfrihet bør finde Sted”. På side 127 i utredningen advares det mot ”ytterligere uthuling av sannhetsforsvaret som ligger i identifiserings- og fotoforbudet”, og det fremheves blant annet:

”det (kan) synes som om personvernhensyn får litt for stor plass når det ønskes holdt hemmelig for allmennheten hvem som pågripes, siktes og tiltales. Slike straffeprosessuelle skritt er offentlige handlinger - ofte initiert av allmenne hensyn – og et uttrykk for samfunnets organiserte forfølgelse av kriminalitet. Det tilhører ikke privatlivets fred at en straffesak er innledet mot noen. Allmennhetens krav på mest mulig korrekt informasjon - også om hvem dette konkret gjelder - er derfor åpenbar, både fordi kriminaliteten angår oss alle og fordi offentlighet er nødvendig om allmennheten skal kunne utøve sin kontrollfunksjon.”

”Vår presisering av at straffeforfølgning foregår i det offentlige rom og er offentlige handlinger kan oppfattes som et brutalt standpunkt overfor de personene dette gjelder. Det brutale ligger imidlertid i første rekke i at straffeforfølging finner sted - ikke i at dette utløser legitim allmenn interesse. I ettertid har riktig nok flere personer, som under stor offentlig oppmerksomhet har vært siktet for straffbare handlinger, sagt at den offentlige oppmerksomheten, slik denne kom til uttrykk gjennom pressens artikler, var en større personlig belastning enn handlingene foretatt av påtalemakten, domstolene og fengselsvesenet. Man må likevel ha klart for seg at allmennhetens interesse er en refleks av den offentlige straffeforfølgningen - og ikke omvendt.”

(43) Når jeg i denne saken er kommet til at opptaket av A og stedatteren griper inn i privatlivets fred, skyldes det at selve pågripelsen ikke er tema for sendingen. Det kan ikke være tvilsomt at det sentrale ved det som formidles, for de fleste seere vil være at A var misbruker, og mer vesentlig at han tar med seg sin stedatter ved kjøp av stoff. Den fortrolige relasjon mellom A og stedatteren som formidles ved innslaget, er også klart av personlig karakter. Jeg finner da at innslaget faller innenfor området for straffeloven § 390.

Det følger imidlertid av bestemmelsens uttrykksmåte at det bare er rettsstridige forhold som rammes. Bestemmelsens rekkevidde er utdypet i Høyesteretts dom i den såkalte ”Big Brother-saken”, Rt side 687. Det avgjørende vurderingstema er i avsnittene 57 og 58 sammenfattet slik:

”(57) Når straffebodet rettar seg mot å krenkje privatlivets fred, ligg det også i dette at det må vere tale om rettsstrid. Kravet til rettsstrid inneber at det må skje ei totalvurdering av formidlinga i lys av kontekst og situasjon, der omsynet til personvernet samtidig blir avvege mot ytringsfridommen, jf. Bratholm og Matningsdal, Straffeloven med kommentarer, tredje del, 1998, side 222, med vidare tilvisingar.

(58) Gjennom menneskerettslova er EMK gjort til intern norsk rett. I saka no er både artikkel 8 om respekt for privatlivet og artikkel 10 om ytringsfridommen sentrale. Det er her tale om tilsvarande avvegingar som dei som må gjerast etter skadebotlova § 3-6 første ledd og straffelova § 390, og det må i denne situasjonen vere rett å tolke desse føresegnene slik at innhaldet blir i samsvar med EMK artiklane 8 og 10. ”

I omtalen av EMDs dom av 24. juni 2004 i von Hannover-saken fremhever førstvoterende i avsnitt 72:
”Konklusjonen må sjølvsagt lesast i samanheng med det som elles er sagt i dommen. Temaet er heile tida balanseringa mellom vern av privatlivet og vern av ytringsfridommen. Det heilt sentrale når det gjeld vern av privatlivet er då om oppslaget gir eit tilskot til ein debatt av allmenn interesse. Sagt på ein annan måte er det innanfor samfunnsdebatten at vernet etter EMK artikkel 10 har si særskilde slagkraft.”

I avsnitt 75 understrekes det så at:
”EMK artikkel 10 skal tene til vern av samfunnsdebatten og ikkje sikre rett til omtale av kjende personar utan relevans til ein slik debatt.”

(47) I Big Brother-saken, som den ankende part har påberopt seg til støtte for at det foreligger rettsstrid, hadde imidlertid omtalen ingen offentlig interesse, og det som ble formidlet ble karakterisert som sladder. Det forelå ingen interesse som kunne berettige å gripe inn i privatlivet til de omtalte personer, og det ble funnet å foreligge rettsstrid.

(48) Den ankende part har påberopt seg en rekke avgjørelser både av Høyesterett og fra EMD, men ved siden av avgjørelsen i Big Brother-saken, er det særlig EMDs avgjørelser i sakene Peck mot Storbritannia, 28. januar 2003, og von Hannover mot Tyskland, 24. juni 2004, som er fremhevet. Jeg kan ikke se at disse sakene gjelder den hovedproblemstilling som er til avgjørelse i vår sak.

Peck-saken er i tingrettens dom sammenfattet slik:
”Når det gjelder dommen i Peck v. The United Kingdom dreide dette seg om en kommune i England som hadde plassert ut overvåkingskameraer for å avdekke farlige kriminelle situasjoner. Peck, som var psykisk ustabil, var ute på natten og viftet med en kniv og ble fanget opp av kameraene. Mannen tenkte på å begå selvmord. Bildene av ham ble utgitt til enkelte medier for å vise hvor effektive kameraene var til å fange opp en farlig kriminell, mens vedkommende i virkeligheten var ute i et meget privat ærend - begå selvmord. EMDs avgjørelse retter seg mot kommunens utlevering av filmateriale til media og fastslår at dette var en krenkelse av Pecks privatliv.”

(50) Sammenfatningen er etter mitt syn treffende
(50) Sammenfatningen er etter mitt syn treffende. Saken gjaldt et forhold som har større parallellitet til problemstillinger knyttet til politiets utlevering av materialet til NRK. Formålet med å vise opptakene var en annen, og en enkeltperson ble urettmessig uthengt for å ha hatt tilknytning til straffbare handlinger.

(51) Som de tidligere retter finner jeg heller ikke at von Hannover-saken kan anses å støtte den ankende parts sak. Ved dommen ble det understreket at også kjente personer har krav på vern om sitt privatliv, men det trekkes et klart skille i forhold til formidling av saker av samfunnsmessig og politisk relevans.

(52) Høyesteretts avgjørelse i Rt side 1677 gir etter mitt syn et mer nærliggende utgangspunkt for vurderingen, selv om også den saken atskiller seg fra vår sak på punkter av betydning. I dommen konkluderer flertallet i avsnitt 85 at: ”Bruk av sladdete bilder eller bilder som i liten grad kan medføre identifisering, som en del av et nyhetsoppslag av allmenn interesse vil normalt være beskyttet av artikkel 10.”

(53) Dette hovedsynspunkt synes å samsvare godt med nyere praksis ved EMD, og jeg mener dette må være utgangspunktet også for den totalvurdering som må foretas i vår sak. Spørsmålet blir om det er særlige forhold som kan føre til et annet resultat. Sentralt ved vurderingen vil måtte være om den identifisering som har funnet sted, kan anses unødvendig ved at den ikke har betydning for det som søkes formidlet.

(54) Sekvensen med A og stedatteren knyttet seg utvilsomt til et spørsmål av vesentlig samfunnsmessig betydning, og saken hadde stor offentlig interesse. Selv om det ved rettsstridsvurderingen må være riktig å ta utgangspunkt i det overordnede siktemål med programmet, tilføyer jeg at det som ble søkt formidlet ved å inkludere A og stedatteren, vanskelig kunne vært formidlet på en likeverdig måte uten denne del av innslaget. Et av de forhold som det ble ansett særlig maktpåliggende å fremheve, var den truende alminneliggjøring av narkotikaomsetning og bruk, og den aktuelle sekvens var utvilsomt egnet til å formidle dette. Det at en ung velkledd mann, som på ingen måte skiller seg negativt ut, finner å kunne kjøpe narkotika i følge med sin lille stedatter, bekrefter alminneliggjøringen på en slående måte. Det at seeren kommer så vidt nær de to, har betydning, og jeg kan ikke se at A kunne vært gjort ugjenkjennelig også for sine nærmeste, uten at inntrykket ved formidlingen ville blitt svekket.

(55) Det må også ha betydning at det, som lagmannsretten har lagt til grunn, bare skjedde en beskjeden grad av identifisering. A kunne nok gjenkjennes av familie, venner og nære bekjente, men han ble på ingen måte gjort til en ”offentlig person”. Jeg fremhever i denne sammenheng at NRK, som de burde, hadde klippet bort de deler av materialet som viste A og stedatteren forfra.

(56) Det må klarligvis også inngå i vurderingen at det kunne forventes å få, og fikk, negative konsekvenser for A og hans familie, at A ble gjenkjent under de aktuelle omstendigheter. På grunnlag av prosedyren finner jeg likevel grunn til å fremheve at vesentlige deler av de fremhevede negative konsekvenser fulgte allerede av pågripelsen, og at A selv hadde opptrådt på en slik måte at omtalen av dette var infamerende for ham.

(57) I Høyesteretts dom i Rt side 1541 understrekes det på side 1553 at media når det gjelder omtale av spørsmål av sentral samfunnsmessig betydning, bør gis en romslighet i sine vurderinger slik at mindre feilskjær ikke anses utslagsgivende. Jeg finner grunn til å fremheve dette, selv om en slik betraktningsmåte ikke er nødvendig for å begrunne resultatet i vår sak.

Rt-2008-1089 Lars Lillo Stenberg
(2) Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg gifta seg laurdag 20. august 2005 på Tjøme. Vigselen fann stad på ein holme i sjøen, utanfor Grepan pensjonat der bryllaupsfesten vart halden. Bruda - saman med seks brudejenter - kom til holmen i ein bjørkepynta robåt. Ho vart følgd av faren - som hadde vore med i båten - opp til ein ventande Lars Lillo-Stenberg. På holmen vart bruda også møtt av eit mannskor.

(34) Høgsterett har i seinare tid behandla rettsspørsmåla kring krenking av privatlivets fred i dommane i Rt (Big Brother) og i Rt (Plata). Eg tek utgangspunkt i desse to dommane. Som det går fram av dei, må skadebotlova § 3-6 om oppreising ved krenking av privatlivets fred sjåast i samanheng med straffelova § 390. Regelen i skadebotlova § 3-6 tek i alle fall i første rekkje sikte på brot på straffelova § 390. Om det - slik Sæther og Lillo-Stenberg har gjort gjeldande - er eit område som i utgangspunktet er omfatta av EMK artikkel 8 nr. 1, men som ikkje gjeld « privatlivets fred » etter straffelova § 390, treng eg ikkje ta stilling til slik eg elles ser på saka. Eg går då heller ikkje inn på om dette er ein diskusjon om terminologi eller om realitet.

(35) Eg har alt omtala innhaldet i reportasjen
(35) Eg har alt omtala innhaldet i reportasjen. Det kan ikkje vere tvilsamt at det var tale om opplysningar - som eg nyttar som fellesomgrep for teksten og bileta - som samla sett vedrører privatlivets fred. Det er ikkje grunn for meg til å vurdere einskildelement ut frå om dei går inn på grensene for privatlivets fred eller ikkje. Oppslaget vurdert under eitt inneheld opplysningar om ektefellane og også om barnet deira, ved sida av at det var teke i tilknyting til vigsel. Dei fortrulege relasjonane innan familien og til venner er klart av personleg karakter.

(36) Spørsmålet er så om det ligg føre ei krenking av privatlivets fred, jf. straffelova § 390. Dersom det er gitt eit samtykke til publiseringa, ligg det ikkje føre ei krenking, jf. Big Brotherdommen avsnitt 62. Det er på det reine at det ikkje vart orientert om eller spurt om løyve til reportasjen på førehand. Derimot tok journalist Stavseng kontakt med manageren til Lillo-Stenberg på måndag, rett før trykking. Manageren opplyste at brudeparet ikkje ønskte å uttale seg om bryllaupet. Litt seinare på dagen vart det teke kontakt med Se og Hør med beskjed om at ektefellane ikkje godtok publisering, men det vart då gitt til svar at bladet alt var under trykking. Det må etter dette leggjast til grunn at ektefellane ikkje gav samtykke til trykking. - Eg legg til at eg heller ikkje kan sjå det er noko ved artikkelen som kan oppfattast slik at Sæther og Lillo-Stenberg hadde late Se og Hør få høve til å lage reportasjen mot betaling. Tvert om blir artikkelen avslutta med at dei to ikkje har vilja uttale seg.

(37) Det er då spørsmål om artikkelen var rettsstridig
(37) Det er då spørsmål om artikkelen var rettsstridig. Om så var tilfelle, må avgjerast ut frå ei heilskapsvurdering av artikkelen, jf. Big Brotherdommen avsnitt 64 med vidare tilvisingar. Eg viser også til Big Brotherdommen når det gjeld rettsstridsvurderinga, og siterer - på same måte som det er gjort i Platadommen - avsnitta 57 og 58:

« (57) Når straffebodet rettar seg mot å krenkje privatlivets fred, ligg det også i dette at det må vere tale om rettsstrid. Kravet til rettsstrid inneber at det må skje ei totalvurdering av formidlinga i lys av kontekst og situasjon, der omsynet til personvernet samtidig blir avvege mot ytringsfridommen, jf. Bratholm og Matningsdal, Straffeloven med kommentarer, tredje del, 1998, side 222, med vidare tilvisingar.

(58). Gjennom menneskerettslova er EMK gjort til intern norsk rett
(58) Gjennom menneskerettslova er EMK gjort til intern norsk rett. I saka no er både artikkel 8 om respekt for privatlivet og artikkel 10 om ytringsfridommen sentrale. Det er her tale om tilsvarande avvegingar som dei som må gjerast etter skadebotlova § 3-6 første ledd og straffelova § 390, og det må i denne situasjonen vere rett å tolke desse føresegnene slik at innhaldet blir i samsvar med EMK artiklane 8 og 10. »

(38) I Big Brotherdommen avsnitt 72 er det også vist til EMDs oppsummering i von Hannoverdommen:
« (72) Konklusjonen må sjølvsagt lesast i samanheng med det som elles er sagt i dommen. Temaet er heile tida balanseringa mellom vern av privatlivet og vern av ytringsfridommen. Det heilt sentrale når det gjeld vern av privatlivet er då om oppslaget gir eit tilskot til ein debatt av allmenn interesse. Sagt på ein annan måte er det innanfor samfunnsdebatten at vernet etter EMK artikkel 10 har si særskilde slagkraft. Når det gjeld publisering om personlege forhold og då ikkje minst slikt som gjeld heilt private relasjonar mellom to personar som ikkje har posisjonar i politikk eller samfunnsliv, er ein klart utanfor det området som reglane om ytringsfridom siktar på å regulere. »

(39) Både Sæther og Lillo-Stenberg er kjende personar, men ingen av dei har hatt samfunnsfunksjonar, verken i det offentlege styringsverket eller i samfunnslivet elles. Artikkel 10 har såleis ikkje si særlege tyngde i å verne for den aktuelle reportasjen, som hadde eit klart preg av rein underhaldning. Det inneber at det som no skal gjerast er ei rettsstridsvurdering der det i hovudsak er vernet etter EMK artikkel 8 som kjem inn.

(40) Eg går over til å sjå på dei nærare omstenda i vår sak i høve til rettsstridsspørsmålet. Som før nemnt må reportasjen samla vurdert seiast å gjelde privatlivet, og det er då spørsmål om det likevel er grunnar til at reportasjen ikkje krenkjer privatlivets fred. Ein vigsel er ei svært personleg handling. Men samtidig har han også ei offentleg side. Vigselen skal på ein notorisk måte gi uttrykk for at to personar ønskjer å leve saman, og han har rettsverknader på mange ulike samfunnsområde. Opplysning om ein vigsel isolert sett kan derfor ikkje innebere ei krenking av privatlivets fred når opplysninga er gitt ei nøytral form og på eit sikkert grunnlag, jf. Big Brotherdommen avsnitt 80.

(44) Vernet av privatlivet er ikkje svakare for personar som er kjende frå kulturlivet enn det er for andre, sjølv om det i tilknyting til yrkesutøvinga finst bilete av desse både i blad og tidsskrift og også lagra på Internettet. Det kan nok seiast at for slike personar er det kanskje enno viktigare enn elles å sikre vern av personlege opplevingar og av personlege relasjonar.

§ 266. Hensynsløs atferd Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Åndsverkloven § 45c Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når a)avbildningen har aktuell og allmenn interesse, b)avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet, c)bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse, d)eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud, eller e)bildet brukes som omhandlet i § 23 første ledd tredje punktum eller § 27 andre ledd. Vernet gjelder i den avbildedes levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår.

Åndsverkloven § 45c Fotografi som avbilder en person kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når … - a)avbildningen har aktuell og allmenn interesse,

a) … aktuell og allmenn interesse

Prinsesse Caroline Også offentlige personer har krav på et privatliv
Skille mellom utøvelse av offentlig funksjon og privat Bilder som ikke har annet formål enn å oppfylle nysgjerrigheten hos en viss leserkrets

http://www. osloby. no/nyheter/Kjelleren-som-ble-stengt-7209609. html#

Tilbaketreden fra offentligheten

b)avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

Rt 2009 s Andy Finch “Det er ikkje opplagt at ein fotograf som må reknast å ha teke biletet som ledd i ordinær nyhendedekning, jf. åndsverklova § 45c første ledd bokstav a, også har sikra seg retten til at biletet kan nyttast til kommersielle føremål. ”

Rt 1983 s 637 Påskebilder En fotograf hadde tatt bilder til en reportasje om påskefjell og feriegleder, og fått samtykke fra personene til at bildene ble brukt i reportasjen. Bildene ble senere solgt gjennom et billedbyrå, og ble brukt i en annonse. Høyesterett kom til at samtykke til bruk i reportasjen ikke ga samtykke til bruk i annen sammenheng.

c)bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse,

§ 27 Vern etter denne lov er ikke til hinder for dokumentinnsyn etter forvaltningsloven og offentleglova eller annen lovgivning. Loven er heller ikke til hinder for at verk brukes i forbindelse med etterlysning, i etterforskning eller som bevismiddel.

§ 39j (…) Om vern for den avbildede gjelder bestemmelsene i § 45c selv om portrettet ikke er fotografisk.

Åvl § 45c, siste ledd Vernet gjelder i den avbildedes levetid og 15 år etter utløpet av hans dødsår.

Ytringsfrihetens avgresning Hatefulle ytringer

Liknende presentasjoner

Presentasjon om: "Ytringsfrihetens avgresning Hatefulle ytringer"— Utskrift av presentasjonen:

Liknende presentasjoner

Om prosjektet

Tilbakemelding

Logg inn

Logg deg på via sosiale nettverk:

Ytringsfrihetens avgresning Hatefulle ytringer

Liknende presentasjoner

Presentasjon om: "Ytringsfrihetens avgresning Hatefulle ytringer"— Utskrift av presentasjonen:

Liknende presentasjoner

Om prosjektet

Tilbakemelding