Presentasjon lastes. Vennligst vent

Presentasjon lastes. Vennligst vent

Førsteamanuensis Svein Carstens.  Medisinsk historie  Litt divergerende synsmåter  Læringsmål  Medisinsk historie – Vitenskapshistorie  Et eksempel.

Liknende presentasjoner


Presentasjon om: "Førsteamanuensis Svein Carstens.  Medisinsk historie  Litt divergerende synsmåter  Læringsmål  Medisinsk historie – Vitenskapshistorie  Et eksempel."— Utskrift av presentasjonen:

1 Førsteamanuensis Svein Carstens

2  Medisinsk historie  Litt divergerende synsmåter  Læringsmål  Medisinsk historie – Vitenskapshistorie  Et eksempel – sykdommen Kopper  Et eksempel på hvor vanskelig det var  Et vitenskapelig veiskille  Kopper blir en virussykdom

3  I utgangspunktet en gren av medisinen som hadde til oppgave å innsamle, bevare, bearbeide og presentere informasjon om medisinske forhold og medisinsk arbeid i tidens løp.  Hensikten var å få et grunnlag for metodisk korrekte vurderinger til bruk i praktisk medisin og som bakgrunnsstoff til forståelse av medisinens utvikling.  Medisinsk historie er eget fag ved bl.a. Universitetet i Oslo.

4  Legene var lenge helt enerådende som produsenter av den medisinhistoriske kunnskapen.  Dette farget også navnet på fagfeltet, medisinens historie.  Medisinhistorie handlet først og fremst om den medisinske vitenskaps- og ikke minst profesjonshistorien  Pionerer i faget ble derfor også omtalt som medisinhistorikere  Til et godt stykke ut på 1900-tallet brukte man gjerne formen medisinalhistorie (jf. medisinalvesen, medisinalkontor).  Det er forklaringen på at den unge legen Johan Scharffenberg ( ) i 1908 søkte om et forskningsstipend i medisinalhistorie.  Utøverne i faget ble kalt medisinalhistorikere  Med flere aktører på banen, i første rekke historikere og andre kulturforskere, ble begrepet medisinsk historie tatt i bruk i 1950-årene, men for fullt fra årene.

5  Dette indikerer at feltet nå strekker seg langt videre enn bare til legenes fag- og profesjonshistorie.  Medisinsk historie omfatter medisinens fag- og vitenskapshistorie samt helsepolitikkens, helseadministrasjonens, sykehusvesenets, helseprofesjonenes, sykdommenes og pasientenes historie  Historiske studier innen alternativ medisin, tannmedisin, veterinærmedisin, fysioterapi, sykepleie og farmasi og apotekvesen inngår også i feltet.  På engelsk snakker man om henholdsvis the history of medicine (medisinhistorie) og medical history (medisinsk historie).  To toneangivende tidsskrifter på feltet viser dette. Bulletin of the History of Medicine ble etablert i 1933, mens Medical History startet opp i 1957.

6  I norsk sammenheng er Medisinsk historie blitt det dominerende begrepet på fagfeltet  Det speiles også i antall treff i Tidsskriftet: 125 treff for medisinsk historie mot 12 for medisinhistorie ( ).  I dag er ikke skillet mellom medisinhistorie og medisinsk historie i norsk sammenheng så tydelig som tidligere  Problemstillingen har vært ivrig debattert på nettet, men i de fleste sammenhenger oppfattes begrepene som synonyme.  I sin tid var imidlertid skillet mellom dem viktig i reformuleringen av faget.  En av de fremste pådriverne både nasjonalt og internasjonalt i denne utviklingen har vært vår egen professor emeritus i medisinsk historie, Øivind Larsen

7  For å understreke at man ønsker å favne hele medisinens og helsevesenets historie brukes fra tid til annen også begrepet helsehistorie, som gir 13 treff i Tidsskriftets nettutgave ( ).  Et uttrykk for den samme inkluderende tankegangen er organisasjonen The European Association for the History of Medicine and Health, som ble etablert i 1989  Her brukes begrepet medisin- og helsehistorie i et ønske om å favne hele feltet

8

9  Medisineren fascineres av og til av fortidens behandlingsregimer  Hun både gremmes og smiler over bruken av årelating, igler, frottering og klyster.  Hun fastslår at behandlingen snarere fremskyndet enn forhindret pasientens død, og at den nærmest representerer motsatsen til hva vi i dag anser som adekvat.  Først interesserer hun seg for smittekilden, morbiditeten og letaliteten, og gjerne også for hvilke tiltak av forebyggende art som ble satt inn for å forhindre sykdomsspredning.  Hun tar utgangspunkt i sin egen profesjons arbeid på feltet.  Dernest vil hun, ut fra et terapeutisk perspektiv, følge utviklingen frem til det endelige gjennombrudd i utryddelsen av kopper i den vestlige verden

10  Hun søker litteratur om Kopper som medisinsk fenomen, sannsynligvis fra de siste år.  Ut fra det faktum at medisinere er lite trenet i å bedømme vitenskapelig argumentasjon, vil hun neppe stille kritiske spørsmål ved sine kollegers vitenskapelige artikler - design, datagrunnlag, diskusjon og resultater.  Og slett ikke dersom artikkelen er publisert i et anerkjent internasjonalt tidsskrift.  I seg selv borger dette for høy kvalitet  Hun vil bestemt følge tidligere kollegers kamp mot koppesykdomen og beskrive den medisinske vitenskaps triumfer i sykdomsbekjempelsen.  Med det anlegger hun et innenfra-perspektiv.  Medisinen og legeprofesjonen blir hennes kontekst.  Slik vil kampen mot kopper fremstå som en suksesshistorie, der medisinen nærmest alene får æren for at sykdommen ikke lenger eksisterer i det vestlige samfunn.  Hun nevner sannsynligvis enkelte navn, nærmere bestemt store menn i faget, som har stått for epokegjørende gjennombrudd i sykdomsbekjempelsen.

11  Den kunnskap hun har tilegnet seg inngår i den biomedisinske forskningstradisjonen.  En tradisjon hvis fremste mål er å produsere generaliserbar kunnskap og å øke den allment tilgjengelige kunnskapsmassen.  Hun er overbevist om at vi i vår tenkning står på våre for fedres skuldre.  Hun betrakter vitenskapen som en stadig fremadgående og selvkorrigerende prosess - forenklet, positivistisk og uproblematisk  Slik forklarer hun koppesykdommens endelikt som et resultat av medisinsk forskning, der den biomedisinske tolkingsrammen nærmest er enerådende, og der oppdagelsen av koppeviruset var epokegjørende, for ikke å si avgjørende.

12  For historikeren er samfunnet og tiden historikerens kontekst.  Det vil si at historikeren forsøke å forstå fortiden på fortidens egne premisser.  Hvilke tiltak ble satt i verk både i offentlig og i privat regi for å forhindre spredning, og var disse tiltakene i tråd med tidens tenkning når det gjaldt forholdet mellom stat og individ og synet på regulering av borgernes atferd?  Historikeren er dessuten interessert i å finne ut av hvorvidt det medisinske regimet knyttet til bekjempelsen av kopper, var i tråd med ideologiske strømninger i tiden.  Sist stiller han trolig spørsmål ved sannhetsgehalten ved ulike tiders postulater om kopenes vesen og natur, han relativiserer

13  Koppesykdommen og koppepidemiene kan ikke sees isolert, men som fenomener i et stort og komplisert samspill der en rekke fenomener og prosesser oppstår, forsvinner og påvirker hverandre.  Han studerer det i tid og rom.  Han gjør som medisineren og orienterer seg i sine kollegers arbeider om fenomenet kopper og epidemier.  Han forsøker dessuten å finne samtidige beretninger, det vil si andre kilder som omhandler sykdommen, gjerne produsert av legestanden.

14  Men i motsetning til medisineren stiller han kritiske spørsmål til så vel de vitenskapelige arbeidene som til samtidige kilder  Historikeren har trening i såkalt kildekritikk og bedømmer selv om hvorvidt en monografi eller en artikkel er god eller dårlig.  For historikeren har det mindre betydning hvor den er publisert, men han kan ikke fri seg fra hvem forfatteren er.  Historikerens ambisjon er både å forklare og forstå hva som skjedde  I sin teksttolking og sin kildekritiske gjennomgang forsøker han å trenge bak det som blir åpent formulert.  Han analyserer så vel forsker som beretter.  Hvem var de og hvilke hensikter hadde de med det de skrev?

15  Det er sannsynlig at historikere problematiserer sin egen rolle som forsker, dvs. sin egen forutforståelse når han tar fatt på arbeidet.  Han har i studietiden fått kjennskap til og trening i historieforskningens teorier og metoder.  Han er skolert i en av historiefagets forskningstradisjoner, kanskje den politisk orienterte, den sosialhistoriske eller den kulturhistoriske?  Som medisinhistoriker kan han faktisk knytte seg til alle disse tradisjonene og anlegge så vel et kvantitativt som et kvalitativt perspektiv på sin forskning.  Det mest sannsynlige er at han rendyrker én teoretisk tilnærming, men likevel er opptatt både av de fenomener som kan tallfestes og de som krever fortolkning.

16

17  diskutere basis for våre oppfatninger om sykdomsårsaker, sykdomsmekanismer og effektiv behandling, og gjøre rede for hovedtrekkene i hvordan disse oppfatningene har utviklet seg i den vestlige verden siden antikken  I litteratur står det bare oppført generelle innføringsbøker og en tittel under tilleggslitteratur som er spesifikk på epidemier  Hunskår S (red). Allmennmedisin. Klinisk arbeid, 2. utgave. Oslo: Gyldendal akademisk,  Larsen Ø, Alvik A, Hagestad K, Nylenna M (red). Samfunnsmedisin. Oslo: Gyldendal akademisk,  Mæland JG, Haug K, Høyer G, Krokstad S (red). Sosialmedisin. Oslo: Gyldendal akademisk,  Brøgger J. Epidemier: En natur- og kulturhistorie. Oslo: Damm,  Dette innebærer at denne forelesningen blir sentral og at de eventuelle eksamensoppgavene i faget kommer til å ta utgangspunkt i denne.  PPt vil bli lagt ut på nettet  MCQ oppgave formulert med utgangspunkt i den

18

19  Antikken betegner en lang tidsperiode av kulturhistorien ved Middelhavets greske og romerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt 700 f.Kr. til rundt 400 e.Kr.  Vi skal altså dekke en periode som spenner fra ca 400 e.Kr. til i dag  Det er vel ganske åpenbart at tre timer blir i knappeste laget  I forhold til medisinens utvikling representerer dette tidspennet både lange linjer og klare brudd

20  var en teori om menneskets fysikk som ble utviklet i antikkens Hellas og Roma, og var det rådende kunnskapssystemet europeiske leger baserte seg på fram til moderne medisinvitenskapens gjennombrudd mot slutten av 1800-tallet.  Begrepet humor er i seg selv avledet fra antikkens Hellas, chymos, bokstavelig «saft» eller «sevje» (latin humor), siden forstått generelt som væske, ved at disse i overført betydning kontrollerte menneskelig helse, og for humorens del, også dens sinnsbevegelser og stemning.  Uttrykkssymboler som illustrerer humoralpatologiens fire «humør» hos noen som ikke har «friske kroppsvæsker». fra venstre: kolerisk(overskudd av gul galle), melankolisk (svart galle), flegmatisk(slim/snørr), sangvinsk (blod)

21  Som vitenskap kan humoralpatologisk medisinen forsøksvis beskrives som en blanding av gresk, arabisk og romersk medisin.  Sentrale teoretikere var Hippokrates (gresk) (460 f.Kr f.Kr.), Galen (gresk/romers - livlege for Marcus Aurelius) ( ) og Mohammad-e Zakaria-ye Razi (Persisk) ( ).  Hver på sin måte leverte disse tre avgjørende bidrag til utformingen av de teoriene eller posisjonene denne medisinske vitenskapen bygget på.  Det humoralpatologiske kunnskapssystemet, sykdomsbehandlingen og sykdomsforståelsen dominerte som sakt vestverden fra antikken til etableringen av mikrobiologien og bakteriologien på 1870-tallet. Galen fra Pergamon

22  Som vitenskap bygger Humoralpatologien på helt andre premisser enn den moderne biomedisinen.  Disse kunnskapssystemene kommunisrerer ikke med hverandre  Som vitenskap var Humoralpatologien i stor grad erfaringsbasert, men i tillegg, som annen vitenskap før på 1600-tallet, også spekulativt fundert, men også lenge påvirket av teologiske forestillinger  Mot slutten av 1600-tallet førte imidlertid opplysningstidens ideer til en empirisk vending hvor det også i medisinen stadig oftere ble stilt spørsmål ved etablerte sannheter.  Medisinfaget begynte å orientere seg i retning av naturvitenskapene  Humoralpatologisk medisin er et meget omfattende felt.  Uten å gå i detalj kan en imidlertid forenklet si at dette kunnskapsregimet bygget på en rekke forutsetninger som den moderne biomedisinen i dag opplever som uforståelige og til dels sterkt kontroversielle.

23  I de aller fleste populære fremstillinger av Humoralpatologisk medisin fremheves de sidene som i dag oppleves som de kanskje mest spektakulære trekkene ved dens teoretiske konstruksjon; temperamentslæren.  Mennesket har ifølge Humoralpatologisk teori fire humør dvs. vesker; de såkalte kardinalveskene: gul galle, svart galle, slim/snørr og blod.  For mye gul galle og man blir kolerisk, for mye svart gall og man blir melankolsk, for mye slim/snørr og man blir flegmatisk og sist men ikke minst for mye blod og man blir sangvinsk.  I forlengelse av denne grunnkonfigurasjonen tok man utgangspunkt i at hver av kroppsvæskene hadde en kombinasjon av to egenskaper; temperatur og fuktighetsgrad.  Således var den gule galle varm og tørr, den svarte galle kald og tørr, snørr kaldt og fuktig, blodet varmt og fuktig.  Ale nærings og nytelsmiddler ble klassert i forhold til dette  Kalvekjøtt var for eksempel fuktig og flegmatisk  Akohol var varm  Menneskets velvære og helse var avhengig av at de fire kardinalveskene i kroppen ikke kom i ubalanse.  Om den normale proporsjonen mellom kroppsvæskene ble forrykket oppsto det nemlig patologiske tilstander hvor noen av de ovennevnte egenskapene kom i overvekt.  Den humoralpatologiske medisinerens fremste oppgave var i så fall å gjenopprette pasientens balansen mellom kropsveskene.  De fremste hjelpemidlene til å oppnå dette var blødninger (årelating), brekkmidler, avføringsmidler og dietter.  Av disse er årelating den best kjente og kanskje mest miskjente praksisen.

24  Dypt i den teoretiske konstruksjonen som det humoralpatologiske medisinske systemet bygget på lå i tillegg en forutsetning om forekomsten av spontan generasjon.  Teorien om spontan generasjon tilsa at liv oppsto av seg selv hvis jord, luft, vann ble eksponert for det eteriske stoffet kalt apeiron, «livskraft» under de rette betingelser.  Humoralpatologisk medisin var dessuten vitalistisk i den forstand at den forlente mennesket med særegen vital kraft "livskraften" noe som innebar at kroppen hadde en genuin selvhelende funksjon.  Medisinerens oppgave var derfor med sin behandling i vel så stor grad å styrke denne vitaliteten/livskraften hos den syke som å bekjempe den sykdommen pasienten led av.  Vel så viktig, men mindre kjent er at humoralpatologisk medisin ikke bygger på den helt sentrale biomedisinske forutsetning om at sykdommer har monokausal årsak.  Alle sykdommer var for den humoralpatologiske medisineren i prinsippet individuelle og hver enkelt pasient må behandles deretter.  Humoralpatologisk medisin la dessuten til grunn at sykdommen kan endre seg fra en form til en annen eller at den kunne manifestere seg forskjellig hos ulike mennesker.

25  Den humoralpatologiske medisinens klassifikasjon siktet ikke nødvendigvis mot å gi en diagnose i vår tids betydning, snarere mot å gi anvisning om behandling.  Humoralpatologiens klassifikasjonssystemer er samlet i Nosologier.  Her deles sykdommene inn i klasser, orden, slekt og arter på tilsvarende måte som plantene er i botanikken.  Situasjonen var og er i og for seg fortsatt den at alle leger har sine egne private nosologier slik at de ikke har eksakt den samme indre forestillingen om en og samme sykdom – alle konsensuserklæringer til tross.  Dette er i hvert fall delvis forklaringen på at det parallelt eksisterte flere ulike nosologier hvor sykdommene er til dels er ulikt klassert.  Sykdommene ble delt i klasser som: Pyrexia (feber), Neuroses (nevroser), Cachexie (kraftløshet, dårlig helsetilstand) Locales (lokale sykdommer) alle med egne underkatgorier på tilsvarende måte som i botanikken.  Pyrexia (feber) kan f.eks. delt inn i klassene: I Febres (feber) og II Phlægmasi (betennelse) III Eksantemæta (hudutslett). Under Exantemæta finner vi så arten Variola som er koppesykdommen. Linnaea borealis

26  Den humoralpatologiske medisinen hadde ingen konsistent teori om hvordan sykdom oppsto og ble overført mellom individer.  Man holdt seg i stedet med to konkurrerende hovedteorier som avløste hverandre som hegemoniske, miasmeteorien og teorien om kontagium.  Miasmeteorien tilsa at sykdommer som kolera, klamydia og svartedauden var forårsaket av miasma (gresk:"forurensning"), en skadelig form for "dårlig luft".  Miasme var altså en fortettet atmosfærisk tilstand hvor luften ble ladet med sykdomsfremmende materie fra pågående forråtnelsesprosesser.  Denne lokale midlertidige tilstanden kunne forårsake sykdommer.  Den Miasmatiske posisjonen var altså at sykdommer var et produkt av miljøfaktorer som forurenset vann, luft og dårlige hygieniske forhold.  De sykdommene som miasme fremkalte ville ikke smitte fra menneske til menneske, men vil påvirke individer som bodde innenfor det spesielle lokale området som ga opphav til slike miasme.  Miasme kunne identifiseres på sin vonde lukt.  Kontagion var smitte mellom mennesker

27  Mange sykdomsbetegnelser med opprinnelse i tiden før 1850 lar seg i dag ikke uten videre oversette til moderne diagnoser av rent logiske grunner, radesyke, hostegikt, smittsomme sår, skrufolose, dropsis osv kan stå som eksempler på slik sykdomsbetegnelse.  Biomedisinens måte å sette sammen sykdommens symptomer er basert på andre premisser enn Humoralpatologien.  Vi ser derfor at en diagnose som radesyke i realiteten går i oppløsning og etterhvert forsvinne.  Inntil slutten av 1700-tallet befant det meste av det vi i dag betegner som somatisk sykdom utenfor medisinens domene.  De somatiske sykdommene vi i dag bruker milliarder på å behandle i teknisk avanserte sykehus ble langt på vei betraktet som vonter og plager som fulgte med det å være menneske det å leve og det og eldes.  Sykdomsbegrepet var på en helt annen måte enn i dag reservert for og avgrenset til kroniske lidelser.  Sykehuset som spiller en slik viktig rolle i biomedisinens arbeid med sykdom var i humoralpatologisk medisin ikke nædvendigtvis betaktet som en medisinsk institusjon.  Langt påvei kan det hevdes at sykehuset for en humoralpatologisk medisiner var en dysfunksjonell institusjon hvor sykdommene fikk anledning til å blande seg med hverandre på en slik måte at de ble uklare og dermed vanskelig å behandle.  Avslutningsvis kan det i denne sammenhengen være på sin plass å understrekke realiteten i at for så vel den humoralpatologiske medisineren selv som for pasientene deres så var dette et system like forståelig, like logisk og ikke minst like sant og i alle fall et stykke på vei et like resultatskapende medisinsk system som biomedisinen er for oss mennesker i dag.

28  Som vitenskapelig system gikk humoralpatologien gradvis oppløsning utover i første halvdel av 1700-tallet og første halvdel 1800-tallet.  Dette hadde flere årsaker  Dyptgående sosiale endringer  Presset fra de epidemiske sykdommene som resultat av forsterket urbanisering og tiltagende globalisering  Noe nytt medisinsk vitenskapeligregime som grunnlag for sykdomsbehandling lot seg imidlertid ikke etablere før mot slutten av århundre.  Først etter at en rekke eldre veletablerte teoretiske bastioner, blant annet teoremet om spontan generasjon dvs. det forhold at liv oppstod av intet, over alt og hele tiden, var falsifisert ble det mulig å etablere bakteriologien og mikrobiologien som helhetlig teoretisk overbygging for utvikling av nye behandlingspraksiser i medisinen.  Den antikke oppfatningen var at forandringer i kroppens vesker eller deres innbyrdes forhold var av vesentlig betydning for at sykdom oppstår.

29

30  Mange av de epidemiske sykdommene har sin opprinnelse hos husdyr  Det vil sin at de oppsto etter at vi menneskene begynte å leve av jordbruk – for ca år siden  Faktisk er de første dokumenterte smitsomme sykdomene oppsiktsvekkende nye  Rundt 1600 f. kr. for Kopper  400 år f. kr for kusma  200 år f. kr for lepra  1840e.kr for epidemisk polio  1959 for aids  De epidemiske sykdommene er i tillegg avhengig av betydelige befolkningskonsentrasjoner for å overleve  Studier viser f.eks at meslinger stort sett dør ut i populasjoner mindre enn  Industrialiseringen og urbaniseringen i Europa etter 1750 bidro til at 1800-tallet ofte omtales som epidemienes århundre  Nettopp epidemienes eksplosjonsartede utvikling på 1800 tallet kan være en viktig årsak som kan forklare at medisinen kom til å endre seg betydelig nettopp på denne tiden

31  Sannsynligvis utviklet sykdommen Kopper seg i det fjerne Østen.  Kopper eller koppeliknende sykdommer har vært beskrevet i flere tusen år.  De første observasjoner av sykdommen i Europa kan være gjort så tidlig som på 900 tallet.  I løpet av middelalderen gjorde koppesykdommen periodiske streiftog inn i Europa, men etablert seg ikke permanent før befolkningen tok til å vokse samtidig som mobiliteten i disse samfunnene økte med korstogene.  I det 16. århundre var sykdommen vel etablert over det meste av Europa.  Der det eksisterte statistikk slik som i London ser vi at kopper opptrer stadig oftere.  I 1633 døde 72 mennesker av kopper, men allerede året etter kom tallet opp i over 1000 individer i forbindelse med den epidemien som da brøt ut og tallene holder seg på dette nivået de påfølgende årene.  På og 1800-tallet var det flere alvorlige koppeepidemier også i Norge.

32  Abu Bakr Mohammad Ibn Zakariya al-Razi, ( ), i vesten kjent som Rhazes eller Rasis gir med sin bok: Om Kopper og meslinger den første kjente beskrivelsen av kopper og meslinger som distinkte sykdommer.  Tilnærmingen er dogmatisk og basert på hippokratiske inspirert klinisk observasjon.  Denne boken er senere oversatt mer enn et dusin ganger til latin og andre europeiske språk.  Ifølge Rhazes oppstår kopper som et resultat aldersbestemte endringer i blodet sammensetning i form av en purifikasjon (forråtning som avgir vond lukt).  Denne prosessen er ikke ulik den tilsvarer på mange måter det som foregår når musten gjærer til vin og er i realiteten en nedbrytningsprosess  I denne prosessen oppstår det gasser som må skilles ut fra kroppen.  Det er disse gassene som skaper de veskefylte pustulene på koppepasientens hud.

33  Antallet pustuler er et resultat av hvor dramatisk prosessen foregår.  Foregår putrifikasjonen av blodet raskt blir det mange pustuler.  Årsaken til at kopper oftest forekommer hos barn er at det er i overgangen fra spedbarn til ungt menneske at de mest dramatiske endringene i blodets sammensetning foregår.  Menneskets blod er som vin som utvikler og modnes over tid.  Det er umulig å forhindre at det blodet forandrer seg etter som årene går.  Et hvert menneske, fra det fødes til det dør, har nemlig en tendens til å bli stadig tørrere.  Barnets blod er langt fuktigere enn det unge menneskets og vesentlig fuktigere enn oldingens.  Dessuten skriver Rhazes er barns blod langt varmere enn hos en voksne eler et eldre menneskers  Blodets utvikling er parallell til andre prosesser som menneskekroppen gjennomgår som legemlig vekst og endring i diet fra barn til ung og til gammel.  Barnets temperament er dessuten bare sjelden slik at blodet gradvis kan endre karakter litt om litt i en ryddig rolig prosess.

34  Siden Rhazes tid lå behandlingen av kopper i hovedsak fast i vestligt medisin til ut på 1600-tallet.  Behandlingsregimet tok utgangspunkt i at et utbruddet av kopper kan fremskyndes ved å pakke den syke godt inn, gni kroppen varm og la pasienten oppholde seg i et godt temperert rom.  Pasienten kan godt nippe litt kaldt vann.  Det siste er spesielt viktig når den brennende varmen er stor for kaldt vann drukket litt om gangen tilskynder svettingen og dermed også protrusion (fremveksten av de væskefylte byllene) dvs. uttransporten av de overflødige urene vesker til overflaten av kroppen  Pasienten kunne med fordel iføres en dobbel skjorte, tett kneppet slik at man under han/henne kunne sette fat med kokende vann slik at dampen kan komme til hele kroppen unntatt ansiktet.  Huden vil da lettere kunne fordampe og kvitte seg med overflødige væsker.

35  Den humorale doktrinen om koppesykdommens behandling var fundert i en nærmest universell adopsjon av alexipharmic metoden (motgiftmetoden).  Dette var en behandlingsform som ble anbefalt i møte med all pestbefengt ondsinnet sykdom, kopper inklusive.  Behandlingen siktet mot å drive ut de skadelige humorene (materia peccans) av kroppen gjennom å fremprovosere svetting.  Dette kunne man oppnå ved å administrere ulike dekokter (avkok) eller tinkturer av planter og frø som gav slike reaksjoner.  Et slikt preparat mye brukt i behandlingen av kopper var basert på Erytronium dens-canis, (Hundetann) som hovedingrediens, ofte iblandet besoar.  I tillegg kom andre utrer med kjente motgifteffekter som virket sterkt svettedrivende.  Når disse preparatene ble tatt i bruk måtte man, spesielt om vinteren forhindre at kald luft kom inn i det rommet hvor pasienten befant seg da dette reduserte effekten av behandlingen.  En besoar er en "ball" eller kule av svelget fremmed materiale (vanligvis hår eller fiber.  Inntil 1600 tallet var det allment medisinsk akseptert at Besoar fungerte som en universell motgift mot enhver gift.

36  Utover i 1600-årene gjennomgikk den medisinske forståelsen av grunnprinsippene for behandlingen av sykdommen en betydelig utvikling.  Dette skyldes i hovedsak arbeidet til den engelske legen Thomas Sydenham (1624–1689).  Med utgangspunkt i en gryende vitenskapelig rasjonalitet gjorde han det til et hovedprinsipp i sitt arbeid, systematisk å observere og retenkte etablerte medisinske sannheter.  Stilt ovenfor koppesykdommen gjorde han raskt den enkle observasjonen velstående koppesyke pasienter syntes å ha en høyere dødelighet enn de fattige.  Dette ledet ham til å konkludere med at den etablerte medisinske behandling, som i stor grad var utilgjengelig for fattige, sannsynelig var mer skadelig enn nyttig i behandlingen av milde kopper tilfeller.  Sydernhams metodiske observasjoner representerer på mange måter en ny vitenskapelig tilnærming.  Han kom dermed til å introdusere hva som ble kjent som det kjølige behandlingsregime; frisk luft, lette kjølige sengeklær, ingen vin, ingen stimulerende medisiner.  I stedet anbefalte ham moderate blødninger, årelatinger, administrasjon av sure eller syrlige drikke og bruk av opiater. Thomas Sydenham (1624–1689).

37  Den nederlandske humanisten, botanikeren og legen Herman Boerhaave ( ) som av mange anerkjennes som grunnleggeren av klinisk basert medisinsk undervisning støtte Sydenhams arbeid for et regimeskifte i behandlingen av koppesykdommen.  Boerhaave som ble født mens Sydenham sto på topp i sin karriere ble i sin samtid kjent som kanskje den mest prominente internasjonalt kjente talsmannen for at kopper ble spredt ved contagion (kontakt) mennesker imellom.  I mer enn tusen år etter den første observasjonen av kopper, ble denne sykdommen av legene ansett å ha sin opprinnelse, som andre feber, enten i en spesiell atmosfærisk tilstand eller i en vital tilstand i kroppens kardinalvesker.  Det var allment antatt at kopper ble avlet i pasientens eget blod.  Patologene fra og med Herman Boerhaave ( ), antok imidlertid forestillingen om at kopper var en sykdom som var forårsaket av en bestemt gift eller smitte, mottatt i blodet utenfra.  Dette var ennå tilfelle i 1830 da "The cyclopidia of practical medicine" utkom i London i  Til tross for det hadde det i praksis vist seg å innebære store vansker med å oppspore kilden til contagion i en rekke saker hvor dette var forsøkt.  Dette innebar at det fortsatt fremsto som en plausibel og mulig forklaring at contagium oppsto som resultat av spontan generasjon.  Til tros for det var situasjonen den at den totale argumentasjonen sett under ett pekte i retning av at årsaken til at mennesker ble syke med koppper var eksistensen av et særegen koppekontagium. Herman Boerhaave (

38  Utover på 1700-tallet begynte man i tråd med den gryende vitenskapelige rasjonaliteten å lete etter metoder for å forebygge kopper i stedet for å behandle dem.  I medisinhistorien er det gjerne Lady Mary Wortley Montagu (1689–1762) som tillegges æren for å ha introdusert praksisen med og Variolasjon mot kopper i Europa.  Ifølge tradisjonen skal hun som hustru til den britiske sendemannen i Tyrkia ha blitt kjent med metoden der  Det hevdes imidlertid at metoden har kjent i India så vel som i Kina fra langt tilbake i tid.  Selv om Variolasjon etter hvert også fanget medesinvitenskapens interesse kan det se ut som om praksisen i utgangspunktet ble introdusert nærmest som en type “kjerringråd” uavhengig av den etablerte medisinske vitenskapen.  Anne Eriksen professor i folkloristikk ved Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo. skriver i artikkelen Koppeinokulasjon i Norge at praksisen fikk liten utbredelse her i landet, men at den var kjent over hele landet og kan ha blitt brukt som privat huskur.  Den fundamentale observasjonen som lå til grunn for variolasjon og senere vaccination var at de som fikk kopper og overlevde ikke ble smittet på nytt.  Variolasjon og senere Vaccination ble i praksis gjort ved at man tok materie fra en koppebyll hos en koppesyk alternativt en koppesyk ku og gned det inn i et grunt riss eller snitt i armen hos den som ble behandlet.  Risikoen for et fullskala koppeutbrudd når man benyttet humant materie var imidlertid overhengende og mange døde nok av behandlingen, men ikke flere enn at metoden etter 1750 fikk en generell anerkjennelse (ca. 2%). Lady Mary Wortley Montagu (1689–1762)

39  Hos mange vitenskapelig forankrede humoralpatologiske medisinerne ser vi i imidlertid at møte med Variolasjoene som praksis fremtvinger en viss porsjon skepsis  Slik de så det var Variolasjonen ikke alene basert på en ukyndig empirisme, men til overmål også forbundet med en porsjon frastøtende magi.  I tillegg kom det forhold at Variolasjonen positive virkning vanskelig lot seg forklare rasjonelt i overenstemmelse med de eksisterende vitenskapeliige sanheter, noe alle galenske medisinere måtte kreve for å anerkjenne metoden.  I Danmark forkastet f.eks. Bartholin metodens relevans med en slik begrunnelse.  Metoden fremsto som utilfredsstillende for legene da den ikke på noen måte passet inn i de gjeldende doktriner om sykdommens genes (skapelse forplantning oppkomst, avledning)  De kunstig frembrakte koppenes ofte helt rudimentære form, sykdommens milde forløp og den svake pustuldannelsen med svak suppurasjon kunne ikke representere den grundige renselse som etter teleologisk oppfatning var koppesykdomens kjerne.

40  Gerda Bonderup gjør i boken "En kovending" rede for det medisinske synet på koppesykdommen som var rådende nå man på 1700-tallet introduserte Variolasjon som praksisen i den hensikt å forhindre ukontrolert utbrudd av koppesykdommen.  Fremstillingen bygger på en dansk oversettelse av Jean Antoine Butinis ( ) bok: Traité de la petite verole, communiquée par l'inoculation.  Denne publikasjonen bygget igjen på den nyeste tilgjengelige forskning på området.  Teorien som her ble lansert og lagt til grunn for praksisen med og inokulerer var at alle mennesker ved fødselen var befengt med et latent, men normalt ganske harmløst stoff.  Dette stoffet kunne i visse tilfeller aktiveres og da fremkalle kopper.  Dette skjedde i de tilfeller luften var forurenset med (koppe) miasme – eller når man innokulerte.  Med denne forklaringen om det latente, skriver Bonderup videre, oppga en rekke leger forestillingen om epidemisk spredning av sykdommen forårsaket av et sammentreff av heldige omstendigheter, mens årsaksforklaringen om kontagium i den dårlige luften ble beholdt.

41  Forkjemperne for Variolasjon argumenterte med at metoden hadde den fordel at man kunne velge et gunstig tidspunkt for å "utløse" sykdommen alt etter alder, konstitusjon, værforhold og fraværet av epidemier.  I tillegg kunne man forbedrede seg innokulasjonen med å overholde en gunstig diett bestående av lett mat og gjentatte regelmessige klyster.  I tillegg kom at innokuleringen tilførte kroppen materie på et lite punkt.  Koppe kontagium i luften hadde mange alternative veier inn i legemet på som feks. der det var små åpninger, på hele legemets overflate samt en stor del av det nødvendige legemets overflate.  Dette var i hovedsak forklaringen på at Variolasjon var mindre farlig enn den ekte koppesmitten.  Slik var også posisjonene så sent som i 1830 da The cyclopidia of practical medicine utkom i London.  Fortsatt var det i følge forfatterne av dette verket i praksis store vansker med å oppspore kilden til koppecontagion i en rekke saker hvor dette var forsøkt.  Dette innebar at det fortsatt fremsto som en plausibel forklaring at contagium oppsto som resultat av spontan generasjon.

42  I årene etter 1770, ble det i Storbritannia og Tyskland gjennomført 5 kjente imuniseringer mot kopper med bruk av materie fra ku. (Sevel, Jensen, Jesty 1774, Rendell, Plett 1791)  Jenner har trolig i alle fall hatt kjennskap til Jesty's prosedyre og sukses  Den 14. mai 1796, testet Jenner sine hypoteser med å Vaccinere James Phipps, en gutt på åtte ar med puss fra et kukoppesår på hendene til Sarah Nelmes, en meierske som hadde fått sykdomen fra en ku som hete Blossom  Senere påførte han gutten humane kopper uten at han ble syk  Dette er grunnlaget for at Jener av mange betraktes som ”oppfinneren” av vaksinasjonen som metode  Men kunne Jenner egentlig forklare hva han gjorde og hvordan Vaccinationen fungerte?  I grunnen ikke. Fortsatt var det snakk om å utløse noe latent  Den manglende teoretiske forståelsen av hva hvordan Vaccination fungerte gjorde et det tok ca. 80 år før Pasteur kunne utvikle den neste effektiv vaksinen –mot Kyllingkolera

43  Jenners egne teorier og forklaringer på Vaccinationen fremstår i dag som langt mer kompleks og tildels kontroversiell enn den suksesshistorien som kolporteres i et utall versjoner i forelesninger, lærebøker og ikke minst på nettet.  Jenner åpner sin avhandling: An Inquiry Into the Causes and Effects of the Variolæ Vaccinæ, Or Cow-Pox med å slå fast at siviliseringen av mennesket inklusive domestiseringen av mange dyr har vist seg å bli en utømmelig kilde for sykdom.  Hos f.eks hester eksistere det som et resultat av domestiseringen en hyppig forekommende og spesiell sykdom.  Denne kalle gjerne for Hoars greas og representerer "urkoppene".  Dette er en irritasjonstilstand som medfører en hevelse i hælen hos hesten.  Sekretet fra denne irritasjonen synes å være i stand til å generere en sykdom hos mennesker (riktignok etter at den har gjennomgått en modifikasjon i ku), som bærer så sterke likhetstrekk med humane kopper at Jenner er overbevist om at det med overveiende sannsynlig er kilden til koppesykdommen (smallpox).

44  I 1810 innførte man i Danmark-Norge “tvungen” vaccinasjon mot kopper.  Det var bortimot 80 år før det ble mulig å etablere noen holdbar mikrobiologisk forklaring på sykdommens årsak og sykdommens spredningsmekanisme.  Til tross for dette viste Vaccination seg snart å være et effektivt middel til å bekjempe spredningen av sykdommen.  Vaccination mot kopper fremstilles eller oppfattes derfor i mange sammenhenger, ikke minst av medisinfaget selv, nærmest som en ouertyre til fremveksten av den moderne rasjonelle medisinens (les biomedisinens) og samtidig en av dens fremste suksesshistorie.  Den praksis som ble etablert på basis av den britiske medisineren Edvard Jenners ( ) prinsipper bidro uten tvil til at millioner av liv ble spart.  Til tross for dette gjenstår det paradokset at det på tidspunktet da dansknorske myndigheter innførte lovpålagt vaksinasjon så befant sykdommen kopper seg utenfor den vitenskapelige forståelsesrammen vi i dag betjener oss av når vi forklarer dens årsak og spredningsmeksnisme. 

45

46  Et eksempel på hvor komplisert dette i realiteten var er den norske legen Carl Wilhelm Boeck (1808–1873) arbeid med å etablere en metode for behandling av syfilis.  Inspirasjon til denne forskningen hentet Boeck fra en fransk lege Joseph-Alexander Auzias-Turenne (1812– 1870).  Auzias-Turenne hevdet at han ved gjentatte ganger å innokulere syfilismaterie i forsøksdyr hadde kunne fremprovosere serier med syfilissår på huden til forsøksaper.  Under dette arbeidet hadde han observert at han bare greide fremprovosere nye sår et vist antall ganger før materien ikke lengre «slo an» og skapte nye sår.  Hans konklusjon var at det hadde skjedd en immunisering mot syfilis smitte i forsøksdyret, analogt til effekten av Jenners Vaccination mot kopper.  En arbeidshypotese som lot seg etablere på dette grunnlaget var at metoden kunne benyttes til å forhindre utvikling av syfilis hos mennesket.

47  Høsten 1853 publiserte Boeck sin første artikkel hvor han redegjorde for sine syfilisasjonsforsøk.  Etter hvert ble dette arbeidet fulgt opp av et omfattende statistisk arbeid med sikte på å dokumentere den positive effekten av Syfilisasjon som metoden ble hetende.  Han lykkes imidlertid, til tross for at han implementerte alle vitenskapelige metoder han kjente, ikke i å få aksept for at Syfilisasjon var den vitenskapelige korrekte behandlingsformen mot syfilis.  Metoden kom ikke dårligere ut enn andre behandlingsmetoder som var i bruk, men Boeck greide ikke å påvise at metoden var statistisk signifikant.  Syfilisasjon som metode ble tatt opp til debatt i Det medisinske selskap i Christiania som gjennom en serie møter om denne saken rundt årsskifte  Her ble Boeck utfordret av professor F.C Faye som i likhet med flere medisinere på kontinentet nå var begynt å tvile på om metoden hadde noen terapeutisk effekt. Carl Wilhelm Boeck 1808–1873

48  F.C Faye utba seg derfor en forklaring fra Boeck på hvorfor behandlingen virket.  Boeck hadde tidligere framholdt at metoden fremkalte immunitet analogt til den som man kunne oppnå med Vaccination mot kopper.  Fayes tvil på metodens terapeutiske effekt bunnet i at metoden etter hans oppfatning virket i kraft av en «depurerende suppurasjon» dvs. at de gjentatt innokulasjonen som skapte sår på pasientens hud bidro til å tømme og dermed rense kroppen for de syfilitiske giftstoffer.  Boeck svart da at siden metoden hadde virket heldig på hans pasienter, var teorier og forklaringer egentlig av underordnet betydning.

49  Boecks arbeid støttet seg altså sin helhet, på samme måte som John Snow (1813– 1858) på bruk av anvendt statistisk.  Det er dermed svart nærliggende å forestille seg at Boeck, som altså hadde hevdet at hans Syfilisasjon var analog til Jenners Vaccination på dette tidspunktet ikke var i stad til fremføre en vitenskapelig holdbar teoretisk forklaring på hvorfor Vaccinnationens eller Syfilisasjonens virket.  I stedet ser vi at F.C. Faye angriper Boecks empiriske posisjon og nesten triumferende fremfører en ren humotalpatologisk forankret teori for hvordan Syfilisasjonen eventuelt virket.

50

51  Arnested for den moderne medisinen er forsøkt plassert en rekke steder og på ulike tidspunkt i historien  I dag er det relativt bred enighet om at Parisisk medisin sto sentralt i de endringene som i løpet av 1800 tallet førte til etableringen av det som kan betegnes som den anatomiske patologien og bakteriologien. Vi må altså til Frankrike om vi vil søke den moderne medisinens røtter  Her utløste den franske revolusjonen 1789– 1799) dyptgripende endringer i de sosiale og samfunnsmessige strukturene

52  Revolusjonen skapte grobunn for en medisinsk faglig nyorientering  På medisinens område oppsto det nærmest et ”tomrom” da de gamle autoriteten som hadde kontrollert den faglige utviklingen og adgangen til å praktisere medisin forsvant med stengningen av universitetet  Etter den første antiautoritære bølgen ble det på politisk nivå besluttet at medisin heretter skulle være et liberalt yrke. I en periode ble det derfor fritt frem for hvem som helst å praktisere som behandler, med eller uten utdanning - konsekvensene lot ikke vente på seg

53  Når det etter hvert ble nødvendig å reorganisere medisinerutdanningen var de samfunnsmessige forutsetningene for den faglige utviklingen endret  Klinisk medisinsk praksis hadde tradisjonelt vært sterkt forankret i boklig, filosofisk preget forståelse i Frankrike  De nye ”revolusjonære” legene ga, etter å ha detronisert de gamle medisinske augurenes faglige monopolstilling etter hvert kroppen og praksisfeltet fortrinn fremfor bøkene og teorien  Med utgangspunkt i de erfaringen de hadde høstet insisterte mange ved inngangen til 1800-tallet på at praktisk erfaring var viktigere enn boklig teoretisk kunnskap  Den metodikken som nå etablerte seg gjennom arbeid i praksisfeltet bygget blant annet på en langt en mer inngående og systematisk eksaminasjon av den enkelte sykes kropp enn tidligere

54  Tidligere hadde enkel urionologi, det at legen smakte på pasientens urin ofte vært ansett som tilstrekkelig for å stille en diagnose  En mer inngående og systematisk eksaminasjon av den sykes kropp åpnet også for at gyldigheten av de konklusjonene undersøkelsene resulterte i, senere eventuelt kunne verifiseres ved å undersøke pasientens lik  Den revolusjonære Parisiske medisinens slagord ble: les lite, observer isteden nøye og praktiser!  Isteden for å sitte over de gamle bøkene, fordypet i teoretiske spekulasjoner, kunne medisinerstudentene etter manges mening lære mer av å dissekere noen lik  Revolusjonen resulterte i tillegg til mye annet, i at eiendomsretten til de store sykehusene, som i Frankrike hadde vært organisert som økonomisk mektige stiftelser, ble overført fra kirken til staten. Dermed ble sykehusene, som så lenge de ble drevet i kirkelig regi primært hadde vært opptatt av å stelle og ta hånd om de syke, på en ny måte tilgjengelige for legene

55  Tradisjonelt hadde klinikken bare vært et sted for praktisk opplæring  Den moderne klinikken som nå utviklet seg samlet derimot opp i seg så vel den teoretiske medisinen, som tidligere hadde holdt til på universitetet, behandlingen som tidligere gjerne hadde funnet sted i hjemmet og omsorgsarbeidet som dels var utført i hjemmet dels på sykehuset. Dermed oppsto også den organisasjonsformen som daner kjernen i det moderne sykehuset og skiller det fra det tidligere tiders institusjoner for behandling av somatisk syke  Sykehuset som institusjonstype endret seg og på kontinentet utviklet flere eksisterende institusjoner til forsknings og undervisningsinstitusjoner

56  Den grunnleggende teoretiske posisjonen som den anatomiske patologien bygger på, er blant annet bygget på arbeidet til to franske leger: Xavier Bichat ( ) og Francois Broussais ( )  I forlengelsen av sine kliniske studier ved det kjente sykehuset Hotel Dieu i Paris, gjennomførte Bichat en serie obduksjoner  På grunnlag av de funnene han gjorde beskrev han 21 ulike typer av vevshinner i kroppen  I de skadene (lesjonene) han påviste i disse vevshinnene hos døde mennesker mente han å se sykdommens årsak  Dermed kunne fundamentet for en stedsorientert patologi basert på fysisk observasjon og obduksjon etableres  Sykdommens årsaker er ikke lenger å finne i ubalansen mellom kroppens sentrale vesker, men i endringer i vevshinner og organer.  Dette sprengte åpent de tradisjonelle medisinske forklaringsmodellene og banet veien for etableringen av cellulærpatologien, mikrobiologien og biomedisinen Francois Broussais Xavier Bichat

57  Nyansene i pasientenes sykdomsbilde som fulgte av de humoralpatologiske klassifikasjonsskjemaene kunne nå feies til side idet sykdommens symptomer stadig oftere kunne oppfattes som overflatefenomen av et underliggende sykdomsforløp  Det som tok livet av pasientene var underliggende lesjoner i vevshinnene som for eksempel tumorer, betennelser eller koldbrann  Med utgangspunkt i arbeidet i praksisfeltet forskjøv det medisinske blikket seg gradvis bort fra de overflate- fenomenene som hadde opptatt de humoralpatologiske medisinerne i arbeidet med å diagnostisere, til en posisjon der sykdom stadig oftere ble satt i forbindelse med tilstander inne i pasientens kropp som opptrådte med lovmessighet  Medisinens oppgave ble dermed i stigende grad å forsøke å avdekke eller kartlegge patologienes mønstre  Besjelet av en ny analytisk og målrettet holdning, med tiltagende autoritet og kontroll over pasientene, tok legene i Paris i bruk sykehusenes konsentrasjoner av pasienter som observasjonsfelt  Denne bevegelsen fra humoralpatologisk til anatomiskpatologisk sykdomskonfigurasjon kaller i vitenskapsteoretisk sammenheng gjerne et paradigmeskifte

58  Et paradigme har mye til felles med det kulturbegrepet jeg har operert med her  Paradigme er imidlertid avgrenset til vitenskapelige forståelsesformer, men et paradigme kan slik jeg ser det gjerne beskrivs som en vienskapelig kultur  Paradigmet er imidlertid ikke like fleksibelt som kulturen  Paradigmene er absolutte og bryter sammen når de overskrides

59  Det var den amerikanske vitenskapshistorikeren Thomas S. Kuhn ( ) som i sin bok fra 1962 (Dansk utgave 1970: Vitenskapens revolusjoner ), innførte begrepet "paradigme" i den vitenskapsteoretiske debatten  Kuhn innleder boka med å utfordre ideen om at vitenskapene utvikler seg gjennom akkumulasjon av kunnskap. Det er riktig sier han at det i perioder kan synes som om vitenskapen utvikler seg kumulativt, men dette misvisende. En slik akkumulativ utvikling finner bare sted etter at vitenskapssamfunnet har blitt enige om å akseptere et sett av felles antakelser om de fenomenene som er gjenstand for vitenskapelig utforskning. (eks. eksistensen av mikroorganismer bakterier virus)  I det disse antakelsene blir ansett som gyldige av vitenskapssamfunnet blir det ikke lenger stilt spørsmål ved riktigheten av dem. De blir integrert i utdanningen av forskere på en slik måte at de får et fast grep på den vitenskaplige tenkningen, et grep som stadig forsterkes ved at antakelsene ikke gjøres eksplisitte

60  Kuhn refererer til dette settet av overleverte antakelser som en vitenskaps ”paradigme”. Når det kan fremstå som om vitenskapen utvikler seg akkumulativt er dette altså bare fordi den aktuelle forskningen foregår i overensstemmelse med de overlevere vitenskapelige ”sannhetene”.  Med et paradigme mente Kuhn altså et overordnet og helhetlig syn på hvordan verden hang sammen. Slik sett fremstår middelalderens overbevisning om at jorda befant seg i universets sentrumsom ett paradigme.  Newtons og Keplers lover utgjorde et annet paradigme. Videre medførte Einsteins relativitetsteori enda et paradigme, da denne innebar en helt ny måte å se verden på.  Mange fysikere vil også hevde at kvantefysikken utgjør et fjerde paradigme.

61  Kuhn er ikke den eneste som har opptatt seg av hvordan vitenskapen utvikler seg  Mens Kuhns tilnærming i stor grad avgrenser seg til en diskusjon hvordan vitenskapen isolert sett utvikler seg over tid har den franske vitenskapsteoretikeren Michel Foucaults ( ) på sin side primært vært opptatt av hvordan epistemologien (kunnskapsteoriene) forandret seg avhengig av sosial tilhørighet og status. Hans begrep epistem er imidlertid i realiteten det samme som Kuhns paradigme  Et viktig poeng for så vel Kuhn som Foucault er at man ikke kan hevde at et paradigme eller epistem er bedre enn et annet. Relativitetsteorien er logisk i dag, men ville ikke vært det for Newton, og kommer antakeligvis til å bli erstattet av en annen teori en eller annen gang i framtiden.

62  I løpet av 1700-tallets andre og 1800 tallets første halvdel gjennomgikk vestlig medisin et paradigmeskifte.  Medisinen beveget seg fra et kunnskapsregime til et annet, fra en måte å forstå sykdommen og dens behandling til et annet, fra en humoralpatologisk tilnærming til en anatomisk patologisk sykdomsmodell  Et paradigmeskifte innebærer at man flytter seg fra en grunnleggende forståelsesramme til en annen bygget på andre standarder for vitenskapelig etterprøvbarhet, nye forskningsteknikker, samt nye teorier om de grunnleggende sammenhengene  Det nye og det forlatte kunnskapsparadigme kommuniserer ikke og det som var sant i det første er ikke lenger sant i det siste  I praksis innebar dette at de etablerte medisinske sannhetene ved inngangen til det 1800-tallet var falsifisert, men at det ennå ikke hadde latt seg gjøre å etablert noe nytt faglig fundament for medisinsk arbeidet  Medisinfaget brukte mye av 1800-tallet til å lete etter et nytt vitenskapelig holdbart fundament  I møte med pasientene fortsatte medisinen i hovedsak å støtte seg på humoralpatologisk teori

63

64  De mekanismene det er snakk om når en refererer til vaksinasjon som universell medisinsk praksis baserer på ble først mulig å påvise etter at Louis Pasteur ( ) ad vitenskapelig vei hadde kunnet falsifisere teoemet om spontan generasjon (1864) og dermed ryddet veien for etableringen av teorien om mikroorganismenes eksistens.  Kyllingkolera kalles også for fuglekolera eller avian cholera, avian pasteurellosis og avian hemorrhagic septicemia.  Pasteur kjente til Jenners arbeid og metoden som forhindret eller mildnet effekten av koppesykdommen.  For Pasteur var det nærliggende å tenke at hvis det var mulig å kontrollere, forhindre eller mildne utbrudd av koppesykdommen så måtte dette også la seg gjøre med andre sykdommer.  Pasteur kjente imidlertid ikke hvordan Jenners Vaccination virket så han satte igang arbeidet med å lete etter en metode for å etablere en kylling kolera "vaccination" ved hjelp av prøving og feiling.  Sommeren 1880, fant han ut hvordan dette kunne gjøres nærmest ved en tilfeldighet. Louis Pasteur ( )

65  En av forskningsassistentene, hadde inokulert noen kyllinger med aktive kylling kolera bakterier fra en eldre kultur.  Kyllingene utviklet imidlertid ikke sykdom.  Pasteur ba da assistenten om å gjenta hva han hadde gjort, men med en frisk kultur kylling kolera bakterier.  Pasteur gikk da ut ifra at en frisk kultur inneholdt mer potent bakterier.  To grupper med kyllinger ble inokulert, en som hadde fått den gamle kulturen og en gruppe som ikke hadde.  De kyllingene som hadde fått den gamle kulturen overlevde, de som ikke hadde fått den første inokulasjonen døde.  Kyllinger som hadde blitt inokulert med den gamle kulturen var altså blitt immun mot kylling kolera.  Pasteur mente at kroppene deres hadde brukt den svakere stamme av spiren til å danne et forsvar mot de kraftigere bakterier i ferskere kultur.  I april 1881 kunngjorde Pasteur at hans team hadde funnet en måte å svekke miltbrann bakterier og så kunne produsere en vaksine mot det.  Til tross forberømmelse hans, var det fortsatt de som i den medisinske verden som spottet Pasteur.

66  Etter at Pasteur og Robert Koch hadde funnet at enkelte smittsomme sykdommer ble forårsaket av mikroskopiske levende organismer eller bakerier som kunne dyrkes, forestilte man seg i en periode at man skulle kunne kartlegge alle sykdommers fremkallende bakterier.  I denne prosessen var det nødvendig å etablere egne prosedyrer for å avgjøre om en mikroorganisme var sykdomsfremkallende – Kocks postulater.  Det viste seg imidlertid etter hvert at de bakteriologiske teknikkene som ble utviklet ikke var i stand til å etablere noen kausal årsak mellom påvisbare mikroorganismer og sykdommer som meslinger, rabies, kusma og kopper Robert Koch

67  Det ble først mulig etter at den russiske botanikeren Dimitri Iwanoesky ( ) greide å etablere et klart bevis for eksistensen av mikroorganismer mindre enn noen kjente bakterier.  Iwanoesky holdt imidlertid fast ved at de mikroorganismene han var på sporet av var bakterier.  Dermed kom det til å gå nørmere 100 år fra jenner Vaccination til man kunne fastslå eksistensen av virus, en mikroorganisme med helt andre egenskaper enn bakterier, som forårsaket bl.a. koppesykdommen.  Koppesykdommens direkte årsak, slik vi forstår den i dag, variolaviruset, et virus innen koppevirusfamilien (Poxviridae, genus Orthopoxvirus) Dimitri Iwanoesky ( )

68  Koch's postulater hadde til hensikt å overbevise skeptikere om at mikroorganismer var årsak til sykdom og å få mikrobiologer til å bruke holdbare kriterier før de hevdet at det er en årsakssammenheng mellom en mikroorganisme og en sykdom. Postulatene lyder:  1. Mikroorganismen skal finnes ved alle tilfeller av sykdommen og lokalisert til de patologiske lesjonene, og den skal ikke finnes hos friske.  2. Mikroorganismen skal kunne dyrkes i renkultur utenfor organismen i mange generasjoner.  3. En slik renkultur skal kunne reprodusere sykdommen dersom den gis til et følsomt forsøksdyr.

69


Laste ned ppt "Førsteamanuensis Svein Carstens.  Medisinsk historie  Litt divergerende synsmåter  Læringsmål  Medisinsk historie – Vitenskapshistorie  Et eksempel."

Liknende presentasjoner


Annonser fra Google