Staging our Self-Identities in the context of a modern society

Presentasjon om: "Staging our Self-Identities in the context of a modern society"— Utskrift av presentasjonen:

1 Staging our Self-Identities in the context of a modern society
Senioranalytiker, cand.psychol Gunnar Jonathan Sætrang

2 Ingenting kan tas for gitt lenger
Ingen faste holdepunkter Utbredt tvil om at noe er objektivt og evig sant Utbredt tvil om hva som er virkelig og gyldig Økt innovasjon Tradisjoner og samlende perspektiver blekner og mister relevans Kulturelle, religiøse, profesjonelle Økt mobilitet Geografisk, yrkesmessig, sosialt, erkjennelsesmessig, verdimessig Økt antall oppbrudd Økt grad av forlatthet Økt antall kontakter Mangel på faste identifikasjonsfigurer Barn og unge blir i stadig større grad overlatt til profesjonell håndtering, der de voksne kommer og går Økt antall forslag til identiteter og livsformer gjennom massemedier, multi-kulturelle omgivelser, utenlandsopphold og reiser Selv vår egen kropp behøver vi ikke ta for gitt lenger Det burde nærmest umulig å ta Selv-Identiteter for gitt Likevel gjør vi det i merkelig høy grad Selv om Selv-Identitet kan kjøpes, prøves ut, skapes, iscenesettes, lekes med…

3 Alt er relativt og mulig
Ingenting er absolutt eller svart/ hvitt Autoritære væremåter og selvhøytidelighet fremstår som noe latterlig. Å få i både pose og sekk er en selvfølge Snusfornuft er dumt; hvorfor skal alt være meningsfullt og nyttig? Hva er vitsen med loyalitet? Flyktighet er både praksis og norm La oss leke med roller og identiteter La oss skape vår egen virkelighet og iscenesette oss selv på stadig nye måter

4 Det kreves mot – The Courage to Create?
Men angst og motløshet er ikke mindre utbredt enn i tidligere – tvert imot Ikke minst fordi selve det subjektive livsrommet er større Jf den norske psykiateren Finn Skårderuds bok URO Spørsmålet er: Hvis hele verden er en scene – hvorfor har da akkurat jeg sceneskrekk?

5 På tide med en mer dynamisk forståelse av behov
Vi lever i en epoke hvor trang ikke er uttrykk for ”nødvendighet” Våre ”behov” er i stadig større grad knyttet til hva vi ønsker å være Hva vi ønsker å være er knyttet til forestillinger om eget potensial og hva vi tror fører til anerkjennelse og lyst Som identitets-dannere og verdi-formidlere, har familie og lærere og andre autoriteter langt mindre kontroll enn tidligere. Venner og medier har desto mer innflytelse. Vi kan i større grad, sammen med andre, regissere vår egen Selv-Identitet Forandring og stimulering er er i ferd med å bli viktigere enn trygghet og harmoni

6 Et frigjørende åpent landskap?
Identitet har alltid vært et potensielt åpent prosjekt? Mennesket er et vesen som delvis er resultat av egen frambringelse? Som Søren Kirkegaard sier: ”Selvet er et forhold som forholder seg til seg selv” Kanskje makthaverne, familien, tradisjonene, kirken, skolen og andre samfunnsinstitusjoner har hatt interesse av å fremmedgjøre på oss fra det faktum at vi kontinuerlig har muligheter til å skape og reskape oss selv og hverandre via reflekterende dialog? Dette beskrives glimrende i den legendariske boken til sosiologene Berger & Luckman: ”The social construction of reality” Kanskje det er bra at verdiene har ”gått i oppløsning”? At det er mer opp til hver enkelt av oss å finne ut hva som fungerer i eget liv Identitet er et personlig prosjekt som pågår hele livet Å realisere seg selv blir da en villedende talemåte? Å skape seg selv, redefinere seg iscenesette seg selv er mer relevante talemåter i vår tid? Det å skape oss god identitet er kanskje vår viktigste og mest omfattende utfordring? Hvordan få liv til å henge i hop? Er det mitt ansvar, ditt ansvar, eller er det et felles ansvar?

7 ”The theatre of heroism”
Dessverre føles ikke prosjektet helt åpent, for det er slett ikke alle Selv-Identitets-uttrykk som blir anerkjent Anerkjennelsen er i praksis betinget – den gis i henhold til svært ”nådeløse” kriterier Avhengigheten av et minimum av selvverdi gjør med nødvendighet identitetsdannelsen ufri ”In heroism, we feel, life’s supreme mystery is hidden. We tolerate no one who has no capasity whatever for it in any direction” William James (den fenomenologiske psykologiens far) For å fremstå som ”helter” på en eller annen måte, er vi avhengige av å bli bekreftet og anerkjent, - få vist at vi betyr noe Hvorfor ikke like gjerne kalle det iscenesettelse av identitet ? Samfunnet kan forstås som en meningsramme eller scene som gir anledning til inntjening av symbolsk selv-verdi (self esteem) I et sekularisert samfunn er det i stadig større grad jobben som blir hovedscenen for inntjening av selv-verdi? Men i økende grad er det hvem du er og ikke hva du er som gir deg gjennomslagskraft og karriereløft Samtidig må vi leve med erkjennelsen om at selvverdien er svært sårbar og forgjengelig Og kanskje det er vanskeligere å skaffe seg et tilfredstillende liv enn å skaffe seg en jobb?

8 Identitetsdynamikken (iflg C.Rogers)
Kriterier for anerkjennelse Positive og negative sanksjoner Verdier Roller Normer Regler Forventninger Tradisjoner Livssyn Utdanningsgrad Status Adresse Utseende Kriterier for selvaktelse Opplevd selvbilde Ønsket selvbilde Forsvars- mekanismer Opplevd selv-verdi

9 The temptation to reificate ”Man creates out of freedom a prison” (Otto Rank)
I det moderne samfunn er det, som det alltid har vært, interesser som ønsker at vi blir ”fundamentalister” på en eller annen måte som ber oss glemme at vi alle er både virkelighets-skapende og selv-skapende som ber oss inntjene selvverdi på mer eller mindre ”konvensjonelle” måter Fordi all sosial orden er skrøpelig og sårbar, vil de som oppfatter seg som ”samfunnets voktere” reagere med instinktiv voldsomhet på enhver trussel mot ”vedtatt” samfunnsorden dvs trussel mot de kriterier som utløser anerkjennelse Nasjonale og lokale myndigheter er interessert i at vi identifiserer oss med ”nærområdet” vårt De er opptatt av å ”kolonisere” fremtiden vår gjennom vår trang til tilhørighet Vi som er nasjonalister og patrioter ser død der det er snakk om fødsel? Næringsinteresser vil at vi tror på merkevarens magi – at opplevelsen av selvverdi ikke er noe vi kan inntjene uten å betale for den Hvis vi alle blir fullstendig avhengige av å knytte oss til bestemte merkevarer for vår selvverdis skyld, er mye gjort – sett med kommersielle øyne Men sett med økologiske øyne, ser vi noe annet (kfr Naomi Kleins ”No Logo”) Arbeidsgivere er interessert i at vi identifiserer oss mest mulig med organisasjonen og vår egen rolle der ”Homo Faber creates and externalizes himself in the reality witch becomes his taken-for-granted environment” (Julienne Ford in ”Paradigms and Fairy Tales”)

10 Hva er reifisering? (1) Eng: Reification = ”Thing-ification" Norsk: ”Tingliggjøring” The mental conversion of a person or abstract concept into a thing Also, depersonalization Ref. ”Petrified Forest” i California. ”Petriefication = ”Stone-ification” I utgangspunktet er mennesket forskjellig fra stenen ved å være et vesen som som er selvdefinerende – et vesen som ikke er identisk med sitt nåværende innhold. La oss kalle det ”frihet fra bestemmelse” (”Freedom fom destiny”) ”Selvet er så at sige sin egen mulighed, noget endnu-ikke-fullbyrdet, noget som ikke i endegyldig forstand kan innhentes og ferdiggjøres, men som alltid er i ferd med å fullbyrde seg” (Nordentoft: ”Søren Kierkegaard. Bidrag til kritikken av den borgelige selvopptatthet”) I den grad vi fristes, forføres eller tvinges til å regne vår eget selv-identitet som gitt i kraft av rolle, kompetanse, utdannelse, diagnose, kultur, nasjonalitet mm, reifiseres vi. Det vil si: Vi blir mer eller mindre å ligne med en steiner.

11 Hva er reifisering? (2) I stedet for aktivt å skape mitt liv ut fra hva jeg kjenner innenfra, lar jeg meg jeg ”passivt”, som en en ting, lede utenfra - gjennom rammene av ferdigkonstruerte institusjoner, konvensjoner, roller, normer, livstiler, vedtatte verdier, det politisk korrekte. At fristelsen til reifisering er så sterk, har mange årsaker, men to av de viktigste er: Vi er avhengige av å inntjene et minimum av selvverdi, og den får vi enklest ved å kunne se på oss selv som mer verdifulle enn noen andre (Jf ”Theatre of heroism”) Vi har en trang til å føle oss som ”helstøpte” og ”stabile” og ”forutsigbare” Ingen har lært oss å håndtere opplevelsen av flyktighet på en konstruktiv måte? Dessuten: En stein kan ikke trekkes til ansvar for sine handlinger – en stein er overgitt på nåde og unåde til sine omgivelser Implisitt i dette ligger en tendens til å velge ”monologismen” i stedet for ”dialogismen”, eller sagt uttalt innenfor Martin Bubers forståelsesramme: En tendens til å leve Jeg - det- relasjoner mer enn Jeg – du -relasjoner

12 Om dialogisme vs monologisme
Monologismen er reifiserende og begrenser livsmulighetene? Jeg forholder meg til både meg selv og deg, som om vi er identiske med hvert vårt innhold – en diagnose, en typebetegnelse, en rolle, en tilhørighet... ”Jeg er depressiv”, ”Du er en drittsekk” ”Jeg er lærer, du er elev” Min gruppe betrakter både seg selv og andre grupper som om de er identiske med hvert sitt innhold ”Nordmenn fikser ikke smalltalk”. ”Russere vil ha autoritære ledere”. ”Det er noe skremmende ved disse Østerrikerne, som kan stenge barn inne på livstid” Vi forholder oss til hverandre som om sannheten om hvem vi er, er noe avgjort og absolutt Hvis du/dere lar meg/oss være i fred, skal også la deg/dere være i fred, slik at vi kan leve med hver vår egenart på hver vår kant Dialogismen er kreativitetsutløsende og utvider livsmulighetene? Jeg forholder meg til både andre og meg selv som om vi er uferdige vesener, og skaper hverandres innhold hele tiden. Vi forholder oss til hverandre som om sannheten om hvem vi er, er noe flyktig og lekent At jeg/vi anerkjenner deg/dere og du/dere anerkjenner meg/oss, er et resultat av felles meningsskaping Sannhet fødes i de punkter hvor forskjellige bevisstheter/ identiteter/kulturer møter og berører hverandre

13 Fra ære til verdighet Det kan være nyttig å skjelne mellom to selvverdi-former: ÆRE Knytte egen verdi til essens – til utlevelsen av sosiale roller og sin mer eller mindre heroiske utførelse av dem (være flink, god, sterk, snill osv) Det paradoksale ved æren, er at man aldri kan få nok av den (Vet vi hva vi gjør når vi konkurranse-utsetter hele tilværelsen?) VERDIGHET Overskrider sosiale roller. Verdien knyttes til eksistens – til å være til som et sansende/følende/ tenkende/handlende/skapende menneske: i tillit til at det som er, er godt og verdifullt (jfr: menneskerettighetene) Også de vestlige samfunn opererer i praksis innenfor en æreskodeks og ikke i en verdighetskodeks Det viser seg vanskelig å forholde seg til hverandre i tråd med menneskerettighetenes tilgrunnleggende menneskesyn At vi lever i en æreskodeks, synliggjøres på mange områder, bla gjennom all den skam og meningsløshet som det moderne mennesket er truet av alle former for ”definitorisk maktmisbruk” som skjer i medier, i skoleverk, i helsevesen, i venneflokker mm Å bli mer moden som menneske dreier seg om å oppleve at opplevd selvverdi gradvis løsrives fra hvem jeg er i sosial forstand til at jeg er i eksistensiell forstand

14 Om å bli ansvarlig Hva innebærer det å være an-svarlig?
Svare an på hverandre, Det vil si: erkjenne delaktighet Å være følsom for hva vi selv og andre bidrar med i relasjonen Det vil si: erkjenne av sameksistens og handle deretter Jf engelsk: Respons-ability Dette forutsetter årvåken tilstedeværelse i relasjonen og situasjonen Når det er snakk om tilstedeværelse, bruker vi ofte begrepet ”å fokusere” Kanskje det er viktigere å aktivisere sidesynet? Den kanskje vanligste uretten vi begår mot hverandre, er at vi fratar hverandre muligheten til å ta ansvar for oss selv! ”De hadde mistet evnen til å ta hånd om sin egen sjebne. Der er ingen annen fortapelse. Den er til gjengjeld absolutt” Johan Borgen En annen urett vi ofte begår, er å frata hverandre retten til å være autoritet på vår egen opplevelse?

15 Om selverkjennelse ”Selvet er et forhold som forholder seg til seg selv” Å vite hvem jeg skal bli, forutsetter at jeg blir gitt muligheten til å erkjenne meg selv og reflektere over mitt eget innhold Ikke bare eget innhold men også mine relasjoner til alle som prøver å definere meg Å se seg selv klart og ta ansvaret for å skape seg selv, krever mot Et slikt mot utvikles i relasjoner preget av (gjensidig) anerkjennelse Det er i dialoger med andre at vi merker, utvider, mister og gjenvinner egne grenser Vi trenger andre for å kunne legge merke til sider ved oss selv, som vi potensielt kan utvikle. Det blir mulig å iscenesette mye som både vi og andre har sett bort fra I anerkjennende dialoger utvikles en trygg, gjensidig forvissning om at vi er ok og betyr noe - uansett hvilken vei vi velger Er egentlig bare i gode dialoger at vi eksisterer for fullt? Jo mer ubetinget verdifulle vi føler oss, desto mer mot og energi opparbeider vi Vi slipper å bruke opp kreftene på bruk av forsvarsmekanismer

16 Om logiske nivåer (1) Fritt etter Gregory Batesons Logical Types i ”Steps to an Ecology of Mind”
Det overskridende nivået Forestillinger om alt som eksisterer utover samfunns-skapt virkelighet og subjektivt livsrom Identitetsnivået Hvem er jeg? (gemytt, tilbøyeligheter) Hvem identifiserer jeg meg med? (tilhørighet) Hva jeg er verd? Hva betyr mest for meg i livet? (verdier) Hvem vil jeg bli? Overbevisningsnivået Hva gir mening? Hvorfor skal jeg leve? Hva vil jeg oppnå? Hva vil gjøre meg tilfreds? Hva er mulig og umulig? Hva fremmer og hemmer mine interesser? Strateginivået Hvordan skal jeg oppnå det jeg har satt deg fore? Hva slags livsstil skal jeg velge? Hvordan vil jeg bruke mine evner og ressurser? Hvordan skal jeg disponere tiden min? Hvilke relasjoner skal jeg prioritere og hvordan skal jeg ivareta dem? I hvilke målgrupper kan jeg ha gjennomslagskraft? På hvilke scener bør jeg opptre? Kompetansenivået Hva slags forutsetninger har jeg og hva slags ferdigheter trenger jeg å utvikle? (kompetanse) Hva slags atferd og sinnstilstander trenger jeg å ta styring på? Handlingsnivået Hva er det jeg faktisk gjør/ driver med? Hva slags konsekvenser får mine handlinger? Hva vil skje hvis jeg gjør noe helt annet? Omgivelsesnivået Hvordan bidrar mine omgivelser til min utvikling og hvordan bidrar jeg i omgivelsene? Kan jeg utvikle en mer fruktbar oppfatning av mine omgivelser? Kan jeg forandre mine omgivelser på noen måte? Finnes det alternative omgivelser som vil være mer fruktbare – både for meg selv og andre?

17 Om logiske nivåer (2) Forandringer på et høyt logisk nivå fører relativt raskt til forandringer på alle nivåene nedenfor Forandringer på lavt nivå fører bare langsomt til forandringer på høyere nivåer

18 Om tilpasningsdyktighet
I et samfunn som er i stadig raskere forandring, trenger vi alle å utvikle bedre endringskompetanse Vi kan lære hvordan vi lærer bedre og raskere Vi kan ta inn over oss at vi ikke er vår livsstil, kompetanse eller atferd at vi vesener som velger alt dette at beskrivelsen av en person aldri er personen Men hvor fleksible og åpne vi blir, avhenger av hvordan vi innhenter selvverdi Svaret på spørsmålet ”Hva er jeg verd/ hva betyr jeg?” kan finnes på alle de logiske nivåene. Jo høyere opp i nivå vi forankrer vår selv-verdi, desto mer fleksible og åpne blir vi Vi kan dermed håndtere de sentrale livstemaene bedre Vi blir mindre sårbare I en åpen verden trenger vi en ny antropologi om verdighet Og vi trenger langt flere arenaer for anerkjennende dialoger Flere muligheter til å delta som medlemmer av dialogiske grupper Arenaer for karriereplanlegging bør i større grad bli arenaer for livsplanlegging?

19 Litt mer om anerkjennende dialoger
I kvalitativ research har jeg akkurat samme utfordring som dere: å gi andre mennesker lyst til å meddele seg og nyansere innholdet i sin egen subjektive verden, sin egen rolle i den og hvordan de forestiller seg at den kan endres og forbedres I anerkjennende dialoger gir vi hverandre anledning til å undre oss over oss selv og hverandre Ikke minst er har jeg funnet det fruktbart å gripe tak i og undre seg over påstander som ”jeg må” ,”jeg må ikke”, ”jeg bør”, ”jeg bør ikke”, ”jeg skal” ”jeg skal ikke” Spørsmålene blir da: Hva vil skje hvis du likevel gjør det? Hva vil skje hvis du likevel ikke gjør det? En annen fruktbar spørremåte er: la oss tenke oss at jeg kommer fra en annen planet og ikke skjønner noenting av det som foregår her på jorden… – forklar meg – en alien - hva som er ”greia” med Toyota Avensis

20 Hva kan en karriererådgiver lære av en kvalitativt tenkende markedsanalytiker?
Det går an å tenke at råd-søkeren er en oppdragsgiver som har et produktidé å utvikle og markedsføre…nemlig seg selv Hvorfor ikke spørre deg, Roger Kjærgård: Kan du, med enkle ord, forklare meg hva ideen Roger Kjærgård går ut på? Jeg kommer fra en annen planet osv… Hva er ”greia” med Roger? Hva slags mennesker har mest sans for ideen Roger, tror du? Å …har du prøvd og mislykkes…Kanskje det ikke er produktideen det er noe feil med… Kanskje du har valgt feil målgruppe? Kanskje du ville fått bedre gjennomslag i andre målgrupper - på andre scener? Hvem kan du tenke deg? Hva er det som får deg til å tenke på akkurat disse? Hva slags rolle kan du se for deg at Roger kommer til å spille på denne scenen/ disse scenene? Hva får deg til å tro det? Har du tenkt på andre konseptuelle alternativ? Alternative Rogere…? Kanskje vi trenger å sette i gang litt konseptutvikling? Hva tror du skal til for at målgruppen blir interessert i deg, tror du? Å, du er ikke sikker? La oss innkalle et par fokusgrupper, så kanskje vi etterpå forstår litt bedre hvordan målgruppen er skrudd sammen – hva de tror er ”greia” med Roger?

21 Nye roller å spille? Kanskje vi skal snakke mer om hvordan vi iscenesetter våre liv på vekslende scener? Kanskje vi da trenger flere gode forslag til manus? Kanskje vi skal revitalisere det sosiologiske begrepet rolle ved å snakke om god rolleutøvelse? Kanskje vi skal revurdere vår egen rolleutøvelse som rådgivere og tenke på oss selv som assisterende regissører eller assisterende manusforfattere? osv? Uansett er det fruktbart å kontinuerlig redefinere sine roller og spille på nye scener

22 Satt på spissen Da jeg selv prøvde å overskride gjeldende normer, konvensjoner og forventninger i lokalsamfunnet, sa faren min alltid: ”Ikke skap deg, gutt” Beskjeden til min egen sønn er: ”Skap deg!”