Språkhistorie – Norrøn tid (ca ) Litteratur: Otnes og Aamotsbakken 2006.

Presentasjon om: "Språkhistorie – Norrøn tid (ca ) Litteratur: Otnes og Aamotsbakken 2006."— Utskrift av presentasjonen:

1 Språkhistorie – Norrøn tid (ca. 750-1350) Litteratur: Otnes og Aamotsbakken 2006

2 Vikingtid fram til 1030 Vikingspor i England –navn som ender på –by, -holm, -thorpe og -- twaite. Kontinentale spor i Norge: kristendommen

3 Språket –Gammelnorsk –Synkopetiden hadde ført til større skille mellom østnordisk og vestnordisk (norrønt) –Mer stabilt enn språket under synkopetiden og språket i mellomnorsk tid –Også skille mellom østnorsk og vestnorsk –Egne skrifttradisjoner utviklet seg ved bispesete, kloster og kanselli –De store variasjonene utviker seg imidlertid senere

4 –Språkforskerer på 1800-tallet utviklet de normaliserte norrøne tekstene vi leser i dag (språknorm). –Få skiller mellom gammelislandsk og gammelnorsk Inndeling av tekster: administrative, historiske og religiøse –Konungs skuggsjá (kongespeilet) skrevet på norrønt ca 1250-årene. Håndskriftet ”Speculum” bevart. Oppdragende funksjon (didaktisk). Formet som en samtale. Utstrakt bruk av retoriske virkemidler som bokstavrim, metaforer, antiteser og parallellismer. –http://folk.uio.no/arnet/http://folk.uio.no/arnet/

5 Norrøn uttale (http://folk.uio.no/arnet/)http://folk.uio.no/arnet/ –16 vokaler, 3 diftonger –Manglet trang u-lyd. U i tekst uttales derfor som o (både kort og lang) (Guð, þú) –Fire ulike vokaler å-lyder: O – sonr, konungr Ó - Óláfr Q - BjQrn Á – Kálfr

6 Vokalharmonien (ikke på Island, men i store deler av Norge) –Høge vokaler i rotstavingen ga endevokalene i eller u (syni) –Lave lokaler i rotstavingen ga endevokalene e eller o (hafer)

7 Konsonanter både stemte og ustemte –Frikative dentaler: þ (som i think) ð (som i their) –F uttales f i framlyd eller foran en ustemt lyd (Óláfs) –F uttales v foran vokal, stemt konsonant eller i utlyd) –Hadde ikke /ç/ eller /ƒ/ Trykket på rotstavelsen

8 Kasusspråk (Bøyingsformer som forteller hvilken funksjon leddene har i setningen.) –Kasusbøying av substantiv, adjektiv, determinativ og pronomen –Fire kasus: nominativ genitiv dativ akkusativ

9 –Nominativ kasus for subjekt og subjektspredikat(Finnr drap þorstein) –Akkusativ kasus for direkte objekt –Dativ kasus for indirekte objekt –Genitiv var kasus for eiendomsforhold

10 –Preposisjoner eller andre ord styrer kasus styrer akkusativ: genum, fyrir útan, um, við styrer dativ: af, frá, ór, hjá, á moti, at, með styrer genitiv: til, innan, útan Se teksteksempel på side 46.

11 Substantiv –Tre kjønn, sterke og svake, bøyes i alle kasus. –De sterke ender på konsonant i de fleste kasusformene i ubundet form entall. Fire stammer. –De svake ender på trykklett vokal. To stammer.

12 Artikler –Substantivet stod oftest alene i ubunden form. Konteksten avgjør om det er gutt eller gutten. –Fra 900-tallet hyppigere bruk av bunden artikkel –inn (fra hinn). Suffikset ble bøyd i kasus. Etterstillingen felles for de nordiske språkene og økte skille mellom nordisk og engelsk/tysk.

13 Adjektiv –Bøyd etter grad, kjønn, tall og kasus. Bare kasus er borte fra moderne norsk.

14 Pronomen (inkl determinativer) –Flere undergrupper. De mest frekvente er de personlige. –Totallsformen dualis skiller seg fra moderne norsk.

15 Verb –Verbalet kjernen i den norrøne setningen. Verbalets valens avgjorde hvor mange ledd (nullverdige, en- to- eller treverdige verb). Eks s. 63 –Ikke nødvendig med S og V (Regnir)