Velkommen til strafferett for ikke jurister – Høsten 2008 Lærer: Ragnhild Hennum Institutt for offentlig rett.

Velkommen til strafferett for ikke jurister – Høsten Lærer: Ragnhild Hennum Institutt for offentlig rett

Undervisning - forelesninger
Mandag 29. september kl. 12:15 -14:00 Tirsdag 30. september kl. 12:15 -14:00 Onsdag 1. oktober kl. 12:15 -14:00 Torsdag 2. oktober kl. 12:15 -14:00 Alle dager i auditorium 6 Domus Academica (Urbygningen)

Undervisning – kurs Kursgruppe 1 Mandag 6. oktober kl. 12:15 -14:00 Tirsdag 7. oktober kl. 12:15 -14:00 Onsdag 8. oktober kl. 12:15 -14:00 Torsdag 9. oktober kl. 12:15 -14:00 Alle dager i rom 540 Domus Nova (St. Olavs kvartal) Kurslærer: Knut-Fredrik Hustad Kursgruppe 2 Mandag 6. oktober kl. 14:15 -16:00 Tirsdag 7. oktober kl. 14:15 -16:00 Onsdag 8. oktober kl. 14:15 -16:00 Torsdag 9. oktober kl. 14:15 -16:00 Alle dager i rom 370 Domus Nova (St. Olavs kvartal) Kurslærer: Tarjei Istad

Pensum Johs Andenæs: Innføring i rettsstudiet, 6. utgave 2002 kap (131 sider) Svein Slettan/Toril M. Øie: Svein Slettan/Toril M. Øie: Forbrytelse og straff, bind I, 2001 utgaven, kap 5-6 , 8-12, 14, 17-33, 35-38, 41-43, (258 sider)

Hva lærer dere på emnet? Strafferettens grunnbregreper (f.eks. om tilregnelighet, skyld) Enkelte straffebud (f.eks. reglene om drap, narkotikaforbrytelser, tyveri) Noe om juristers tenkemåte og metode

Hvilke tema skal behandles hvor?
Forelesninger - hva er strafferett, strafferettens oppbygging, straffbarhetsvilkårene (lovprinsippet, straffrihetsgrunner, skyld og tilregnelighet), reaksjonslæren (reaksjonsfastsettelse), - noe om juristers tenkemåte og metode Kurs - gjennomgang av kontrollspørsmål i forhold til tema behandlet på forelesningene – og noe spesiell strafferett

Vurderingsform 5 timer skoleeksamen (der man får flere korte spørsmål) – bokstavkarakterer Eksamensdag 16. desember (trekkfrist 2. desember)

Hva er strafferett? I sin bok Alminnelig strafferett skriver
Johs. Andenæs: ”Strafferetten er læren om de rettsregler som gjelder forbrytelse og straff. Den behandler spørsmålet om hvilke handlinger som er straffbare og hvilke reaksjoner de trekker etter seg” (1997, s. 16)

Hva er forbrytelse og straff?
Forbrytelse = En handling (eller unnlatelse) som er belagt med straff Straff = Et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde.

Hvor finner man reglene om forbrytelse og straff?
Straffeloven = Almindelig borgelig straffelov av 22. mai 1902 er den sentrale strafferettslige loven. Her er mange sentrale straffebud samlet. Den strafferettslige spesiallovgivning = Det er ikke alle straffebud som er samlet i straffeloven. Mange straffebud om ulike forhold finnes rundt i forskjellige lover. Disse sammenfattes under navnet den strafferettslige spesiallovgivning.

Forholdet mellom strafferett og kriminologi
Strafferett = rettsreglene om forbrytelser og straff Kriminologi = Studie av hva som styrer måten samfunnet kategoriserer avvik og sosial kontroll på. Sentralt er det å forstå strafferettsapparatet og dets virkemåte. Hvorfor gis noen handlinger merkelappen kriminalitet og andre ikke? Hva bestemmer hvem som skal straffes? Hvem blir straffet (unge, gamle, kvinner, menn etc.)?

Forholdet mellom strafferett og straffeprosess
Strafferett = rettsreglene om forbrytelser og straff Straffeprosess = reglene om hvordan en straffesak skal behandles av politi, påtalemyndighet og domsstolene Straffeprosessen er et nødvendig supplement til strafferetten. Det holder ikke med regler om hva som er straffbart, vilkårene for straff og reaksjonene. En må også ha regler om hvordan en straffesak skal behandles.

Juristers tenkemåte og metode
Juristenes rolle ute i samfunnet er avgjørende for deres metode og hvordan jurister tenker Jurister er først og fremst fagpersoner på det gjeldende rettssystem Juristene må være i stand til å finne frem til gjendende rett (de rettsregler som gjelder på et område) og anvende rettsreglene på et konkret tilfelle - dette er også det jusstudenter lærer under jusstudiet

Ulike kriterier for inndeling av rettsregler
Man kan skille mellom skreven/lovbestemt og uskreven/ikke lovbestemt rett Den skrevne/lovbestemte retten er alle lover, forskrifter, politivedtekter osv. Den uskrevne/ikke lovbestemteretten er regler som er blitt til på en annen måte f.eks. gjennom rettspraksis.

Man kan dele inn reglene etter deres trinnhøyde - ikke alle rettsregler har samme rang - regelen er at en regel av høyere rang går foran en regel av lavere rang (dette kalles lex superior prinsippet eller trinnhøydeprinsippet) Øverst står Grunnloven, deretter følger vanlige (formelle) lover deretter følger forskrifter gitt av Kongen (regjeringen) eller andre i kraft av delegasjon

Trinnhøydeprinsippet Når man følger trinnhøydeprinsippet betyr det at dersom en formell lov står i motstrid (har annet innhold) enn en bestemmelse i Grunnloven så viker den formelle loven, og en forskrift viker for en formell lov

Juristers tenkemåte og metode
Rettskildene Rettskildene er de kilder som juristen går til for å få svar på hva som er gjeldende rett om et spørsmål. Rettskildelæren er altså læren om innholdet og bruken av disse kildene. Slik begrepet rettskildelære er brukt her kan en litt forenklet si at rettskildelæren er (den mest sentrale del av) den juridiske metodelære.

Hva er rettskildelære? Torstein Eckhoff sier det slik: "I rettskildelæren gjøres det rede for hva man bygger på og hvordan man resonnerer når man tar standpunkt til rettsspørsmål de lege lata (d.v.s. etter gjeldende rett, min anmerk.). Med "rettsspørsmål" siktes her både til spørsmål om hvilke regler som gjelder og hvilket innhold de har, og til spørsmål om hvordan enkelttilfeller rettslig sett skal bedømmes. Bedømmelsen av hvilke fakta som skal legges til grunn ved løsning av enkelttilfeller, holdes stort sett utenfor rettskildelæren." ( Rettskildelære5. utg. v/ Helgesen, 2001, s. 11).

Rettskildeprinsippene
Rettskildeprinsippene er betegnelsen på de normer som de fleste jurister føler seg bundet av når de skal ta stilling til rettsspørsmål. Disse normene forteller oss hvilke kilder det er tillatt, eventuelt nødvendig, å hente argumenter fra når en skal løse rettsspørsmål. Rettskildeprinsippene gir i tillegg en viss veiledning i hvilke argumenter som kan utledes av rettskildefaktorene.

Rettskildeprinsippene
Rettskildeprinsippene er stort sett uskrevne prinsipper. Det står f.eks. ikke skrevet noe sted at en må ta hensyn til det som står i loven når en løser et rettsspørsmål (det er for opplagt). Det står heller ikke skrevet noe sted at en skal legge vekt på tidligere dommer om liknende tilfeller, eller at en skal ta hensyn til det som sies i forarbeidene til en lov. De uskrevne prinsippene suppleres av skrevne. For eksempel er grunnlovens regler om hvordan en formell lov vedtas et skrevet supplement til de uskrevne prinsipper om lovers betydning. Selv om rettskildeprinsippene ikke er skrevne regler, er de kommet skriftlig til uttrykk både i høyesterettsdommer og i den juridiske litteratur.

Rettskildene 1. Lovtekster 2. Lovforarbeider, annet bakgrunnsstoff og
etterfølgende lovgiveruttalelser 3. Rettspraksis dvs. domstolenes praksis 4. Andre myndigheters praksis 5. Privates praksis 6. Rettsoppfatninger, særlig i juridisk litteratur 7. Reelle hensyn (vurderinger av resultatets godhet) 8. Utenlandsk nasjonal rett 9. Folkerett

Rettskildene Det er enighet om at denne listen ikke skal oppfattes som en rangering av faktorene der nr. 1 har større betydning enn nr.4. Andenæs uttrykker dette slik: ”Det er heller ikke meningen at nummerordenen i listen skal oppfattes som en rangorden. At lovteksten er stilt i spissen er naturlig nok. Ellers tror jeg det er de faktorer som er nevnt under 2 (lovforarbeider), 3( rettspraksis), og 7 (reelle hensyn) det oftest blir spørsmål om å legge vekt på. Men på noen områder kan andre faktorer ha stor betydning. I statsforfatningsretten har Stortingets og regjeringens praksis(nr. 4 på listen) stor betydning, i kjøpsretten og på andre områder kan forretningslivets sedvaner, kutymene (nr. 5 på listen) ha betydelig vekt." (2002, s. 56).

Rettskildene Lovtekster
Grunnloven - det står ingen straffebestemmelser i Grunnloven, men bestemmelsene i Grunnloven kan likevel ha betydning for strafferetten (for eksempel så finner man lovprinsippet i § 96 og forbudet mot tilbakevirkende lover i § 97, og bestemmelsen om ytringsfrihet i § 100) Formelle lover - Straffeloven av 1902 er den viktigste loven på strafferettens område (ny straffelov kommer) . Men det står også straffebestemmelser i mange andre lover f.eks. legemiddellove og vegtrafikkloven. Når vi leser i straffeloven (eller andre lover) må vi ofte lese flere paragrafer før vi finner ut hva en rettsregel går ut på

Rettskildene Man kan ikke dømme noen til straff bare med
Forskrifter Man kan ikke dømme noen til straff bare med hjemmel i en forskrift - dette er i strid med lovprinsippet (Grunnloven § 96). Dette betyr at en straffetrussel alltid må stå i en formell lov. Noen ganger er imidlertid bestemmelsene laget slik at straffetrusselen står i den formelle loven (vegtrafikkloven § 31), og gjerningsbeskrivelsen (beskrivelsen av hva som er straffbart) står i forskriften. Slik har man for eksempel gjort det i forhold til trafikkreglene.

Rettskildene Lovforarbeider, annet bakgrunnsstoff og etterfølgende lovgiveruttalelser Lovforarbeider kan være til god hjelp når lover skal tolkes, i noen tilfeller kan også uttalelser fra lovgiver etter at loven er gitt være til hjelp når loven skal tolkes. Rettspraksis Det strider mot lovprinsippet å straffedømme noen bare på grunnlag av rettspraksis (tidligere dommer), men tidligere dommer særlig Høyesterettsdommer er viktig når loven skal tolkes.

Den juridiske litteratur
Rettskildene Den juridiske litteratur Som regel undersøker jurister om et tvilsomt rettsspørsmål er behandlet i litteraturen og legger vekt på argumenter de finner i litteraturen. Domstolene er selvfølgelig ikke bundet av det som står i litteraturen Reelle hensyn Med reelle hensyn menes vurderinger av resultatets godhet - er resultatet rimelig, rettferdig, hensiktsmessig. Lovprinsippet er til hinder for at noen straffes bare fordi resultatet vurderes som rimelig, men reelle hensyn er et moment når loven fortolkes

Internasjonale rettskildefaktorer
Rettskildene Internasjonale rettskildefaktorer Norge har inngått en rekke avtaler (traktater og konvensjoner) med andre land - disse avtalene er bindende (menneskerettigheter)

Tolking av straffebestemmelser
Rettskildene Tolking av straffebestemmelser De fleste straffebestemmelser inneholder ord og uttrykk som ikke er skarpt avgrenset - bestemmelsene er ofte utformet generelt. Dette betyr at straffebestemmelsene må tolkes For eksempel rammer straffeloven § 228 ”Den som øver vold mot en annen person...” Når vi skal tolke loven må vi spørre hva er det å øve vold - hvor mye skal til før man kan si at det dreier seg om vold?

Tolking av straffebestemmelser
Rettskildene Tolking av straffebestemmelser Tolkingsmomenter - man tar selvfølgelig utgangspunkt i loven og dennes ordlyd. Lovens ordlyd leses i lys av andre rettskildefaktorer som forarbeider, rettspraksis og reelle hensyn Formålsbetraktninger - ved tolking av lovtekster er lovens formål av interesse. Lovens ordlyd må tolkes i lys av lovens formål Rettsstridsreservasjonen - Straffebud må leses med forbehold for unntakstilfeller som det ikke har vært meningen å ramme med straff. Veldig sjeldne unntak - der altså gjerningspersonen frifinnes selv om handlingen faller innenfor ordlyden i straffebudet.

Hva er strafferett? I sin bok Alminnelig strafferett skriver
Johs. Andenæs: ”Strafferetten er læren om de rettsregler som gjelder forbrytelse og straff. Den behandler spørsmålet om hvilke handlinger som er straffbare og hvilke reaksjoner de trekker etter seg” (1989, s. 15)

Hva er forbrytelse og straff?
Forbrytelse = En handling (eller unnlatelse) som er belagt med straff Straff = Et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen, i den hensikt at han skal føle det som et onde.

Hvor finner man reglene om forbrytelse og straff?
Straffeloven = Almindelig borgelig straffelov av 22. mai 1902 er den sentrale strafferettslige loven. Her er mange sentrale straffebud samlet. Ny straffelov frå 2005 –lov om straff 20. mai 2005 nr. 28 – ikke i kraft. Den strafferettslige spesiallovgivning = Det er ikke alle straffebud som er samlet i straffeloven. Mange straffebud om ulike forhold finnes rundt i forskjellige lover. Disse sammenfattes under navnet den strafferettslige spesiallovgivning.

Oversikt over straffeloven
Straffeloven er delt i 3 hoveddeler: Første del (§§1-82) = inneholder alminnelige bestemmelser, f.eks. regler om skyld og forsøk Annen del (§§83-317) = omhandler forbrytelser Tredje del (§§ ) = omhandler forseelser (Det er noen opphold i oversikten over §§ fordi noen bestemmelser er opphevet.)

Skillet mellom alminnelig og spesiell strafferett
Alminnelig strafferett = fremstillingen av de alminnelige reglene for straffbarhet, for eksempel regelene om skyld Spesiell strafferett = fremstillingen av de enkelte straffebud, for eksempel bestemmelsen om tyveri

Vilkårene for straff For at en handling skal være straffbar må
fire vilkår være oppfylt: 1. Det må finnes et straffebud som passer på handlingen 2. Det må ikke foreligge noen straffrihetsgrunn 3. Det må foreligge subjektiv skyld hos gjeringsmannen 4. Handlingen må være foretatt av en tilregnelig person

Straffbarhetsvilkår nr. 1: Lovprinsippet
1. Innledning Enkelt forklart betyr legelitetsprinsippet at ingen kan straffes uten at det står i loven. Dette betyr at det må finnes et straffebud som passer på den handlingen som er begått. En viktig rettssikkerhetsgaranti (tidligere var hovedformålet å motvirkevilkårlige straffedommer, nå er hovedformålet å sikre forutberegnelighet Lovprisippet fremgår av Grunnloven § 96

Straffbarhetsvilkår nr. 1: Lovprinsippet eller legalitetsprinsippet
2. Grunnlovens § 96 Grunnloven § 96: ”Ingen kan dømmes uden efter lov.” Dømmes = straffedømmes (straff skal ikkje forstås snevert – det omfatter både reaksjoner som loven sjølv kaller straff og reaksjoner som bærer preg av å være straff utan at de kalles straff i loven (f.eks. særreaksjoner og inndragning) Lov = formell lov. Forskrift med hjemmel i lov (adferdsnormen kan stå i forskriften mens straffetrusselen må stå i loven)

Lovprinsippet innebærer at man ikkje kan dømmes på grunnlag av domstolspraksis alene (men praksis er viktig ved utmåling av straff). Lovprisippet er ikkje til hinder for at man for eksempel frifinner på ulovfestet grunnlag (dømmes utan etter lov – står ikkje noe om frifinnes skal verne den enkelte mot overgrep) Men også en frifinnelse på ulovfestet grunnlag må være forankret i rettskildefaktorene retten står ikkje helt fritt.

3. Hvor langt rekker lovprinsippet. Betyr i utgangspunktet at retten må frifinne tiltalte dersom loven ikke rammer forholdet. Men hvordan avgjøre om loven rammer forholdet? Behøver ikke tolke straffebud strengt etter sin ordlyd, men det er grenser for hvor langt frå ordlyden man kan gå. Noen har sagt at HR tillater utvidende fortolkning, men ikke analogier (ikke så stort poeng å skille disse – se praksis).

4. Unnlatelser, medvirkning og forsøk 4.1. Innledning – hva er en straffbar handling? Hva er en straffbar handling? Mange bestemmelser retter seg bare mot en aktiv handling, eller bare mot en hovedmann – fordi lovprisippet krever hjemmel i lov for å straffe er det viktig å vite om man kan straffe en som har medvirket til en straffbar handling, om en unnlatelse kan straffes eller om forsøk kan straffes når det ikkje står noe om det straffebudet.

4. Unnlatelser, medvirkning og forsøk 4.2. Unnlatelser Skiller ekte unnlatelsesdelikter og uekte unnlatelsesdelikter. De ekte unnlatelsesdeliktene Straffebud som retter seg mot unnlatelser – altså straffebud som gjør unnlatelser straffbare. For eksempel. bestemmer strl. § 139 at alle har en plikt til å avverge visse alvorlige straffbare handlinger. Etter likningsloven § 12-1 har alle plikt til å levere selvangivelsen. Disse tilfelle er enkle – det fremgår av loven at straffebudet rammer en unnlatelse.

De uekte unnlatelsesdeliktene Straffebude som etter sin ordlyd retter seg mot en aktiv handling. Spørsmålet blir kan vi bruke et straffebud som retter seg mot en aktiv handling på en unnlatelse? Unnlatelsen må språklig sett rammes av ordlyden i straffebudet. Er det mulig å begå drap ved unnlatelse? Er det mulig å begå voldtekt ved unnlatelsen? 2. Unnlatelsen må være like straffverdig som den aktive handling (er det særlig grunn til å forvente at gjerningsmannen handler aktivt – eksemplet med veiarbeideren som graver en grøft og går frå den åpen. Noen har spesiell omsorgsplikt – f.eks foreldre ovenfor barn).

4.3. Medvirkning Hva er medvirkning Det å bidra til en straffbar handling er medvirkning (den som direkte har overtrådt gjerningsbeskrivelsen i straffebudet kalles hovedmann, den som har medvirket kalles medvirker). Medvirkning kan være både psykisk (overtaler eller oppmuntrer noen til å begå en straffbar handling) og fysisk (skaffe våpen, verktøy, stå vakt)

4.3. Medvirkning Når er medvirkning straffbart? Vi har ingen generell regel om når medvirkning er straffbar. Mange straffebud har et medvirkertillegg – da er medvirkning straffbart. For straffebud som ikke har et medvirkningstillegg må gjerningsmannen ha overtrådt gjerningsbeskrivelsen i straffebudet for at medvirkning skal være straffbar (ellers mangler vi hjemmel i lov som lovprinsippet krever).

Hva innebærer medvirkeransvaret Ikke krav om årsakssammenheng mellom medvirkningen og lovbruddet. Dette betyr at medvirkningen kan straffes selv om lovbruddet hadde funnet sted uten medvirkningen. Eksempel på fysisk medvirkning Hasjseilerdommen (Rt s. 1004) tre gutter i seilbåt til Danmark. To av guttene skaffet hasjen og hadde stoffet i båten, den ene gutten hadde ikke befatning med stoffet men kjørte kun båten en del av veien fra Danmark til Norge – ble dømt for medvirkning selv om HR la til grunn at han kun hadde ført båten og at hasjen hadde blitt smuglet enten han hadde ført båten eller ikke.

Hva innebærer medvirkeransvaret b) Selvstendig straffeansvar – dette betyr at medvirkeren kan straffes selv om hovedmannen ikke kan straffes (utilregnelig etc). Medvirkning kan også straffes selv om man ikke klarer å finne frem til hovedmannen. Det at hovedmannen kan straffes er ikke tilstrekkelig til å straffe medvirkneren, medvirkeren må selv ha oppfylt alle straffbarhetsvilkårene. c) Straffutmåling Som regel samme strafferamme for hovedmann og medvirker, normalt vil en medvirker få lavere straff, men ikke alltid (Hadeland-drapene). Generell regel om utmåling av straff i § 58.

4. Unnlatelser, medvirkning og forsøk 4.4. Forsøk Hva er forsøk Forsøk er når en straffbar handling er påbegynt men ikke fullbyrdet (kjernen er at gjerningsbeskrivelsen i straffebudet ikke er oppfylt bare skyldkravet – skyter for å drepe men bommer – forsøk på drap)

4.4. Forsøk Når er forsøk straffbart? Strl. §49. Strafbart Forsøg foreligger, naar en Forbrydelse ei er fuldbyrdet, men der er foretaget Handling, hvorved dens Udførelse tilsigtedes paabegyndt. For det første betyr dette at forsøk på forbrytelser er straffbare, forsøk på forseelser er som hovedregel ikke straffbar (noen unntak eks. tolloven § 60)

4.4. Forsøk Straffrie forberedelseshandlinger Rene forberedelseshandlinger er stort sett straffrie, f.eks det å planlegge, skaffe redskap (men unntak for eksempel § 161 som setter straff for å skaffe sprengstoff for å begå forbrytelse)

Grensen mellom forberedelse og forsøk og forsøk og fullbyrdelse Grensen nedad mellom forsøk og straffri forberedelse Det må foreligge fullbyrdelsesforsett – han må ha bestemt seg for å gjøre det som straffebudet beskriver Det må være foretatt en handling (ikke nok at man har bestemt seg for å foreta en handling tankene må ha manifestert seg – kreves ikke at han har begynt på den handling straffebudet beskriver – går inn i en bank med maske og pistol tilstrekkelig til å bli dømt for forsøk på ran behøver ikke å ha begynt å true til seg penger).

Grensen nedad mellom forsøk og straffri forberedelse må for øvrig foretas en helhetsvurdering (Andenæs: Gjerningsmannens opptreden må vise at nå er forberedelsenes tid forbi, nå skrider han til verket.) Momenter i vurderingen: hva er gjort, hvor mye gjenstår det å gjøre og hvor lang tid det vil gå før forbrytelsen er fullbyrdet. Saken om grovt tyveri fra Norges bank der 3 karer hadde kjøpt utstyr, bestemt seg for å bryte seg inn via kloakknettet, hadde grav en tidel før de gav opp, ikke gjennom bankens yttervegg. Oslo byrett så at forsøk forelå tilstrekklig sammenheng mellom det som var utført og det som var målet, mye arbeid var gjort. – ikke naturlig å si de var forberedelse.

b) Grensen oppad mellom forsøk og fullbyrdet handling Forbrytelsen er fullbyrdet når gjerningsmannen har gjort alt som kreves for at straffebudet skal være overtrådt (beror på en tolkning av lovteksten) skade eller faredelikter handlingen er fullbyrdet når den skaden eller faren som straffebudet retter seg mot er inntrådt (fullbyrdet drap når noen er død)

Tilbaketreden fra forsøk §50. Forsøgets Strafbarhed bortfalder, saafremt den skyldige af egen fri Vilje enten afstaar fra den forbryderske Virksomhed, før endnu fuldendt Forsøg foreligger, eller forebygger den Følge, ved hvis Indtrædelse Forbrydelsen vilde være fuldbyrdet, forinden han endnu ved, at den forbryderske Virksomhed er opdaget. § 50 regulerer to ulike situasjoner tilbaketreden fra fullendt forsøk og tilbaketreden frå ufullendt forsøk felles for de to er at tilbaketredenen må ha skjedd frivillig

Tilbaketreden frå forsøk a) Ufullendt forsøk betyr at det er noe igjen å gjør før forbrytelsen er fullbyrdet – da er det tilstrekklig at vedkommende frivillig avstår for at han skal bli straffri. b) Fullendt forsøk kan bare foreligge ved straffebud som krever en følge – forsøket er fullendt når alt er gjort for at følgen skal inntre – men følgen har ikke inntrådt ennå. her er kravene for straffrihet strengere - det kreves at gjerningsmannen av egen fri vilje forebygger de skadelige følgende av handlingen før han vet at den forbryterske virksomhet er oppdaget.

Straffbarhetsvilkår nr. 2: Rettsstrid
Dette betyr at det ikke må foreligge noen strafffrihetsgrunn. Det er en omstendighet som gjør handlingen forsvarlig og lovlig. Dersom det foreligger en straffrihetsgrunn, går gjerningsmannen fri. Det er tre straffrihetsgrunner: 1. Nødrett 2. Nødverge 3. Samtykke

Straffrihetsgrunnene
1. Nødrett = handlingen er straffri når den er et resultat av en nødsituasjon (straffelovens § 47) 2. Nødverge = handlingen er straffri når man forsvarer seg mot ulovlige angrep (straffelovens §48) 3. Samtykke = samtykke virker i mange situasjoner straffriende (samtykke fritar ikke for straff ved drap)

Straffbarhetsvilkår nr. 3: Skyld
Det kreves som hovedregel subjektiv skyld hos gjerningsmannen for at en handling skal være straffbar. Det er to hovedformer for skyld = forsett og uaktsomhet Hovedregelen er at det kreves forsett, dette gjelder med mindre det er utrykkelig sagt eller uttrykkelig forutsatt at også uaktsomhet rammes.

Forsett Forsett = kan defineres som viljen til å foreta en handling av den art som straffebudet beskriver. Hensiktsforsett = når gjerningsmannen ønsket følgen eller tilstrebet den som et middel for å oppnå det ønskede mål 2. Indirekte forsett = gjerningspersonen utviser forsett også for det som er nødvendige sidefølger av hans handlinger

Forsett Forsett forts. 3. Overlegg = en kvalifisert form for forsett
4. Sannsynlighetsforsett = foreligger når lovbryteren ikke direkte tilstreber følgen, men likevel rekner den som sikker eller mest sannsynlig/overveiende sannsynlig

Uaktsomhet Uaktsomhet = uaktsomhet bestemmes ved å sammenlikne med en norm for riktig opptreden To typer uaktsomhet: 1. Simpel uaktsomhet = skjønnstemaet er her hvilke krav som må stilles til forsvarlig opptreden på området (varierer fra område til område) 2. Grov uaktsomhet = en handlig kan sies å være grovt uaktsom når det er ”..en kvalifisert klanderverdig opptreden som foranlediger sterke bebreidelser for mangel på aktsomhet.”

Straffbarhetsvilkår nr. 4: Tilregnelighet
Tilregnelighet = personer under en bestemt alder eller med en sterkt avvikende sinnstilstand er fritatt for straffeansvar - de anses strafferettslig utilregnelige Straffrihet for barn under 15 år = det fremgår av straffelovens § 46 at ingen kan straffes for en handling som er foretatt før vedkommende har fylt 15 år.

Straffelovens § 44 - tilregnelighet
Straffrihet for personer med ”psykiske avvik” = straffelovens § 44 lyder: ”Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke. Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad.” Psykotisk = De tilstander som psykiatrien til enhver tid betrakter som psykoser Bevisstløs = Relativ bevisstløshet (eks. hypnose, søvngjenger) Psykisk utviklingshemmet i høy grad = Totalvurdering av personen, men denne tar utgangspunkt i en standardisert IQ-test. Personer som skårer lavere enn ca. 55 på testen regnes som psykiskutviklingshemmede i høy grad.

Om rushandlinger Straffelovens § 45 lyder som følger: ”Bevisstløshet som er en følge av selvforskyldt rus (fremkalt ved alkohol eller andre midler) , utelukker ikke straff.”

Grensen mellom selvforskyldt og uforskyldt rus
Når er rusen selvforskyldt? Hovedregelen er at rusen er selvforskyldt. Aktsomhetsnormen er streng i praksis. Høyesterett har uttalt at rusen er selvforskyldt når. ”…han inntar et så stort kvantum at man må regne med at man kan miste den fulle kontroll over seg selv.” Når er rusen uforskyldt? 3 mulige situasjoner: 1. Blir tvunget til å drikke/ruse seg 2. Ikke vet og heller ikke burde vite at han inntar et rusmiddel 3. Atypisk rus. Der et svært lite inntak fører til bevisstløshet

Hva skjer når rusen er uforskyldt?
Ved uforskyldt rus bedømmes gjerningspersonen etter de vanlige strafferettslige prinsippene. Dette betyr: 1. Han er straffri dersom rusen fører til bevisstløshen (jfr. straffelovens § 44).

Hva skjer når rusen er uforskyldt?
2. Har den uforskyldte rusen ikke ført til bevisstløshet, men kun forbigående sterk nedsettelse av bevisstløsheten. Ikke straffrihet, men straffen kan settes ned under minstestraffen, eller til en mildere straffart (jfr. straffelovens § 56 nr. 1 b). 3. Dersom den uforskyldte rusen bare fører til mindre dyptgripende bevissthetsforstyrrelser kan dette brukes som en formildende omstendighet innen den ordinære strafferammen.

De strafferettslige reaksjonene
De strafferettslige reaksjonene deles normalt i to = reaksjoner som straffeloven kaller straff og reaksjoner som straffeloven ikke kaller straff.

Strffene er reknet opp i strl. § 15. Disse er: Fengsel Forvaring Hefte - mild form for fengsel som ikke brukes lenger Samfunnsstraff Bøter Rettighetstap - tap av retten til stilling/utøve virksomhet

De strafferettslige reaksjonene er: - påtaleunnlatelse - overføring av saken til mekling i konfliktråd - straffeutmålingsutsettelse - inndragning - strafferettslige særreaksjoner

Fengsel Når kan fengsel idømmes? Fengsel kan bare idømmes når det er uttrykkelig sagt i straffebudet. Fengsel må idømmes av retten.

Fengsel Hvor lang skal fengselsstraffen være? I de enkelte straffebudene er det angitt maksimums og minimumsstraffer. Disse suppleres av straffelovens § 17 som er en generell regel om fastsettelse av fengselsstraff: Fengsel kan idømmes fra 14 dager inntil 15 år. I de tilfellene det særlig er bestemt inntil 21 år. Betinget og ubetinget. I den enkelte sak settes straffen på det nivå som retten mener er riktig - innen min/max grensene.

Samfunnsstraff Samfunnsstraff kan bestå i: a) samfunnsnyttig tjeneste, b) program, eller c) andre tiltak som er egnet til å motvirke ny kriminalitet.

Bot Hva er bot? Den skyldige betaler et pengebeløp til staten. Man kan bli dømt til å betale en bot, eller man kan få et forelegg. Når kan bot idømmes? Straffebudet må inneholde bot som alternativ, bot kan idømmes alene eller sammen med fengsel

Bot Hvor stor bot? Boten fastsettes ut fra en vurdering av: 1. Det straffbare forhold og 2. Tiltaltes økonomiske forhold. Hva skjer dersom boten ikke betales? Det skal fastsettes en subsidiær fengselsstraff fra 1 dag inntil 3 måneder som må sones dersom boten ikke blir betalt. Man kan ikke velge mellom betaling og soning.

Forelegg = tilbud fra påtalemyndigheten om å gjøre opp en sak ved å betale en bot. Man blir forelagt en bot. Dersom forelegget vedtas har det samme virkning som en dom (selv om retten ikke har deltatt). Dersom forelegget ikke vedtas må saken behandles på vanlig måte (man kan f.eks blir dømt til å betale en bot). Det fastsettes subsidiær fengselsstraff. Forenklet forelegg = Forenklet forelegg brukes i trafikksaker (vegtrafikklovens § 31b) og mindre alvorlige smuglersaker (tolloven § 68). Betegnelsen ”forenklet” brukes fordi det forenklede forelegget ikke trenger å oppfylle alle krav som normalt stilles til forelegg. Blant annet kan polititjenestemann og tolltjenestemann utferdige forelegget på stedet.

Påtaleunnlatelse Hva er påtaleunnlatelse? Strpl. § 69 lyder: ”Selv om straffeskyld anses bevist, kan påtale unnlates såfremt slike særlige forhold er tilstede at påtalemyndigheten etter en samlet vurdering finner at overveiende grunner taler for å ikke påtale handlingen.” Dette kalle oportunitetsprinsippet Betinget påtaleunnlatelse (strpl. § og 3. ledd) Påtaleunnlatelse av prosessøkonomiske hensyn (strpl. § 70)

Overføring av saken til megling i konfliktråd Straffeprosesslovens § 71a lyder: ”Når straffeskyld anses bevist, kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til megling i konfliktråd dersom den egner seg for det. Både fornærmede og siktede må samtykke i at saken overføres til konfliktrådet.” Stort sett er det mindre alvorlige straffesaker med unge lovovertredere som blir overført til konfliktråd, f.eks tyveri, biltyveri og skadeverk.

Forvaring Forvaring = skal brukes ovenfor tilregnelige lovovertredere som anses for ”farlige”

Særreaksjoner overfor utilregnelige lovbrytere
Tvunget psykisk helsevern = skal kunne brukes mot lovovertredere som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs, og dermed ikke kan straffes Tvungen omsorg = skal brukes overfor lovovertredere som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmede i høy grad, og dermed ikke kan straffes

Fellesvilkår for forvaring og særreaksjoner
- Må ha begått en alvorlig straffbar handling (som krenker liv, helse eller frihet) og det antas å være nærliggende fare for at vedkommende vil begå en slik alvorlig straffbar handling på ny. eller - Vedkommende har begått eller forsøkt å begå en mindre alvorlig straffbar handling, og at han har begått en slik handling tidligere, og det må antas å være nær sammenheng mellom den tidligere begåtte og den nå begåtte forbrytelsen. I tillegg kreves det at faren for tilbakefall til ny alvorlig forbrytelse må være særlig nær. Forvaring og særreaksjonene ilegges ved dom

Særreaksjoner 1. Overføring til tvunget psykisk helsevern = Fylkeshelsesjefen avgjør hvilken institusjon vedkommende skal være i. - Reaksjonen kan opprettholdes så lenge gjentakelsesfaren er til stede - Domfelte, dennes nærmeste og den faglige lederen ved enheten kan kreve opphør av reaksjonen - Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før etter ett år. - Senest tre år etter siste rettskraftige dom skal reaksjonen opphøre eller saken bringes inn for domstolen på nytt for prøving av om reaksjonen fortsatt skal bestå

Hva skjer dersom psykosen går over?
Særreaksjoner Hva skjer dersom psykosen går over? I Psykisk helsevernloven § 5-6 står det: "Etter begjæring fra den faglig ansvarlige, jf. § 5-3, kan retten bestemme at den domfelte skal overføres fra tvungent psykisk helsevern til anstalt under kriminalomsorgen, når særlige grunner taler for det. Overføring kan bare skje når den domfeltes sinnstilstand ikke lenger er som beskrevet i straffeloven § 44 første ledd. Vilkåret om gjentakelsesfare i straffeloven § 39 nr. 1 eller nr. 2 må fortsatt være oppfylt.” Dette betyr at dersom psykosen går over, og gjentakelsesfaren fremdeles er tilstede, kan vedkommende overføres til fengsel/forvaringsanstalt.

Særreaksjoner 2. Overføring til tvungen omsorg
- Tvungen omsorg finner sted i en egen fagenhet i spesialisthelsetjenesten - Tvungen omsorg skal opprettholdes så lenge vilkåret om gjentakelsesfare er oppfylt - Domfelte, dennes nærmeste og den faglige lederen ved enheten kan kreve opphør av reaksjonen - Opphør av reaksjonen kan ikke begjæres før etter ett år.

Forvaring Forvaring er en tidsubestemt straff som skal brukes ovenfor tilregnelige lovovertredere der retten ikke anser vanlig (tidsbestemt) straff som tilstrekkelig for å verne samfunnet.

Forvaring Forvaringens lengde?
Forvaringen er tidsubestemt, den skal bestå så lenge farligheten består Det skal fastsettes en minstetid som ikke kan overstige 10 år. Det skal fastsettes en lengstetid som normalt skal settes til 15 år, og ikke kan settes lengre enn til 21 år. Forvaringen kan forlenges med inntil 5 år av gangen (spørsmålet avgjøres av retten)

Velkommen til strafferett for ikke jurister – Høsten 2008 Lærer: Ragnhild Hennum Institutt for offentlig rett.

Liknende presentasjoner

Presentasjon om: "Velkommen til strafferett for ikke jurister – Høsten 2008 Lærer: Ragnhild Hennum Institutt for offentlig rett."— Utskrift av presentasjonen:

Liknende presentasjoner

Om prosjektet

Tilbakemelding

Logg inn

Logg deg på via sosiale nettverk:

Velkommen til strafferett for ikke jurister – Høsten 2008 Lærer: Ragnhild Hennum Institutt for offentlig rett.

Liknende presentasjoner

Presentasjon om: "Velkommen til strafferett for ikke jurister – Høsten 2008 Lærer: Ragnhild Hennum Institutt for offentlig rett."— Utskrift av presentasjonen:

Liknende presentasjoner

Om prosjektet

Tilbakemelding